Olje- og energiminister Marit Arnstad

Perspektiver på kraftbalansen

Foredrag på EnFO vinterkonferanse 2. februar 1998

Energipolitiske utfordringer og valg.

Det lakker mot slutten av en epoke der vårt land har nytt godt av en overflod av vannkraftressurser. Prognosene for elektrisitetsforbruket for de neste årene viser at med framskrevet økt forbruk så vil Norge komme i en situasjon med kraftunderskudd. Det er tilfelle også for 1997. Vi produserte i fjor 112 TWh elektrisitet - nesten det normale. Samtidig brukte vi nesten 116 TWh og dekket forskjellen med import.

Prognosene vi stilles overfor og det faktum at Norge både i 1996 og i 1997 var nettoimportør av kraft stiller oss overfor viktige energipolitiske valg.

Et bredt flertall i Stortinget støttet senest under budsjettbehandlingen i høst målet om at vi skal dekke vårt innenlandske elektrisitetsforbruk i et normalår ved fornybare energikilder. På denne bakgrunnen er det Regjeringens holdning at målet er å utvikle energipolitikken i en slik retning at vi ikke blir avhengig av kraftimport i et normalår, samtidig som vi ikke bør basere oss på at mer av kraft- og varmebehovet blir dekket gjennom fossile energikilder.

Det er utvilsomt en krevende oppgave. Men, sett i forhold til de miljøforpliktelser Norge har inngått er det min oppfatning vi ikke har noe annet valg. Selv om oppgaven er krevende, så ligger det også muligheter i det energipolitiske bildet vi nå ser. Norge har et betydelig potensiale i utvikling av alternativ fornybar energi og vår mulighet til å bruke energien mer effektivt bør være stor.

Regjeringens politikk bygger på at forbruket i årene framover ikke kan utvikle seg videre slik det har gjort de siste årene. Derfor må det legges til rette for en politikk hvor veksten i forbruket av elektrisitet reduseres, samtidig som produksjonspotensialet i alternative energikilder stimuleres på en helt annen måte enn det vi har vært vitne til de siste årene.

Utover spørsmålet om redusert forbruk bør hovedinnholdet i en videre utvikling av energipolitikken etter regjeringens mening være følgende:

• At det bidras til en omlegging fra stor el-avhengighet, til en utvikling hvor elektrisitet reserveres til el-spesifikke formål, mens mer av varmebehovet dekkes på andre måter, fortrinnsvis gjennom satsing på bioenergi og overgang til vannbåren oppvarming.
• At energien brukes mer effektivt. Bruk av varmepumpeteknologi og ENØK tiltak over et bredt spekter vil være viktig.
• At produksjonen utvides ved å satse sterkere på alternative energikilder, særlig gjelder dette vindkraft, bioenergi, minikraftverk og i begrenset grad også utbygging av vannkraft.

Utviklingen av energipolitikken framover må skje i lys av de forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom Kyoto-avtalen. Dersom vi skal nå kravene til utslipp av klimagasser så er det regjeringens holdning at vi ikke bør løse vår knapphet på produksjonssiden ved å øke innslaget av fossilt brensel. Det gjelder hverken ved å øke bruken av fyringsolje eller ved å introdusere gasskraft som energikilde for å dekke vårt kraftbehov.

Det synes muligens enkelt å kunne dekke et stadig økende strømforbruk ved å akseptere økt innslag av fossilt brensel. Men miljømessig er dette ikke holdbart. Det innebærer dessuten et energipolitisk valg i feil retning. Å dekke vårt kraftbehov gjennom bygging av gasskraftverk vil øke våre CO utslipp kraftig. I alle tilfelle ville økt bruk av gasskraft bety at andre sektorer i samfunnet måtte ta en desto større del av byrden ved de forpliktelser vi har tatt på seg i klimasammenheng. Introduksjon av gasskraft for å dekke vårt eget kraftbehov ville også redusere incitamentet for å utvikle alternativ energi og det ville neppe stimulere den nødvendighet bevissthet om begrensninger i forbruket som er nødvendig.

Svaret på utfordringene ligger ikke i slike planer, det ligger derimot dels i å utvikle og ta i bruk nye fornybare energikilder og dels hos forbrukerne. Det er ingen tvil om at det er mulig å utøve større nøysomhet i omgangen med energi. Når vi nå er kommet i beit for elektrisitet, er det en trøst at vi bruker den i et stort omfang der vi bare trenger varme. Det synes lite rasjonelt å benytte så mye elektrisitet når det er varme vi skal ha. En omlegging på dette området krever tid og ressurser, men kan på den andre siden skape mange nye muligheter, Et lite fleksibelt energisystem begrenser muligheten til å introdusere ny alternativ energi og ny energiteknologi. For videre bioenergisatsing vil et mer fleksibelt system være helt avgjørende.

El-forbruket har økt mest i tjenesteytende sektor og i husholdninger, som i 1996 stod for 56 prosent av elbruken i Norge. Økonomisk vekst, økt kjøpekraft og elektrisk utstyr blir mer tilgjengelig og vanlig for oss alle. Å dempe veksten i forbruket er det derfor en stor utfordring. Men med den teknologien vi har tilgjengelig bør det være mulig å redusere forbruket uten at det går utover komfort og produktivitet. Et spørsmål som i framtida bør stilles oftere er kanskje hva er egentlig nødvendig for å ha en tilstrekkelig komfort og produktivitet. Til sist kommer vi heller ikke utenom en vurdering av prissettingen av elektrisitet dersom vi skal klare å redusere forbruket.

I Norge har vi vært vant til å tenke oss elektrisitetsbehovet dekket ved å basere oss på en stor energikilde -vannkraften. Heretter vil vi trenge flere bein å stå på. Vi har også vært igjennom en epoke der de store sentraliserte løsningene i energipolitikken møtte våre behov. Dagens utfordringer ligger hos oss alle. Hvert enkelt tiltak vil monne, ikke alene men hver for seg noe i en større sammenheng. Det er nytt! Det stiller store krav til myndighetene som må legge til rette for desentraliserte løsninger som både oppleves som riktige for den enkelte og som tilfredsstiller de prioriteringer vi til sammen har for miljø og bærekraftig utvikling.

Vi må altså legge om kursen. Vi har tid til å tenke gjennom løsningen, men vi skal ikke undervurdere omfanget av oppgaven. Det gjelder både forbrukerne og energiforsyningen. I dette foredraget vil jeg ta opp noen temaer som regjeringen har under arbeid når det gjelder spørsmålet om den videre utvikling av energipolitikken.

Vannkraftutbygging

Et vannkraftpotensiale på ca. 17 TWh er pr. i dag frigitt for konsesjonsbehandling. Av de ca. 320 prosjektene som kan konsesjonssøkes er det bare 8 prosjekter med en produksjon over 250 GWh, mens ca. 230 prosjekter har en produksjon som er lavere enn 50 GWh. Det er god grunn til å si at den store vannkraftutbyggings epoken her til lands er på hell. Dette betyr imidlertid ikke at jeg avskriver ytterligere krafttilgang fra vannkraft. Det er fortsatt en del lite konfliktfylte prosjekter som er frigitt for konsesjonsbehandling.

Utbyggingen av vannkraften har skjedd gradvis gjennom hele dette århundret, men det er i perioden 1950-1990 at vannkraftutbyggingen hadde størst omfang. En god del av de norske vannkraftanleggene begynner etterhvert å bli gamle og nedslitte, mange anlegg er dessuten bygd med en annen teknologi og for å dekke et annet forsyningsbehov enn det vi har i dag.

Det ligger derfor et betydelig uutnyttet potensial i renovering og bedre utnyttelse av det eksisterende vannkraftsystemet. Etter min mening bør dette arbeidet prioriteres framover. I forbindelse med siste rullering av Samlet plan ble lagt spesiell vekt på opprusting- og utvidelsesprosjekter. På den bakgrunn er ca. 7,5 TWh av det potensialet som er frigitt for konsesjonsbehandling o/u-prosjekter. Jeg vil imidlertid understreke at dette ikke betyr at alle o/u-prosjekter vil få konsesjon. Det må heller ikke utvikle seg slik at o/u-prosjekter i realiteten innebærer en ny konfliktfylt utbygging. Ettersom konfliktgraden ved slike prosjekter kan variere sterkt, vil de ulike prosjektene bli vurdert individuelt.

I løpet av det siste året har det kommet en rekke søknader til NVE om bygging av micro- og minikraftverk. Regjeringen er i utgangspunktet positiv til bygging av slike kraftverk fordi de som hovedregel har små skadevirkninger og innebærer lokal utnyttelse av ressurser. Slike utbygginger kan imidlertid være problematiske i forhold til vernede vassdrag og prosjekter i Samlet plan. På bakgrunn av at det generelt er et stort press på vernede vassdrag, er det nødvendig å være restriktive når det gjelder å tillate tiltak i disse vassdragene. I noen tilfeller vil utbygging av micro-/minikraftverk også komme i konflikt med større kraftprosjekter som er plassert i Samlet plan. I disse tilfellene må det legges vekt på om utbyggingen av et eller flere små kraftverk vil gi en hensiktsmessig utnytting av ressursene, eller om det bør satses på en noe større utbyggingsløsning.

Vannressursloven

Minstevannføringsspørsmålet

Spørsmålet om utforming av en ny vannressurslov er viktig i mange henseende og har også betydning i forhold til debatten om kraftbalansen.

I en tid med underskudd i kraftbalansen er det som sagt krevende å gå inn for at det i normalår skal produseres nok kraft basert på fornybare energikilder til å dekke forbruket innenlands. Ikke minst vil dette gjøre det nødvendig å prioritere strengt innenfor det vannvolumet som er tilgjengelig for kraftproduksjon. Etter mitt skjønn bør en ny vannressurslov ikke legge føringer som innebærer at det slippes "litt vann" året rundt i alle regulerte vassdrag. Da må vannet heller brukes under den synsvinkel at sparsom slipping enkelte steder til enkelte tider på året, kan gi økt slipping andre steder til andre tider på året. Slippingskravene bør pålegges utfra verdien av de enkelte vassdrag og dette vassdrags individuelle tåleevne. Slik jeg ser det kan en differensiering av vilkår for minstevannføring på en god måte kombineres med hensynet til biologisk mangfold og plante og dyreliv. Jeg er derfor av den oppfatning at en ikke bør legge opp til noen regel om alminnelig minstevannsføring slik flertallet i vannressurslov utvalget har gått inn for.

Jeg ser alvorlig på det tapstall som EnFO har stipulert i sin rapport om konsekvenser av bestemmelsen for eksisterende kraftanlegg. På sikt er produksjonstapet stipulert til 9 TWh. Nå er det er usikkert i hvilken grad en slik bestemmelse vil komme til anvendelse på eksisterende utbygginger. Men, selv om tallet av den grunn kan være satt for høyt, tar rapporten ikke høyde for at kravene i enkelte tilfelle også kan settes høyere enn alminnelig lavvannføring.

Det er også andre brukerinteresser enn kraftsektoren som er skeptisk til forslaget om en generell regel knyttet til en viss vannmengde. Det gjelder f.eks landbrukssektoren som er opptatt av hensynet til jordvanning og helsesektoren av hensyn til behovet for hygienisk rent vann i tilstrekkelig mengder for den alminnelige vannforsyning.

Spørsmålet er ennå ikke avklart verken i Regjering eller Storting. Jeg kan ikke spå noe om resultatet i denne saken, men vil gjøre mitt for å få til en fornuftig bestemmelse som sikrer den nødvendige grad av fleksibilitet.

Forholdet til plan- og bygningsloven

Jeg er klar over at det i dette forum også er sterke meninger om den foreslåtte bestemmelsen om forholdet mellom vannressursloven og plan- og bygningsloven. Det var dissens i vannressurslovutvalget på flere punkter når det gjelder denne bestemmelsen. På EnFOs møte i departementet i desember i fjor ble det fokusert på to spørsmål som opptar bransjen. En går imot at rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven skal kunne erstatte konsesjonsbehandling etter vannressursloven. Bransjen går videre inn for at en konsesjon etter vassdragslovgivningen skal gis gjennomslagskraft overfor rettslig bindende planer.

Etter mitt skjønn vil spørsmålet om hvorvidt konsesjon skal gis gjennomslagskraft overfor rettslig bindende planer ha størst betydning. EnFO, som går sterkt inn for å la en konsesjon få slik gjennomslagskraft, viste på møtet til at vannkraftutbygging ikke er et lokalt anliggende, men har nasjonal interesse og at slike utbygginger ofte berører flere kommuner.

Jeg har ikke tatt stilling til dette spørsmål og ser argumenter for både flertallets og mindretallets syn. Som senterparti-statsråd har jeg i utgangspunktet stor tillit til lokaldemokratiets evne til å ta helhetlige hensyn. Jeg vil likevel se grundig på alle de anførte argumenter, og vurdere om det kan foretas noen forenklinger som sikrer en mindre omstendelig prosess. Jeg ser heller ikke bort fra at det kan ligge til rette for ulike mellomløsninger når det gjelder dette spørsmålet.

Enøk og fornybare energikilder

Regjeringen har ambisiøse mål for energipolitikken. Målene vil kreve endringer og de vil kreve en fornyet innsats fra myndighetenes side når det gjelder rammebetingelsene både knyttet til forbruket og til utvikling av alternative energikilder. Ulike virkemidler for å øke satsingen på energiøkonomisering og gi alternative energikilder en mer sentral plass i den innenlandske kraftoppdekningen er under vurdering og vil bli fulgt videre opp fra vår side.

Satsningen på enøk- og fornybare energikilder er i 1998 på i alt 193 millioner kroner. Det innebærer en økning på 30 pst. i forhold til fjorårets budsjett. Dette er et første steg i en økt satsning på dette området. Arbeidet for enøk- og fornybare energikilder vil bli fulgt opp i statsbudsjettet for 1999.Utviklingen på området kan også være avhengig av andre rammebetingelser.

Som dere kjenner til er det Norges vassdrags- og energiverk som administrerer de virkemidler og ordninger som staten har etablert for å fremme en mer effektiv energibruk. Innsatsen vil også i kommende år være konsentrert om: informasjon og opplæring og introduksjon av nye energiteknologier.

Enøk

For 1998 er det et mål at energiverkene skal finansiere den lokale enøkaktiviteten med økningen av nettariffen fra 0,2 til 0,3 øre per kWh. Kostnadene ved å tilrettelegge enøkinformasjon til sluttbrukere skal finansieres over nettariffen. Fjoråret gav oss imidlertid et dårligere resultat på dette området enn vi hadde forventet. Dersom ordningen med påslag på nettariffen ikke fungerer tilfredsstillende, vil vi gjennomføre tiltak som sikrer at disse mulighetene blir utnyttet fullt ut. Dette gjelder også overfor de energiverk som per i dag ikke kan pålegges slike oppgaver. Det er vår oppfatning at denne aktiviteten i årene fremover vil utgjøre en vesentlig del av enøksentrenes virksomhet.

Som mange av dere har registrert er vi nå i gang med å sende ut tilbud om en enkel enøksjekk til alle eiere av eneboliger og småhus som er bygget før 1980. Tilbudene blir sendt direkte til alle landets husstander. Dette er et omfattende arbeid som skal gjennomføres innen år 2005.

Informasjon er viktig for at forbrukerne skal bli bevisst sitt eget energiforbruk. Vi har derfor sagt at innen utgangen av 1999 skal alle e-verk gjøre bruk av forenklet strømregning som gir informasjon om utviklingen i elforbruket enten kvartalsvis eller oftere. Dette kan bidra til en betydelig reduksjon i energiforbruket. Det er viktig at everkene bidrar til at dette tiltaket gjennomføres på en rasjonell måte.

Konseptet med avtaleenøk har det vært arbeidet med en tid. NVE og PIL arbeider nå ut fra en felles plattform og fra OEDs side regner vi med at arbeidet vil føre frem til et konkret opplegg for avtaleenøk i løpet av 1998.

NVE arbeider i tillegg med å bygge opp kompetanse på energiøkonomisering i kommunal sektor gjennom egne nettverk. Dette arbeidet gis høy prioritet. Kommunal sektor er viktig i enøkarbeidet, både på kort og lang sikt, gjennom behandling av byggesaker, drift av egne bygninger og tilretteleggelse for rasjonell energibruk gjennom arealplanlegging.

Bioenergi og vindkraft

Store deler av budsjettsatsningen i 1998 vil rette seg mot tiltak for økt bruk av bioenergi og varmepumper. Bioenergien er et godt alternativ til olje og elektrisitet for oppvarmingsformål. Den store interessen og de mange gode prosjektene som har søkt om midler hos NVE har synliggjort at det er et stort potensiale for bruk av bioenergi i Norge.

Satsningen på bioenergi i 1997 må betegnes som vellykket. Kvaliteten på søknadene var variable, men det var en bedring utover i 1997. Dette viser at det er satt i gang viktige prosesser lokalt. Fra myndighetenes side legges det vekt på at både everk, kommuner og varmeselskaper har en viktig rolle å spille i dette arbeidet. Det tar tid for disse aktørene å finne sin plass, men vi ser at det har vært og er en positiv utvikling. Det er viktig å understreke at også nettselskapene, som kan redusere sine nettkostnader, bør ha en sterk motivasjon til å gå inn i dette arbeidet med økonomisk tyngde. Både en mer fleksibel energibruk og mindre bruk av el til oppvarming vil avlaste bruken av elnettet, redusere tapene og dermed behovet for å forsterke nettet.

Årets innsats har vist at det med begrensede offentlige midler kan utløses en betydelig satsing på bioenergi. Vi har fått mye igjen pr. støttekrone. Statlig støtte på 35 millioner kroner for 1997 vil, så langt NVE har regnet ut, kunne gi en økt bruk av bioenergi på 0,4 TWh.

Det legges opp til en videreføring og økning av biosatsingen i år. Totalt er det satt av 60 millioner kroner til dette formålet. I forhold til inneværende år er dette en økning på 20 pst. Med enkelte justeringer vil satsningen i hovedsak ha samme innretning som i 97. I den videre satsningen er det imidlertid et mål å få trukket kommunene og everkene med i større grad enn i dag, slik at bioenergi og vannbaserte oppvarmingssystemer blir en integrert del av deres planlegging. Retningslinjene for satsningen i 98 vil bli nedfelt i samråd med NVE og den interdepartementale gruppen som er satt til å følge opp dette arbeidet. I forhold til budsjettet for 1999 vil regjeringen vurdere både volum og innretning på bioenergisatsingen sett i forhold til at økningen i år må sees på som et første steg en bredere sammenheng.

Når det gjelder økt satsning på vind som alternativ energikilde er det gledlig å registrere at det nå arbeides med vindmålinger og utredninger på et titalls steder langs kysten, fra Lindesnes til Vardø. Den første konsesjonen er allerede gitt av NVE i forbindelse med planer om bygging av 5 vindmøller på Lindesnes. NVE har sendt et brev til aktuelle utbyggere om hvordan konsesjonsbehandlingen av slike anlegg skal gjennomføres og vil også utarbeide en veileder for slik konsesjonsbehandling.

Økonomisk støtte til vindmøller vil bli vurdert av NVE i det enkelte tilfellet, etter at en eventuell konsesjon er gitt. Det vil også bli vurdert å gi støtte til planlegging og til eventuell etablering av bedrifter for produksjon av utstyr til vindmøller, noe som kan ha betydning for utviklingen av denne teknologien i et større perspektiv. Kostnadene ved å bygge vindmøller er i den senere tiden kraftig redusert og på gunstige steder er vindmøller nå like lønnsomt som å bygge ut et middels lønnsomt vannkraftverk.

Den offentlige støtten til vindkraft vil gå til prosjekter som legger til rette for en kostnadseffektiv introduksjon av vindmøller i Norge. Foreløbig vil støtte kunne omfatte planleggings- og investeringsstøtte til vindmøller og nødvendig infrastruktur og etablering av bedrifter for produksjon av utstyr til vindmøller. Det vil også være aktuelt å gi støtte til vindmålinger i forbindelse med forprosjekter. Støtten vil bli vurdert av NVE på basis av innkomne søknader.

Energiforskning

Satsingen på forskning og utvikling er fremtidsrettet og bygger opp under Regjeringens målsetning om økt bruk av fornybare energikilder og enøk. Ved å være i forkant av utviklingen i energisektoren, kan man berede grunnen for gode og miljøvennlige løsninger i det fremtidige energisystemet. Både brukerstyrt forskning og strategisk og mer langsiktig grunnforskning er viktig for å opprettholde og videreutvikle kompetansen på energiområdet.

Det totale omfang av FoU på fornybare energikilder i Norge ligger i størrelsesorden 200 mill. kroner pr. år, hvorav det offentlige står for om lag halvparten De offentlige midlene kanaliseres i første rekke til Norges forskningsråd og NVE og går til programmer som dekker forskning på nye fornybare energikilder, vannkraft, vassdrag, kraftutveksling og enøk, samt samfunnsmessige rammebetingelser for energi.

Hva med 1999?

Som jeg har vært inne på vil regjeringen arbeide aktivt for å økt bruk av økonomiske stimulanser i arbeidet med å energiøkonomisering og utvikling av fornybar energi. Men fordi arbeidet med grønne skatter ikke er ferdig og budsjettet for 1999 er langt fram, er det ikke mulig å være mer konkret på disse punktene i dag. Men hensikten og retningen er det ikke noen tvil om. Staten skal være en aktiv bidragsyter når det gjelder å utløse ny aktivitet og initiativ.

Vi må også se fordomsfritt på skatter og avgifter. Oppgaven med å endre kurs i energipolitikken vil være så krevende at den innvirkning skatter og avgifter kan ha både i retning av å påvirke forbruket og å stimulere ny satsing på alternative energikilder ikke skal eller kan unntas en grundig vurdering. Dette gjelder både selve prissettingen av elektrisitet og mulige positive skatte og avgiftselementer. Det pågående arbeidet med grønne skatter er en mulighet til å se på hvordan forholdene kan legges til rette for økt produksjon av alternativ energi.

I meldingen om oppfølgingen av Kyoto-avtalen er det regjeringens hensikt å komme fram til noen grunnleggende styringsregler. Norge må i likhet med resten av det internasjonale samfunnet ta konsekvensen av at atmosfæren ikke er en ubegrenset lagringsplass for miljøfarlige utslipp. Meldingens innhold kommer til å være retningsgivende for utformingen av virkemidlene. Innfasingen og doseringen av tiltakene er selvsagt viktig. Stabile og langsiktige rammer likeså. Men i den fasen av arbeidet som vi er i nå, februar 1998, er konsentrasjonen om endring som monner det aller viktigste. Faren for å bomme i retning av for store endringer for fort synes å være langt mindre enn faren for at tiltak skal bli overdimensjonert.

Utfordringer til bransjen

Regjeringens oppgave er å sette rammebetingelsene. Den største jobben må likevel gjøres i energiverkene, blant forbrukerne og i næringslivet. Som kjent er det et offentlig oppnevnt utvalg som arbeider med scenarier for energi- og kraftbalansen fram til 2020. Denne NOUen kommer på høring når den er ferdig - forhåpentligvis til sommeren.

Utredningen vil forhåpentligsvis både bidra med nye tanker og gi mulighet til en bred debatt. Min utfordring til e-verkene er at de setter seg ned og tenker seg hvordan hverdagen vil være i 2020. Hva tilbyr dere av energi til nye boligfelt, blokker og næringsbygg? Tilbyr dere bare elektrisitet, eller utgjør det et mer sammensatt produkt. Kan en tenke seg at e-verkene finansierer lønnsomme enøktiltak eller legging av vannbåren varme? På hvilken måte deltar dere i planprosessen omkring slike ting? Er det mulig å løse nye utfordringer med de rammebetingelsene vi har i dag? Og hvilke andre rammebetingelser er nødvendige? Ingen av oss kjenner alle spørsmålene, og slett ikke alle svarene. Men jeg utfordrer dere til å posisjonere dere for en framtid som på mange områder vil kreve noe nytt. Det må dere gjøre innenfor et energipolitisk bilde hvor man ikke kan gripe til de løsninger som tidligere er brukt, men hvor det er helt nødvendig å tenke i nye baner og utfordre etablerte sannheter. Det finnes neppe enkle løsninger på mange av spørsmålene og debatten innbyr til sterke brytninger, men den kan også by på fruktbare muligheter.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen.