Politisk rådgiver Erlend Grimstad

Petroleumspolitikken/ føringer og utfordringer

Tale ved den 4. feltutbyggingskonferansen den 26 mai 1998.

Kjære konferansedeltakere !

La meg først få takke for invitasjonen til Kristiansand og den 4. feltutbyggingskonferansen "98".

Et av de mest sentrale politiske spørsmålene innenfor olje- og gassvirksomheten, er spørsmålet om hvilket tempo en skal utvinne ressursene.

Det har vært stor oppmerksomhet knyttet til dette spørsmålet siden oljevirksomheten ble startet opp på norsk kontinentalsokkel. Flere forhold viser behovet for en nærmere gjennomgang av aktivitetsnivået i sektoren, blant annet presset som nå gjør seg gjeldende i norsk økonomi og den fremtredende rollen som petroleumssektoren har i Norge.

Norge er et lite land, men samtidig en av verdens største oljeprodusenter. Det kan dermed oppstå en situasjon der olje- og gassvirksomheten får en for viktig rolle i økonomien. Dette kan skape store tilpasningsproblemer den dagen olje- og gassvirksomheten går mot slutten, blant annet fordi den høye aktiviteten i petroleumssektoren bidrar til å fortrenge annen virksomhet i fastlands-Norge. Det er først og fremst investeringsnivået og bruken av petroleumsinntektene som påvirker den økonomiske situasjonen. På kort sikt er utfordringen hvordan en skal unngå at petroleumsinvesteringene skaper unødige svingninger i økonomien.

Konsesjonspolitikken står frem som det beste virkemiddelet for å regulere aktivitetsnivået i det lange løp. Vårt mål er å sikre et letetempo som medvirker til jevn verdiskapning og aktivitet. Begrensing av leteaktiviteten vil påvirke nye feltutbygginger etter år 2005 – i en periode der en venter at investeringsnivået vil være lavt og oljeproduksjonen avtagende.

(Lysark med kart)

I dag er Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet svært ulike når det gjelder ressurskartlegging og modning. Vi vil således, ut fra et lisenspolitisk synspunkt, møte ulike utfordringer i disse tre regionene:

I Nordsjøen er de største feltene alt blitt oppdaget og utbygget. Hovedspørsmålet i dette området er derfor hvordan ikke tildelt areal nær eksisterende infrastruktur skal forvaltes. Flere felt i Nordsjøen vil ha ledig kapasitet for prosessering i løpet av kort tid.

Satellittressurser bør knyttes til eksisterende felt med tilgjengelig prosesseringskapasitet, slik at man kan sikre en effektiv og lønnsom produksjon av slike ressurser. Det er viktig at nye ressurser blir produserte og prosesserte før nedstenging av store eksisterende felt. Videre kan innfasing av nye volum forlenge levetiden til eksisterende installasjoner og dermed forbedre utnyttingen av ressursene i eksisterende felt. Regjeringen vil i Stortingsmeldingen om olje- og gassvirksomheten presentere en konsesjonspolitikk for Nordsjøen som er tilpasset de utfordringene en står ovenfor i denne regionen.

Med produksjonsstart på Njord og Norne, Åsgardutbyggingen og leteaktivitet i de nye områdene på dypt vann har interessen knyttet til aktivitetene utenfor Midt-Norge vært svært høy det siste året. Utbyggingen av Njord-feltet, som har base og driftsorganisasjon i Kristiansund har i hovedsak vært vellykket. Prosjektet er gjennomført på kort tid og man har funnet frem til nye teknologiske løsninger som har gjort utbyggingen lønnsom.

I Norskehavet finner vi det fremdeles mest fornuftig å fortsette en gradvis tilnærming. Ny informasjon fra blokker tildelt i 15. konsesjonsrunde vil være tilgjengelig i 1998. Vi har allerede gjort et stort gassfunn på Ormen Lange nordvest for Kristiansund, og et mindre gassfunn på Nyk lengre nord i Norskehavet. For å ivareta industrien sitt behov for langtidsplanlegging og stabilitet, tar regjeringen sikte på å avgjøre tidspunktet for nye tildelinger i Norskehavet i en 16. konsesjonsrunde i løpet av 1998. Omfanget av og profilen til denne runden vil avhenge av erfaringene man høster og oppnådde resultater fra dagens leteaktivitet i Norskehavet.

