Statsråd Marit Arnstad

Bærekraftig energipolitikk – Visjoner for det 21. århundre

Åpningsinnlegg til arbeidskonferansen "Energibruk og bærekraftig utvikling i det 21. århundre"
Oslo, 26. januar 1999

Kjære forsamling!

Det gleder meg å ønske så mange deltakere velkommen til denne konferansen. En viktig målsetting med konferansen er å stimulere til debatt om mulighetene for handling på energiområdet både lokalt og regionalt. Men også å få innspill til den energimeldinga som Regjeringen har under utarbeidelse.

Jeg vil i mitt innlegg si noen ord om hvorfor Regjeringen ønsker å styrke det lokale energiarbeidet og hva våre forventninger er i denne sammenheng. Jeg vil også komme inn på våre virkemidler og hvordan jeg mener disse bør tilpasses behovene lokalt. Men først noen ord om hovedmålene i energipolitikken og hvilke utfordringer vi står overfor.

Dagens utfordringer og hovedmålene i energipolitikken

Regjeringen har som mål å begrense forbruk av energi og elektrisitet, stimulere til overgang fra direkte bruk av el til mer bruk av vannbåren varme og øke produksjonen av nye fornybare energikilder. Disse tre målene er nært knyttet til hverandre. En overgang fra el til vannbåren varme vil bidra til å begrense forbruk av elektrisitet. Samtidig vil økt bruk av vannbåren varme ofte være en forutsetning for å kunne øke produksjonen av nye, fornybare energikilder.

Hvorfor har Regjeringen valgt nettopp disse målene? Målene er selvsagt basert på de utfordringene vi står overfor. Disse vil jeg si noen ord om.

Det er grunn til å stoppe opp litt og reflektere over utviklingen i kraftforbruket. Etterspørselen har steget betydelig de siste årene. Vårt forbruk i 1998 var på hele 120,5 TWh, en økning på 4 % fra året før. 1998 var det 3. år på rad med netto import av kraft fra våre naboland. Vi har frem til nå hatt rikelig med tilgang på ny vannkraft. Men denne epoken ser nå ut til å være over. Vi må være restriktive overfor en del av ønskene om videre utbygging av vassdragsnatur og dette gjenspeiler seg i konkrete saker. Jeg behøver bare å vise til Regjeringens "nei" til utbygging av Øvre Otta ifjor.

Denne situasjonen gir oss nye utfordringer. Selv om Regjeringen har som mål og iverksetter tiltak for å begrense forbruk av elektrisitet, kan vi ikke se bort fra en trend med fortsatt vekst i elektrisitetsforbruket i fremtiden. Regjeringen ser det som en viktig oppgave å sikre vårt framtidige kraftbehov på en forsvarlig måte. På sikt er det imidlertid Regjeringens mål å flate ut etterspørselen etter elektrisitet, men dette kan ligge et stykke inn i fremtiden.

Samtidig er dette også en viktig og positiv utfordring - hvordan sikre både tilstrekkelig energi og oppfylle Kyoto-forpliktelsene, hvordan sikre en miljøvennlig energistruktur for framtida – det er det egentlige valget og utfordring vi står overfor.

Hvilke energikilder kan vi ta i bruk i fremtiden. Vi må velge de mest miljøvennlige. Vannkraften har gitt oss et miljøvennlig energisystem i forhold til mange andre land. Men et energisystem som i all hovedsak er basert på vannkraft gir oss også store utfordringer når det gjelder å redusere CO2-utslippene ved å effektivisere kraftproduksjon, legge om fra kull til gass og utnytte spillvarme fra kraftproduksjon til oppvarming slik de kan gjøre det i andre land. Vi må innstille oss på nøysomhet i energibruken og ta i bruk et bredt spekter av tiltak og virkemidler for å klare forpliktelsene.

Norge har rikelig med energiressurser. Vi har olje og gass, vannkraft, gode vindforhold langs kysten, store arealer med skog og dermed store potensialer for bioenergi. Vi har også gode muligheter for å utnytte solenergi. I tillegg har vi lokale energikilder som avfall og spillvarme fra industrien. Vi har derfor et godt utgangspunkt når vi skal legge til rette for at ny energitilgang i økende grad kommer fra fornybare energikilder som bioenergi, vindenergi, solenergi og varmepumper.

Bioenergi har fram til nå blitt gitt prioritet. Denne prioriteringen er viktig fordi bioenergi har størst markedspotensial, og fordi denne satsingen vil bidra til å fremme fleksible og miljøvennlige oppvarmingssystemer generelt. I de to årene vi har hatt en satsing på bioenergi har vi oppnådd viktige, konkrete resultater som kan måles i økt bruk av denne ressursen.

Interessen for vindkraft er sterkt økende. Mange prosjekter er nå under planlegging eller under konsesjonsbehandling. Også varmepumper, og utnyttelsen av avfall og spillvarme og solenergi får økt oppmerksomhet.

Regjeringen har allerede gjennomført en rekke tiltak som bør stimulerer til en omlegging av energisystemet. Vi har fjernet investeringsavgifter på nye, fornybare energikilder. Vi har etablert en produksjonsstøtte til vindkraft. Og vi har økt bevilgningene over statsbudsjettet kraftig de siste to årene.

Målene og satsingene i energipolitikken begrunnes også ut fra et ønske om å være i forkant av en utvikling vi vet kommer.

En svakhet i det norske energisystemet er at infrastrukturen for oppvarming er tilpasset direkte bruk av elektrisitet, noe som er et hinder for introduksjon av nye fornybare energikilder. Ved å satse på vannbåren varme vil vi bygge en infrastruktur som legger til rette for et større mangfold i bruken av energi. Dette vil gjøre vår energiforsyning mer robust.

Denne endringen har vi kommet i gang med. Men mange av de viktigste utfordringene må løses på lokalt plan. Det er en av grunnene til at vi sammen med Miljøverndepartementet har tatt initiativ til denne konferansen. Det er derfor denne konferansen er viktig.

En annen grunn er at om et par måneder vil Regjeringen legge fram energimeldingen. Den skal følge opp energiutredningen fra i fjor sommer. Meldingen vil konsentrere seg om en del strategiske valg. Målet er en omlegging av energiforbruk og energiproduksjon i tråd med framtidas miljøkrav. Den lokale dimensjonen vil bli tillagt stor vekt i meldingen.

Styrking av lokalt energiarbeid

En viktig forutsetning for å skape et bærekraftig samfunn er at det utvikles en bred forståelse og aksept for nødvendigheten av å gjennomføre endringer i samfunnet. En omlegging av energisystemet vil kreve deltakelse fra alle sektorer..

Regjeringen kan ikke dra det lasset alene. Vår oppgave er å fastsette rammebetingelser og utvikle nye virkemidler som kan fremskynde en ønsket utvikling, i dette tilfellet en omlegging av energisystemet. Det er den enkelte energibruker, både private husholdninger, næringsliv og kommuner som må foreta de konkrete beslutningene og gjennomføre tiltakene som faktisk fører til denne omleggingen.

Regjeringen ser på kommunene som en viktig aktør i omleggingen av energipolitikken. Først og fremst er det viktig å påpeke at kommunene har best kunnskap om lokale forhold, ikke minst når det gjelder lokale energikilder og energibehov. Forskjeller i lokale energikilder og forbruksmønstre vil føre til ulike behov for beslutninger og tiltak.

For det andre har kommunene, gjennom sine ulike roller muligheter til å påvirke utviklingen i energibruken og energiforsyningen lokalt. Kommunene har en rolle som plan- og bygningsmyndighet, kommunene er også store energibrukere og mange kommuner er eiere av elektrisitetsverk.

Nye byggeforskrifter legger, som Miljøministeren var inne på, økt vekt på miljø- og energispørsmål. Som bygningsmyndighet har kommunene ansvar for både forvaltning av regelverk og for å formidle intensjoner om økt vekt på miljø og energi til aktørene i byggebransjen. Kommunene har også ansvar for kommunenes arealbruk. Dette innebærer at lokalisering av boliger og næring ogkrav til utbygging er kommunenes ansvar. Som planmyndighet kan derfor kommunene gi føringer som både påvirker energibehov og hvilke oppdekkingsalternativer som er aktuelle. Plan- og bygningsloven gir også den enkelte kommune anledning til å pålegge nye bygninger tilknytningsplikt til et fjernvarmesystem dersom det er gitt konsesjon til et slikt. Kommunene legger premissene.

Kommunene har også ansvar for drift og vedlikehold av sine bygninger. På lokalt plan kan kommunene gå foran som et godt eksempel med hensyn til energibruk i egne bygninger. For statens del er det innført krav om energifleksible varmesystemer i bygg over 1000 m2 som staten enten eier eller leier. Jeg ser gjerne at kommunene fulgte opp med tilsvarende vedtak for egen del.

Lokale myndigheter har derfor gode muligheter for å ivareta energihensyn, og det skjer mye bra,men det er også her mange ubenyttede muligheter. Få kommuner har fram til i dag hatt en helhetlig gjennomgang av sine muligheter på energisektoren.

Det er også andre fordeler knyttet til en lokal satsing på nye fornybare energikilder som er verdt å nevne. Nye fornybare energikilder er i mange tilfeller lokale ressurser. Mye av næringsvirksomheten knyttet til energisparing og nye fornybare energikilder domineres av små og mellomstore bedrifter. Satsingen på omleggingen av energisystemet kan derfor også bidra til å styrke sysselsetting og næringsliv lokalt.

Virkemidler og tilpasning til kommunenes behov

Regjeringen vil søke å tilpasse statens innsats til lokale behov. De vil variere og fleksibilitet blir derfor viktig.

Målet er at et statlig virkemiddelapparat skal være tilpasset utfordringene de ulike aktørene står overfor. Regjeringen vil føre en aktiv politikk der informasjon, opplæring og introduksjon av nye fornybare energikilder er blant de viktige virkemidler. Jeg vil ikke gå inn på disse virkemidlene i detalj da disse vil bli presentert for dere senere i dag. Innføringen av grønne skatter supplerer disse virkemidlene.

Informasjon- og opplæringsaktivitetene er viktige fordi det viser seg at det største hinderet for at enøk tiltak kan gjennomføres er mangel på kunnskap og kompetanse. Nettverk for energibruk i bygninger er under oppbygging som et viktig redskap også for kommunal sektor. Kommunene og andre bygningsforvaltere kan her få styrket sin kompetanse og få bedre innsikt i egne muligheter for å spare energi.

De nye, fornybare energikildene sliter med lønnsomheten, spesielt i tider med lave priser på olje og elektrisitet. Men vi ønsker å være i forkant av utviklingen, de er nå vi må arbeide for å introdusere fornybare energiteknologier. Økonomiske støtteordninger skal bidra til å bygge opp kompetanse og styrke næringslivets erfaring med de nye teknologiene. Vi kan også forvente en kostnadsreduksjon på disse teknologiene over tid. Sammen med en forventet økning i energiprisene vil disse teknologiene etter hvert kunne stå på egne ben.

Regjeringen har i størst mulig grad lagt opp til generelle virkemidler, og overlater til aktørene i markedet å velge den eller de teknologiske løsningene som best dekker den enkeltes behov. Betrakter vi kommunene, som er svært forskjellige med hensyn til bosettingsforhold, klimatiske forhold og lokale energiressurser, kan bruken av varmepumper være en god løsning i en kommune, mens utbygging av et fjernvarmenett vil være en god løsning i en annen kommune. Det kan ligge godt til rette for bioenergi ett sted, og for utnyttelse av spillvarme et annet.

En hovedutfordring vil være å bygge opp nødvendig energikompetanse og arbeidsmetoder i kommunene som sikrer integrering av energihensyn i en planleggingsprosess og i alle løpende beslutninger. For at kommunene skal gripe fatt i helheten av virkemidler og muligheter er det avgjørende at kommuneledelsen og det politiske nivået i kommunene har sin oppmerksomhet rettet mot energispørsmålene og ser disse sammenhengene. Dette er også nødvendig for at det kan utvikle seg et godt samspill mellom kommunene og ulike former for private initiativ lokalt.

Etablering av regionale enøksentre som nå er på plass i alle landets fylker har åpnet nye muligheter for en mer effektiv koordinering, samordning og samarbeid mellom statlig, regional og lokal enøkvirksomhet. Kompetansen i sentrene skal styrkes slik at disse kan bistå kommunene i sitt arbeid med energiplaner og omleggingen av sine energisystemer.

Nye tiltak rettet mot kommunene og lokale aktører vil bli presentert i energimeldingen, også på basis av det som fremkommer på denne konferansen.

Konferansen de neste to dagene, vil forhåpentligvis gi mange gode eksempler på tiltak som er gjort og som vil bli gjort i kommuner og fylker rundt omkring i landet. Jeg håper også at konferansen vil synliggjøre muligheter som bare venter på å bli tatt i bruk. Olje- og energidepartementet har etablert et landsomfattende virkemiddelapparat som står til disposisjon. Vi er i ferd med å få til en kraftig opprustning av dette apparatet som skal være deres – til bruk. Dette skal styrkes og forbedres i tiden som kommer.

Mitt håp er at konferansen vil gi dere inspirasjon til å ta fatt i utfordringer som ligger på lokalt nivå og at dere skal gi oss, de sentrale myndighetene, inspirasjon til å utvikle og forbedre de statlige virkemidlene slik at de er best mulig tilpasset behovene lokalt.

Takk for oppmerksomheten!

Lagt inn 29. januar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen