1 Forslagets hovedinnhold

I høringsnotatet legger Samferdselsdepartementet frem forslag om å senke promillegrensen for motorvognfører fra 0,5 til 0,2.

Med målsetning å redusere antall trafikkulykker forårsaket av påvirkede førere eller hvor ruspåvirkning kan ha vært en medvirkende årsak, gjennomføres det en rekke ulike tiltak gjennom lovgivning, holdningsskapende arbeid, kontroll, straffutmåling og behandling. Den samlede effekten av tiltakene skal gi økt sikkerhet for trafikantene og færre dødsulykker og ulykker med personskader på norske veger. Samferdselsdepartementet legger til grunn at en lav promillegrense og tilhørende reaksjoner ved overtredelse vil gi et positivt bidrag til ulykkesutviklingen.

Det foreligger pr. i dag ikke tilstrekkelig grunnlag til å vurdere omfanget av ruspåvirket kjøring med motorvogn. Det er imidlertid grunn til å regne med at et forholdsvis stort antall motorvognførere daglig kjører i påvirket tilstand. I enkelte undersøkelser er det anslått at ca. 40 prosent av alle førere som har omkommet i vegtrafikkulykker, i ulykkesøyeblikket var påvirket av rusmiddel, herunder alkohol, narkotika eller medikamenter eller en kombinasjon av disse.

Alkoholpåvirket kjøring utgjør en betydelig andel av den samlede kjøring under påvirkning av rusmidler. Tidligere undersøkelser tyder på at det daglig i Norge kjøres mellom 10.000-15.000 turer med motorvogn hvor føreren er påvirket av alkohol, og det er anslått at om lag ¼ av alle trafikkdrepte omkommer i ulykker der en alkoholpåvirket fører er involvert.

Undersøkelser tyder også på at høy alkoholpåvirkning blant motorvognførere er den enkeltfaktor som øker risikoen for trafikkulykker mest, og at risikoen er særlig stor for unge førere med høy promille.

For å begrense omfanget av alkoholpåvirket kjøring foreslås det en senking av promillegrensen fra 0,5 til 0,2. Som reaksjon ved overtredelse av den nye promillegrensen foreslås bot ved kjøring med promille mellom 0,2 og 0,5, og ved gjentatt overtredelse bot, eller bot og betinget fengsel. Det foreslås også endringer i vegtrafikklovens bestemmelser om inndragning av og sperrefrist for førerkort, samt tilbakekalling av kjøreseddel.

Senking av promillegrensen i vegtrafikkloven medfører i tillegg behov for endringer og presiseringer i tilgrensende lovverk. I proposisjonen blir det derfor fremmet forslag om endringer i lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogn gjer (bilansvarsloven) og lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler.

Samferdselsdepartementet ser det også som nødvendig at regelverket om pliktmessig avhold, jf lov 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel (pliktavholdsloven), endres i samsvar med ny promillegrense. Departementet vil imidlertid av hensyn som angitt under pkt 4.7 nedenfor, tilrå at tilpasningen av dette regelverket foretas senere.

Endringsforslagene er nærmere omtalt i kap. 9 og 11 nedenfor.

2 Bakgrunnen for lovforslaget

I St meld nr 37 (1996-97) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007, jf Innst S nr 273 (1996-97) ble det varslet forslag om endring i vegtrafikkloven om senking av dagens promillegrense for motorvognførere til 0,2.

Samferdselsdepartementet har tidligere i St meld nr 34 (1992-93) Norsk Veg- og vegtrafikkplan 1994-97, vist til at den svenske promillegrensen i 1990 ble senket til 0,2 og at det grunnet usikkerheten knyttet til trafikksikkerhetseffekten av et slikt tiltak syntes hensiktsmessig å avvente evalueringen av den svenske endringen før det ble tatt endelig stilling til hvorvidt det skulle gjennomføres en tilsvarende senking i Norge. Stortinget sluttet seg til departementets vurdering, jf Innst S nr 232 (1992-93).