I Barentshavet har letevirksomheten pågått siden 1980. Så langt har man likevel ikke oppdaget ressurser som det har latt seg gjøre å finne en kommersiell løsning for. Imidlertid arbeider rettighetshaverne i Snøhvitfunnet med å få til en lønnsom utbygging av Snøhvit samordnet med de nærliggende funnene Albatross og Askeladden. En utbygging avhenger blant annet av at det er mulig å finne en lønnsom avsetning for gassen.

Barentshavprosjektet, som ble avsluttet i fjor, ble satt i gang for å møte de spesifikke utfordringene vi har sett i dette området. Videre konsesjonstildeling i Barentshavet vil være avhengig av boreresultatene frå Barentshavprosjektet, og vil derfor ikke være aktuelt på flere år.

(Figur med produksjon)

Veksten i olje- og gassproduksjonen har vært spesielt sterk etter 1987, idet flere store felt som Snorre, Gullfaks og Oseberg er blitt satt i produksjon. Også den tekniske utviklingen har bidratt til veksten i produksjonen ved at det stadig har vært mulig å øke utvinningsgraden fra reservoarene. Det går frem av figuren at oljeutvinningen vil dominere petroleumsproduksjonen til langt etter århundreskiftet. For 1997 utgjorde oljen omlag 83 pst. av den totale eksportverdien av petroleumsvirksomheten. Basert på dagens kunnskaper vil oljeproduksjonen øke fra 3,03 mill. fat pr. dag i 1997 til et toppnivå i perioden 2001-2002 på 3,9 mill. fat pr. dag.

Mye av økningen i oljeproduksjonen frem til år 2001 og 2002 er et resultat av beslutninger tatt lang tid tilbake. Omlag 95 pst. av oljeproduksjonen i perioden 1998 til og med 2002 vil komme fra felt som allerede er i drift (inkl. prosjekt for økt utvinning i disse feltene). Den resterende delen på rundt 5 pst. består av produksjon fra nye utbygginger av funn og prospekt.

Mulighetene til å begrense produksjonen på dagens nivå er derfor begrenset. Det vil likevel være rom for og behov for å stramme inn produksjonsnivået på kort sikt.

Det er flere enkeltfaktorer i 1998 som peker mot en aktiv bruk av virkemidler for å styre aktivitetsnivået på kontinentalsokkelen. Både produksjonsregulering og investeringsregulering er benyttet i 1998, for å dempe henholdsvis petroleumsinvesteringene og oljeproduksjonen. Begrunnelsen for å ta i bruk disse to virkemidlene er ulik og må ses ut fra to spesielle situasjoner.

For det første vil presset som gjør seg gjeldende i mange områder norsk økonomi og i næringen, samtidig som veksten i petroleumsinvesteringene er svært høy, tilsi en mer restriktiv holdning til nye utbyggingsbeslutninger. Regjeringen har derfor besluttet å forskyve alle nye utbygginger med ett år. Et slik tiltak vil bidra til å redusere petroleumsinvesteringene i 1998 og i 1999, og vil være et viktig bidrag med hensyn på å unngå en overoppheting av økonomien.

Videre er det innført produksjonsregulering for oljeproduksjonen som et bidrag til å stabilisere oljeprisen. Produksjonsregulering må ses som et ekstraordinært tiltak for å sikre viktige nasjonaløkonomiske interesser. Oljemarkedet i 1998 er karakterisert av stor oljeproduksjon og av betydelig lageroppbygging. Uten tiltak for å begrense oljeproduksjonen er det utsikter til ytterligere fall i prisen. Store svingninger i oljeprisen er alvorlig for norsk økonomi og norsk ressursforvaltning. Oljeproduksjonen er derfor redusert med ca. 3 %, eller ca 100 000 fat pr. dag fra 1. mai. Ordningen vil gjelde ut 1998. Ordningen kan bli opphevet før dette tidspunktet dersom tiltaket ikke har den nødvendige virkningen. Den norske beslutningen er ensidig og ikke direkte knyttet til om andre land kutter produksjonen.

Hverken investeringsforskyvningen eller produksjonsreguleringen er i seg selv begrunnet ut fra behov for et lavere tempo i oljeutvinningen, men ut fra spesielle forhold som har gjort det påkrevd med en regulering av aktivitetsnivået. Men tiltakene vil likevel ivareta hensynet til et mer langsiktig og stabilt produksjonsnivå.

I de senere årene er det foretatt betydelige oppjusteringer av anslagene for oljereservene på norsk sokkel. Bruk av ny teknologi og bedre utvinningsstrategier har ført til en relativt stor økning i utvinningsgraden for de ulike feltene. Dette er en trend som forventes å fortsette. Tiltak for økt oljeutvinning og forlengelse av levetiden for de største oljefeltene vil særlig kunne gi store bidrag til videre reserveøkninger.

Potensialet for økt oljeutvinning er anslått til om lag 1 milliard Sm3. OD har forventninger til at dette potensialet skal kunne realiseres. Målsettingen er å oppnå en gjennomsnittlig utvinningsgrad på minst 50 pst. fra felt og funn på norsk sokkel. Videre teknologisk utvikling, forbedrede metoder og rammebetingelser som gir insentiv til nødvendige tiltak, er viktige faktorer i arbeidet for å nå dette målet.

På teknologisiden er det gjort store fremskritt med betydning for utvinningen. Utvikling innenfor bore- og brønnteknologi og bedre metodikk for reservoarstyring og reservoarovervåking kan framheves spesielt. I tillegg gir gode erfaringer med injeksjon av gass og av vann-alternerende-gass (VAG) forventninger til utvidet bruk av gass til injeksjonsformål. Vanninjeksjon i krittfelt har også gitt bedre resultat enn tidligere antatt, og flere større prosjekt er under planlegging. For å motvirke økende vannproduksjon og uønsket gassgjennombrudd i oljeproduksjonsbrønnene, er teknologi med bruk av kjemikalier nå tilgjengelig og under videre utprøving.

Teknologiutvikling rettet mot økt oljeutvinning er fortsatt et viktig satsingsområde på norsk sokkel. En vesentlig del av innsatsen gjøres av oljeselskapene i fellesskap, ofte med myndighetene som aktiv pådriver og tilrettelegger.

Norge er i dag en stor eksportør av gass til det europeiske markedet. Utbygging av nye gassfelt vil føre til at Norge, i fremtiden, i større grad blir en gassnasjon. I 1997 var det norske gassalget på omlag 46 milliarder kubikkmeter, noe som svarer til omlag 10 pst. av det europeiske markedet. I løpet av de kommende 5-7 årene er det forventet at eksportvolumet vil øke til omlag 70-80 milliarder kubikkmeter. Dette er basert på allerede inngåtte avtaler. Det er da ventet at Norge vil forsyne omlag 15 prosent av det europeiske markedet med gass.

Gass fra norsk sokkel blir solgt på langsiktige kontrakter og gassreservene blir først bygget ut etter at det foreligger salgskontrakter. Bakgrunnen for dette er at utbygging av felt og rørledningssystem for naturgass medfører store investeringer og er preget av stordriftsfordeler med betydelige gevinster ved samordning. Det er viktig at vi kan oppfylle leveringsforpliktelsene for de gassalg som allerede er inngåtte. Det må nå vises forsiktighet med inngåelse av nye salgsavtaler for gass.

Nye gassalg må ses i lys av vår ressursbase, ønskelig aktivitetsnivå, ledig kapasitet i infrastruktur og etterspørsel etter norsk gass. Et økende behov for gass til injeksjon på kort og mellomlang sikt, vil kunne gi føringer for nivået på gasseksporten.

Når gass fortrenger andre fossile energibærere, kan gassen internasjonalt gi et mer miljøvennlig energiforbruk. Av de fossile energibærerene er naturgass klart den mest miljøvennlige, mens kull gir et langt større utslipp. På bakgrunn av dette vil en overgang fra kull til gass kunne resultere i reduserte utslipp. Utslippene av CO2 og NOx vil omlag bli halvert, mens utslipp av blant annet partikler og svovel i praksis vil bli eliminert. Også i de tilfellene der norsk gass erstatter annen gassproduksjon, vil miljøvirkningene kunne være positive. Dette skyldes at de norske klimagassutslippene pr. produsert enhet gjennomgående er lavere enn hos de fleste av konkurrentene våre.

Nesten all gass som produseres på norsk sokkel blir eksportert til kontinentet og Storbritannia. I den siste tiden har bruken av naturgass i Norge økt. På Kårstø har selskapet Gasnor bygget ut et rørsystem for naturgass som tilbyr gass til bedrifter på Karmøy og i Haugesund. Metanolanlegget på Tjelbergodden som stod ferdig i fjor sommer, er et annet eksempel.

Det er regjeringens hovedmålsetting at forbruk av gassressursene innenlands må føre til et renere miljø lokalt og nasjonalt. Gass er en typisk overgangsenergibærer som kan erstatte olje og kull på kort sikt, men som på grunn av knappe ressurser og miljøutslipp ikke vil utgjøre noe varig alternativ til fornybare energibærere.

Det er ingen tvil om at gasskraftverk, som blir bygget for å dekke vårt eget kraftbehov, vil kunne redusere interessen for å utvikle alternativ, fornybar energi. Dette er en av grunnene til at regjeringen ikke ønsker at de planlagte gasskraftverkene i Norge ikke skal bygges. Hydro sine planer om gasskraftverk der 90% av CO2-utslippene fjernes, støtter dette synet. Samtidig åpner disse forsøkene for nye perspektiver både når det gjelder kraftforsyning, oljeutvinning, CO2 reduksjoner på sokkelen og bruk av gass i Norge dersom de kan realiseres. I mellomtiden er det viktig å holde det trykket vi nå har igangsatt for nye fornybare energikilder oppe.

Lønnsomheten i et gassfelt er som regel lavere enn lønnsomheten i et oljefelt med tilsvarende petroleumsreserver. Dette særlig fordi det er knyttet betydelige kostnader til å bygge transportrørledninger for gass. Oljen kan dessuten produseres raskere og prisen pr. energimengde er lavere for gass enn for olje. En viktig utfordring i årene som kommer, vil være å legge forholdene til rette for å skape størst mulig verdier fra de områdene der infrastruktur allerede er på plass. Det er også viktig å bedre ressursutnyttingen gjennom en mer effektiv samordning av felt og infrastruktur.

På miljøsiden vil klimaspørsmålet etter min mening være den viktigste utfordringa for petroleumsindustrien inn i et nytt århundre.

Produksjon av petroleum fører til miljøbelastninger med utslipp både til luft og vann. Tiltak for å øke utvinningen ved injeksjon vil normalt medføre økt energiforbruk, og spesielt ved utvidet gassinjeksjon kan en forvente økt CO2 -utslipp. Forbedret teknologi og nye utbyggingsløsninger gir imidlertid muligheter for effektivisering.

I Kyoto i desember i fjor ble det enighet om en bindende avtale om å redusere klimagassutslippene. Avtalen er fra en global synsvinkel historisk og utgjør et viktig første skritt på veien mot et bedre miljø for generasjonene som kommer etter oss.

Norge er meget godt fornøyd med at det ble en avtale, selv om vi nok hadde håpet at den internasjonalt kunne ha vært mer ambisiøs. Avtalen inneholder elementer som utgjorde viktige brikker i det norske forhandlingsopplegget. La meg blant annet nevne:

• Avtalen inneholder seks gasser og til en viss grad opptak i skog. Dette er i stor grad i tråd med det norske opplegget om en bred tilnærming.
• Avtalen inneholder differensierte forpliktelser, et prinsipp som Norge hele tiden har vært en ihuga talsmann for.
• Avtalen inneholder fleksible gjennomføringsmekanismer, blant annet felles gjennomføring, omsettelige kvoter og en grønn utviklingsmekanisme. Denne fleksibiliteten var med på å sikre oss at avtalen ble kostnadseffektiv, dvs at vi pr. krone investert får mest mulig miljø igjen for pengene. Dette punktet var og i tråd med det norske forhandlingsmandatet og gjorde det mulig å få til en mer ambisiøs avtale.
• Det skal og gjøres tiltak hjemme, noe som har vært et viktig prinsipp for denne Regjeringen.

Alt dette er jeg meget godt fornøyd med.

For Norge innebærer avtalen at vi kan øke utslippene av de seks klimagassene med 1 pst i årene 2008 til 2012 sammenliknet med 1990. Vi rekner med at de norske utslippene vil øke med omlag 23 pst. frem til 2010 uten at tiltak blir iverksatt. Kyoto-avtalen innebærer derfor store utfordringer for Norge, og det er viktig at vi alle er forbredte på å bidra med vårt.

Regjeringen har benyttet tiden siden desember meget effektivt og presenterte i slutten av april en stortingsmelding om hvordan Norge skal følge opp avtalen. Både Kyotomeldingen og proposisjonen om grønne skatter, som ble lagt frem samtidig, er et godt utgangspunkt for å føre en helhetlig nasjonal klimapolitikk.

I Kyotomeldingen presenterer Regjeringen virkemidler som vil være et første skritt på veien for å oppfylle Kyotoforpliktelsene. Strategien har også et langsiktig perspektiv for at vi skal kunne tilpasse oss strengere krav senere. For å oppfylle forpliktelse, legger Regjeringen opp til en virkemiddelbruk som er kostnads- og styringseffektiv. Samtidig må prinsippet om at forurenser skal betale gjelde. Fleksible gjennomføringsmekanismer vil bli tatt i bruk for å redusere de samlede kostnadene ved å oppfylle forpliktelsen. Slike tiltak skal likevel være et supplement til nasjonale tiltak.

CO2-avgiften vil fremdeles være hovedvirkemiddelet i klimapolitikken. Utformingen av CO2-avgiften er omtalt i proposisjonen om grønne skatter, som tar utgangspunkt i framlegget til grønn skattekommisjon. Som dere kanskje husker var hovedpoenget der å utvide grunnlaget for CO2-avgiften, og dette har og vært utgangspunktet for regjeringens arbeid. Ved å utvide grunnlaget for de områdene som i dag ikke betaler avgift, vil en sikre at en får redusert utslippene på steder der det koster minst. Regjeringa går inn for en CO2-avgift på 100 kr pr. tonn for utslippskilder som ikke betaler avgift i dag, eller som har avgifter som er lavere enn dette. Fremlegget vil få konsekvenser for smelteverksindustrien, petrokjemi, oljeraffinering, sement- og leca-produksjon, treforedling, luftfart, godstransport i innenriks sjøfart, supply-flåten og fiskefartøy.

Regjeringen er imidlertid og opptatt av hensynet til arbeidsplasser på ensidige industristeder. Og jeg tror dere vil se at Regjeringen har lykkes vel med å forene disse to målene. Det ble lagt opp til at de mest berørte næringene skal få omfattende kompensasjonsordninger når Regjeringen tilrår at grunnlaget for CO2-avgiften blir utvidet. De økte inntektene ved innføringen av flere grønne skatter, skal brukes til å redusere skatten på arbeid. Dette skjer ved å øke minstefradraget og redusere arbeidsgiveravgiften.

For petroleumsvirksomheten på sokkelen vil det ikke bli lagt frem vesentlige endringer i virkemiddelbruken. Denne sektoren betaler allerede i dag en avgift på over 380 kroner pr. tonn CO2 som er langt høyere enn i mange andre sektorer. Dette betyr likevel ikke at denne sektoren kan ligge på latsiden. Det er viktig at det i oljesektoren arbeides med løsninger for å redusere klimagassutslippene. Ikke minst er det viktig at petroleumsvirksomheten fremdeles arbeider aktivt med å utvikle ny og fremtidsrettet teknologi for å redusere utslippene.

Bare ved å ligge i front i miljøarbeidet vil vi ha de beste muligheter som energinasjon i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten !