Statsråd Marit Arnstad

Effektiv energibruk - energipolitikk og nasjonale målsetninger

Tale ved energikonferanse i Buskerud torsdag 26.2.98

Innledning

Jeg vil gjerne takke for invitasjon til konferansen i dag og for anledning til å si noen ord om Regjeringens energipolitikk. Jeg har blitt bedt om å snakke om nasjonale målsetninger og virkemiddelapparatet på energiområdet, og hvilke forventninger det stilles til lokale myndigheter.

Jeg er gjort kjent med at det skal skrives en energimelding i Buskerud. Dette ser jeg på som svært positivt. Det er viktig at energi settes på den lokalpolitiske dagsorden. Vi står overfor store utfordringer med hensyn til den fremtidige kraftbalansen i Norge og oppfølgingen av Kyoto-avtalen. Utfordringene krever engasjement og initiativ til å gjennomføre tiltak, ikke bare fra sentral myndigheter, men også fra regionale og lokale aktører.

Energipolitiske utfordringer

I Norge har vi vært velsigna med rikelig tilgang på energi. Men utviklingen de siste årene viser at forbruket øker mer enn tilgangen på ny kraft. Kraftbalansen vår har de siste årene blitt strammere. De to siste årene har vi vært nettoimportør av elektrisk kraft fra utlandet. I 1997 produserte vi 112 TWh elektrisitet - nesten det normale - mens forbruket var nesten 116 TWh. Prognoser viser at det samlede kraftforbruket vil øke med snaut 30 prosent hvis forbrukstrenden fra de siste årene forlenges til år 2020.

En slik utvikling er ikke miljømessig akseptabel og må unngås. Det økte behovet for import av elektrisk kraft til Norge i 1996 gjorde bl.a. at Danmark økte sin produksjon av kullkraft. Som følge av eksport av kraft til Norge i 1996 økte Danmarks utslipp av CO2 med 4-4.5 millioner tonn. Den høye importen i 1996 var avgjørende for at vi kom oss gjennom tørråret, men vi kan ikke innrette oss slik at vi i økende grad blir avhengig av import i mer normale år.Vi må ta med i betraktning at også andre land har påtatt seg en forpliktelse i Kyoto-avtalen som de må stå ved. I år med rikelig tilgang på vann og stor eksport bidrar vi imidlertid til en betydelig reduksjon i de danske CO2-utslippene. Nettoeksport av kraft fra Norge til Danmark i perioden 1976-1996 hvor vi har hatt kabelforbindelser, har vært 32 TWh. Denne eksporten fra Norge til Danmark har bidratt til å redusere CO2-utslippene med omlag 30 millioner tonn i Danmark.

Som dere alle sikkert er kjent med ble en klima-avtale understrevet av 149 land i Kyoto i desember ifjor. Klima-avtalen forplikter industrilandene til en samlet reduksjon i utslippene av klimagasser på 5.2 prosent fra 1990 til 2012. Avtalen betyr at i-landenes utslipp reduseres med nesten 30 prosent i forhold til forventet utslippsøkning.

Norge får ifølge avtalen øke sine utslipp med èn prosent. De norske utslippene økte med omlag 6 prosent fra 1990 til 1996. Dette betyr at utslippene må reduseres med 5 prosent i forhold til dagens nivå. Med denne forpliktelsen har Norge påtatt seg en minst like stor byrde som de andre industrialiserte landene. Det er bl.a. tatt hensyn til at vi på grunn av vår spesielle energistruktur har vanskelig for å redusere våre utslipp gjennom å gå over til andre energibærere, enn mange andre land, som f.eks. kan erstatte kullkraft med gasskraft og fornybar energi.

Den forpliktelsen Norge har påtatt seg i Kyoto-avtalen vil koste. Dette skyldes at vi ikke lenger har en fri lagerplass i atmosfæren. Vi er også en stor petroleumsprodusent og vil rammes direkte av et eventuelt prisfall på olje. Utslippene forventes å øke med 18 prosent fra 1990 til 2010, uten nye tiltak. Norge må altså sette inn betydelige tiltak for å oppfylle sin forpliktelse, ikke minst på energisektoren. Åpningen for felles gjennomføring og handel med kvoter gir videre muligheter for å realisere deler av utslippsforpliktelsen gjennom tiltak utenfor Norges grenser. Budskapet er imidlertid klart - oppfølging av klima-avtalen vil kreve omstillinger mange områder i det norske samfunnet.

