Politisk rådgiver Erlend Grimstad

Åpningsinnlegg i forbindelse med stiftelsen av Vindkraftforum Vest

Bergen, 3. mars 1998

Innledning

Jeg vil først få takke for invitasjonen til å holde innledningstalen på denne faglige delen av stiftelsesmøtet for Vindkraftforum Vest. Det synes klart å være en voksende interesse for utbygging av vindkraft i Norge i dag, noe jeg ser på med stor glede. Vestlandet er prisgitt vindforhold som skulle tilsi gode forhold for bygging av vindkraftanlegg. Det er derfor et spennende forum det nå er tatt initiativ til å opprette.

Jeg skal fokusere mitt innlegg på Regjeringens energipolitikk og gå litt nærmere inn på politikken med hensyn til fornybare energikilder, og da spesielt vindkraft. Jeg vil også komme inn på en del av de rammebetingelsene som gjelder i dag, eller bør vurderes etablert for innpassing av vindkraft i vårt vannkraftdominerte forsyningssystem.

Energipolitiske utfordringer

I Norge er vi velsignet med rikelig tilgang på energi. Men utviklingen de siste årene viser at elektrisitetsforbruket øker mer enn tilgangen på ny kraft. Kraftbalansen har de siste årene blitt strammere. I 1997 produserte vi 112 TWh elektrisitet - nesten det normale - mens forbruket var nesten 116 TWh. Prognosene utarbeidet i forbindelse med Langtidsprogrammet 1998-2001 viser at det samlede kraftforbruket vil øke med snaut 30 prosent hvis forbrukstrenden fra de siste årene forlenges til år 2020.

Det økte behovet for import av elektrisk kraft til Norge har blant annet bidratt til at Danmark har økt sin produksjon av kullkraft. Importen i 1996 var avgjørende for at vi kom oss gjennom tørråret, men vi kan ikke innrette oss slik at vi i økende grad blir avhengig av kraftimport i mer normale år. Når man vurderer dette er det likevel viktig å huske at i år med rikelig tilgang på vann og stor eksport har vi bidratt til en betydelig reduksjon i danske CO2-utslipp. Nettoeksport av kraft fra Norge til Danmark i perioden 1976-1996 har vært 32 TWh. Det er over tid altså et nyansert bilde vi står overfor. Vi må også ta med i betraktning at også andre land har påtatt seg forpliktelser i Kyoto-avtalen som de må stå ved.

På varig basis kan vi imidlertid hverken basere oss på en så kraftig vekst i forbruket som vi har sett de siste årene eller på varig import av kraft fra våre naboland. Kanskje kan den situasjonen Norge nå er oppe i medføre at vi for første gang får en virkelig energipolitisk debatt. Nå må vi ta noen viktige energipolitiske valg og stille spørsmål om hvilken retning vi vil bevege oss i. Vi har lenge vært vant til å tenke oss kraftbehovet dekket gjennom en stor energikilde - vannkraften. Heretter vil vi trenge flere bein å stå på.

Stortinget har satt mål for energipolitikken senest ved budsjettbehandlingen i høst. I et normalår skal vi være i stand til å dekke vårt eget el-forbruk ved hjelp av fornybare energikilder. Stortinget har altså hverken åpnet for varig import av kraft eller at vi i framtiden skal dekke vårt el-forbruk ved å øke bruken av fossile energikilder.

Som dere alle sikkert er kjent med ble en klima-avtale underskrevet i Kyoto i desember i fjor. Klima-avtalen forplikter industrilandene til en samlet reduksjon i utslippene av klimagasser på 5.2 prosent fra 1990 til 2012. Avtalen betyr at i-landenes utslipp reduseres med nesten 30 prosent i forhold til forventet utslippsøkning.

Norge får i følge avtalen øke sine utslipp med 1 prosent. De norske utslippene økte med omlag 6 prosent fra 1990 til 1996. Dette betyr at våre utslipp i praksis må reduseres med 5 prosent i forhold til dagens nivå. Med denne forpliktelsen har Norge påtatt seg en minst like stor byrde som andre industrialiserte land. Det er bl.a. tatt hensyn til at vi på grunn av vår spesielle energistruktur har vanskelig for å redusere våre utslipp gjennom å gå over til andre energibærere, enn mange andre land, som f.eks. kan erstatte kullkraft med gasskraft eller fornybar energi.

Den forpliktelsen Norge har påtatt seg i Kyoto-avtalen vil koste. Våre klimagassutslipp forventes å øke med 18 prosent fra 1990 til 2010, uten at nye tiltak iverksettes. Norge må altså sette inn betydelige tiltak for å oppfylle våre forpliktelser, ikke minst på energisektoren. Avtalen gir muligheter for felles gjennomføring og handel med kvoter, men dette skal være supplement til nasjonale tiltak. Budskapet er klart - nasjonal oppfølging av klima-avtalen vil kreve omstillinger i mange deler av det norske samfunnet.

Utfordringene er imidlertid store: Hvordan skal vi sikre tilgangen på energi i Norge og samtidig ta hensyn til miljøet. Strammere kraftbalanse og strengere miljøkrav gjør det klart at vi går inn i en periode der vi må lete etter nye løsninger på energisiden. Selv om oppgaven er krevende, så ligger det også muligheter i det energipolitiske bildet vi nå ser. Norge har et betydelig potensiale i retning av økt bruk av alternative fornybar energi, og vår mulighet til å bruke energi mer effektivt er store.

Regjeringens energipolitikk

Regjeringen har ambisiøse mål for energipolitikken. Energisystemet i Norge vil i 10-20 år fram i tid være preget av det energisystemet vi har i dag, med en etablert og dominerende vannkraftdel. Samtidig ser vi for oss en ny og voksende del, som består av alternative energikilder.

Framtidas energipolitikk må også bygge på at energiforbruket ikke kan utvikle seg videre slik det har gjort de siste årene. Derfor må det legges til rette for en politikk hvor veksten i forbruket av elektrisitet dempes og på sikt flates ut. Samtidig må produksjonspotensialet som finnes gjennom alternative energikilder utvikles. Dette dreier seg om energikilder som hver for seg kan være viktige supplement og som til sammen kan utgjøre en betydelig del av vår framtidige kraftbalanse.

For å nå våre målsettinger har Regjeringen vektlagt følgende prioriteringer:

• At energien brukes mer effektivt gjennom økt satsning på enøk og utviklingen av mer energieffektive produkter. Informasjon er et viktig virkemiddel for å få forbrukere til å bli bevisst sitt eget energiforbruk, men også andre tiltak må iverksettes dersom man skal få varige endringer.
• At produksjonen utvides ved en sterkere satsing på alternative energikilder, særlig vindkraft og bioenergi.
• Omlegging fra stor grad av el-avhengighet, spesielt i husholdningssektoren, til en utvikling hvor elektrisitet reserveres til el-spesifikke formål. Dette innebærer at varmebehovet dekkes på andre måter, fortrinnsvis gjennom satsning på bioenergi, varmepumper og overgang til vannbåren oppvarme.

De mulighetene som ligger i alternative energikilder blir ofte undervurdert. Teoretiske potensialer avfeies og man peker på at lite er gjort for å utløse satsing på disse områdene. Regjeringen er de første til å erkjenne at det trengs en opptrapping av satsingen fra statlig side for å utløse mer av dette potensialet og varslet en slik satsing allerede ved budsjettet i fjor høst. Vi opplever det som særlig viktig i dag fordi vi ser at mange aktører posisjonerer seg med tanke på å utnytte de muligheter som ligger på disse områdene.

De teoretiske potensialene for alternativ energi store. I følge NVE ligger det et samlet potensiale innen bioenergi på ca. 30 TWh, innen vindkraft ca. 10 TWh, og i bruk av varmepumper mellom 10 og 20 TWh. Det skulle altså være nok å ta av, men som mange andre teoretiske størrelser, så er det høyst usikkert hvor mye av dette potensialet som faktisk kan realiseres. Man må selvsagt også være forsiktig med å summere potensialene for bioenergi og varmepumper, ettersom disse dekker samme varmeetterspørsel.

Det er grunn til å tro at man med en målrettet satsing kan utvide vårt kraftpotensiale innen fornybar energi totalt sett med rundt 2 TWh hvert år en del år fremover. Innen vindkraft er det grunn til å tro at man kan utløse mellom 0,2 og 0,4 TWh hvert år. Det er vårt mål å bidra til en utvikling hvor slike potensiale faktisk kan realiseres. Det vil gi et betydelig bidrag til en energipolitikk hvor vi baserer oss på fornybar energi.

Framtidas energipolitikk må være i overensstemmelse med de forpliktelsene Norge har påtatt seg gjennom Kyoto-avtalen. Debatten om kraftbehov vil bli mer knyttet opp mot hvordan vi skal følge opp denne avtalen. Det er Regjeringens holdning at kraftbehovet ikke bør dekkes ved å øke innslaget av fossilt brensel på produksjonssiden. Det gjelder hverken ved å øke bruken av fyringsolje eller ved å introdusere gasskraftverk som energikilde for å dekke vårt kraftbehov. Det synes muligens enkelt å kunne dekke et økende strømforbruk ved å akseptere økt innslag av fossilt bresel. Men miljømessig er dette ikke holdbart. Å dekke vårt kraftbehov gjennom bygging av gasskraftverk vil øke våre CO2-utslipp kraftig. Det innebærer et langsiktig miljø- og energipolitisk valg i feil retning.

Satsning på vindkraft

Som jeg nevnte innledningsvis synes det å være en voksende interesse for utbygging av vindkraft. Vi er kjent med at det arbeides med en rekke planer om utbyggingen av vindmølleparker langs hele kysten. 5-10 seriøse prosjekter, er så langt vi kjenner til, under planlegging, og kostnadene ligger under 30 øre/kWh.

Det foregår også vindmålinger og vurderinger med sikte på vindkraftutbygging på et trettitalls steder langs vår langstrakte kyst. Så langt (januar 1998) har disse aktivitetene resultert i tre søknader om konsesjon for utbygging av vindkraftverk, samt en melding etter plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredning for vindparkanlegg på Smøla. Dessuten har det kommet søknader om økonomisk støtte til planlegging og bygging av vindkraftverk. Av disse er 5 innvilget støtte. De økte bevilgningene på årets budsjett gir oss muligheter til å støtte opp om enkelte av disse initiativene.

Jeg ser to hovedbegrunnelser for den økende utbyggingsinteressen på vindkraftområdet:

1. Teknologiutviklingen har bidratt til en betydelig reduksjon i produksjonskostnader for vindkraft. Dagens produksjonskostnader antas å ligge i området 25-30 øre/kWh på steder med gode vindforhold og moderate utbyggingskostnader. Dette kan gjelde for mange utbyggingssteder langs norskekysten.

1. En strammere kraftbalanse synes å gi forventninger om gradvis økende kraftpriser, noe som muliggjør introduksjon av kraftproduksjon basert på alternative fornybare produksjonskilder, som vind.

Selv om vindkraft for ordinær produksjon til markedet fortsatt er ulønnsomt, er det flere som ønsker å være i posisjon om vindkraft skulle bli lønnsomt en gang i nær fremtid. Dette er en viktig drivkraft i arbeidet med vindkraft.

Og selv om vindkraft i dag ikke gir stor uttelling, så må vi likevel kunne trekke den konklusjon at vi her står overfor en teknologi som stadig forbedres og som er i ferd med å bli konkurransedyktig overfor konvensjonelle og kanskje mer forurensende energiteknologier.

Vindkraften kan imidlertid ikke reguleres slik som vannkraften. Den må nødvendigvis produseres når det blåser og kan derfor bare gi verdifull tilskuddsenergi til en kraftforsyning som allerede har et godt regulerbart basissystem. Og det har vi i den norske vannkraften. Kombinasjonen vannkraft - vindkraft er derfor svært interessant og det skulle ligge godt til rette for dette i Norge.

En del av debatten framover vil helt naturlig handle om rammevilkårene for bruk av vindkraft i Norge, og jeg vil forsøke å rette søkelyset mot noen av dem.

Rammevilkårene

· Økonomiske støtteordninger

Fordi vindkraft i Norge i dag ikke er lønnsomt er behovet for offentlig stimulans tilstede. Det hevdes derimot, og sannsynligvis med god grunn, at vindkraft innen en del år vil kunne bli lønnsom, og at det ikke trengs spesielt gunstige rammebetingelser for å få etablert vindkraft som en integrert del av den norske kraftforsyningen. Dette vil få betydning for hvordan støtteordninger vil bli utformet i fremtiden, men i den innledende fasen vi er i nå vil offentlig støtte være et nødvendig og viktig virkemiddel.