2.1 Erfaringene fra Sverige

Senkingen i Sverige av promillegrensen fra 0,5 til 0,2 i 1990 er evaluert av Brottsförebyggande Rådet i rapport av januar 1997 "Utvärdering av 1990 års reform av trafikkbrotslagen".

Rapporten anslår at det totale antall ulykker i perioden 1990-1993 ble redusert med ca. 4 % som følge av senket promillegrense. Dødsulykkene i perioden ble redusert med 8 %, og eneulykkene med 6 %. Sammenligningsperioden var 1985-1990.

I rapporten uttales det imidlertid at resultatene skal tolkes med stor forsiktighet i forhold til å konkludere med at den positive utviklingen kun skyldes senkingen til 0,2 promillegrense. Den type analyse som her er foretatt er svært krevende, og det kan synes som om flere faktorer er av betydning for ulykkesutviklingen i Sverige enn de man har fanget opp i analysen. Resultatene i rapporten kan derved overvurdere effektene av tiltaket.

Eksempelvis synes det i rapporten i liten grad å være tatt hensyn til den betydning vegtiltak kan ha hatt for ulykkesutviklingen i denne perioden. I rapporten er det også fokusert på at det ikke er korrigert for redusert kjøring blant nye motorvognførere. Det kan antas at redusert trafikkarbeid blant unge bilførere som følge av lavkonjunktur, kan være årsaken til ca. en tredjedel av nedgangen i antall dødsulykker. Det har videre vært innvendt at den reduksjon i ulykker man har sett i Sverige også skyldes en sterk økning i politiets promillekontroller. En analyse av de svenske dataene viser at antall førere som ble kontrollert for promille ble fordoblet i forhold til situasjonen før senkingen av promillegrensen. Det kan i tillegg være grunn til å ta med i vurderingen at reformen i Sverige i 1990 inneholdt også andre endringer i det aktuelle lovverket med hensyn til alvorlighetsgrad og sanksjonsmuligheter ved ruspåvirket kjøring. Slik sett hadde en i Sverige i denne perioden generelt en innstramning i promillelovgivningen og håndhevingen også utover den nye nedre grense for tillatt alkoholkonsentrasjon i blodet.

Problemene med å trekke klare konklusjoner med utgangspunkt i den svenske rapporten kan illustreres ved at det i Sverige var en nedgang i antall trafikkdrepte på ca. 14 % ved en sammenligning av periodene 1985-1989 mot 1991-1993. I samme periode var det imidlertid i Norge en nedgang i antall trafikkdrepte på ca. 23 % og i Finland en nedgang på ca. 16 %. Totalt antall personer skadd i trafikkulykker i samme tidsperiode var i Norge og Sverige om lag uendret, mens det for Finland er anslått en reduksjon på ca. 11 %.

Det ble i Sverige ikke undersøkt hvorvidt det i perioden har vært en endring i antall trafikkdrepte/skadde motorvognførere med promille i området 0,2 til 0,5. Det er imidlertid ved en sammenligning av periodene 1985–1989 mot 1991- 1993, ikke påvist noen endring i antall tilfeller promillekjøring i Sverige. I Norge var det i samme periode anslått en reduksjon på ca. 30 % (fra 9 700 til 6 500 tilfeller pr. år). Lignende tendenser er også registrert i andre land uten endring i promillegrensen.

Sveriges andre reform i 1994 inneholdt bl.a. en senking av grensen for "grovt rattfylleri" i forhold til "rattfylleri", samt økning i strafferamme fra ett til to års fengsel for førstnevnte. Videre ble det innført fengsel som normalreaksjon ved "grovt rattfylleri" og økt mulighet for inndragning av kjøretøyet i promillesaker. I tillegg ble adgangen til å benytte utåndingsprøver i kontrollene utvidet. Evalueringen av 1994-reformen viser gode resultater i forhold til trafikksikkerhet. Imidlertid er det også her vanskelig å isolere de endringer som har vært utslagsgivende.

