6 Råfiskomsetningen og...

6 Råfiskomsetningen og salgslagenes rolle

Innføringen av den første råfisklov i 1938 ble hovedsakelig begrunnet med inntektsfordelingshensyn - det gjaldt om å beskytte fiskernes inntekter.(15) Dersom markedet forøvrig fungerer, er det i alminnelighet en konflikt mellom tiltak som har til hensikt å påvirke inntektsfordelingen og hensynet til verdiskapningen. Inngrep som regulerer priser og omsetning eller begrenser adgangen til å drive næringsvirksomhet, undergraver konkurransen og kan vanskeliggjøre omstilling og nyskapning. At det vil oppstå slike effekter, er ikke en tilstrekkelig begrunnelse til å avvise offentlige inngrep i markedet. De innebærer imidlertid reelle kostnader som det bør tas hensyn til i en samlet vurdering av tiltakenes hensiktsmessighet.

Det kan naturligvis tenkes at markedet i seg selv - altså uten noen form for offentlig regulering - ikke fungerer effektivt. Således ble det i forarbeidene til råfiskloven også argumentert for andre, mer effektivitetsbegrunnede behov for lovregulering av førstehåndsomsetningen. Den såkalte “Råfiskkomité” var særlig opptatt av det den oppfattet som fravær av helhetlige styring og planmessig organisering i næringen. Dette skulle medføre unødvendig store svingninger i råfiskprisen, som igjen ga opphav til usikkerhet og tilfeldige forskjeller i innkjøpsprisene mellom tilvirkere.(16) Manglende koordinering skulle også føre til ødeleggende konkurranse mellom eksportører, og tap av eksportinntekter for landet sett under ett (Handelsdepartementet, 1938a).

En analyse av det nåværende reguleringsregime må konsentrere oppmerksomheten om to hovedproblemstillinger. På den ene side må det vurderes hvorvidt de historiske forutsetninger for reguleringen av førstehåndsomsetningen stadig gjør seg gjeldende, og da spesielt i hvilken grad de former for markedssvikt som en mente var tilstede i 1938, fremdeles er av betydning. På den annen side må det foretas en vurdering av hvorvidt reguleringene gir opphav til ineffektivitet som - den gang loven ble innført - enten ikke var overskuet, eller som er av større betydning i dag.

Analysen er delt i to. Først analyseres salgsorganisasjonenes innvirkning på prisdannelsen - dels gjennom muligheten til å begrense total omsetning og dels gjennom adgangen til å dirigere fangster. Dernest diskuteres det hvilken betydning dagens organisering kan ha for næringens evne til omstilling og utvikling.

6.1 Regulering av totalomsetningen

Salgsorganisasjonene kan tenkes å påvirke prisene i førstehåndsomsetningen på tre ulike måter:

· Hevning av prisnivået: Gjennom å begrense tilbudet av råfisk, hever en nivået for markedsprisene og øker dermed de priser fiskerne oppnår i gjennomsnitt. I den grad dette lykkes, vil prisene lengre ned i verdikjeden også øke, herunder eksportprisene.

· Prisdiskriminering: En kan utnytte forskjeller i betalingsvilje ved å differensiere prisene mellom ulike anvendelser eller delmarkeder.

· Prisutjevning: En kan bidra til inntektsutjevning og redusert risiko på fiskernes hånd ved å utjevne priser over sesong og mellom fartøygrupper.

I en situasjon hvor både fiskeriene og råfiskomsetningen var helt uregulerte, og markedene preget av konkurranse, ville prisene innrette seg slik at de ga balanse mellom tilbud og etterspørsel. Prisene ville naturligvis svinge etter de rådende markedsforhold, men i gjennomsnitt måtte de reflektere fangstkostnadene. Prisene kunne ikke ligge høyere over lengre tid, fordi dette ville medføre større innsats i fisket, øke fangster og tilbud og presse prisene ned. De kunne heller ikke systematisk ligge lavere en enhetskostnadene (inkl. mannskapskostnader og normal avkastning på investert kapital), fordi en slik situasjon ville føre til avskalling fra flåten.

Dette synes å ha vært situasjonen i fiskeriene på 1920- og 30-tallet, før innføringen av råfiskloven. Hvem som helst kunne delta i fiske. På grunn av den konjunkturbestemte, vanskelige situasjonen ellers i økonomien - som ga få alternative sysselsettingsmuligheter - strømmet fiskere til, til tross for at utbyttet var lavt. Prisene kom under dobbelt press, både på grunn av sterk konkurranse fiskerne imellom, og fordi “alternativkostnadene” i fiske var lave.(17)

Råfiskloven ga fiskerne virkemidler til å kontrollere oppfisket og omsatt kvantum. Dersom omsetningen kunne begrenses fra tilbudssiden, ville markedsprisen bli presset opp. Isolert sett ville fiskerne tape på at omsatt kvantum ble redusert, men dette kunne mer enn kompenseres ved at prisene gikk opp. Sett fra fiskernes synspunkt vil optimal omsetning være den som akkurat balanserer gevinsten ved høyere pris mot tapet ved lavere kvantum - denne omsetning maksimaliserer netto inntekter på fiskernes hånd.

Prisvirkningen av en gitt reduksjon i totalomsetningen avhenger av etterspørselens prisfølsomhet. Mer spesielt vil norske fiskeres muligheter til å påvirke nivået på fiskeprisene avhenge av hvor følsomme markedsprisene er for endringer i norske fangster. Som det fremgår av beskrivelsen i kapittel 3, konkurrerer norsk fisk og norske fiskeprodukter i internasjonale markeder som blir stadig sterkere integrert, og hvor konkurransen derfor blir stadig hardere. Selv om fiskerne hadde ønsket det, synes derfor de norske markedsandeler å være for små til at salgslagene kan ha vesentlig innflytelse på markedsprisene.

I praksis er det ikke salgslagene, men myndighetenes kvoter, som regulerer totalfangstene og dermed tilbudet av råfisk. Som diskutert nedenfor, forhindrer ikke dette at salgslagene kan øve innflytelse på lokale og sesongmessige prisforhold. Men når det gjelder selve nivået for markedsprisene (prisene i gjennomsnitt over året), er situasjonen vesentlig forandret fra den gang råfiskloven kom til. Slik utgangspunktet var i mellomkrigsårene - med fritt og uregulert fiske - kunne råfiskloven føre til mindre oppfisket kvantum, høyere priser og en hevning av fiskernes inntekter. Med dagens, offentlig fastsatte kvotereguleringer er det normale at hele kvoten fiskes opp (så langt dette er mulig). Dessuten har den økende internasjonalisering av markedene undergravet norsk fiskerinærings muligheter til å påvirke prisene.

For å gjøre salgsorganisasjonenes markedsregulering effektiv, var det ved innføringen av råfiskloven vesentlig å forhindre enkeltfiskere fra å selge fangster utenom salgsorganisasjonen. Dette er det klassiske problem for priskarteller. Mens det for selgerne kollektivt sett er lønnsomt å holde prisen høyere enn enhetskostnadene, er det for den enkelte selger lønnsomt å omsette ytterligere kvanta. For å forhindre en undergraving av salgsordningen, ble salgsorganisasjonenes monopol lovfestet. Denne motsetning mellom selgernes interesser som gruppe betraktet, og deres interesser som enkeltaktører, er mindre når samlet omsetning er bestemt av myndighetene - særlig dersom kvotene er fordelt til fartøyene.

6.2 Prisdiskriminering

Selv om myndighetenes kvoteregulering i praksis har gjort salgsorganisasjonenes egenregulering av totalomsetningen overflødig, kan styring av videresalget av fangsten fremdeles være et effektivt virkemiddel. Ved å spille på forskjeller i betalingsevne mellom markeder og kjøpere, kan salgslagene heve fiskernes inntekter.

Dersom en inkluderer videreforedlingsindustrien og forbrukernes interesser - og ser hele verdikjeden under ett - medfører imidlertid slik prisdiskriminering på innenlandske markeder et samfunnsøkonomisk tap i verdiskapning.(18) Det skyldes at ulike kjøpere stilles overfor forskjellige priser. I lavprissegmentet vil også kjøpere med relativt beskjeden betalingsvilje kjøpe, mens i segmentet hvor det kreves høye priser for fisken, vil selv kjøpere med høy betalingsvilje måtte begrense sine kjøp. Dersom betalingsviljen avspeiler den fortjeneste kjøperne oppnår ved videreforedling og detaljomsetning, innebærer dette at fisken ikke havner der hvor verdiskapningen er størst. Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt blir det således en konflikt mellom hensynet til fiskernes inntekter og hensynet til samlet verdiskapning.

Nå driver ikke salgsorganisasjonene prisdiskriminering i noe særlig omfang. Der hvor førstehåndsomsetningen foregår ved auksjonssystemer, slik som i Sunnmøre og Romsdals Fiskesalgslag distrikt og Norges Sildesalgslags omsetning av konsumfisk, stilles alle kjøpere i prinsippet overfor de samme priser. Sildesalgslagets system for omsetning av industrifisk resulterer også i lik pris til alle fabrikker. Norges Råfisklag praktiserte tidligere et system med anvendelsesgraderte minstepriser, som i utgangspunktet ga grunnlag for å prisdiskriminere mellom kjøpere. Råfisklaget har i de senere år prøvd ut et system med kvalitetsgraderte minstepriser, hvor prisene varierer etter fiskens kvalitet, men ikke etter kjøperens identitet eller bruk av fisken. Systemet er imidlertid forlatt til fordel for et system med størrelsesgraderte minstepriser.

Fraværet av prisdiskriminering skyldes formodentlig at de reelle muligheter til å oppnå forskjellige priser i ulike delmarkeder er svært begrensede. Internasjonalt er det en nær sammenheng mellom de priser som oppnås på fisk til ulike anvendelser, og endringer innenfor ett delmarked smitter raskt over til de øvrige deler av markedet (Trondsen, 1992). Ettersom prisene på norsk fisk og norske fiskeprodukter i stadig større grad bestemmes internasjonalt, undergraves salgsorganisasjonenes muligheter til å prisdiskriminere overfor fiskekjøperne.

6.3 Prisutjevning

En viktig begrunnelse for å lovfeste salgsorganisasjonenes enerett til førstehåndsomsetning, var å motvirke den markedsmakt som den enkelte fiskekjøper kunne ha lokalt, og derved bidra til en geografisk utjevning av prisene. Allerede i forarbeidene til råfiskloven av 1938, ble det imidlertid påpekt at dette momentet ikke lenger var av like stor betydning som i tidligere tider: “Samtidig vil komiteen ikke undlate å peke på, at den store tilfeldighet, som alltid har preget fiskeriene er blitt mindre enn før, ved den tekniske utvikling i de senere år. De moderne farkoster og redskaper har gjort fisket mindre avhengig av vær og strøm, og slår fisket ikke til på det nærmeste sted, kan fiskerne søke hen til andre, som ligger lengere bort. Dessuten er - til dels av samme grunn - de gamle væreierforhold, hvor fiskerne var helt avhengig av kjøperne i det vær de fisket fra, bortfalt. Når f. eks. prisen i Lofoten har vært forholdsvis jevnere i de siste år, skyldes dette at fiskerne uten større omkostninger eller tidsspille har kunnet gå til andre vær med fangsten, hvis de var misfornøid med prisen i det vær de kom op til.” (Handelsdepartementet, 1938, s. 6).

Den teknologiske utvikling siden 1930-årene har ytterligere redusert den enkelte fiskekjøpers lokale markedsmakt - i den grad at det nå vanskelig kan tenkes å oppstå vedvarende og vesentlige prisforskjeller mellom forskjellige landingspunkter, selv helt uten prisreguleringer. For det første innebærer flytende mottak at fabrikkskip kan følge fiskeflåten snarere enn at fiskefartøyene går til mottaket. Dessuten er de mest moderne deler av flåten langt på vei uavhengig av mottakssted, dels fordi de videreforedler fangsten ombord og dels fordi de har tilstrekkelig lagringskapasitet og aksjonsradius til å kunne velge mellom alternative landingspunkter. Slik sett er begrunnelsen for salgsorganisasjonenes rett til å sette minstepriser og dirigere fangster svekket.

Nå har ikke den norske fiskeflåte utnyttet fullt ut de muligheter som den teknologiske utvikling gir. Flåten har et vesentlig større innslag av små fartøyer enn det som fra et rent kostnadsmessig synspunkt ville være hensiktsmessig. Dette er først og fremst et resultat av myndighetenes politikk, som blant annet gjennom kvotereguleringen har vært innrettet for å opprettholde den mindre kystfiskeflåte. Salgsorganisasjonenes - og i særlig grad Råfisklagets - virksomhet har på sin side bidratt til å styrke småbåtenes lønnsomhet. Gjennom fastsatte minstepriser og tidvis regulering og dirigering av fangster har en forhindret sesongmessige, lokale prisvariasjoner og spesielt prisfall i perioder med stor pågang på enkelte mottak.

I de deler av landet hvor det er langt mellom mottakene (først og fremst i Norges Råfisklags distrikt), har salgsorganisasjonenes virksomhet fremdeles betydning for de priser den mindre del av flåten oppnår i de mest pressede deler av sesongen. Ved siden av de fordeler kystfiskeflåten oppnår i form av høyere og sikrere inntekter, innebærer prisutjevning imidlertid også økonomiske kostnader:

• Regulerte minstepriser forskyver risiko fra fiskere til kjøpere. Dersom førstehåndsprisene ikke hadde vært regulerte, ville de langt på vei svingt med endringene i de priser som oppnås i markedene for fisk og fiskeprodukter. Dermed ville råfiskkjøperne i større grad bli beskyttet ved at innkjøps- og utsalgspriser svinger i takt, mens fiskerne ville bli eksponert for svingninger i de internasjonale fiskepriser. Med regulerte innkjøpspriser må industrien i større grad bære prisrisikoen. Hvorvidt en slik forskyvning av risiko er gunstig eller ikke, avhenger av partenes relative muligheter til å beskytte seg mot risikoeksponering.
• Like priser til alle fiskere begunstiger de lite konkurransedyktige fartøyer på bekostning av de mer konkurransedyktige. Større fartøyer, som i kraft av sin lastekapasitet og aksjonsradius kan bringe fangsten dit prisen er høyest, mister det økonomiske incitament til å utnytte ulikheter i markedets betalingsevne. Dermed bremses omstillingen i retning av en mer kostnadseffektiv flåtestruktur.
• Salgsorganisasjonenes regulering og dirigering av fangster forhindrer langsiktige avtaler mellom fisker og kjøper. Langsiktige avtaler ville i seg selv begrense den prisusikkerhet som en ønsker å unngå. Dessuten ville slike avtaler begunstige de fartøyer som er best istand til å sikre industrien faste leveranser av høy kvalitet. De fartøyer som er minst avhengige av vær og vind, og som anvender redskap og utstyr som sikrer best kvalitet på fisken, ville hatt en konkurransefordel når det gjelder å oppnå langsiktige leveringsavtaler. Når en begrenser muligheten til å inngå langsiktige avtaler, forhindres en utvikling mot en flåte bedre tilpasset videreforedlingsindustriens behov.(19)
• Dersom en, slik som ved Sildesalgslagets omsetning av industrifisk, fastsetter ufravikelige og like priser for alle kjøpere, begrenses muligheten for mottak og videreforedlingsanlegg med høy betalingsevne til å ekspandere på bekostning av mindre effektive konkurrenter. Derved opprettholdes en ulønnsom struktur i videreforedlingsindustrien.

Fra et samfunnsøkonomisk synspunkt er det derfor en konflikt mellom hensynet til å utjevne inntekter og redusere risiko for fiskerne og hensynet til samlet verdiskapning.

Innledningsvis i dette kapittel ble det påpekt at salgsorganisasjonene i prinsippet kan påvirke førstehåndsprisene på tre forskjellige måter. Det synes klart at når det gjelder å heve det alminnelige prisnivå, og å prisdiskriminere mellom ulike delmarkeder, har salgsorganisasjonene i realiteten begrensede muligheter. Dette skyldes dels kvotereguleringene og dels internasjonaliseringen av markedene for fisk og fiskeprodukter. Når det gjelder utjevning av priser mellom distrikter, sesong og fartøygrupper, har salgslagenes virksomhet imidlertid fremdeles betydning. Gjennom systemet med garanterte minstepriser og regulering og dirigering av fangster oppnås en beskyttelse for de mindre fartøyer i kystflåten. Denne forvridning av lønnsomheten mellom fartøygrupper svekker imidlertid utviklingen mot en flåtestruktur som i mindre grad ville ha behov for en slik beskyttelse.

6.4 Incitamenter, kostnadseffektivitet og innovasjon

Fiskernes overskudd er differansen mellom salgsinntekter og fangstkostnader, og alle tiltak som enten øker inntektene, eller reduserer kostnadene, er i fiskernes interesse. Utvikling av nye produkter, kvalitetsøkning og markedsføringstiltak som øker etterspørselen etter fisk og fiskeprodukter, bidrar til større betalingsvilje for råfisk. Større effektivitet og reduksjon av kostnadene i videreforedling virker på samme måte. Slik sett er det ingen motsetning mellom fiskernes interesser og interessene til aktørene videre nedover i verdikjeden, inklusive forbrukerne.(20)

Det kan allikevel være grunner til at salgsorganisasjonene i praksis ikke opptrer på en måte som fremmer samlet verdiskapning:

• Fiskerne kan ønske å nå andre mål enn ensidig maksimering av økonomisk gevinst.
• Salgsorganisasjonene representerer ikke nødvendigvis fiskernes interesser fullt ut.
• Manglende konkurranse kan svekke incitamentene til omstilling og næringsutvikling.

Fiskerinæringens målsetninger

Det overskudd som oppstår i førstehåndsomsetningen av fisk, gir rom for tilpasninger som isolert sett ikke er kostnadseffektive. Fiskerne kan således benytte (deler av) overskuddet til å forfølge fordelingsmessige eller næringsmessige målsetninger som går på bekostning av kostnadseffektiviteten:

• Omfanget og sammensetningen av fiskeflåten bestemmer ikke bare fangstkostnadene, men også hvor mange og hvem som får del i inntektene. En flåte med stort innslag av mindre fartøyer kan ikke realisere de kostnadsbesparelser som måtte ligge i utnyttelse av stordriftsfordeler, men gir på den annen side høy sysselsetting.
• Den geografiske lokalisering av flåte og industri er avgjørende for utviklingen i bosetningsmønsteret. Lokaliseringsvalg som tilgodeser distrikter med forøvrig svakt næringsgrunnlag, kan imidlertid gi opphav til ekstrakostnader i form av transportutgifter og vanskeligheter med å rekruttere høyt kvalifisert arbeidskraft.

Dersom en aksepterer at overskuddet i fiskeriene skal tilfalle fiskerne, og at de selv skal råde over bruken av dette overskudd, er det vanskelig på prinsipielt grunnlag å reise innvendinger mot de valg som foretas. Slik sett er det ikke noen innvending mot fiskerinæringen at den er ikke er innrettet for maksimal kostnadseffektivitet, vel å merke så lenge denne utviklingen er villet. I en uttalelse fra Norges Råfisklags 56. ordinære representantskapsmøte heter det for eksempel: “Flåte- og bedriftsstrukturen i Norges Råfisklags distrikt er helt annerledes enn ellers i Europa. Norges Råfisklag har med den varierte landbaserte produksjon i sitt distrikt ikke samme mulighet til å fastsette og oppnå priser på linje med Vestlandet og i Europa forøvrig. Fiskerne i lagets distrikt er med på, i form av lavere pris, å betale for denne produksjonsstrukturen i vanskelige markedsmessige perioder.” (Norges Råfisklag, 1995, s. 6).(21)

Nå kan det ikke sees bort fra at utviklingen ha tatt en annen retning enn den fiskerne selv har ønsket. Salgsorganisasjonene kan ha forfulgt målsetninger som ikke nødvendigvis har vært i (alle, eller flertallet av) deres medlemmers interesser. Dessuten kan beslutninger som på kort sikt realiserer tilsiktede målsetninger, på lengre sikt ha utilsiktede virkninger i form av svekket omstillingsevne og næringsutvikling.

Forøvrig er det naturligvis ikke noen selvfølge at vesentlige beslutninger av fiskeripolitisk art bør tilligge fiskernes organisasjoner. Det er ikke sikkert at myndighetenes fiskeripolitiske målsetninger om næringens størrelse, sammensetning og lokalisering er overensstemmende med de mål fiskeriorganisasjonene - eller deres medlemmer - har (dette gjelder spesielt når det er uenighet innad i organisasjonene). I den grad salgsorganisasjonene benytter sine virkemidler til å påvirke næringsstrukturen, kan dette motvirke den politikk myndighetene ønsker å følge. Dette gjelder særlig den mulighet salgsorganisasjonene har til å påvirke godkjenningen av kjøpere, til å dirigere fangster og til å kontrollere videreomsetning og videreforedling.

Momentet ble fremhevet av Moxnes-utvalget (NOU 1990:24), som - i Fiskeridepartementets ordelag - “særlig la vekt på det uheldige i at næringsdrivende organisasjoner i en monopolsituasjon var medvirkende i å legge overordnede næringspolitiske og distriktspolitiske overveielser til grunn ved avgjørelsen av hvem de skulle inngå avtaler med eller ikke” (Ot. prp. nr. 62 (1993-94), s. 1). Moxnes-utvalget tilla at “Slike overordnete hensyn vil dessuten komme i konflikt med det som er salgslagas primære oppgave - å sørge for gode og stabile pris- og betalingsvilkår for fiskerne.” Dette utgjorde en viktig begrunnelse for lov om registrering av råfiskkjøpere som opphever salgsorganisasjonenes rett til å godkjenne kjøpere. Det kan imidlertid synes som om retten til å dirigere fangster og kontrollere videreomsetning er viktigere for salgsorganisasjonenes mulighet til å forfølge fordelingspolitiske målsetninger enn retten til å godkjenne kjøpere. I så fall er ikke den endring som følger av lov om registrering av råfiskkjøper tilstrekkelig til vesentlig å svekke salgsorganisasjonenes evne til å legge nærings- og distriktspolitiske hensyn til grunn for sine forretninger.

Organisasjonenes mål og virke

Organisasjoner har en tendens til å få sine egne liv. Dette fenomenet er for eksempel ikke ukjent i forholdet mellom eiere og ledelse i private selskaper. Normalt regner en med at eierne primært er opptatt av å maksimalisere avkastningen på den innskutte kapital, eller verdien av selskapet. Ledelsen kan imidlertid ha andre målsetninger; så som å minimalisere risiko og maksimalisere omsetning og vekst. I den grad hensynene til forsiktighet, størrelse og vekst går på bekostning av lønnsomhet, har ledere og eiere motstridende interesser. En rekke faktorer har isåfall betydning for i hvilken grad eierne makter å styre ledelsen:

• Dersom det finnes en eller flere store eiere med tilstrekkelig kompetanse, har disse både incitament og evne til å foreta den nødvendige kontroll med ledelsen. I selskaper med mer fragmenterte eierinteresser er kontrollen i alminnelighet dårligere og ledelsens spillerom tilsvarende større.
• Dersom eierandelene er lett omsettelige - slik som for børsnoterte selskaper - virker trusselen om oppkjøp disiplinerende. For å forhindre overtagelse av nye eiere (som kan ønske å skifte ut ledelsen), tvinges ledelsen til å drive selskapet i eiernes interesse. Den disiplinerende effekt er tilsvarende mindre for selskaper med en eierform som vanskeliggjør, eller endog umuliggjør, omsetning av eierandeler.
• For selskaper som opererer i markeder preget av sterk konkurranse, er ledelsens spillerom i praksis begrenset. For å unngå å bli hengende etter i konkurransen - og i siste instans gå konkurs - tvinges ledelsen til å føre en strategi for maksimal lønnsomhet. Ledelsens muligheter til å avvike fra en overskuddsmaksimaliserende strategi er større dersom selskapet har en mer beskyttet markedsposisjon.

Denne tankegangen kan også anvendes på salgsorganisasjonene: Medlemskap er obligatorisk, medlemsmassen er stor og salgsorganisasjonene er i en monopolsituasjon. Slik sett ligner salgsorganisasjonene mer på interesseorganisasjoner enn på private selskaper. Det er ikke uvanlig i slike organisasjoner at det oppstår et representativitetsproblem, ved at (den valgte) ledelse kommer i utakt med sine medlemmer uten at det alltid er enkelt for opposisjonen å kaste eller endre ledelsen.

Nå er det ikke tilstrekkelig å påpeke at forholdene ligger tilrette for at administrasjonen i salgsorganisasjonene kan forfølge mål som ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med fiskernes interesser. Hvorvidt så skjer kan bare avgjøres ved en detaljert gjennomgang av organisasjonenes virksomhet, for derigjennom å avdekke hvorvidt salgsorganisasjonenes størrelse, effektivitet og beslutninger er i overensstemmelse med målsetningene slik de oppfattes av medlemmene.

