3 Lovverk

3 Lovverk

3.1 Deltagerloven

Lov om regulering av deltagelsen i fisket av 16. juni 1972 er en av fem lover som regulerer adgangen til å drive fiske og fangst som næringsvei. De øvrige fire er lov om registrering og merking av fiskefartøyer, lov om fangst av hval, lov om fiske med trål og lov om fangst av sel. Deltagerloven avløste mellombels lov av 29. juni 1956 om eigedomsretten til fiske- og fangstfarkoster som regulerte adgangen til å eie fiskefartøy. I og med deltagerloven ble departementets kompetanse utvidet ved at loven ga fullmakt til å regulere deltagelsen i de enkelte fiskerier, kfr. lovens § 6.

Det er to tillatelsesordninger under deltagerloven. Den ene er tillatelse til å innføre i merkeregisteret og erverve eiendomsrett til fiskefartøy (l’s §§ 2-4). Den andre er en fullmakt til å gi forskrifter som krever tillatelse til å drive spesielle former for fiske og fangst. I medhold av denne bestemmelse finnes det i dag konsesjonsordninger for følgende former for fiske:

• Fiske med snurrevad
• Fiske med snurpenot etter sei
• Trålfiske etter reker
• Fiske med ringnot
• Fiske med not etter brisling

I tillegg kommer konsesjonsordninger for trålfiske etter trålerloven og for fangst av sel og hval i medhold av de respektive lover. Alle disse tillatelsesordninger kommer i tillegg til kvotefordelingsordningene under saltvannsfiskeloven (se nedenfor).

Hovedhensynet bak deltagerloven er i størst mulig grad å sikre en fiskereid fiskeflåte. Loven er videre begrunnet ut fra et behov for å styre fiskeflåtens størrelse og sammensetning slik at den tilpasses den fiskerimessige og teknologiske utvikling.

Tillatelse til å innføre i merkeregisteret og til å eie fiskefartøy kan gis til norske statsborgere som “har drevet fiske i minst 3 av de siste 10 år og som fremdeles er knyttet til fiskeryrket på en naturlig måte”. Overføring av aksje eller part i et selskap som har slik tillatelse, til andre enn dem som oppfyller vilkåret om tilknytning til fiskeryrket, kan bare finne sted dersom storparten av interessene i selskapet fremdeles vil bli eid av personer eller selskaper som oppfyller vilkåret. Fiskeridepartementet kan imidlertid “i særlige tilfeller, når fiskerimessige hensyn tilsier det”, gi tillatelse selv om vilkåret ikke er oppfylt. I slike tilfeller skal det imidlertid først foreligge en uttalelse fra det såkalte “Konsesjonsutvalget” med medlemmer som blant annet representerer fiskernes faglige organisasjoner.

I praksis blir tilknytningskravet fortolket slik at en med “fisker” regner enhver som har sin hovedinntekt fra fiske, ikke bare som utøver, men også som eier av, eller medeier i, et fartøy eller et rederi. Praksisen er blant annet nedfelt i brev fra departementet til enkelte utøvere i næringen. Oppfatningen blant medlemmene i Konsesjonsutvalget synes også å være at en slik fortolkning skal legges til grunn. I et høringsutkast til ny deltagerlov befestes denne praksis. Her sies det blant annet: I praksis er det nå i en del år lagt til grunn at “administrerende reder” også kan opparbeide seg grunnlag for å kunne få erverstillatelse. Lovutkastet legger opp til en videreføring av denne praksis” (se forøvrig nedenfor).

Deltagerloven gir Kongen fullmakt til å utarbeide forskrifter som kan begrense adgangen til merkeregisteret, registrerte fartøyers deltagelse i bestemte fiskerier samt ombygging eller endring av registrerte fartøyer. Som ledd i nasjonale eller internasjonale tiltak “for å sikre en forsvarlig utbygging av fiskeflåten og en rasjonell utnyttelse av fiskeressursene”, kan det kreves spesiell tillatelse for registrerte fartøyer til å delta i fisket, som kan begrenses til “bestemt fartøystørrelser, bestemte fiskerier, bestemte fiskemetoder eller bestemte områder eller tidsrom”. I forskriftene om de nærmere retningslinjer for slike tillatelser skal det “legges særlig vekt på tidligere deltagelse i fiske, faglige og tekniske forutsetninger (herunder fartøy og utstyr), eiers og mannskaps avhengighet av å kunne drive fiske samt fiskets betydning for råstofftilførselen til bestemte distrikter eller bestemte produksjonsgrener”.

Fiskeridepartementet har utarbeidet forslag til ny lov om retten til å delta i fisket, som innebærer at alle regler om deltagelse i fiske samles i én lov. Loven kommer således til erstatning for deltagerloven, samt lov av 5. desember 1971 nr. 1 om registrering og merking av fiskefartøyer, lov av 16. juni 1939 om fangst av hval, lov av 20. april 1951 om fiske med trål (“trålloven”) og lov av 14. desember 1951 om fangst av sel. Lovforslaget representerer hovedsakelig en teknisk, juridisk oppdatering av deltagerlovgivningen. Den innebærer allikevel enkelte endringer i forhold til dagens lovverk, og befester praksis med hensyn til fortolkningen av begrepet “fisker”. Ervervstillatelse skal nå kunne gis “.. når søkeren har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy i minst 3 av de siste 5 år ...” På den ene side skjerpes altså kravet ved at den nå kreves aktiv fiskerivirksomhet i 3 av de siste 5 år, og ikke som tidligere 3 av de siste 10 år. På den annen side utvides virksomhetsbegrepet fra “fiske” til “ervervsmessig fiske”, og åpner derved for at det ikke skal være nødvendig å være ombord i fartøyet for å regnes med blant dem som driver fiske. Samtidig endres prinsippet i deltagerloven om at dersom ikke annet er bestemt, er det tilstrekkelig å ha et merkeregistrert fartøy for å kunne delta i fiske. I lovforslaget følger en istedenfor prinsippet i trålerloven om at det i utgangspunktet ikke skal være tillatt å drive fiske med trål, reketråling, fiske med ringnot, fangst av hval og fangst av sel, med mindre man har fått spesiell tillatelse til å drive disse former for fiske eller fangst. Etter det utvalget erfarer, vil lovforslaget ikke bli fremmet før fremleggelsen av ny fiskerimelding.

3.2 Saltvannsfiskeloven

Lov om saltvannsfiske 3. juni 1983 nr. 40 ble vedtatt etter at et utvalg hadde gjennomgått lovgivningen om regulering av utøvelsen av fiske og avgitt innstilling med forslag til ny lov i NOU 1975: 31. Loven avløste lov om sild- og brislingfiske av 26. juni 1937, lov om saltvannsfiskeriene av 17. juni 1955 og bestemmelsene om utøvelsen av fiske i lov om fiske med trål av 20. april 1951. (Sistnevnte lov gjelder fortsatt for konsesjon for deltagelse i fiske m.v., se ovenfor). Formålet med å samle reglene for utøvelsen av fiske i én lov var å skape bedre oversikt og rettsenhet på området.

Mens deltagerloven regulerer retten til å delta i fiske, regulerer saltvannsfiskeloven selve utøvelsen av fiske. Hva gjelder lovens formål, ble det i komitéinnstillingen blant annet uttalt at “.. den tekniske utvikling i fiske har gjort det nødvendig med omfattende tiltak fra myndighetenes side for å verne om ressursene og regulere utøvelsen av fiske på en hensiktsmessig måte av hensyn til deltakerne i fisket og en best mulig utnyttelse av råstoffet”.

Loven er en utstrakt fullmaktslov, og forskriftsverket under denne lov er omfattende. Loven gir Fiskeridepartementet fullmakt til å utferdige forskrifter som regulerer alle vesentlige sider ved omfanget og gjennomføringen av fisket, herunder kvotetildeling og regulering av fisket på områder, arter og størrelsesklasser, samt regler for utforming og bruk av fangstredskap og fartøyer. Fordelingen av kvoter på fartøyer kan delegeres til salgsorganisasjonene. Fangster utover kvotene tilfaller den lokale salgsorganisasjon. Departementet kan bestemme at en del av totalkvoten skal leveres for tilvirkning i et bestemt distrikt. Departementet kan opprette lokale fiskerioppsyn som skal føre kontroll med bestemmelsene i saltvannsfiskeloven og råfiskloven. For øvrig er kontrollmyndigheten tillagt Fiskeridirektoratet og Kystvakten. Loven gir dessuten hjemmel for ved forskrift å tillegge kontrolloppgaver på salgsorganisasjoner. Forskrift om kontrollplikt er gitt 20. februar 1991. Ved mistanke om overtredelse av lovverket kan Kystvakten foreta ransaking og beslag og beordre fartøy til land.

3.3 Råfiskloven

Råfiskloven av 14. desember 1951 avløste midlertidig lov av 18. juni 1938 om omsetning av råfisk. På grunn av manglende erfaring med reguleringer av flere fiskesorter enn sild var den opprinnelige råfisklov en ren blankofullmaktslov. Råfiskloven av 1951 er også en fullmaktslov, men har flere detaljerte bestemmelser enn forgjengerloven. Bakgrunnen for loven var at man ved felles opptreden og samarbeid mellom fiskerne skulle søke å holde faste og gode priser på fisken, sikre avsetning og garantere for fiskernes oppgjør. For å oppnå dette, anså man det nødvendig med lovbeskyttelse av fiskernes organisasjoner til førstehåndsomsetning av fisk.

Råfiskloven delegerer offentligrettslig myndighet til fiskernes salgsorganisasjoner. Loven inneholder tre hovedelementer:

· Enerett til omsetning: Loven gir salgsorganisasjonene enerett til førstehåndsomsetning av all fisk, inklusive fisk fra utenlandske fartøyer.

· Regulering av totalkvantum: En salgsorganisasjon kan nedlegge midlertidig forbud mot fangst eller påby innskrenkninger i fisket. Forbudet kan begrenses til enkelte distrikter, redskapsklasser, andre deltagende lag eller enkelte fiskesorter.

· Kontroll med videresalg: En salgsorganisasjon kan dirigere fangster til bestemte kjøpere og bestemte anvendelser. Salgsorganisasjonen kan også nekte salg til en kjøper dersom denne ikke overholder organisasjonens forretningsregler og øvrige bestemmelser.(1)

En salgsorganisasjon og dens vedtekter skal godkjennes av myndighetene. Fiskeridepartmentet kan oppnevne en offentlig kontrollør som skal lønnes av organisasjonen og kan kreve revisjon av organisasjonens regnskaper. Virksomhet som salgsorganisasjonene driver, og som ikke direkte er organisering av førstehåndsomsetning, skal skje gjennom egne selskaper. Salgsorganisasjonen kan kreve en avgift på all førstehåndsomsetning som skjer gjennom eller med godkjennelse av organisasjonen. Den kan også helt eller delvis holde tilbake, eller kreve innbetalt, oppgjør for produkter levert i strid med organisasjonens bestemmelser. Salgsorganisasjoner er tillagt ansvar for kontroll med at bestemmelsene i råfiskloven overholdes.

3.4 Fiskeeksportloven

Fiskeeksportloven av 27. april 1990 regulerer eksport av fisk og fiskeprodukter. For å kunne drive fiskeeksport, må man ha godkjennelse etter nærmere fastsatte regler. Kravene fremgår av fiskeeksportforskriften (endret 27.06.97 med virkning fra 01.01.98), og går ut på at en søker skal godkjennes dersom vedkommende eier, leier eller eies av et godkjent produksjonsanlegg i drift. Dersom søkeren ikke oppfyller ett av disse vilkårene, må vedkommende være godkjent fiskekjøper etter kjøperregistreringsloven eller kunne dokumentere slik økonomi som Eksportutvalget for fisk krever. Hensikten er å sikre profesjonalitet i markedet og unngå engangsopptredener. Dette anses som viktig av hensyn til norsk fisk renommé internasjonalt. Eksportutvalget for fisk, som er opprettet i medhold av fiskeeksportloven, forvalter godkjenningsordningen. Utvalget på 7 medlemmer består av eksportører, produsenter, oppdrettere og fiskere. I henhold til fiskeeksportforskriften oppnevnes medlemmene av Fiskeridepartementet etter forslag fra nærings- og arbeidstagerorganisasjoner.

I tillegg til å forvalte godkjenningsordningen, forestår utvalget felles markedstiltak for fiskerinæringen i inn- og utland. Utvalget skal også være rådgivende organ for Fiskeridepartementet. Utvalgets arbeidet finansieres ved eksportavgiften. Eksportavgiften belastes alle eksportører og utgjør for tiden kr. 15.000,- pr. år.

3.5 Lov om forkjøpsrett til fisk

Lov om forkjøpsrett til fisk av 23. mars 1956 gir forbud mot å erlegge leie i form av fisk eller fiskeprodukter eller pålegge salgsplikt eller betinge forkjøpsrett av fisk eller fiskeprodukter ved bortleie av eiendom til fiskeriformål. Det påligger utleier av rorbu eller egenbu å påse at avtale om leie skjer skriftlig, og utleier kan ikke si opp avtalen uten saklig grunn.

3.6 Kvalitetskontrolloven

Lov av 28. mai 1959 om kvalitetskontroll av fisk og fiskevarer har til hensikt “å sikre at fisk og fiskevarer som skal omsetjast her i landet eller førast ut, vert handsama best mogleg og fyller dei krav ein bør sette til kvalitetsvarer”. Den gir Kongen fullmakt til fastsette regler for blant annet:

• Håndtering, tilvirkning, oppbevaring, lagring og transport av fisk og fiskevarer
• Forbud mot å benytte visse sorter eller størrelser av fisk
• Krav til kvalitet og kvalitetsgradering, sortiment, varebenevnelser, pakking, merking og vektinnhold
• Granskning av fisk og fiskevarer
• Krav til faglige kvalifikasjoner hos teknisk leder for fisketilvirkningsanlegg

For å sikre at emballasjen for fisk og fiskevarer “fyller dei krav en bør sette for at varene kan halde seg godt og få ei tenleg og tevlefør utforming”, gir loven Kongen fullmakt til å gi nærmere regler for tilvirkning, merking, bruk og kassering av slik emballasje. Loven hjemler også meldeplikt for næringsdrivende som driver pakking, tilvirkning, lagring, oppbevaring, transport, innførsel, omsetning eller utførsel av fisk og fiskevarer, eller tilvirkning eller omsetning av emballasje for slike varer. Slike næringsdrivende har også plikt til å gi de opplysninger Fiskeridirektøren krever for å kunne utføre sine kontrolloppgaver i henhold til loven. Det kan innføres forbud mot tilvirkning, omsetning m.v. når det er åpenbart at varepartier ikke fyller eller vil komme til å fylle de krav som er satt. Forbudet kan dekke enkelte varepartier eller deler av eller hele virksomheter. For å dekke utgiftene til kontroller kan de næringsdrivende pålegges en avgift.

Med hjemmel i kvalitetskontrolloven er det utarbeidet et omfattende forskriftsverk. Kvalitetsforskriften for fisk og fiskevarer, som undergikk en betydelig revisjon i 1996, angir i detalj hvordan de næringsdrivende skal utføre sin virksomhet og hvilke krav som stilles til anlegg og utstyr. Revisjonen ble gjort dels for å implementere EØS-rett, dels for å modernisere forskriften. Forskriften er nå konsentrert om å ivareta det offentliges krav til hygiene og matkvalitet som er begrunnet i folkehelsen, mens markedsmessige kvalitetskrav er tonet vesentlig ned. Til erstatning for tradisjonell myndighetskontroll er det i de senere år innført egenkontroll, noe som også reflekteres i forskriften. Særlige bestemmelser gitt i, eller i medhold av næringsmiddellovgivningen, kommer også til anvendelse for fiskerisektoren.