Det har i perioden etter innføringen av 0,2 promillegrense i Sverige i 1990, vært tilsvarende og dels bedre utvikling med hensyn til promillekjøring i andre nordiske land som ikke har hatt tilsvarende endring i nedre grense. Det har også i perioden 1991-1993 vært til dels bedre utvikling i andre nordiske land med hensyn til antall drepte og skadde i trafikken. Det må i denne forbindelse tas med i vurderingen at eksempelvis Norge på et tidligere tidspunkt enn i Sverige innførte en rekke av de tiltak som i Sverige ble gjennomført ved henholdsvis 1990 og 1994-reformene, og derved kan ha fått utslag av disse tiltakene ved sammenligning mot tall fra Sverige i måleperioden 1991-1993.

Fra andre land foreligger det en del undersøkelser som kan belyse effekter av senkingen av promillegrensene. Effekten synes å variere mellom områder og være avhengig av nivået for promillegrensen. Generelt synes imidlertid en senking av promillegrensen å ha gitt en forholdsvis liten, men signifikant reduksjon i ulykkene. Virkningene er noe forskjellig mellom ulykkesgrupper, med en større reduksjon i antall dødsulykker og personskadeulykker enn i materiellskadeulykker

2.2 Formålet med lovendringene

Formålet med de foreslåtte endringene er å begrense omfanget av alkoholpåvirket kjøring.

Effekten av en senking av promillegrensen vil bl.a. være avhengig av

• omfanget av kjøring med ulik grad av promille,
• hvordan promillen påvirker bilførerens kjøreadferd,
• for hvilke grupper omfanget av kjøring med promille endres ved en senking av promillegrensen,
• i hvilken grad omfanget av promillekjøring endres,
• utviklingen i forhold som er av betydning for i hvilken grad en mer risikofylt kjøreadferd fører til ulykker (f.eks. standard på vegnettet, trafikktetthet, generell kjøreadferd m.v.).

Som nevnt under kap. 1, har det i tidligere undersøkelser vært anslått at det daglig i Norge kjøres 10 000 – 15 000 turer med motorvogn hvor føreren er påvirket av alkohol. Dette tilsier at kjøring med promille er et svært alvorlig trafikksikkerhetsproblem.

En sammenlikning mellom tall for ulykker der en promillefører er innblandet og tall for alle ulykker, viser at promilleførere oftere er innblandet i alvorlige ulykker enn førere generelt, og at denne forskjellen er særlig stor for dødsulykker og ulykker som fører til meget alvorlige skader. Som tidligere nevnt anslås det at om lag ¼ av alle trafikkdrepte, omkommer etter ulykker der minst en alkoholpåvirket fører er involvert, og at det i 7-10 % av ulykkene som gir personskade er en promillefører innblandet. Primært er dette imidlertid knyttet til kjøring med høy promille, jf. fig. 2.2 som viser beregnede risikotall for førere med promille på ulike nivåer.

Undersøkelser tyder på at høy alkoholpåvirkning blant bilførere er den enkeltfaktor som øker risikoen for trafikkulykker mest. Den høye ulykkesrisikoen må dels ses i sammenheng med at promillen leder til at sansene svekkes, at evnen til å bearbeide inntrykk og fatte beslutninger blir redusert og at reaksjonsevnen blir dårligere. Førere påvirket av alkohol (promille over 0,5) vil generelt ha omlag 150 ganger så høy dødsrisiko som edru førere, og omlag 30 ganger så høy sannsynlighet for å bli innblandet i en personskadeulykke.

Det er også påvist at alkoholpåvirkning nedsetter kjøreferdigheten selv ved lave promilleverdier. Når ulykkesrisikoen for førere med lav promille imidlertid ikke synes å være særlig høyere enn for edru førere, kan dette dels skyldes at førere med lav promille kompenserer for de svekkede førerferdighetene med mer forsiktig kjøreadferd.

Virkningen av en senking av promillegrensen fra 0,5 til 0,2 i forhold til utviklingen i antall ulykker er vanskelig å vurdere. Det synes imidlertid lite trolig at en slik senking vil ha særlig effekt i forhold til de grovere tilfellene av promillekjøring, jf at dette er adferd som allerede i dag er straffbar. Også erfaringene fra Sverige peker i retning av liten effekt på omfanget av kjøring med høyere promille.

Primært er det derfor grunn til å tro at en senking av promillegrensen vil kunne ha effekt i forhold til omfanget av kjøring med lav promille, og da særlig rundt det promilleområdet som omfattes av lovendringen. Hvor sterk denne effekten vil være, er imidlertid svært vanskelig å vurdere, da dette bl.a. vil være avhengig av hvordan de aktuelle motorvognførerne vurderer ulykkesrisikoen, generelle holdninger til alkohol og kjøring med alkohol, m.v.

2.3 Annen ruspåvirket kjøring

Som vist til i St meld nr 37 (1996-97) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 synes kjøring under påvirkning av andre rusmidler enn alkohol, alene eller i kombinasjon med alkohol, å være økende. Samferdselsdepartementet har i samarbeid med Justisdepartementet og Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) vurdert forhold omkring bilkjøring under påvirkning av illegale stoffer og medikamenter med ruspotensial samt kjøring under påvirkning av både alkohol og andre rusmidler. Det ble i meldingen fremhevet at gjeldende regelverk, herunder vegtrafikkloven, også forbyr kjøring under påvirkning av andre rusmidler enn alkohol, men at behovet for presiseringer eller endringer i vegtrafikklovens bestemmelser ville bli vurdert nærmere. I Innst S nr 273 (1996-97) sluttet Stortinget seg til forslaget om en nærmere vurdering i forhold til vegtrafikklovens bestemmelser vedrørende bruk av andre rusmidler enn alkohol.

Det kan nevnes at det i Sverige i desember 1998 ble lagt frem en proposisjon til riksdagen om bl.a. 0-grense for bruk av visse narkotiske stoffer i forbindelse med kjøring av motorvogn og sporvogn. Overtredelse er foreslått straffet etter gjeldende promillebestemmelser. I forslaget ligger også utvidet adgang for politiet til å foreta klinisk undersøkelse av fører av motorvogn mistenkt for brudd på det aktuelle regelverket. Tyskland har allerede innført faste grenser for visse typer stoffer, og enkelte andre europeiske land vurderer innføring av slike grenser. Problemstillingen er videre tatt opp til debatt i EU-organer, jf kort omtale under pkt. 5.4.

I St prp nr 1 (1998-99) Samferdselsdepartementet, ble det vist til at vurderingen som nevnt over nå er gjennomført, herunder bl.a. hensiktsmessigheten av å innføre faste grenser for enkelte stoffer i loven. SRI konkluderer med at dagens system med individuell helhetsvurdering av påvirkningsspørsmålet fungerer tilfredsstillende og at Norge avdekker og straffer flere tilfeller av denne type ruspåvirket kjøring enn for eksempel Danmark, Sverige og Finland. Sistnevnte skyldes etablering av et systematisk opplegg for avdekking av slik påvirket kjøring, herunder også godt fundert bevismateriale, gjennom samarbeidsrutiner mellom politi og legemyndigheter. Det ble på denne bakgrunn ikke foreslått endringer i vegtrafikklovens bestemmelser, men lagt opp til en fortsatt, løpende vurdering av problemstillingen i samarbeid med Justisdepartementet.

Med henvisning til de grenser som er fastsatt i gjeldende lovgivning og det system som er etablert for å avdekke denne type ruspåvirket kjøring, fastholder Samferdselsdepartementet konklusjonen som gitt i St. prp. nr. 1 (1998-99). Samferdselsdepartementet vil imidlertid som omtalt, i samarbeid med Justisdepartementet følge utviklingen nøye fremover, bl.a. gjennom aktiv deltakelse i virksomhet ledet av EU-Kommisjonen.

3 Statistikk for kjøring av motorvogn i påvirket tilstand

3.1 Antall motorvogner og innehavere av førerkort i Norge

Norge hadde pr. 31. desember 1998 en kjøretøybestand på 3 324 207. Av disse utgjorde 658 132 tilhengere. 2 748579 gyldige førerkort var utstedt i Norge pr. 31. desember 1997, fordelt på 1 225 759 kvinner og 1 522 820 menn.

3.2 Omfanget av kjøring i påvirket tilstand

En undersøkelse foretatt av Transportøkonomisk Institutt (TØI) i 1982, viste at opp mot 0,3 % av all kjøring i Norge foregikk med promille over 0,5, hvilket tilsier 120 000 – 180 000 kilometer daglig.

Det foreligger ikke tilsvarende undersøkelser om lavpromillekjøring i området 0,2 til 0,5. Det er likevel grunn til å anta at omfanget ikke er ubetydelig. Et grovt anslag tilsier at 0,13 % av all kjøring på norske veier foregår med promille i denne størrelsesorden.

3.3 Oversikt over domfellelser for kjøring i påvirket tilstand

De fleste førere mistenkt for kjøring i påvirket tilstand blir kontrollert av politiet på grunn av ulykke, uforsvarlig eller påfallende kjøring, eller andre forhold som gir grunn til mistanke. Kun 10-15% blir pågrepet i rutinekontroll.

I perioden 1990 – 1994 ble antall personer dømt for påvirket kjøring redusert fra ca. 7400 til ca. 6400 pr. år. Antall bilførere mistenkt for kjøring i alkoholpåvirket tilstand har vært relativt stabil i perioden 1993 – 1998, med ca. 5200 – 5500 pr. år. I 1993 ble 66 % av sakene avgjort med ubetinget fengselsstraff, hvilket tilsier at førerne hadde en promille på minimum 1. Totalt ble det i 1996 reagert mot 5 435 tilfeller av promillekjøring.

Den offisielle statistikken skiller imidlertid ikke mellom påvirkning av kun alkohol og/eller andre rusmidler. På grunnlag av totalt antall dommer og analyserte blodprøver med alkohol over 0,5 promille kan det antas at det årlige antall som dømmes for kjøring under påvirkning av andre rusmidler utgjør ca. 20 %, dvs ca. 1100 – 1300 av alle som dømmes for påvirket kjøring.

Det er stor gjentakelsesfare i forbindelse med promillekjøring. Undersøkelse av et utvalg promillekjørere pågrepet i 1992 viste at ca. 20 % av disse igjen ble tatt for alkoholpåvirket kjøring to eller flere ganger i løpet av de neste tre år.

4 Historikk og gjeldende rett

4.1 Kjøring i påvirket tilstand

Forbud mot å føre motorvogn under påvirkning av alkohol ble første gang gitt i motorvognloven av 1912. Loven stilte krav om at føreren skulle være "ædru", og i praksis ble dette forstått som et forbud mot kjøring i beruset tilstand, dvs under en nokså betydelig alkoholpåvirkning.

Forbudet ble opprettholdt og utvidet i motorvognloven av 1926 ved forbud mot å føre motorvogn "når han er påverka av alkohol", dvs en skjerping i forhold til det tidligere kriteriet om beruselse. Straffen var bøter eller fengsel inntil 3 måneder, med bruk av fengsel i de tilfeller hvor føreren var beruset.

