Pressemelding

18. desember 1997

Nærings- og handelsdepartementets konklusjon i Freia-saken

Statsråd Lars Sponheim

Bakgrunn

Som kjent ble Kraft General Foods Holdings Norway Inc. meddelt konsesjonen for kjøpet av Freia Marabou AS den 22. april 1993. Departementet har siden den tid hatt jevnlig kontakt med både de ansatte, ledelsen og eierne av selskapet, sist ved møter 12. november 1997.

I korthet dreier saken seg om hvorvidt eierne har overholdt vilkårene og forutsetningene for konsesjonen. Saken har vært behandlet av to tidligere statsråder, så vurderingen av saken har tatt lang tid. Det har imidlertid vært nødvendig for å få et bredest mulig grunnlag for å vurdere konsesjonsspørsmålene.

Når det gjelder mulige brudd på konsesjonen er det tre hovedspørsmål som har vært reist og vurdert:

• om hovedkontoret ligger i Norge/Oslo
• manglende satsing på eksport
• salget av Malaco

I løpet av prosessen har det i tillegg til disse hovedspørsmålene også dukket opp en del mindre spørsmål, slik som eiernes uttak av utbytte, salg av eiendommer osv. Disse er blitt avklart underveis og er uansett ikke sentrale i forhold til konsesjonen.

Vurdering

Når det gjelder hovedpunktene vurderer jeg det slik at de hverken samlet eller enkeltvis, gir grunnlag for å trekke tilbake den konsesjonen som ble gitt i 1993.

La meg begrunne dette:

Det generelle utgangspunkt for en tilbaketrekking, er at konsesjonen er gitt på bakgrunn av uriktige eller ufullstendige opplysninger som gjelder forhold av vesentlig betydning.

Hovedkontor

Det følger av konsesjonsvilkår nr. 1 at hovedkontoret skal ligge i Norge. Det er ingen tvil om at selskapets formelle hovedkontor ligger i Norge, og at konsernsjefen faktisk har et kontor her. Det er reist spørsmål om hvilken reell styring dette innebærer. Konsesjonsvilkåret sier at "Selskapets operasjon og forretningsdrift skal ledes fra hovedkontoret i Norge". Ettersom produksjonsvirksomheten i Norge nå eies av og er en del av et multinasjonalt konsern, må det utvises et skjønn m.h.t. hvordan et slikt vilkår må fortolkes. I alle internasjonale selskaper må det være slik at enkeltbedrifter i konsernet må rapportere til og ellers forholde seg til eiere og konsernledelse. Det er klart at Freia på Rode- løkka i dag ikke har den selvstendigheten til å treffe avgjørelser som bedriften en gang har hatt. Departementet må imidlertid fortolke konsesjonsvilkåret i forhold til hva som må anses for rimelig tatt i betraktning at bedriften nå er en del av et internasjonalt konsern. Vår konklusjon er altså at vilkåret ikke er brutt.

Eksport

Jeg må understreke at det ikke er satt vilkår som direkte krever en viss eksport av Freias produkter. Imidlertid er det inntatt som en forutsetning i selve konsesjonen, at det skulle igangsettes markedsundersøkelser med sikte på introduksjon i flere land i Europa. Forutsetningen rettes mot eksportforsøk og bygger direkte på eiernes intensjoner slik de ble fremlagt under konsesjonsbehandlingen. Manglende resultater fra eksportarbeidet er imidlertid ikke et tilstrekkelig grunnlag for å trekke tilbake konsesjonen. Departementet er informert om en rekke gjennomførte og planlagte tiltak for å øke eksporten. Jeg må ærlig si at vi er ikke imponerte over det som er oppnådd, og heller ikke over den planmessighet og evne til strategisk tenkning som til tider synes utvist. Vi kan imidlertid ikke hevde at selskapet ikke har forsøkt eller at det har forsømt seg i en slik utstrekning at det gir grunnlag for å trekke konsesjonen tilbake av den grunn. Vi må her også ta hensyn til at det har skjedd store endringer i denne bransjen siden 1993, både i Norge og i Europa for øvrig. Særlig gjelder dette en sterk konsentrasjon i dagligvarehandelen, som har skapt helt nye rammer for markedsføring.

Malaco

I Freia-konsesjonene er det fastsatt såkalte salgsvilkår, som innebærer at eierne skal legge forholdene til rette for salg til mulige interessenter dersom det blir besluttet å avvikle hele eller deler av virksomheten.

Det er departementets vurdering at salgsvilkåret ikke får anvendelse på salget av sukkervaredivisjonen Malaco til det nederlandske selskapet CSM, fordi man solgte til noen som ønsket å drive den aktuelle virksomheten videre, dvs salgs-, markedsførings- og distribusjonsapparatet for Malacos sukkervareprodukter. For øvrig godkjente departementet CSMs kjøp av Malaco etter nærmere prøving i februar i år.

Andre forhold

Foruten disse tre hovedpunktene har jeg i min beslutning lagt meget stor vekt på hensynet til arbeidsplassene ved Freia og til å bidra til å skape et best mulig grunnlag for den videre virksomheten. Jeg har, som jeg nå har redegjort for, ikke funnet et tilstrekkelig juridisk grunnlag for å trekke konsesjonen tilbake. Det må understrekes i denne sammenhengen at selv om vi hadde konkludert med at vi hadde det nødvendig grunnlag for å trekke konsesjonen, så måtte departementet likevel i henhold til loven ha vurdert om den skulle trekkes. Dette følger altså ikke automatisk. I en slik vurdering måtte det ha blitt lagt vekt på muligheten for å få inn nye eiere med nødvendige forutsetninger for å kjøpe bedriften og drive den på en god måte. Utsiktene for produksjonsvirksomheten og arbeidsplassene ved Freia med en ny eier ville måtte fremstå som bedre enn utsiktene med Kraft-konsernet som videre eier. I en slik vurdering har vi også måttet ta med i vår betraktning muligheten for at Kraft ville prøve holdbarheten ved en slik tilbaketrekking rettslig. En eventuell rettssak ville ta tid og være til skade for Freia, og det ville neppe bidra til å gjøre det enklere å få eventuelle nye eiere på banen.

Jeg ønsker med mitt vedtak langt i fra å "frikjenne" eierne av Freia. Som jeg har sagt er det liten tvil om at de forventninger som Kraft skapte ved de intensjoner som ble fremstilt i konsesjonsbehandlingen ikke er blitt innfridd. I lys av hva som i ettertid er skjedd er det grunn til å stille spørsmål ved om hvor godt forberedt Kraft-konsernet var da de kjøpte Freia. Dette gjelder ikke bare markedsmessige forhold, men også hvor forberedt de var på å utøve sitt eierskap i en tradisjonsrik norsk bedrift som i hele sin historie har ligget i front når det gjelder å utvikle gode samarbeidsforhold med sine ansatte.

Ikke minst av hensyn til bedriften har det vært viktig å få en avgjørelse i saken. Freia er en bedrift som kanskje mer en noen annen lever av sitt varemerke, og det kan gjøre ubotelig skade dersom dette blir skadelidende.

Jeg vil håpe at denne avgjørelsen nå kan gi den avklaring som er nødvendig, slik at både ledelsen og ansatte heretter kan vie all oppmerksomhet mot og sam- arbeide om det som nå må være det sentrale; nemlig at denne tradisjonsrike bedriften, som så mange av oss har et forhold til, kan utvikles videre til en god og sikker arbeidsplass og norsk aktør i en internasjonal bransje.