Statssekretær Harriet Berg

Asia: strategiske valg i norsk næringspolitikk

Oslo 27. januar. 2000

Kjære tilhørere,

Jeg vil først få takke for at jeg ble invitert til å holde et innlegg på årets Asiaseminar. Vi har nettopp passert et spesielt årskifte som gir oss en unik mulighet til å peke ut noen visjoner å strekke oss etter, og med den rivende utviklingen vi nå har i vårt globale samfunn, er det nødvendig å ha visjoner. Og Asia kan på mange måter sees som inngangsdøren til vårt nye millennium.

Asia – inngangsdøren til et nytt millennium

Som en illustrasjon på dette, valgte Verdensbanken det kinesiske tegnet for dør på omslaget til sin siste utviklingsrapport, for 1999/2000. Det kan også være passende å vise til USAs utenriksminister John Hay, som så tidlig som ved inngangen til det forrige århundret uttalte at:

Det første årtusenet var Middelhavets, vårt årtusen er Atlanterhavets, mens det neste blir Stillehavets.

I lys av en slik litt mer visjonær inngang, ønsker jeg å formidle til dere noen av Nærings- og handelsdepartementes tanker om utviklingen av norsk næringspolitikk og Norges forhold til Asia. På mange måter kan vi si at Asia-strategien i økende grad er en integrert del av norsk næringspolitikk.

Næringspolitiske utfordringer for Norge

Vi er inne i en tid preget av raske endringer i internasjonal økonomi, markedene endres hurtig, og stadig flere selskaper fusjonerer eller inngår strategiske allianser. Dette skyldes dels teknologiske, dels økonomiske og politiske utviklingstrekk. Disse raske endringene er en utfordring for vårt næringsliv og måten verdiskapingen i Norge skjer på. Norsk næringspolitikk må mer enn noen gang ta hensyn til samspillet mellom det nasjonale og det internasjonale, og mellom ulike sektorer.

En hovedutfordring i vår næringspolitikk er å styrke grunnlaget for nyskaping i norsk næringsliv. Det vil være en kolossal utfordring å skape de mange titallstusen nye bedriftene vi trenger de neste årene, og de fleste må komme innenfor kunnskapsbaserte, nye næringer. Vi må trolig mer enn doble verdiskapingen fra annen konkurranseutsatt virksomhet enn olje de neste 10-20 årene, dersom vi ønsker å holde velferdsstaten oppe på et høyt nivå.

En utfordring som det er naturlig å fokusere på i dag er at stadig færre bedrifter opererer i et beskyttet hjemmemarked. Med en globalisert økonomi er det avgjørende at norske bedrifter er internasjonalt konkurransedyktige. Det betyr at vi ikke bare må gjøre Norge til et attraktivt land å drive næringsvirksomhet i. Vi må også føre en aktiv bilateral og multilateral handels- og næringspolitikk for å legge forholdene til rette for at norsk næringsliv kan ta del i de mulighetene globaliseringen gir, og vi må gjøre Norge til et attraktivt land å drive næringsvirksomhet fra.

Nasjonalt oppbrudd

Vi har en næringsstruktur som i stor grad er preget av råvare- og energiintensive bedrifter. Mange er bekymret for at disse ikke har samme vekstpotensiale som nye kunnskapsintensive bedrifter. Dette betyr at deler av veksten fremover må komme fra nye, kunnskapsintensive næringer.

Samtidig må vi fokusere på hvordan kunnskap og kompetanse innen etablerte næringer kan videreutvikles. Mye av vår råvarebaserte industri er kunnskapskrevende. Vi er for eksempel ledende innen en så kunnskapsintensiv industri som offshore. Derfor må vi også fokusere på hvordan kunnskap og kompetanse innenfor etablerte næringer kan videreutvikles best mulig for å danne basis for videre næringsvekst.

Vår maritime industri er godt eksempel i så måte. Deler av den arbeids- og kapitalintensive maritime industrien, som bygging av skrog og diverse skipstyper, har i stor grad blitt flyttet til andre markeder. Men Norge er for eksempel en ledende leverandør av teknologi- og kunnskapsintensivt skipsutstyr til verdens tre største skipsbyggings-nasjoner i nettopp Asia, Sør-Korea, Japan og Kina. Veien fra å være en oljeøkonomi til å bli en kunnskapsøkonomi behøver med andre ord ikke være så lang, den er egentlig ganske naturlig.

Men for å sikre nyskaping og omstilling trenger vi et nasjonalt oppbrudd, fra gamle holdninger og en næringspolitikk tilpasset etterkrigstidens industrisamfunn. Den vanskeligste delen av et slikt oppbrudd er å sørge for at framtidsrettede, men risikofylte tiltak får oppslutning, også når de måtte gå på bekostning av å trygge eksisterende, ikke nødvendigvis framtidsrettede arbeidsplasser.

Et nyskapende Norge

Norge kan kun bli et ledende kunnskapssamfunn gjennom økt støtte til forskning og utvikling. Økt støtte til utvikling av kompetanse og teknologi vil være med på å bringe fram nye produkter og tjenester i norsk næringsliv, og stimulere til nyskaping i små og store bedrifter over hele landet.

I et kunnskapssamfunn er den menneskelige faktoren viktig. Norge er blant de landene i Europa med størst andel høyere utdannet arbeidskraft, men har samtidig en lite utviklet kultur for å bruke denne kunnskapen og kompetansen til å starte nye bedrifter. Vi må derfor stimulere til økt samarbeid mellom bedrifter og kunnskapsmiljøer.

Dette gjør vi blant annet ved å ytterligere styrke såkornfondene for å øke tilgangen på risikovillig kapital i den vanskelige oppstartsfasen for nye bedrifter, og samtidig lage møteplasser mellom ideer og kapital, mellom de som har ideene og de som har erfaring fra næringsdrift.

Vi må utvikle en kultur i Norge for å starte nye bedrifter, og få flere til å ta nyskapingens risiko. For å få til dette er mer positive holdninger nødvendig. Det må være lov både å lykkes og å mislykkes. I det hele tatt dreier dette seg om å legge til rette for å utnytte enkeltmenneskers kunnskap, skaperevne og ideer som grunnlag for nyetableringer.

I tillegg til å legge til rette for omstilling og nyskaping, vil regjeringen føre en aktiv nærings- og handelspolitikk i andre land og i internasjonale fora for at Norge og norsk næringsliv kan ta del i de mulighetene globaliseringen gir. Nyskapingsperspektivet må gjennomgripe hele vår nærings- og handelspolitikk.

Muligheter i en global kunnskapsøkonomi

Norge har en liten åpen økonomi med en rekke næringer som aktivt utvikler seg i markeder med sterk internasjonal konkurranse. Det er derfor avgjørende for Norge at det utvikles klare regler for næringsaktivitet over landegrensene, og at vi selv er aktive i utformingen av disse regelverkene .

Med hensyn til vårt største marked – Europa, vil Regjeringen videreutvikle EØS-avtalen slik at den avspeiler den dynamiske utvikling i Europa. Og i forbindelse med de neste forhandlingene i Verdens handelsorganisasjon – WTO - vil myndighetene søke å sikre norsk næringsliv gode og likeverdige vilkår i utenlandske markeder. De kommende forhandlingene og opptak av nye medlemsland i WTO vil utvide og styrke det internasjonale rammeverket for økonomisk virksomhet.

For et lite land som Norge er det helt avgjørende å sikre norsk næringsliv gode og likeverdige vilkår i utenlandske markeder. I det ligger også at vi på myndighetssiden må sørge for at norsk næringsliv har tilgang på bistand og konkurransedyktig finansiering for eksport og uteetableringer.

Men i en global kunnskapsøkonomi må vi tenke utover det mer tradisjonelle internasjonaliseringsbegrepet. Det må utvides til å omfatte noe mer enn eksport og uteetableringer.

Global kunnskapsøkonomi – behov for et utvidet internasjonaliseringsbegrep

I en global kunnskapsøkonomi vil det tradisjonelle fokus på eksport og utenlandske investeringer fortsatt være viktig, men norske bedrifter reiser ikke lenger bare ut for å lete etter nye markeder, de leter etter nye partnere for sin virksomhet.

I en global kunnskapsøkonomi er det nødvendig at det norske virkemiddelapparatet også fokuserer på bedriftenes behov for internasjonalt samarbeid innen forskning og utvikling. Dette var bakgrunnen for å slå sammen Eksportrådets og NIAs uteapparat i fjor. Slik kan vi bidra til at norske selskaper opplever det som et konkurransefortrinn å drive sin internasjonale forretningsvirksomhet i og fra Norge.

Samarbeidet mellom Norges Eksportråd, SND og Norges Forskningsråd er et godt eksempel på tilpasning til en global kunnskapsøkonomi. Her utnyttes kunnskapen innen forskning og utvikling og etablering av næringsvirksomhet, både på lokalt og globalt plan.

Utviklingen i Asia etter finanskrisen

Vi bør ikke være redd for globalisering. Dette er en av konklusjonene fra Japans verdikommisjon, som ble nedsatt av Japans statsminister Obuchi ved inngangen til vårt nye årtusen. At det er Japan, tradisjonelt et av de mer lukkede samfunn i Asia, som sier dette er et viktig signal.

Det er et signal om at den største økonomien i Asia er villig til å ta i bruk ideer fra vestlig bedriftskultur i restruktureringen av sin økonomi. Det er også et signal om at finanskrisen i Asia ikke har bidratt til at globalisering oppfattes som noe truende for regionen. Globaliseringen anses heller å ha bidratt til den raske snuoperasjonen i Asia.

En annen begivenhet som understreker at Asia ønsker å utnytte mulighetene i en globalisert kunnskapsøkonomi er Kinas nylig inngåtte handelsavtaler med USA og Canada med hensyn på medlemskap i Verdens handelsorganisasjon.

Det asiatiske mirakel var blitt et uttrykk da Thailand sommeren 1997 brått måtte oppgi sin fastkurspolitikk, og innledet finanskrisen i regionen. De som trodde at Asia da var dømt til mange år med depresjon og stagnasjon ser ut til å ta feil, Asia er på vei tilbake, og kanskje raskere enn noen kunne ha forestilt seg.

Og ved begynnelsen på et nytt årtusen står, informasjons- og kommunikasjons-teknologi (IKT), i vinden i Asia. Tidsskriftet Far Eastern Economic Review - har utropt 1999 til det året da internett revolusjonerte Asia, og Singapore vil fra og med april i år åpne for fri telekonkurranse. Samtidig har Hongkong tatt mål av seg til å bli et IKT-senter i Asia.

Hongkong ble med sin åpne økonomi hardt rammet av krisen, og myndighetene gikk inn med midler i det lokale næringslivet for å stabilisere økonomien, men Hongkong har nå igjen inntatt plassen som verdens åpneste økonomi, og Sør-Korea hadde allerede i fjor en økonomisk vekst på åtte prosent. Alle landene i regionen, med unntak av Indonesia, viste i 1999 positiv økonomisk vekst, og regimeskiftet i Indonesia har gitt håp om endringer til det bedre.

Men for å unngå eventuelle tilbakefall har de fleste landene i Asia behov for store strukturreformer, ikke minst av sitt bank- og finansvesen. Flere av landene i regionen har imidlertid påbegynt dette arbeidet.

Norges eksport til Asia øker

Selv under finanskrisen i 1997 og 1998 har Norges eksport av tradisjonelle varer til Asia vokst i forhold til før krisen. I fjor vokste norsk eksport av tradisjonelle varer til Asia med hele 16,4 prosent i forhold til året før.

Den norske vareeksporten til Asia er faktisk mer enn doblet i løpet av 1990-tallet. Det har det siste tiåret vært en forskyving i eksporten av norske varer, fra Europa og Nord-Amerika til Asia. Asia har i løpet av 90-årene gått forbi Nord-Amerika som Norges nest viktigste eksportmarked.

Asiaplanen – kort historikk

På bakgrunn av Asias vekst og økende innflytelse i internasjonal økonomi og politikk, og norsk næringslivs interess for regionen, ble det på begynnelsen av 90-tallet utarbeidet en Asiaplan, fra Utenriksdepartements side.

Strategiplan for Asia, populært kalt Asiaplanen, bygget på tre søyler:

1. Politisk dialog
2. Handel og økonomisk samrbeid
3. Kultur og informasjon

Disse tre søylene ble ment å være likeverdige og samtidig integrerende dimensjoner i Asiaplanen.

Nærings- og handelsdepartementet ga i november 1998 Forskningsstiftelsen FAFO, i samarbeid med Nordic Consulting Group, i oppdrag å evaluere Asiaplanens virke i femårsperioden 1994-1998. Dette oppdraget resulterte våren 1999 i en evalueringsrapport, hvis konklusjoner ble sendt på høring til berørte institusjoner.

Asiaplanen – konklusjoner fra evalueringen

Evalueringsrapporten og innspill fra høringsrunden bekrefter følgende om Asiaplanen:

• Den har bidratt til å øke bevissheten og kunnskapen om Asia i Norge.
• Den har bidratt til positiv oppmerksomhet om Norge i Asia.
• Den har bidratt positivt til utviklingen av Team Norway både i ute og hjemmeapparatet. Den har bidratt til å utvikle nye samarbeidsformer mellom for eksempel næringsliv og forskning/akademiske miljøer. I tillegg blir delegasjonsreiser, teknologisamarbeid og utestasjonene som møteplass fremhevet som viktige virkemidler.

Evalueringen konkluderer med at Asiaplanen har bidratt positivt, om enn marginalt, til norsk næringsutvikling i Asia, men at nytten neppe kan forsvare den omfattende innsatsen bak bl.a. sektorplanene.

Det synes derfor å være bred enighet om at det er lite hensiktsmessig å videreføre Asiaplanen i sin nåværende form.

At evalueringen konkluderer såpass negativt må i stor grad tilskrives at målsettingen i planen var for ambisiøs i forhold til det som var mulig å gjennomføre. Satsingen på Asia og Asiaplanen har de siste par årene mistet mye av sin dynamikk og planmessighet. Det er flere grunner til dette:

• Finanspolitiske innstramminger har ledet til at de midler NHD hadde for prosjekter under Asiaplanen ble kraftig redusert, og Norges Eksportråd har ikke lenger det bransjeapparatet som var ledende i gjennomføringen av sektorplanene.
• Det har vært endringer i norsk bistandspolitikk.
• Nye fora og koordineringsmekanismer er blitt etablert med strategier og prioriteringer som er mer globale enn regionale i sin tilnærming. Jeg nevner her INTSOK, Norske Maritime Eksportører, Byggenæringens eksportsekretariat, NOSCA, og ikke minst en kraftig utvidelse av virksomheten i Eksportutvalget for Fisk. Denne utviklingen har bidratt til å redusere Asiaplanens samordningsfunksjon
• Og til slutt har den finansielle og politiske krisen i Asia påvirket dynamikken i Asiaplanen.

Men de asiatiske markeder er og vil forbli viktige for norsk næringsliv både i eksport og investeringssammenheng. Asias rolle i verdensøkonomien forventes fortsatt å øke, og mye av dynamikken i den globale økonomiske utvikling vil hente sin næring fra denne regionen.

Det er derfor fortsatt ønskelig med en strategisk tilnærming i Norges forhold til Asia.

Næringsministeren og NHD tar sikte på en oppfølging av Asiaplanen i form av en næringspolitisk Asiaplan.

Næringspolitisk Asiaplan

Fokus på en næringspolitisk Asiaplan betyr at Asia er og forblir viktig for norsk næringsliv. En næringspolitisk Asiaplan innebærer en videreføring av næringslivssatsingen i Asia.

Planen vil konsentrere seg om de virkemidler som hører under Nærings- og handelsdepartementets ansvarsområde. Denne modellen ligger nærmere opp til det som faktisk er innholdet i oppfølgingen av Asiaplanen i dag, og vil således innebære at kartet tilpasses terrenget.

Politikk og kultur forblir viktige elementer i det videre arbeidet mot Asia, men vil ikke utgjøre egne søyler med egne tiltak og aktivitetsplaner i selve den næringspolitiske Asiaplanen.

Næringspolitisk Asiaplan – den videre oppfølgingen

Et grunnleggende spørsmål er hvorvidt det skal tilrettelegges for særskilte virkemidler for Asia gjennom for eksempel tilskuddsordninger, garantier, lån etc. På NHD’s budsjett har man ikke slike særskilte virkemidler. De offentlige styrte eller finansierte ordninger som er tilgjengelige for norsk næringslivssatsing i Asia er i all hovedsak globale i sin natur, som GIEK, NORFUND, NORAD, De internasjonale utviklingsbankene, næringslivsordningene i bistanden, i noen grad SND. Det er reduksjoner eller innstramminger i disse globale ordningene som må oppfattes som en svekkelse eller styrking av Asiasatsingen.

Det vil imidlertid være viktig at de globale virkemidlene utvikles slik at de fanger opp de særskilte konkurranseforhold som gjør seg gjeldende i asiatiske markeder, og de særskilte utfordringene norsk næringsliv står overfor i en globalisert kunnskapsøkonomi.

Myndighetskontakt og døråpning tillegges stor vekt i de asiatiske markeder. I evalueringen og høringsuttalelsene trekkes dette frem som et av de viktigste aspekter ved Asiaplanen. Relasjonsbygging mot politiske og administrative myndigheter er viktig for norsk næringsliv i Asia.

Det er imidlertid behov for en sterkere koordinering og samordning på dette feltet slik at alle statsråder eller statssekretærer som reiser til eller mottar besøk fra prioriterte asiatiske land i god tid orienterer seg om og stiller seg til disposisjon for å fremme norske næringsinteresser i vedkommende land. Hva gjelder Regjeringens medlemmer påligger det allerede en plikt for departementene til å rapportere om slike planlagte besøk til UD.

De sentrale departementene, da særlig fiskeri-, miljø-, og utenriksdepartementet, er nå enige om at alle departementer pålegges å kontakte NHD om planlagte reiser til, og besøk fra, asiatiske land i god tid, slik at informasjon om og kontakt med norske næringsinteresser kan formidles og tas med i den videre planleggingen.

NHD vil også etablere et samordningsforum mellom de mest berørte departementer hvor besøksaktiviteter og saker kan drøftes og prioriteres.

Sektorplaner har vært et av arbeidsverktøyene under Asiaplanen. I den videre satsingen mot Asia forslår vi imidlertid at sektorgruppene nedlegges, og at det i stedet tas utgangspunkt i de planer som allerede er utarbeidet og i de prioriteringer og strategier som utarbeides i bransjeorganisasjonene. Disse bes om årlig å redegjøre for og fremme forslag til tiltak i Asia slik at disse kan samordnes med øvrig virksomhet.

Støtten til utenriksstasjonenes nærings- og profileringsarbeid over eksportfremme-bevilgningen har hatt stor betydning for å stimulere samordningen ved utenriksstasjonene og det lokale samarbeidet med norske næringslivsinteresser. Stasjonene i Asia bør derfor fortsatt tildeles en relativt stor andel av NPR-bevilgningen.

Et av de tiltak som evalueringen og høringssuttalelsen trekker fram som særlig positivt er satsingen på forsknings- og utviklingssamarbeid i Asia, konkretisert gjennom Norges Forskningsråds seminarer og FOU-utsendingen i Singapore. Disse tiltakene har bidratt til å etablere nettverk og samarbeidsrelasjoner som har åpnet for nye forretningsmuligheter for norske bedrifter i Sørøst-Asia. Det er viktig at FOU-samarbeidet med Asia prioriteres innenfor den bevilgningen som er foreslått til internasjonalt teknologisamarbeid i år 2000.

Norske bedrifter møter fortsatt ulike former for handels- og investeringshindringer i mange asiatiske markeder. Innsatsen på dette feltet bør styrkes både gjennom kartleggingsarbeid i tilknytning til den kommende WTO-runden, og fokus på slike spørsmål bør økes i utenrikstjenesten. Videre bør det etableres fleksible informasjons- og konsultasjonsordninger på embedsnivå med prioriterte asiatiske land. En slik konsultasjonsordning ble etablert med Sør-Korea under Nærings- og handelsministerens besøk dit i oktober 1999.

Avholdte seminarer og lignende aktiviteter har bidratt til å styrke bevisstheten og øke kunnskapen om Asia i Norge. Asiaplanen har utvilsomt tjent som inspirasjon og oppmuntring for slike nettverk som Kinaforum og nettverk for Stillehavsasia-studier. I Asia er det etablert årlige erfaringskonferanser for næringslivet i Sørøst-Asia og i Kina. Dette er viktige møteplasser som gir noe mer enn bare tørre fakta – de gir også mulighet for personlig kontakt, erfaringsutveksling og nettverksbygging. Spesielt stor interesse har vært knyttet til de seminarer som ble arrangert forut for viktige Asia-reiser.

Slike seminarer og møteplasser for Asia vil bli prioriterert. Det bør vurderes om det er hensiktsmessig å videreutvikle denne arbeidsformen gjennom å etablere nye fora, særlig for å skape møteplasser mellom næringslivet og akademiske miljøer. Forut for Statsministeres reise til Asia senere i år er det også naturlig å arrangere et Asia-seminar med fokus på politiske, kulturelle og økonomiske utfordringer i forhold til de land Statsministeren skal besøke.

Det er også behov for en sterkere synliggjøring av det arbeid som gjøres i forhold til Asia. Informasjonsutveksling om pågående og planlagte aktiviteter kan mest hensiktsmessig skje gjennom etablering av en nettside for Asia-aktiviteter basert på planlagte aktiviteter og løpende nyheter fra de samarbeidende institusjoner. Vi vil i år etablere en slik nettside, med informasjon om norske utenrikspolitiske prioriteringer og om samhandel og økonomiske forbindelser og informasjon om bistandssamarbeid. Lenker til relevante deler av virkemiddelapparatet og lenker til andre nettsteder med relevant informasjon om det enkelte land og regionen vil være nødvendig for å øke nytteverdien. E-post lenker til saksansvarlige i de ulike institusjonene og etablering av tematiske diskusjonsgrupper i tilknytning til nettsiden kan også vurderes som et verktøy for å bidra til dialogen mellom brukerne og virkemiddelapparatet.

Det er behov for å forenkle organiseringen av Asiaplan-arbeidet i tråd med den praksis som allerede har utviklet seg. Samarbeidsutvalget for regionale planer har i dag kun en rolle som forum for menings- og informasjonsutveksling. Sektorgruppene har i realiteten ikke fungert de siste par årene. I stedet for formelle grupper vil de berørte institusjoner (departementene, Eksportrådet, Forskningsrådet, SND, Eksportutvalget for fisk, NORTRA, NORAD, INTSOK, NHO, LO, Norges Rederiforbund m.fl.) bli bedt om å levere bidrag til en samlet årsoversikt over de viktigste tiltak og prosjekter mot Asia. Dette vil utgjøre et av utgangspunktene for et årlig samordningsmøte.

Samarbeidsutvalget for regionale planer vil derfor bli nedlagt og erstattet av et årlig samordningsmøte.

Dragens år i Asia.

I vårt forhold til Asi er det viktig å være klar over at Asia er mangfolding. Det er store etniske og religiøse forskjeller både innad i enkeltland og mellom landene i regionen. Selv om både Hongkong og Singapore blir oppfattet som kinesiske byer, er det stor forskjell både historisk og med hensyn til hvilken næringspolitikk de to bystatene fører.

Asias mangfoldighet må også påvirke det samlede norske forholdet til Asia. I samarbeidet med enkelte land vil politisk dialog være sentralt, mens økonomisk samarbeid vil dominere vårt forhold til andre. Norge og norske bedrifter er ikke større enn at vi i vår strategi overfor Asia, og i det videre arbeide med en næringspolitisk Asiaplan, må prioritere hvilke markeder vi skal satse på. Land som Japan, Kina, Sør-Korea, Malaysia, Singapore og Thailand vil stå sentralt i det videre arbeidet med en næringspolitisk Asiaplan.

Neste helg feirer Kina og mange asiatiske land sitt nyttår, de går da inn i dragens år. For oss i Vesten er dragen symbolet på de onde krefter, som ridderne til stadighet måtte ut å bekjempe. På terskelen til et nytt årtusen kan dette få oss i Vesten til å fokusere på usikkerheten og risikoen i regionen.

For kineserne og de fleste andre asiatere er imidlertid dragen et symbol på de sterke og gode krefter. I Kina og Asia er dragens år en god start på et nytt årtusen, og de vil derfor ikke fokusere på usikkerhet og risiko, men i stedet på mulighetene. Det bør vi også gjøre med hensyn til Asia.