Utfordringene er store: Hvordan skal vi sikre tilgangen på energi i Norge og samtidig ta nødvendig hensyn til miljøet. Strammere kraftbalanse og strengere miljøkrav gjør det klart at vi går inn i en periode der vi må lete etter nye løsninger på energisiden. Dette er utvilsomt en krevende oppgave.

Selv om oppgaven er krevende, ligger det også muligheter i det energipolitiske bildet vi nå ser. Norge har et betydelig potensiale i retning av økt bruk av alternative fornybar energi, og vår mulighet til å bruke energi mer effektivt er også store.

På mandag ble det gjort kjent at departementet har avslått søknaden om kraftutbygging i Øvre Otta. Avslaget bygger på den vurdering at skadene og ulempene for de allmenne interesser er av større betydning sammenlignet med de fordeler som reguleringen og utbyggingen av vassdraget vil medføre. Dette viser at den store vannkraftutbyggingsepoken her til lands er på hell. Miljøhensyn er viktige. Utbyggingen av vannkraften har skjedd gradvis gjennom hele dette århundre, men det er i perioden 1950-1990 at vannkraftutbyggingen hadde størst omfang. En god del av de norske vannkraftanleggene begynner etterhvert å bli gamle og nedslitte, mange anlegg er dessuten bygd med en annen teknologi og for å dekke et annet forsyningsbehov enn det vi har i dag. Det ligger derfor et betydelig unyttet potensial av det eksisterende vannkraftsystemet.

Energipolitikken - mål og virkemidler

Med disse utfordringene er satsningen på enøk og fornybare energikilder en prioritert oppgave for oss. Dette gjenspeiles også i budsjettet for 1998.

Satsningen på enøk- og fornybare energikilder er i 1998 på i alt 193 millioner kroner, en økning på 30 pst. i forhold til fjorårets budsjett. Dette er første steg i en økt satsning på dette området. Arbeidet for enøk- og fornybare energikilder vil også bli fulgt opp i statsbudsjettet for 1999.

Regjeringens mål er å dempe veksten i energiforbruket og på sikt stabilisere det. Det er også en målsetning at i normalår skal det produseres tilstrekkelig med elektrisk kraft av fornybar energi til å dekke innenlands forbruk. Dette krever store tiltak på både forbruks- og produksjonssiden. Et viktig element i det pågående arbeidet med grønne skatter er å legge forholdene til rette for økt produksjon av fornybar energi og stimulere til energiøkonomisering.

Som dere kjenner til er det NVE som har ansvar for å administrerer de virkemidler og ordninger som staten har etablert for å fremme satsningen på fornybare energikilder og for å fremme en mer effektiv energibruk.

Enøk

Når det gjelder enøk-innsatsen vil den også i kommende år være konsentrert om følgende områder: informasjon og opplæring, introduksjon av nye energiteknologier, nettverksbygging og tilskudd til enøk i offentlige bygg. Virksomheten rettet mot sluttbrukere består av informasjonsrettede og teknologirettede aktiviteter. NVE har i den forbindelse valgt en rekke eksterne miljøer som på vegne av NVE skal gjennomføre aktiviteter på disse områdene. Dette ser ut til å fungere bra.

Oppfølgingen av e-verkene og de regionale enøk-sentrene er viktige oppgaver for NVE. Det er til nå etablert 18 enøk-sentre rundt om i landet og vi ser optimistisk på muligheten for et komplett, landsdekkende nettverk av enøk-sentre i nær framtid. Enøk-sentrenes viktigste oppgave vil være å gjennomføre lovpålagte enøk-aktiviteter på vegne av everkene. Etableringen av et fylkesapparat av regionale enøk-sentre bidrar til å bygge bro fra sentrale myndigheter til regionale/lokale målgrupper. Det har vært viktig å få en forankring på lokalt nivå, hvor de lokale ressursene og utfordringene er best kjent.

Everkenes mulighet til å disponere inntil 0,3 øre per kWh til enøk-arbeid i de regionale sentrene er ikke utnyttet i den grad departementet forutsatte. Det er derfor et mål for 1998 at energiverkene skal finansiere den lokale enøkaktiviteten med økningen av nettariffen fra 0,2 til 0,3 øre per kWh. Dersom ordningen med påslag på nettariffen ikke fungerer tilfredsstillende, vil vi gjennomføre tiltak som sikrer at disse mulighetene blir utnyttet fullt ut. Dette gjelder også overfor de energiverk som per i dag ikke kan pålegges slike oppgaver.

Målet med økningen er at den skal bidra til å styrke koordineringen mellom de regionale enøk-sentrene og det statlige virkemiddelapparatet, samt å legge til rette for et effektivt samarbeid mellom de regionale enøk-sentrene. For å sikre effektivitet i arbeidet er det viktig at aktivitetene i enøk-sentrene koordineres og at nettverket av sentre fremstår med felles profil utad mot sluttbrukerne. Gjennom dialogen mellom NVE og samarbeidsforumet for de regionale enøk-sentrene har en kommet langt i å utarbeide en felles profilering av de regionale sentrene.

Som mange av dere har registrert er vi nå i gang med å sende ut tilbud om en enkel enøk-sjekk til alle eiere av eneboliger og småhus som er bygget før 1980. Tilbudene blir sendt direkte til alle landets husstander. Det er de regionale sentrene som er ansvarlige for gjennomføringen av dette tiltaket. Dette er et omfattende arbeid som skal gjennomføres innen år 2005.

Informasjon er viktig for at forbrukerne skal bli bevisst sitt energiforbruk. Vi har derfor sagt at innen utgangen av 1999 skal alle e-verk gjøre bruk av forenklet strømregning som gir informasjon om utviklingen i elforbruket enten kvartalsvis eller oftere. De forprosjektene som er gjort har vist at dette kan bidra til en betydelig reduksjon i energiforbruket. Det er viktig at everkene bidrar til at dette tiltaket gjennomføres på en rasjonell måte og viser et ansvar også for effektiv energibruk.

Konseptet med avtaleenøk har det vært arbeidet med en tid. NVE og PIL arbeider nå ut fra en felles plattform. Vi regner med at arbeidet vil føre frem til et konkret opplegg for avtaleenøk i løpet av 1998.

NVE arbeider med å bygge opp kompetanse på energiøkonomisering i kommunal sektor gjennom egne nettverk. Dette arbeidet gis høy prioritet. Kommunal sektor er viktig i enøk-arbeidet, både på kort og lang sikt, gjennom behandling av byggesaker, drift av egne bygninger og tilretteleggelse for rasjonell energibruk gjennom arealplanlegging. Dette vil jeg komme tilbake til.

Bioenergi

Store deler av satsningen i 1998 vil rette seg mot tiltak for økt bruk av bioenergi og varmepumper. Større offentlig satsning på bioenergi er forholdsvis nytt i Norge og markedet begynner nå å synliggjøre seg. I våre naboland, Sverige, Danmark og Finland, har bioenergi en større andel av det totale energiforbuket, og satsingen fortsetter med tyngde på denne energibæreren. Ressursgrunnlaget for bruk av bioenergi i Sverige og Finland er større enn i Norge. Men den store interessen her hjemme i Norge og de mange gode prosjektene som har søkt om midler hos NVE viser at vi også har et stort og unyttet potensiale for bruk av bioenergi i Norge.

Det finnes en rekke gode grunner til å satse på bioenergi:

• Bruk av bioenergi til oppvarming med vannbåren varme bidrar til å energifleksibiliteten og er et godt alternativ til både oljefyring og til direkte elektrisk oppvarming.
• Bioenergi bidrar ikke til å øke utslippene av drivhusgassen CO2, så lenge uttaket er mindre enn tilveksten.
• Biobrensel er en lokal og regional ressurs, og større utnyttelse av denne kan gi varige arbeidsplasser i distriktene, samtidig som transportbehovet for eksempel petroleumsprodukter reduseres.

Satsningen på bioenergi i 1997 var vellykket. Kvaliteten på søknadene var variable, men det var en bedring utover i 1997. I 1997 ble det gitt støtte til 3 forprosjekter på bioenergi i Buskerud. Støtten fra NVE til de 3 prosjektene var til sammen på totalt kr. 230.000.

Årets innsats har vist at vi med begrensede offentlige midler kan utløse en betydelig satsing på bioenergi. Vi har fått mye igjen pr. støttekrone. Den statlige støtten på 35 millioner kroner for 1997 kan, så langt NVE har regnet ut, gi grunnlag for en økt bruk av bioenergi på 0,4 TWh.

Det legges opp til en videreføring og økning av biosatsingen i år. Totalt er det satt av 60 millioner kroner til dette formålet. Med enkelte justeringer vil satsningen i hovedsak ha samme innretning som i 1997. Midlene vil benyttes til informasjon og opplæring, teknologikonkurranser og investeringsstøtte. Hoveddelen av midlene er også i år avsatt til investeringsstøtte til varmeanlegg i større bygninger. NVE forvalter også midler til enøk, varmepumper og solenergi, og vil derfor behandle alle varmeanleggssøknader sett i sammenheng. Formålet med satsningen er

• å utvikle et velfungerende marked for bioenergi i enkelte områder
• å øke bruken av fornybare energikilder, varmepumper og utnyttelse av spillvarme
• å øke andelen vannbaserte varmeanlegg.

I den videre satsningen er det imidlertid et mål å få trukket kommunene og everkene med i større grad enn i dag, slik at bioenergi og vannbaserte oppvarmingssytemer blir en integrert del av deres planlegging.

Vind

Når det gjelder økt satsning på vind som alternativ energikilde registrerer vi med glede at det nå arbeides med vindmålinger og utredninger på et titalls steder langs kysten, fra Lindesnes til Vardø. Den første konsesjonen er allerede gitt av NVE i forbindelse med planer om bygging av 5 vindmøller på Lindesnes. De økte bevilgningene på årets budsjett gir oss muligheter til å støtte opp om enkelte av disse initiativene. NVE har sendt et brev til aktuelle utbyggere om hvordan konsesjonsbehandlingen av slike anlegg skal gjennomføres. Støtte til vindmøller vil bli vurdert av NVE i det enkelte tilfellet, etter at eventuell konsesjon er gitt. Det vil også bli vurdert å gi støtte til planlegging og til eventuell etablering av bedrifter for produksjon av utstyr til vindmøller, noe som kan ha betydning for utviklingen av denne teknologien i et større perspektiv. Kostnadene ved å bygge vindmøller er i den senere tiden kraftig redusert og på gunstige steder er vindmøller nå like lønnsomt som å bygge ut et middels lønnsomt vannkraftverk.

Den offentlige støtten til vindkraft vil gå til prosjekter som legger til rette for en kostnadseffektiv introduksjon av vindmøller i Norge. Støtte vil kunne omfatte planleggings- og investeringsstøtte til vindmøller og nødvendig infrastruktur og til etablering av bedrifter for produksjon av utstyr til vindmøller. Det vil også være aktuelt å gi støtte til vindmålinger i forbindelse med forprosjekter. Støtten vil bli vurdert av NVE på basis av innkomne søknader.

De muligheter som ligger i alternative energikilderer store. I følge NVE ligger det et samlet potensiale innen bioenergi på ca. 30 TWh, innen vindkraft ca. 10 TWh, og i bruk av varmepumper mellom 10 og 20 TWh. Det skulle altså være nok å ta av , men som mange andre teoretiske størrelser, så er det høyst usikkert hvor mye av dette potensialet som faktisk kan realiseres. Man må selsagt også være forsiktig med å summere potensialene for bioenergi og varmepumper, ettersom disse dekker samme varmeetterspørsel.

Energiforskning

Satsingen på forskning og utvikling er fremtidsrettet og bygger opp under Regjeringens målsetning om økt bruk av fornybare energikilder og enøk. Ved å være i forkant av utviklingen i energisektoren, bereder vi grunnen for gode og miljøvennlige løsninger i det fremtidige energisystemet. Både brukerstyrt forskning og strategisk og mer langsiktig grunnforskning er viktig for å opprettholde og videreutvikle den kompetansen vi sitter med på energiområdet.

Det totale omfang av FoU på fornybare energikilder i Norge ligger i størrelsesorden 200 mill. kroner pr. år, hvorav det offentlige står for om lag halvparten. De offentlige midlene på området kommer i all hovedsak fra Olje- og energidepartementet. I år har departementet et budsjett på ca. 96 mill. kroner til strategisk og brukerstyrt forskning på fornybare energikilder. Midlene går i første rekke til Norges forskningsråd og NVE og går til programmer som dekker forskning på nye fornybare energikilder, vannkraft, vassdrag, kraftutveksling og enøk, samt samfunnsmessige rammebetingelser

Internasjonalt

Innenfor EØS-rammen deltar Norge i programmene SAVE II og ALTERNER. SAVE II programmet har som formål å fremme energieffektivisering i bygningssektoren, industrien, husholdninger og i transporten. ALTERNER-programmet skal fremme bruken av nye fornybare energikilder i EØS-området. Det er positivt at de norske miljøene knytter internasjonale kontakter og henter nye impulser gjennom disse programmene.

Kommunenes rolle og ansvar

Jeg har nå i grove trekk nevnt noen nasjonale mål i energipolitikken og hvilke virkemidler vi har til rådighet. Kommunene har ulike roller og kan gjennom disse påvirke energibruken:

· Kommunen har en rolle som energibruker. Kommunen disponerer store bygningsmasser. I tillegg til egne administrasjonsbygg har kommunene ansvaret for drift og vedlikehold av skoler, syke- og gamlehjem og barnehager. Det er nødvendig at kommunene går foran med et godt eksempel og gjennnomfører en god energiforvaltning. På lang sikt vil kommunene også tjene økonomisk på effektiv bruk av energi, og ved å bygge nye bygninger slik at de bruker lite energi og fornybar energi.

· Kommunen som bygningsmyndighet. Gjennom behandlingen av byggesaker skal kommunen sikre at byggeforskrifter følges opp og at vi oppnår de energibesparelser de nye forskriftene legger opp til.

· Kommunen som arealplanlegger. Rasjonell energibruk fordrer en helhetstenkning når det gjelder arealbruk. Det er viktig at energibruk blir en integrert del av planleggingen i kommunene. Lokalisering av boligmassen, energitilgangen og bruk av forskjellige energibærere må sees i sammenheng. Enkelte kommuner er allerede i gang med dette arbeidet og har laget energiplaner. For at dette skal ha effekt er det imidlertid en forutsetning at planene følges opp med praktisk handling.

· Kommunen som eier av e-verk med ansvar for infrastruktur. Forbedring av biosøknadene i løpet av 1997 viser at vi har satt i gang viktige prosesser lokalt med hensyn til satsningen på alternative energikilder. I de kriteriene som er lagt til grunn for bio-satsingen har vi blant annet lagt vekt på at både everk, kommuner og varmeselskaper har en viktig rolle å spille i arbeidet. Det tar tid for disse aktørene å finne sin plass, men vi ser at det er en positiv utvikling. Men det er også viktig å understreke at nettselskapene, som kan redusere sine nettkostnader, bør ha en sterk motivasjon til å gå inn i dette arbeidet med økonomisk tyngde. Både en mer fleksibel energibruk og mindre bruk av el til oppvarming vil avlaste bruken av elnettet, redusere tapene og behovet for å forsterke nettet.

Når dette er sagt er jeg klar over at Drammen Energinett har henvendt seg til Olje- og energidepartmentet for å påpeke at energiloven i enkelte sammenhenger motvirker økt fleksibilitet i energiforsyningen. Effektuttaket på den kaldeste dagen i Drammen er nær nettets maksimale effektuttak og utbygging av bioenergibasert fjernvarme peker seg ut som en fornuftig løsning på dette problemet. Drammen Energinetts forslag om å finansiere en fjernvarmeutbygging ved å bake investeringskostnadene inn i overføringstariffene byr på en rekke problemstillinger departementet må ta stilling til. På dette tidspunkt ønsker jeg ikke å si annet enn at saken ligger til behandling i departementet.

I tillegg vil jeg også understreke kommunene og fylkeskommunens rolle som initiativtaker og koordinator for lokale aktiviteter på energiområdet.

Konklusjon

Avslutningsvis vil jeg si at det er veldig positivt med et lokalt initiativ som denne energikonferansen her i Buskerud. Myndighetenes oppgave er å legge til rette rammebetingelser som fører utviklingen på energisektoren inn i et riktig spor. Vi ser på lover og regler, om disse er i samsvar med målene. Vi har offentlige midler som kan gi økonomisk støtte til viktige tiltak. Men vi er også helt avhengige av at de statlige tiltakene følges opp av lokale initiativ. Det føler jeg har skjedd her i dette fylket.

Takk for oppmerksomheten