Arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer:

Nordisk sysselsettingspolitikk

Åpningsinnlegg til Nordisk ministerråds debatt om sysselsettingspolitikk

13.11.1997

Herr/ Fru President!

Innledning

Det er med stor glede jeg med dette inviterer til debatt om sysselsettingspolitikken i Norden. Bakgrunnen for denne debatten er (som tidligere nevnt) to medlemsforslag fra henholdsvis den konservative og den sosialdemokratiske gruppen på fjorårets sesjon i København. Medlemsforslagene resulterte i utarbeidelsen av en redegjørelse om sysselsettingspolitikken i Norden. Denne redegjørelsen har dere hatt mulighet til å gjøre dere kjent med. Jeg vil derfor ikke gjennomgå denne i sin helhet, men trekke ut enkelte sentrale utviklingstrekk og utfordringer.

Nordisk samarbeid på arbeidsmarkedsområdet har eksistert i mange år til nytte og glede for mange. Samarbeidet har skjedd i forskjellige former og på mange nivåer både i og utenfor Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd. En generell debatt der en kun har diskutert sysselsettingsspørsmål er imidlertid noe nytt. Dette må derfor sies å være en historisk sesjon.

Siden 1954 har det nordiske samarbeidet på arbeidsmarkedsområdet hatt sitt fundament i overenskomsten om et felles nordisk arbeidsmarked. Denne overenskomsten fastsetter nordiske borgeres grunnleggende rett til fritt å ta arbeid og bosette seg i et annet nordisk land. Den frie bevegelsen av arbeidskraft er ytterligere noe utvidet siden 1. januar 1994 med EØS-avtalen.

Sysselsettingspolitikk har en sentral rolle i alle de nordiske landene. Høy sysselsetting og lav ledighet har vært en av grunnpilarene i den økonomiske politikken i Norden. Arbeid er viktig for den enkeltes inntekt og tilhørighet i et sosial fellesskap. Arbeidsledighet, og da særlig langvarig ledighet, kan føre til betydelige problemer for den som blir rammet og for samfunnet. Goethe har uttalt:

Ingen velsignelse er så stor som arbeidets, og bare det mennesket som har arbeidet hele sitt liv, kan si: «Jeg har levet».

Mange vil kanskje ikke ta så hardt i, men vi er alle enige om at arbeid er viktig for den enkelte. Derfor har vi i Norden en rettesnor som sier at alle som ønsker et arbeid skal få dette. Det er et mål vi kanskje aldri klarer å oppfylle fullt ut, men jeg vil med stor trygghet hevde at alle de nordiske regjeringene gjør sitt aller beste for å nå denne målsettingen.

Økt sysselsetting gir også økt verdiskapning og trygger det økonomiske grunnlaget for den nordiske velferdsmodellen. Dette er ytterst viktig med tanke på de store utfordringene vi står overfor med økende andel eldre blant oss. Videre fremmer høy sysselsetting mål knyttet til likestilling og utjevning av økonomiske vilkår i samfunnet.

Sysselsettingsredegjørelsen viser oss at alle regjeringene arbeider etter en helhetlig strategi for å bekjempe ledigheten. Målet for denne innsatsen er klar og konkretisert i alle landene.

Det er med glede jeg registrerer at den negative utviklingen på arbeidsmarkedet har snudd og at utsiktene på arbeidsmarkedet nå ser lysere ut i alle de nordiske landene. Særlig gledelig er det å se at ledigheten blant ungdom er på vei ned og at stadig færre er langtidsledige. Hele Norden er inne i en god periode med positiv vekst i økonomien. Næringslivet klarer seg bra og antall ledige stillinger øker. Samtidig med den økonomiske veksten har prisstigningen holdt seg relativt lav i alle landene.

Nedgangen i ledigheten har særlig vært stor i Danmark, Island og Norge, men også Finland og Sverige kan vise til gode resultater. I alle landene har nedgangen i ledigheten kommet samtidig med at budsjettbalansen og kostnadsveksten har vært under kontroll. Erfaringer fra Danmark viser at aktiviseringen av arbeidsmarkedspolitikken har gitt positive resultater for ledigheten. Island har nå den laveste ledigheten i Norden og sysselsettingsveksten i Norge er den sterkeste i Vest-Europa. Utviklingen i Sverige har ligget litt etter de andre nordiske landene men også her har bedringen på arbeidsmarkedet skutt fart i år. I Finland har arbeidsmarkedspolitikken gitt gode resultater med en betydelig reduksjon i ledigheten. Dette viser oss at arbeidsledigheten kan bekjempes. Et annet positivt trekk på arbeidsmarkedet er at kvinner i stadig større grad tar del i arbeidslivet. Dette er med på å fremme våre mål knyttet til likestilling. Kvinner har fortsatt lavere yrkesdeltaking enn menn. De utgjør derfor et potensiale for arbeidsmarkedet. Mange av tiltakene innenfor likestillingsfeltet tar sikte på å legge forholdene til rette for ordninger som kan fremme både yrkesaktivitet og arbeid i hjemmet for begge kjønn.

Arbeidsmarkedspolitikken

Sentralt i arbeidet med å snu den negative utviklingen på arbeidsmarkedet har den aktiv arbeidsmarkedspolitikk stått. Det betyr at vi har satset på aktivisering av de ledige fremfor passive utbetalinger av stønader. Arbeidsmarkedstiltak har her vært et viktig virkemiddel. Flere undersøkelser, også i fellesnordisk regi, har vist at bruk av arbeidsmarkedstiltak øker jobbsannsynligheten for den arbeidsledige. For at effekten av tiltakene skal bli best mulig må de tilpasses den enkelte lediges ønsker men også rettes inn mot arbeidsmarkedets behov. Opplæringstiltakene og lønnstilskudd har vist seg å ha bedre effekt enn øvrige tiltak.

Erfaringene fra det siste tiåret har vist oss at arbeidsmarkedet i Norden ikke følger det samme konjunkturforløpet. Økningen i ledigheten rammet oss på forskjellig tidspunkt og med forskjellig styrke. Vendepunktet, med bedring i arbeidsmarkedet satte også inn ved ulike tidspunkt. Dette ser vi tydelig i dagens nordiske arbeidsmarked. Mens det for eksempel er lav ledighet og klare tegn til mangel på kvalifisert arbeidskraft i noen yrker i Norge er det ledig kapasitet i de samme yrkene i Sverige og Finland. Dette gir et godt grunnlag for formidling av arbeidskraft over landegrensene til beste for alle land.

I dette formidlingsarbeidet er en sterk offentlig arbeidsmarkedsetat et viktig virkemiddel for myndighetene. I det siste har vi sett at arbeidsmarkedsetatene i blant annet Sverige og Norge har samarbeidet om å løse problemene på arbeidsmarkedet. Det er særlig helsepersonell som har vært omfattet av dette samarbeidet. Arbeidsmarkedsetatene gikk her sammen om å rekruttere ledig helsepersonell fra Sverige til Norge der det er stor mangel på denne yrkesgruppen. Blant andre yrkesgrupper som innen bygg- og anlegg har vi sett at arbeidskraften mellom landene er meget flyttbar også uten arbeidsmarkedsetatenes hjelp. Den flytter dit det er jobber å få, selv om dette innebærer kryssing av grensen. Dette viser i klartekst at det nordiske arbeidsmarkedet fungerer.

Overgangen til kunnskapssamfunnet

Samfunnet vi lever i er i stadig forandring. De raske teknologiske, økonomiske og sosiale endringene medfører betydelige forandringer i måten arbeidsmarkedet fungerer på og stiller oss foran store utfordringer. Teknologiske endringer vil mange ganger medføre at arbeidsplasser går tapt. Samtidig åpner ny teknologi for nye vekstområder og dermed nye arbeidsplasser. Dette er en nyttig erfaring. Men flere og flere opplever at utviklingen i arbeidsmarkedet med økte krav til kunnskap går for raskt.

For arbeidsmarkeds- og utdanningspolitikken blir oppgaven å sikre yrkesbefolkningen den nødvendige kompetansen som arbeidsmarkedet etterspør. Høy kompetanse gir større fleksibilitet for den enkelte i valg av arbeid og bidrar til økt trivsel og selvtillit. En vil også bidra til at færre blir støtt ut i ledighet, førtidspensjonering eller uføretrygd.

Et nøkkelord i denne sammenheng er - utdanning. Utdanning og kunnskap blir stadig viktigere for enkeltmenneskets livskvalitet samt sosiale og økonomiske trygghet. Utdanning er også nøkkelen til sosial utjevning og kvinnenes inntreden i arbeidsmarkedet. I Norden har vi derfor lagt til rette for at alle skal ha lik rett til utdanning. Denne retten gjelder også på tvers av grensene. Den nordiske avtalen om høyere utdanning åpner for at elever og studenter fritt kan velge studiested i Norden. Denne ordningen er også med på å skape kontakt mellom nordisk ungdom og fremmer den nordiske tilhørigheten.

Befolkningens kunnskap og kreativitet er vår viktigste økonomiske ressurs. Vårt ansvar blir å utvikle og forvalte disse ressursene til det beste for samfunnet. Sysselsettingsredegjørelsen fremhever økt satsing på utdanning som svært viktig. Vi vet at utdanning sikrer bedriftene kompetanse og fremmer kreativitet og omstillingsevne. Vi vet også at ledigheten er lavere og yrkesdeltakelsen høyere for personer med høy utdanning enn de med lav utdanning. Utdanningspolitikken er derfor sentral i arbeidet med å få et godt fungerende arbeidsmarked. Den kraftige økningen av plasser i høyskoler og universitetene i Norden viser at de nordiske landene tar dette alvorlig.

Sysselsetting og miljø

Miljøvern griper inn i alle deler av politikken, også i sysselsettingspolitikken. I flere rapporter kan vi lese at utviklingen, med stadig høyere forbruk og energibruk, må stoppes og reverseres for at vi skal nå målet om en bærekraftig utvikling. Den økonomiske veksten må derfor skje innenfor de rammene som naturen setter for oss. En slik «grønn vekst» vil bidra til å øke livskvaliteten for oss alle.

Milj¯vern har ogs et betydelig sysselsettingspotensiale. Utvikling av fornybare og alternative energikilder vil utvilsomt bli en nÊring i vekst. Fornybare energikilder er dessuten en lokal energiressurs, og ¿kt satsing pŒ dette omrŒdet vil gi varige arbeidsplasser i distriktene.

I Norge har vi hatt en regjeringsoppnevnt kommisjon som har utredet alternative beskatningsformer som kan begrense de milj¯skadelige utslippene og veksten i forbruket. ÿkte milj¯skatter kan gi grunnlag for  redusere beskatningen av arbeidskraft. Samtidig vil det stimulere n¾ringslivet til Œ utvikle ny og forbedret milj¿teknologi som bŒde gir en mer milj¿vennlig industri og stimulerer til å skape flere arbeidsplasser. Med en slik vridning av skatt bort fra arbeid og over på miljøskadelige utslipp kan vi få et bedret miljø og økt sysselsetting. Men på dette området vil det være et stort behov for internasjonal koordinering for å unngå konkurransevridning.

Samarbeid på tvers av sektorer

Arbeidet med å redusere ledigheten har vist seg å være svært vanskelig i mange land. Dette gjelder særlig når ledigheten har «satt» seg på et høyt nivå. De utfordringene som ledighet stiller oss overfor har tydeliggjort nødvendigheten av at alle sektorer må bidra i arbeidet med å få redusert ledigheten. De ulike sektorenes arbeidsfelt er ikke uavhengige. Dette krever en integrert politikk mellom sektorene. Virkemidlene fra arbeidsmarkedspolitikken må i større grad enn tidligere suppleres av virkemidlene i finans,- nærings,- regional og ikke minst sosial- og utdanningspolitikken. Som et element i en aktiv sysselsettingspolitikk er det vesentlig at bedriftene gis gode utviklingsmuligheter og stabile rammebetingelser. Dette gjelder ikke minst de små og mellomstore bedriftene som i mindre grad enn de store kan følge med i skiftende offentlig regelverk.

Samarbeid på tvers av de tradisjonelle sektorene har vært lite fremtredende i det nordiske samarbeidet. Den høye ledigheten og kompleksiteten i tiltaksmulighetene har imidlertid satt fart i diskusjonene om dette også innen det nordiske samarbeidet. Dette arbeidet har også blitt stimulert av utredninger og forslag fra EU. Min oppfatning er at gjennom tverrsektorelt samarbeid har vi et potensiale for å fremme en utvikling som tar hensyn til et bredere sett av målsettinger.

Mye av suksessen på arbeidsmarkedet kan tilskrives at myndighetene og partene i arbeidslivet har samarbeidet om løsninger for å få ned ledigheten og vekst i sysselsettingen. Samarbeidet er knyttet til både nasjonale strategier og til det operative samarbeidet om gjennomføringen av politikken. Blant annet er partenes synspunkter på behovet for kompetanse viktig for inneholdet i arbeidsmarkedsopplæringen. Dette samarbeidet har gjennomgående bidratt til å finne løsninger på vanskelige avveiningsspørsmål uten store konflikter eller uro i arbeidslivet. Dette er en modell som vi vil bygge videre på. På dette feltet har Norden erfaringer som også bør kunne være til nytte i drøftinger i EU-sammenheng.

Bedriftenes rammevilkår - jobbskaping

Små og mellomstore bedrifter står for en vesentlig andel av den totale sysselsettingen i Norden. I Norge for eksempel hadde 99 prosent av de private bedriftene under 100 ansatte. Små og mellomstore bedrifter sysselsatte nesten 75 prosent av alle sysselsatte i privat sektor. Det sier seg selv at disse bedriftene utgjør en viktig kilde for fremtidens arbeidsplasser. Små og mellomstore bedriftene er også ofte lokalisert i distriktene og er dermed med på å opprettholde bosettingen og verdiskapningen i distriktene.

Små og mellomstore bedrifter er kanskje mer utsatte for skiftende konjunkturer enn de store bedriftene. Det er derfor viktig at de har enkle og stabile rammevilkår som gjør de i stand til å konsentrere sin innsats om produksjon og å drive lønnsomt.

Det omfattende skjemaveldet som møter disse bedriftene i sin daglige omgang med offentlige etater er omfattende og ofte til belastning for driften. Settet av skjemaer og rapporteringsplikter kan også være svært belastende ved opprettelsen av egen virksomhet.

I Norge vil derfor den nye regjeringen se på rammebetingelsene for mindre bedrifter med tanke på forbedringer. Vi ønsker at skjemaveldet bedre må tilpasses bedriftens størrelse og ha en nødvendig grad av fleksibilitet.

Internasjonalt samarbeid

Alle de nordiske landene har i de senere år utviklet et nært samarbeid med landene i Baltikum og Russland. Utviklingen i disse landene er av stor interesse for Norden. Økt nordisk representasjon i EU har også bidratt til at EU har styrket sin interesse for Nordens nærområder. Vi har alle en felles interesse i en god utvikling i disse landene. Vårt overordnete mål med nærområdesamarbeidet er å sikre demokrati og rettsstaten i disse landene.

Stabil sysselsetting og lav ledighet er viktige faktorer for å fremme en slik samfunnsutvikling. Jeg har god tro på at et gjensidig samarbeid på arbeidsmarkedsområdet mellom Norden og nærområdene vil bidra positivt til dette. Vi har mange erfaringer som Baltikum og Russland kan dra nytte av. Den nordiske organiseringen av partssamarbeidet, har for eksempel vist seg som en god modell for utviklingen i samfunnet som helhet. Videre har vi mye kunnskap å formidle på områder som aktiv arbeidsmarkedspolitikk, arbeidsformidling, arbeidsmiljølov og arbeidstilsyn.

Det nordiske samarbeidet påvirkes i betydelig grad av hva som skjer i resten av Europa og da særlig i EU. Tre av de nordiske landene har valgt å gå inn i unionen, mens to har valgt å samarbeide med EU gjennom EØS-avtalen. Dette gjør at det nordiske samarbeidet i større grad en tidligere sees i en europeisk sammenheng. Ledighetsproblemet er internasjonalt og kan ikke løses av et land eller Norden alene. Norden har i mange år argumentert for å sette sysselsetting og ledigheten på dagsordenen i internasjonale fora. Jeg kan her vise til OECDs sysselsettingsrapport og revisjonen av EUs traktat i Amsterdam.

I denne traktaten setter EU fokus på sysselsettingen helt i tråd med de nordiske EU-landenes ønsker. Ved starten av forhandlingene i 1996 la de nordiske EU-landene frem flere forslag til en styrking av målsettingene knyttet til sysselsettingen i traktaten. Den endelige traktatteksten viser at resultatet fra disse forhandlingene er meget godt i overensstemmelse med de nordiske EU-landenes innspill. Det understrekes imidlertid at ansvaret for sysselsettingspolitikken fortsatt skal være et nasjonalt anliggende. Dette fremgår også av den nye traktatteksten.

Den nordiske linjen har hatt god gjennomslagskraft i internasjonale fora. Det gjenspeiler seg også i EUs institusjonalisering av oppfølgningen av medlemslandenes innsats mot ledighet. Den nordiske innflytelse kan også tydelig avleses i de forslag til sysselsettingspolitikk som legges fram på EUs toppmøte om sysselsetting den 20. og 21. november.

I Norge er vår erfaring knyttet til den norske sysselsettingskommisjonens utredning og oppfølgningen av denne. Av særlig betydning vil jeg trekke fram en helhetlig strategi for å få ned ledigheten. I denne strategien ble samlet finanspolitikk sett i sammenheng med arbeidsmarkeds-, utdannings-, og sosialpolitikken. Vi har også positive erfaringer knyttet til å gjøre budsjettet mer sysselsettingsintensivt ved å overføre midler fra overføringer både til næringsliv og personer til aktive tiltak som arbeidsmarkedstiltak og tiltak for å bedre infrastrukturen.

Mitt inntrykk er at EU har utviklet seg i nordisk retning i sysselsettingspolitikken de siste årene ved å se de ulike politikkområdene i sammenheng. Det viser at det nordiske synet har fått økt gjennomslagskraft i EU.

Avslutning

Sysselsettingspolitikken griper inn på mange områder i politikken og i livet vårt. Alle har vi sett hvordan langvarig ledighet skaper problemer for den enkelte som er ledig og dennes familie. For samfunnet er stor arbeidsledighet sløsing med vår viktigste produksjonsressurs og er med på å svekke fundamentet for velferdsstaten. Ressursene vi setter inn for å få bukt med ledigheten kan være en meget lønnsom investering for samfunnet. Forutsettingen er imidlertid at rammebetingelsene for arbeids- og næringsliv og incitamentene for bedriftene og den enkelte trekker i riktig retning.

Jeg tror debatten i dag kommer til å vise at engasjementet på dette området er stort. Jeg ser frem til debatten og håper den blir konstruktiv og lærerik. Jeg tror debatten vil vise at vi har forskjellig syn på hvilke virkemidler som er best for å nå målet om lav ledighet og stabil høy sysselsetting. Men selve målet håper jeg vi kan starte med å være enige om; nemlig at flest mulig av de som ønsker det skal ha mulighet til å ta i bruk sine evner i produktivt lønnet arbeid.

God debatt!