4 Næringsstruktur, organisering...

4 Næringsstruktur, organisering og lønnsomhet

Dette kapittel gir en oversikt over utviklingen i fiskeriene i de siste 25 år, med hovedvekt på dagens situasjon. Kapittelet starter med en kort beskrivelse av deltagelsen i fiskeriene og av fangstkapasiteten. Deretter omtales ressursgrunnlag og fangstmengder. Hoveddelen av kapittelet er viet en beskrivelse av markedene for ulike fiskeprodukter, herunder hvordan førstehåndsomsetningen av råfisk er organisert i de ulike deler av landet, virksomheten i den landbaserte videreforedlingsindustri samt konkurranse- og prisutviklingen i de viktigste internasjonale markeder.

4.1 Fiskere og fartøyer

Det er mange registrerte fiskere og mange fiskerfartøyer. Omtrent en tredjedel av fiskerne har imidlertid ikke fiske som hovedyrke, og de aller fleste fartøyer er små og tar bare svært beskjedne fangster. Et flertall av de større fartøyer hører hjemme på Vestlandet, fra Møre og Romsdal og sydover.

Ifølge Fiskeridirektoratets fiskermanntall, var det ved utgangen av 1995 23.653 registrerte fiskere, hvorav 17.160 hadde fiske som hoved- eller eneyrke (tabell 1). Antall fiskere har lenge vært i nedgang.(2)

I 1995 var det i Merkeregisteret for fiskefartøy 1.639 fartøyer over 13 m.l.l. (meter lengste lengde), hvorav 495 fartøyer som deltok i det konsesjonsbelagte fiske med trål og ringnot. Disse 1.639 fartøyene tok i 1995 88% av de samlede fangster, regnet i verdi (Budsjettnemda for fiskerinæringen, 1995). Den øvrige del av flåten besto av 12.557 små kystfiskefartøyer. I gjennomsnitt var fangstverdien for disse fartøyer i underkant av 70.000 kr. Antallet fiskefartøyer har vært i sterk nedgang de siste 25 år. Nedgangen har vært særlig sterk blant de mindre fartøyer.

Gjennomsnittsalderen for fiskebåtene var i 1995 22,1 år (Fiskeridirektoratet, 1995). De siste 10 år har gjennomsnittsalderen økt med over 3 år.

I 1995 hadde 49.8% av alle fiskere og 56.2% av alle fiskebåter tilhold i Finnmark, Troms eller Nordland, mens de tilsvarende tall for Vestlandet, inkludert Møre og Romsdal, var 38.0% og 27,4% (tabell 2). Av de båter som deltok i det konsesjonsbelagte fiske med trål og ringnot, var 39,4% fra de tre nordligste fylkene og 44,6% fra Vestlandet. Målt ved motorkraft var båtene på Vestlandet i gjennomsnitt nesten dobbelt så store som båtene fra de tre nordligste fylker. Det skyldes først og fremst at innslaget av små kystfartøyer er relativt sett større i Nord-Norge enn på Vestlandet. Ringnotflåten, som i 1995 besto av 103 fartøyer, har sitt geografiske tyngdepunkt i Hordaland og Møre- og Romsdal. Torsketrålflåten på 115 fartøy er fordelt med ferskfisktrålere i Nord-Norge og større fabrikk- og frysetrålere i Møre og Romsdal. Den konsesjonsbelagte rekeflåte, som besto av 117 fartøyer, er for en stor del hjemmehørende i Nord-Norge, mens industri-/Nordsjøtrålflåten på 174 fartøy hører hjemme syd for Trøndelag.

Det er ikke uten videre enkelt å finne tall som viser lønnsomheten i fiskeriene. Budsjettnemnda for fiskerinæringen utarbeider årlig lønnsomhetsundersøkelser for fiskefartøyer. Undersøkelsen er basert på et utvalg av fartøyer og resultatene er derfor beheftet med usikkerhet, særlig for de mindre fartøyer. I tabell 3 er vist gjennomsnittlig egenkapitalandel samt mål for driftsmargin, lønnsevne og arbeidsutbetaling pr. årsverk for fartøyer over 13m.l.l.

Tabell 3 illustrerer at lønnsomheten i fiskeriene i en lang periode har vært lav, men at den svinger betydelig både mellom fartøygrupper og over tid. Lønnsevnen - som er definert som differansen mellom driftsinntekter og kostnader utenom godtgjørelse til arbeidsinnsats - gir et uttrykk for hvor mye virksomheten maksimalt kan betale arbeidskraften gitt at vanlige krav til avkastning på den investerte kapital tilfredsstilles. Arbeidsgodtgjørelsen viser hvor mye som faktisk ble betalt til mannskapene. 1994, og i særdeleshet 1995, vår gode år for næringen. 1994 var det første år siden Budsjettnemda begynte sine beregninger i 1966, hvor arbeidsgodtgjørelsen var lavere enn lønnsevnen. I alle tidligere år har dermed kapitalavkastningen i fiskeriene jevnt over vært lavere enn i næringslivet forøvrig. Den dårlige lønnsomhet avspeiles i en lav egenkapitalandel, som i 1994 var 2,5% og i 1995 8,4%. Endringen fra 1994 til 1995 må sees i sammenheng med den store usikkerhet i måten egenkapitalen beregnes på, og er ikke nødvendigvis et godt uttrykk for forbedring i resultatene.

Tallene i tabell 3 indikerer en tendens til at jo større fartøyet er, jo bedre er lønnsomheten. Som det fremgår av Budsjettnemdas mer detaljerte beregninger, er slike gjennomsnittssammenligninger beheftet med visse problemer. De domineres tildels av de store variasjoner mellom fartøyene fra år til år, avhengig av hvilket fiske fartøyet deltar i, kvotetildelingen og hvordan fisket slår til.

4.2 Ressursgrunnlag og fangster

Grovt sett kan de norske fiskerier deles i sildefiskeriene og torskefiskeriene. Sildefiskeriene beskatter de pelagiske arter som dels går til råstoff i produksjonen av fiskemel og -olje (kolmule , lodde m.fl.) og dels leveres til konsum (først og fremst sild og makrell). Torskefiskeriene leverer hovedsakelig direkte til konsum og omfatter i tillegg til torsk blant annet blåkveite, sei og hyse. Ved siden av silde- og torskefiskeriene drives det fangst av hval og sel, det fiskes reker og fanges hummer, krabbe og andre skalldyr, og det forgår innhøsting av tare m.m.

Norge fisker hovedsakelig på fellesbestander med andre land. Dette gjelder blant annet for lodde og norsk-arktisk torsk og hyse (som er fellesbestander med Russland) og sei-, makrell- og sildebestandene i Nordsjøen og Skagerrak (som er fellesbestander med EU). For disse fiskerier fastlegges kvoter til de enkelte lands fiskerisoner i internasjonale forhandlinger basert på forskernes bestandsanslag. Når den nasjonale kvote er fastlagt, foretas en intern fordeling i Norge, til fartøytyper/redskapsgrupper og sesonger.

I tillegg har Norge inngått avtaler som gir norske fiskere anledning til å fiske i andre lands soner, og tilsvarende får utenlandske fiskere kvoter i norsk sone. Som hovedregel fiskes hele kvoten. Det er ikke uvanlig at det gjennom året overføres kvoter mellom fartøygrupper dersom én gruppe ikke har fått fanget den tildelte del av kvoten.

Hoveddelen av fisket finner sted langs den nære kyst. På grunn av fiskens vandringsmønster har fisket utpregede sesongvariasjoner, med tildels forskjellige sesonger for de ulike arter. Ved siden av de sesongmessige svingninger varierer tilgangen på fisk år om annet etter bestandsforholdene, som igjen avhenger av beskatning i tidligere år og av naturgitte forhold i havområdene. Normalt gir de årlige variasjoner i bestanden seg utslag i oppfisket kvantum, først og fremst fordi fastleggelsen av kvotene baseres på vurderinger av bestandene.

Bestanden av norsk-arktisk torsk har etter en kraftig nedgang fra midt på 1970-tallet til midt på 1980-tallet stabilisert seg på et historisk sett moderat nivå (Havforskningsinstituttet, 1996). Fra et gjennomsnitt på 50- og 60-tallet på omtrent 3 mill. tonn falt bestanden dramatisk fra midten av 70-tallet til under 0.8 mill tonn i 1983. I 1995 var bestanden ca. 2 mill. tonn. Bestandene av norsk-arktisk hyse og nordlig sei har hatt en tilsvarende utvikling. Tidlig på 1970-tallet var totalbestandene av både hyse og sei omtrent 1 mill. tonn, mens de tilsvarende tall på midten av 1980-tallet var henholdsvis 0.1 og 0.4 mill. tonn, og i 1995 0.4 og 0.6 mill. tonn. Utviklingen av sildebestandene har hatt et noe annet forløp. Bestanden av norsk vårgytende sild var praktisk talt nedfisket tidlig på 1970-tallet, og var lav gjennom 70- og 80-årene. De senere år har bestanden steget kraftig og var i 1995 omtrent 4 mill. tonn.

Tabell 4 gir en oversikt over samlet fangst i utvalgte år fra 1970 til 1995. I løpet av denne 25 års periode har fangstene variert fra en topp på rundt 3 mill. tonn tidlig på 1970-tallet til en bunn på 1,6 mill. tonn i 1990. I 1995 var total fangst 2,5 mill. tonn. Variasjoner i fangster for de enkelte fiskeslag er tildels mye større enn for total fangst. Dette gjelder særlig for sild og lodde, men også for de andre fiskeslag har fangstmengdene variert betydelig i løpet av perioden. Fordi fangstvolumene for de ulike fiskeslag ikke samvarierer fullt ut, har den relative økonomiske betydning av de forskjellige slag svingt over tid. Verdien av torskefiskeriene utgjorde i 1970 42,3% av samlet fangstverdi, i 1980 54,2% og i 1990 41,7%. Makrell og loddes andel av samlet fangstverdi er mer enn halvert i løpet av perioden.

De årlige svingninger i fangstverdi skyldes ikke bare variasjoner i oppfisket kvantum, men også at prisene varierer fra år til år. I tabell 5 er vist prisindekser for den foregående 15-årsperiode for et utvalg av de mest sentrale fiskeslag. Realprisene på Nordsjøsild ble mer enn halvert fra 1982 til 1984 for så å stige mot slutten av 1980-tallet. Prissvingene for sild har vært ekstreme, men også for andre fiskeslag har det i perioder vært store sprang i prisene, både opp og ned. Prisene på de ulike fiskeslag varierer ikke nødvendigvis i takt, og fra et år til et annet kan det være sterk oppgang i enkelte priser samtidig som andre priser faller betydelig. I perioden 1988 til 1990 var det for eksempel kraftig prisoppgang både for skrei og torsk, sei og makrell, mens realprisen på lodde falt med nærmere 40%. Prissvingningene synes ikke å henge entydig sammen med de årlige variasjoner i fangstmengdene.

I tillegg til de årlige variasjoner er det betydelige sesongmessige svingninger i fisket. I 1995 ble 30% av total fangstverdi fra norske båter landet i perioden februar til april, mens 20% ble landet i perioden juni til august. Det er særlig fisket av torsk og skrei som er konsentrert til vinterhalvåret, mens fisket av sei er størst om våren og sommeren. Makrellfisket foregår i all hovedsak i perioden august-oktober.

Av den totale fangstverdi i 1995 ble 41% tatt av båter hjemmehørende i de tre nordligste fylker, 32% av båter fra Møre og Romsdal og 18% av båter fra de øvrige Vestlandsfylker. I de tre nordligste fylker er torskefiskeriene dominerende. Størstedelen av fangstene av sild, makrell og lodde ble tatt av båter hjemmehørende på Vestlandet.

Den geografiske fordeling av fangstene forklares langt på vei av flåtens sammensetning i de ulike deler av landet. I Nord-Norge, og særlig i Finnmark, er hoveddelen av flåten innrettet mot det sterkt sesongpregede kystfiske etter torsk. Vestlandsflåten har jevnt over større rekkevidde og er mer innrettet mot havfiske.

4.3 Salgsorganisasjonene og førstehåndsomsetningen

De fiskereide salgslagene har enerett til all førstehåndsomsetning av råfisk. I tillegg til å organisere førstehåndsomsetningen, opptrer lagene som betalingsformidlere mellom fisker og kjøper og som garantist for den enkelte fiskers oppgjør. Lagene er også pålagt forskjellige oppgaver på vegne av offentlige myndigheter, blant annet å innkreve avgifter (pensjonstrygd og produktavgift), gjennomføre kontroll av fartøyenes fangster (herunder inndragning av verdien av fangst utover fastsatt kvote) samt produsere forskjellige typer statistikk.

Avgrensningen mellom de ulike salgsorganisasjoners virkeområde går dels etter geografiske og dels etter artsmessige skillelinjer. Norges Sildesalgslag har enerett til all førstehåndsomsetning av pelagisk fisk (sild, makrell, kolmule, lodde m.m.) over hele landet. For de øvrige fiskesorter, samt for skalldyr og småhval, er omsetningen regionalt oppdelt. Tabell 6 viser omsetningen fra norske båter i de respektive lag i volum og verdi (i tillegg kommer fangster levert fra utenlandske fartøyer, som i 1995 utgjorde 262.800 tonn til en verdi av 1.333 mill. kr., og som i det alt vesentlige ble omsatt gjennom Norsk Råfisklag).

Salgslagene skiller seg fra hverandre både med hensyn til omfanget av deres aktiviteter og med hensyn til hvordan de har organisert førstehåndsomsetningen.

Norges Sildesalgslag omsetter råfisk fra en flåte som omfatter ca. 100 ringnotfartøyer, 60 trålere og 700-800 kystfartøyer. Sildesalgslaget er sterkt involvert både i videreforedling og videreomsetning. Gjennom datterselskapet Silfas A/S driver laget 5 sildemelfabrikker med til sammen 40% av total produksjonskapasitet i Norge. Sildesalgslaget eier sammen med sildemelindustrien Nordsildmel A/S, som forestår markedsarbeid, og Sildemelindustriens Forskningsinstitutt, som ivaretar produktforbedring og utvikling av nye produkter og anvendelsesområder.

Sildesalgslaget praktiserer forskjellige omsetningssystemer etter råstoffets anvendelse:(3)

• Makrell og sild til konsum omsettes ved auksjon, med minstepriser som gulv for auksjonsprisene. Når fangsten er tatt ombord på feltet, blir den meldt inn til laget. Laget praktiserer en “anbudsauksjon”, der kjøperne byr Jn gang på de tilgjengelige fangster. Sildesalgslaget vurderer å innføre “overbudsauksjon”, der kjøperne gis anledning til å høyne sine opprinnelige bud.
• Prisene på industrifisk avtales årlig mellom Sildesalgslaget og Sildemelfabrikkenes Landsforening.(4) Utgangspunktet er de markedspriser Nordsildmel forventer å oppnå på ferdigproduktene. Fratrukket utgifter til frakt, lagring, markedsarbeid m.m. bestemmer disse avregningspris til fabrikk. Basert på avregningsprisene kalkuleres så fabrikkenes netto mel- og oljeinntekter, hvor det blant annet tas hensyn til forventet sammensetning av fangst og kvalitet på råstoffet. Fabrikkenes kalkulerte inntekter danner grunnlaget for forhandlingene om fordelingen av verdien mellom fabrikk og fisker, altså råstoffprisene. De fremforhandlede priser kan justeres gjennom året dersom vesentlige forutsetninger endres. Omsetningen foregår ved at Sildesalgslaget mottar melding fra fartøyene om fangster og i samarbeid med fabrikkene bestemmer hvor fangsten skal leveres. I perioder med lav kapasitetsutnyttelse i fabrikkene aksepteres stort sett fartøyenes egne ønsker om leveringssted. Fra høsten 1997 har Sildesalgsalget innført en forsøksordning med auksjonsomsetning også for industrifisk.

Råstoff som leveres til konsum utenom hovedsesongene, kan etter søknad også omsettes gjennom direkte avtaler mellom fisker og kjøper (NVG-sild og makrell). Råstoff som leveres i utlandet, omsettes gjennom Norges Sildesalgslags agent i Danmark, ved auksjoner eller ved direkte avtaler mellom fisker og kjøper.

I Norges Råfisklags distrikt, som omfatter kysten fra og med Finnmark til og med Nordmøre, ble det i 1995 omsatt fangster fra i overkant av 7000 fartøyer til ca. 450 fiskekjøpere. Mer enn 20% av leveransene var fra utenlandske fartøyer, i det alt vesentlige russiske.

Råfisklaget praktiserer et minsteprissystem. Minsteprisene fastsettes før fisket tar til, normalt tre ganger i året; for januar-april, mai-september og september-desember. Minsteprisene er i utgangspunktet grunnlag for forhandlinger med kjøperne (representert ved Fiskerinæringens landsforening). Dersom forhandlingene ikke fører frem, blir minsteprisene fastsatt av Råfisklaget.(5) Hovedtyngden av omsetningen skjer ved at fisker og kjøper inngår direkte avtaler. Slike avtaler må være i overensstemmelse med Råfisklagets omsetningsbestemmelser, herunder bestemmelsen om minstepriser, og de må vike i de tilfeller Råfisklaget finner det nødvendige å regulere fisket (gjennom midlertidig forbud eller ved fastsettelse av fangstkvoter) eller å dirigere fangster til bestemte kjøpere. En mindre del av omsetningen foregår via Råfisklagets formidling og auksjoner.

Sunnmøre og Romsdals Fiskesalslag omsetter fangster fra ca. 2000 fartøyer til ca. 80 kjøpere. I noen grad omsettes fisk på forhåndskontrakter som inngås før fangsten er tatt. Det normale er imidlertid at fisker melder inn sin fangst og laget utbyr fangsten til kjøperne i distriktet (laget har også samarbeid med andre salgslag om fellesauksjonering av fangster). Kjøpernes bud er bindende, men fiskeren har anledning til å avslå de innkomne bud. Dersom fiskeren aksepter salget, selges fangsten til høystbydende kjøper. I tillegg til de nevnte omsetningsformer foregår en betydelig del av omsetningen som overtagelse av egen fangst. Slik overtagelse krever godkjennelse fra salgslaget og det aksepteres normalt ikke at fangsten videreselges til en av lagets godkjente kjøpere innenfor distriktet. I praksis skjer slik overtagelse derfor hovedsakelig ved at fabrikkskip og rekefrysetrålere eksporterer sine produkter direkte til utenlandske kjøpere.

Vest-Norges Fiskesalslags virkeområde er Sogn og Fjordane og Hordaland fylker, og laget omsetter fangster fra ca. 2000 fartøyer til ca. 50 kjøpere. Ifølge lagets vedtekter skal alle fangster over 3 tonn omsettes ved auksjon. Det er også anledning til å auksjonere mindre fangster, og alt i alt selges mer enn 80% av lagets totale omsetning ved auksjon. Vest-Norges Fiskesalslag samarbeider med Sunnmøre og Romsdals Fiskesalslag og Norges Råfisklags avdeling i Kristiansund om auksjonen. Fangstene, spesielt fra banklineflåten og den havgående flåte, utbys i alle tre lags distrikter. Auksjonsprisene er begrenset av fastsatte minstepriser, men lagets arbeidsutvalg kan dispensere fra minsteprisene dersom omsetningssituasjonen anses å nødvendiggjøre dette. Kontrakter om forhåndssalg og langsiktige avtaler som fiskerne inngår direkte med kjøper, skal godkjennes av salgslaget. Laget krever at leveranser i utlandet meldes før fartøyet går til havn.

I tillegg til de ovennevnte salgslag kommer Rogaland Fiskesalgslag og Skagerrakfisk (som dekker kysten fra Agder til grensen mot Sverige). Fordi disse omsetter en så liten andel av totalfangstene, omtales de ikke videre her.

4.4 Videreforedlingsindustrien

Sammenlignet med andre land, er den norske fiskeforedlingsindustri karakterisert ved små bedrifter som produserer varer med relativt lav videreforedlingsgrad.(6) I de senere år er bearbeidelsesverdien redusert ytterligere, og en stadig større andel av råfisken går til eksport som fersk eller rundfrossen vare. Lav lønnsomhet har ført til en betydelig avskalling av enheter, særlig blant de mindre bedrifter. Nedgangen har vært størst i de nordligste fylker, og spesielt stor i Finnmark.

Fiskeforedlingsindustrien inndeles gjerne i konvensjonell sektor (salting, tørking og røking), fryserisektoren, mel- og oljeindustrien og hermetikk- og fiskematindustrien. I tillegg kommer omsetning av fersk fisk. Tabell 7 viser hvordan fangstene fordelte seg i 1995. Over en tredjedel av total fangstmengde går til produksjon av olje og mel i norsk industri, men fordi denne fangsten har lav verdi (vesentlig lodde, øyepål, kolmule og tobis), utgjorde den bare 8% av total fangstverdi. Fisk som eksporteres eller omsettes til norske forbrukere som fersk eller frossen vare (først og fremst reke, makrell, torsk, blåkveite, sei og sild), utgjorde til sammen 50% av total fangstmengde og 64% av total fangstverdi.

En stadig større andel av fangstene omsettes som fersk fisk eller frossenfisk i siste innenlandske ledd, altså slik at utover eventuell filetering og pakking videreforedles den ikke i Norge. Mens i gjennomsnitt omtrent 15% av total fangstmengde ble omsatt fersk eller frossen før 1980, har andelen ligget godt over 30% siden midten av 1980-tallet. Det er særlig fersk fisk som har økt. Frem til begynnelsen av 1980-tallet var ferskfiskandelen 2-4% av total fangstmengde, men økte til omtrent 25% i 1995. Andelen av fangstmengden som går til fiskemel og -olje i norsk industri, er tilsvarende redusert, fra i gjennomsnitt over 70% på 1970-tallet til under 40% i 1995.

Det var i 1994 505 bedrifter i fiskeforedling, som til sammen sysselsatte 12.159 personer. Omtrent halvparten av bedriftene hadde salting, tørking og røking av fisk som hovedaktivitet, mens 22% hovedsakelig drev frysing. Sysselsettingsandelen er vesentlig større for fryserisektoren (49%, mot 29% i salting, tørking og røking), noe som gjenspeiler at bedriftene i denne sektoren er større enn i fiskeindustrien forøvrig. I fryserisektoren var gjennomsnittlig antall sysselsatte 53 personer pr. bedrift, mot 16 i salting, tørking og røking. Sammenlignet med utenlandske konkurrenter er de norske bedrifter gjennomgående små.

Antallet bedrifter har vært i jevn nedgang i de senere år. Sysselsettingen er også gått ned fra nivået på 1970- og 1980-tallet, men svinger noe mer. Sysselsettingen har økt litt siden den nådde sitt laveste nivå i 1991-92. I 1980 var totalt antall bedrifter 714 med en samlet sysselsetting på 15.553, mer enn 28% høyere enn i 1994. Nedgangen har vært særlig stor i produksjon av olje og mel og i hermetikkindustrien - hermetikkindustrien er nå nesten helt utradert. I salting, tørking og røking har det vært en betydelig reduksjon i antall bedrifter, mens sysselsettingen bare har vist en mindre nedgang. I frysing økte både antall bedrifter og sysselsetting fra 1990 til 1994, etter en vesentlig reduksjon på 1980-tallet.

Det er særlig industrien i Nord-Norge som er gått tilbake - med Finnmark som det hardest rammede fylke. Fra midten av 1980-tallet er antallet nord-norske bedrifter mer enn halvert, mens sysselsettingen har falt med over en tredjedel. Også i de øvrige deler av landet har industrien vært i tilbakegang, men ikke i tilnærmet samme omfang. Også her har antallet bedrifter gått relativt kraftig ned, men uten at sysselsettingen er blitt tilsvarende redusert. Det skyldes dels at det er de minste bedriftene som er falt fra, og dels at de gjenværende bedrifter i noen grad har overtatt aktivitet fra nedlagte bedrifter.

Utviklingen har sammenheng med vedvarende, dårlige økonomiske resultater. I en analyse gjennomført for NHO, konkluderes det med at lønnsomheten er svak når næringen betraktes som helhet, og lavere enn i andre næringer (ECON, 1997). Analysen, som er basert på et utvalg av bedrifter, viser at i 1996 var totalrentabiliteten liten, men positiv, (3,0%) mens egenkapitalrentabiliteten var negativ (-3,4%). Det var imidlertid betydelige variasjoner bedriftene imellom. Mellomstore bedrifter gjorde det jevnt over best, og bedrifter på Vestlandet oppnådde bedre resultater enn bedrifter i Nord-Norge og i Trøndelag. Lønnsomheten i 1996 var gjennomgående dårligere enn i de foregående år.

Delbransjen fersk fisk omfatter anlegg for mottak, bearbeiding og pakking av fersk fisk. De fleste ferskfiskprodusenter kombinerer dette med annen produksjon. De viktigste råstoffene er hvitfisk og pelagisk fisk og produktene er rund, sløyd og kappet fisk og bearbeidede produkter, inklusiv filet. Tidligere foregikk pakking av fersk fisk for eksport stort sett på Vestlandet, men de senere år har også anlegg i Nord-Norge satset på slik produksjon. Lønnsomheten i bransjen er svak (SND, 1994).

Fryseribedriftene er i stor grad konsentrert til Nord-Norge. I 1994 var det i alt 94 bedrifter med mer enn 10 ansatte som hadde frysing som hovedvirksomhet, hvorav 53 hadde tilhold i de tre nordligste fylker. Det tradisjonelle produktet i frysesektoren er fiskeblokk, hovedsakelig basert på hvitfiskene torsk og sei. I de senere år har det vært en vesentlig økning i frysingen av sild og makrell, som i stor grad fryses ubearbeidet. Ifølge analyser utført av SND har lønnsomheten i fryseindustrien lenge vært meget svak (SND, 1994).

Bedrifter som produserer saltfisk og klippfisk er konsentrert til Møre og Romsdal, mens det alt vesentlige av tørrfiskproduksjon foregår i Lofoten. Norge er i dag det eneste land som produserer tørrfisk i et omfang av noen betydning. Ifølge SND har lønnsomheten vært relativt god i en periode (SND, 1994). Det er imidlertid store regionale forskjeller, og bedriftene i de tre nordligste fylker har hatt betydelig svakere resultater enn bedriftene i landet forøvrig.

Mel- og oljeindustrien har i 1997 13 fabrikker, hvorav 10 var lokalisert på Vestlandet. Norges Sildesalgslag eier gjennom Silfas AS 5 av fabrikkene. De viktigste råstoffene er kolmule, tobis og øyepål. I tillegg kommer sild og lodde, hvor særlig lodde periodevis har vært viktig. Det er store årlige svingninger i råstofftilgangen fra norske fartøyer, både samlet og etter fiskeslag. Dette gir seg igjen utslag i betydelige variasjoner i mottaket mellom ulike regioner. Stopp i loddefisket på slutten av 1980-tallet førte til kraftig nedgang i råstofftilgangen til fabrikkene i Nord-Norge. Den gjennomsnittlige kapasitetsutnyttelse i bransjen har lenge vært lav og de økonomiske resultater relativt svake. Siden 1993 har det imidlertid foregått en vesentlig strukturrasjonalisering som har gitt en bedre overensstemmelse mellom produksjonskapasitet og råstofftilgang, og bedriftene oppnår nå relativt solide, økonomiske resultater. Nedgang i produksjonen og økning i etterspørsel etter fôr til oppdrettsnæringen har ført til at Norge etterhvert er blitt nettoimportør av fiskemel.(7)

Hermetikk- og fiskematbransjen, som består av hermetikkfabrikker, fiskematforetninger og bedrifter som driver produksjon av andre ferdigvarer, er svært sammensatt med mange små og noen større enheter. Største produsent av fiskehermetikk er Norway Foods som særlig driver produksjon av sardiner. Hermetikkfabrikkene, som forøvrig produserer laks, makrell, sild, fiskeboller, rogn og kaviar, er hovedsakelig lokalisert i Trøndelag og på Vestlandet. Fiskematfabrikkene finnes i et stort antall over hele landet, med en viss overvekt på Vestlandet. Mange av fabrikkene leverer bare til det lokale marked, mens enkelte også leverer til de store matvarekjedene. I følge SND er lønnsomheten i bransjen svært beskjeden, noe som reflekteres i det store antall nedleggelser (SND, 1994).

Rekeindustrien er hovedsakelig lokalisert til Troms og Finnmark, med tillegg av enkelte mindre bedrifter i Sør-Norge. Rekeindustrien i de nordligste fylker produserer i det alt vesentlige pillede, frosne reker, mens industrien i sør produserer reker for laking. Industrien i Nord-Norge vokste frem på slutten av 1970-tallet da landingen av reker økte kraftig. Redusert råstofftilgang førte etterhvert til et stort antall nedleggelser. Råstoffet leveres hovedsakelig av norske fartøyer, men det er også et betydelig innslag av import fra russiske båter. Til tross for strukturrasjonaliseringen har rekeindustrien fremdeles ikke oppnådd god lønnsomhet.

4.5 Markeder, priser og konkurranseforhold

I 1995 var samlet eksport av fisk og fiskevarer utenom oppdrettet laks 14,4 mrd. kroner. Eksporten av oppdrettet laks og ørret var 5,7 mrd. kroner, slik at total fiskeeksport var 20,1 mrd. kroner. Til sammenligning var importen av fisk og fiskevarer 3,1 mrd. kroner.

Eksporten (utenom oppdrettsfisk) domineres av produkter med lav bearbeidelsesverdi, og halvparten var fersk, kjølt eller frossen fisk, hvorav frossen fisk (ikke inkludert sild) utgjorde to tredjedeler (se tabell 9). Andelen av fisk som eksporteres fersk, har vært sterkt økende de senere år.

Fersk- og frossenfisken går hovedsakelig til industrien i Danmark, Sverige og andre EU-land. Japan er også et viktig eksportmarked, særlig for frossen makrell, og i de senere år er også øst-europeiske land blitt viktigere, særlig Polen og Russland. Saltfisk, tørrfisk og klippfisk leveres til avgrensede geografiske markeder. Portugal står alene for halvparten av saltfiskeksporten, og utgjør sammen med Brasil det viktigste eksportmarked for klippfisk. Nesten all tørrfisk eksporteres til Italia.

I internasjonal sammenheng er Norge en betydelig fiskerinasjon, men som andel av samlede fangster i verden utgjør norske fangster allikevel bare ca. 2% (tabell 10). Innenfor markedet for torsk, hyse, sei og annen tilsvarende hvitfisk var den norske markedsandelen 8,7% i 1993.

De viktigste norske fiskeeksportproduktene (frossen fiskeblokk og fiskemel- og olje) er standardiserte handelsvarer. Det er få eller ingen vesentlige handelshindringer, og lagrings- og transportkostnadene er relativt lave. Prisene bestemmes derfor på de internasjonale markeder.

I de senere år er prisene i hvitfiskmarkedene falt sterkt etter en relativt betydelig oppgang på 1980-tallet.(8) Lyr (pollock) og lysing (hake) fra det sydlige Atlanterhav og det nordlige Stillehav er kommet inn på markeder der torsk og sei tidligere dominerte. Fra 1983 til 1995 falt for eksempel torskens andel av EU-markedet for filet fra over 80% til under 40%. En tilsvarende, om enn noe mindre dramatisk utvikling, har en hatt i USA. Kina og Russland - som sammen med Polen er de viktigste leverandører av lyr - er iferd med å bli de dominerende leverandører av hvitfiskfilet på EU-markedet og har dessuten kapret vesentlige markedsandeler i USA. Også Argentina og Namibia, som er viktige leverandører av lysing, har økt sine markedsandeler internasjonalt. Den større eksport fra Kina og Russland må sees i sammenheng med de politiske endringer i disse land. Samtidig har ny fabrikkskipsteknologi økt filetkapasiteten og gjort filet av lyr og lysing mer konkurransedyktig overfor torsk. Ressurssituasjonen og endringene i det globale handelsmønsteret tyder ikke på at denne utviklingen vil reverseres i overskuelig fremtid.