Frem til 1997 har det statlige engasjement for å ta i bruk vindkraft bestått i å gi støtte til forskning, utvikling og introduksjon av ny teknologi. Kompetanseoppbygging og forskning er viktig og vil bli satset på. En større del av den offentlige støtten til vindkraft i dag vil imidlertid gå til prosjekter som legger til rette for en kostnadseffektiv introduksjon av vindmøller i Norge. Formålet er å få vindkraft introdusert en del steder i Norge og dermed vinne mer erfaring med slik produksjon.

Støtte kan gis til vindmålinger i forbindelse med forprosjekter, planlegging og utarbeiding av konsesjonssøknad, og som et bidrag til investerings- kostnader. Det vil også bli vurdert å gi støtte til etablering av bedrifter for produksjon av utstyr til vindmøller, noe som kan ha betydning for utviklingen av denne teknologien i et større perspektiv. Støtten vil bli vurdert av NVE, som forvalter støttemidler til vindkraft, på basis av innkomne søknader.

Vi har enda ikke funnet løsningen på hvordan rammebetingelsene endelig skal se ut. Vi har fått en rekke innspill fra ulike sentrale aktører som blant annet går på fritak fra investeringsavgift, fritak fra el-avgift og produksjonsstøtte. Dette er positivt, og vi vil selvsagt se nærmere på dette i tiden fremover.

Uavhengig av økonomiske støtteordninger er det, etter min mening, noen viktige faktorer som utbyggere av vindkraft i Norge må legge til grunn for sine vurderinger. De må:

• velge den beste av tilgjengelig teknologi
• finne fram til de stedene i landet som har de beste vindressurser
• minimere behovet for tilleggsinvesteringer i nettforsterkninger gjennom grundig undersøkelse av kraftnettet i området (det samme gjelder for vegnettet og annen infrastruktur)
• sikre minst mulige konflikter med arealbruk og miljøinteresser
• vurdere en minimumsstørrelse på vindkraftparken/produksjonen.

Antall steder som er gunstige for vindkraftutbygging vil ut fra alle disse faktorene være begrenset, men i en første fase er det viktig å finne frem til anlegg som kan være gode eksempler for videre utbygging. Vindressurskartlegging vil på denne bakgrunn stå sentralt i denne fasen av arbeidet.

Energiverkenes nettariffer vil også være et viktig element i vurderingen av vindkraftverk. Utgangspunktet for tarifferingen av kraftoverføring er at tariffene skal reflektere belastningen i nettet.

Hvis produksjonen av kraft er plassert et sted som er gunstig i forholdet til belastningen i nettet, skal dette i prinsippet reflekteres i tariffene. Dette vil gjelde all kraftproduksjon, også vindkraft. Vindkraftproduksjonen vil i hovedsak følge samme mønster som etterspørselen. Produksjonen er størst om vinteren når det blåser mest og varmebehovet hos forbrukerne er størst. Dette bør gi fordeler.

Når det gjelder de bruks uavhengige leddene i tariffen, bidrar NVEs retningslinjer til at produksjonen på et lavere nettnivå ikke kommer dårligere ut enn produksjonen på høyeste nettnivå. Produksjon på lavt nettnivå vil oftest være småkraftverk og vindkraftverk.

Tariffsystemet har blitt forbedret de senere årene, men NVE og departementet vil løpende vurdere prinsippene for tariffering og om de er tilfredsstillende. Vi må imidlertid unngå å legge opp til at spesielt lave tariffer skal være et aktivt virkemiddel, dersom det kan gi et uoversiktlig støttesystem og kan lokalisere vindkraft til steder som ikke har et godt nok utbygd kraftnett.

· Konsesjonsbehandling

Dersom vindkraftverk krever anleggskonsesjon etter energiloven vil slike anlegg måtte gå gjennom en konsesjonsbehandling i NVE i tillegg til at lokale myndigheter må trekkes inn. Denne prosessen kan ta forholdsvis lang tid, avhengig av hvor konfliktfylt plassering av vindmøllene er. Uansett er det viktig å på forhånd klarlegge konflikter med hensyn til for eksempel miljø og areal, for å berede grunnen for en snarlig konsesjonsbehandling.

Små vindkraftanlegg, der strømmen leveres direkte til lav-spenningsnettet, skal ikke konsesjonsbehandles i henhold til energiloven, men må allikevel gjennom en formell behandling i den aktuelle kommune i form av en byggesak eller en plansak.

Større vindkraftanlegg kan også måtte behandles etter plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger eller planbestemmelsene. Miljøkonsekvensene av vindkraftutbygging er relativt enkle og oversiktlige. Det kreves derfor ikke omfattende utredninger før en kan beslutte om anleggene er miljømessig akseptable.

NVE sendte ut høsten 1997 et informasjonsbrev til aktuelle aktører som klargjorde prosedyrer for den formelle konsesjonsbehandlingen etter Energiloven og krav om konsekvensutredning etter Plan- og bygningsloven.

Ved siden av konsesjonsbehandling, konsekvensutredning og behandling i kommunen, vil vindkraftverk kunne fordre tillatelse etter andre lovverk, som forurensningsloven (støy) og kulturminneloven. Det er som dere forstår en nokså omfattende prosess - men det er et mål fra myndighetenes side å gjøre prosessen så effektiv og smidig som mulig.

Jeg skal selvsagt ikke her gå inn på en forhåndsbehandling av kommende søknader om konsesjon for utbygging av vindkraft, men likevel ønsker jeg å peke på noen av de mest sentrale punktene som vil bli lagt vekt på når NVE skal behandle konsesjonssøknader.

I første rekke vil det bli vurdert om miljøkonsekvensene er akseptable i forhold til den mengden kraft som produseres i det enkelte omsøkte anlegg. Vindkraftanlegg kan isolert sett antas å være mindre miljøskadelige enn en del andre mulige kraftproduksjonskilder, men vi må skjele til de totale miljøkonsekvensene fra vindkraft i forhold til tilsvarende konsekvenser fra andre større kilder. NVE vil også legge vekt på mest mulig lønnsomhet i prosjektene og lite nettutbygging.

Hvis det først skal bygges ut vindkraft i et område, må både størrelsen på området og størrelsen på turbinene være fornuftige i forhold til andre alternative prosjektutforminger. Det vil bli stilt krav til oppstillingsmønsteret på møllene, at dette legger til rette for kostnadseffektiv utbygging og at det stilles estetiske krav til hver mølle.

· Kompetansesenter

Det er etterhvert kommet til større industrielle interesser på vindkraft i Norge. Disse har økonomisk styrke til å skaffe seg, og selv utvikle, vindkraftkompetanse av høy internasjonal kvalitet. Et eventuelt nasjonalt kompetansesenter for vindkraft må vokse frem som et behov som disse aktørene selv ser, og som innebærer et samarbeid mellom næringsinteresser og andre faglige miljøer ved universiteter og forskningsinstitusjoner. I en slik situasjon må myndighetene være beredt til å stimulere dannelsen av et slikt senter. Av den grunn må vi unngå å støtte initiativ som ikke har bred oppslutning, da dette kan føre til en oppsplitting av den norske kompetansen.

Konklusjon

Satsningen på vindkraft i Norge er stilt overfor en rekke utfordringer knyttet til økonomi, konsesjon, areal, miljø og teknologisk utvikling. Når vi nå står overfor en ny energiressurs som skal introduseres i stor skala er det viktig å gjøre ting riktig fra første stund.

Vårt mål er at vindkraft i Norge skal utvikles på en miljøvennlig og kostnadseffektiv måte. Dette stiller krav til hvordan vi behandler konsesjonssøknader og betingelsene vi stiller for å motta offentlig støtte.

Vi kan ikke støtte et hvert vindkraft initiativ, og vi er neppe tjent med en utvikling hvor mange små vindmøller vekker miljømotstand i tillegg til at slike vindmøller også er lite kostnadseffektive.

Det blir fra myndighetenes side en utfordring å forme virkemidlene slik at de mest lønnsomme og mest miljøvennlige vindmøller og vindmølleparker blir prioritert.

Samtidig er det viktig å tegne et realistisk bilde av den rolle vi venter at vindkraften skal spille i årene fremover. Dette vil gi potensielle utbyggere signaler som motiverer til investeringer.

Jeg vil til slutt takke for oppmerksomheten og ønske Vindkraftforum Vest lykke til med de målsettinger og planer dere har. Det skulle være nok av utfordringer å ta tak i, og jeg håper og tror forumet vil kunne gi et viktige bidrag til utviklingen av vindkraft i Norge.