Omstilling og næringsutvikling

Selv om salgsorganisasjonene faktisk ønsker å opptre på fiskernes vegne, kan deres spesielle stilling over tid svekke den evne til omstilling og utvikling som er en forutsetning for vekst i verdiskapningen. Dette er gjennomgangstemaet i Hernes og Trondsen (1986): “Hovedsynspunktet i denne diagnosen er at organiseringen av fiskerinæringen har ført til en strukturell konservatisme som har begrenset innovasjon, læring, entreprenørskap, produktutvikling og markedsopparbeiding. Vertikal kobling uten vertikal integrering retter interessen mot forhandling om fordeling snarere enn mot markeder og avsetningsmuligheter, fremmer lokal maksimering snarere enn overgripende rasjonalitet, befordrer veto snarere enn innovasjon. Det er fortidens organisasjonsløsninger som skaper dagens problemer. Organisasjonene, lovverket og forhandlingssystemene ble utviklet for å forsvare fiskerne mot spekulasjon, trygge avsetningen av fangstene og sikre bosetningen i distriktene. Det paradoksale resultat er at dette i dag bidrar til å bevare en struktur med bedrifter som konsentrerer sin oppmerksomhet om stagnerende markeder, som dermed nødvendiggjør store subsidier og som fører til tap både for næringen og for landet. Og det er viktig å understreke at det som her påpekes ikke skyldes personlige skavanker; det er de motivasjonssystemer som er etablert som driver innsatsen i ugunstige retninger. Skal resultatene bli andre, må strukturen forandres.” (s. 46f).

Fiskerinæringen har - iallfall sammenlignet med mange andre næringer - et stort innslag av offentlig og politisk styring. I en slik situasjon er det både fornuftig og nødvendig for fiskernes organisasjoner, inklusive salgsorganisasjonene, å bruke en vesentlig del av sin innsats overfor offentlige myndigheter, for derigjennom å påvirke myndighetenes politikk til fiskerinæringens beste. Iallfall på kort sikt kan det også fra et rent økonomisk synspunkt være en mer lønnsom investering for fiskerinæringen å bruke egne ressurser til å påvirke offentlige politikk enn på næringsutvikling.

Det ville ikke være urimelig om fiskerinæringen - beskyttet mot konkurransepress og sterkt avhengig av den politikk myndighetene til enhver tid fører - over tid har utviklet en “kultur” som er mer opptatt av å beskytte den eksisterende struktur enn å omstille og utvikle næringen. “Enhetene som opererer er ikke bare - kanskje ikke en gang først og fremst - bedrifter på markedet, men også interesseorganisasjoner i politikken. Dette fører til fordelingskamp med to fronter: en felles front mot staten om andelen av statsbudsjettet og en intern strid om tilmåling av midlene mellom partene i næringskoalisjonen. Interesseorganiseringen fører til oppmerksomhetsfordreining bort fra markeder og ny produkter over til staten og dens midler. Den taktikken som benyttes kalles “krisemaksimering”.” (Hernes og Trondsen, 1986). En slik utvikling kan ha blitt forsterket av mer strategiske hensyn:

• Omstilling er ofte en smertefull prosess. Rasjonalisering og effektivisering har nesten alltid negative konsekvenser, enten det gjelder hele lokalsamfunn, arbeidstagergrupper eller bare enkeltpersoner. For organisasjonene kan det være både ubehagelig og vanskelig å gjennomføre omstillingstiltak som rammer deler av medlemsmassen, særlig dersom det kan argumenteres for at tiltakene ikke er strengt nødvendige.
• Et vektig argument for beskyttelse gjennom offentlige regulering og økonomiske overføringer er nettopp omstillingsvanskeligheter og manglende næringsutvikling. Det ville svekke organisasjonenes forhandlingsstyrke overfor myndighetene dersom næringen fremsto som svært effektiv og lønnsom.

Den “krisemaksimerende adferd” var vesentlig mer fremtredende for noen år tilbake - i “subsidieperioden” da fiskerinæringen hvert år mottok store, statlige overføringer. Den elendighetsbeskrivelse mange da bedrev, kan imidlertid ha festet seg, og dermed fått langsiktige virkninger for viljen til å satse i og utvikle næringen.