Ved lovendring i 1935 ble sondringen mellom påvirket og beruset fjernet, med konsekvens at ubetinget fengsel ble hovedregelen ved alle påvirkningsgrader. Strafferammen ble samtidig hevet til bøter eller fengsel inntil ett år. Ved endringslov 16. juli 1936 ble det innført en fast promillegrense på 0,5, og med hovedregel ubetinget fengsel ved kjøring i påvirket tilstand. Ved endring i 1959 ble det også innført forbud mot å føre motorvogn når påvirket av "annet berusende eller bedøvende middel".

4.2 Strafferegler

Vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 avløste motorvognloven av 1926. Forbudet mot kjøring i påvirket tilstand ble inntatt i lovens § 22 første ledd, og var tilnærmet uendret i forhold til tilsvarende bestemmelse i den tidligere motorvognlov. Bestemmelsen i første ledd lyder i dag:

"Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel. Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,25 milligram per liter luft, regnes han i alle tilfelle for påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsene i denne lov. Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff."

Straffehjemmelen er inntatt i § 31 annet ledd og lød opprinnelig:

"Ved overtredelse av bestemmelsene i § 22 første eller annet ledd nyttes fengselsstraff, når ikke særdeles formildende omstendigheter er tilstede."

Da den generelle minste fengselsstraff i straffeloven i 1985 ble senket til 14 dager, ble tidligere minimum på 21 dager etter Stortingets ønske opprettholdt i saker om kjøring i påvirket tilstand. Dette nødvendiggjorde følgende endring i ordlyden til 31, annet ledd:

"Overtredelse av bestemmelsene i § 22 første eller annet ledd straffes med fengsel i minst 21 dager, når ikke særlig formildende omstendigheter er tilstede"

Ved lovendring 24. juni 1988 nr. 66 fikk vegtrafikkloven § 31 nye bestemmelser som relativt detaljert regulerer straffutmålingen i promillesaker. Flere retningslinjer ble gitt i forarbeidene.

Loven opererer med tre alvorlighetsgrader: promille mellom 0,5 og 1,0; promille fra 1,0 til 1,5; og promille over 1,5 (annet ledd). Bot og fengselsstraff skal normalt idømmes i alle saker. Forskjellen er om fengselsstraffen skal være betinget eller ubetinget. Ved promille mellom 0,5 og 1,0 skal fengselsstraffen normalt være betinget, ved promille mellom 1,0 og 1,5 skal den være betinget eller ubetinget, og ved promille over 1,5 skal den være ubetinget. I forarbeidene er det angitt hvor lang fengselsstraffen normalt bør være i de tre hovedgruppene, se Ot prp nr 65 (1987-88) s. 28-29.

Inndelingen i påvirkningsgrader er ikke absolutt, jf "som regel" i innledningen til annet ledd. Loven foreskriver at det ved utmålingen av straffen særlig skal legges vekt på graden av påvirkning og hvilke farer kjøringen har medført, se tredje ledd første punktum.

Tredje ledd annet punktum har en egen straffutmålingsregel for gjentatt promillekjøring, og som gjelder uavhengig av promillens størrelse. Straffen er da bot og ubetinget fengsel og lovens ordlyd er her absolutt. Den eneste mulighet for å anvende betinget dom synes å være tredje punktum, der domfelte pålegges å gjennomgå promilleprogram. Men på bakgrunn av uttalelser i Innst O nr 96 (1987-88) s. 9 er annet punktum i praksis ikke ansett som en absolutt regel. Momenter som kan tilsi at betinget fengsel idømmes ved gjentakelse, er at det er gått svært lang tid mellom overtredelsene, at promillen var lav, formildende omstendigheter ved måten overtredelsen skjedde på og rehabiliteringshensyn. Høyesterett har imidlertid uttalt at det må foreligge "spesielle og tungtveiende grunner" for at ubetinget fengsel ikke skal idømmes ved gjentatt promillekjøring, jf Rt 1989 s 102. Betinget fengsel er særlig aktuelt der flere hensyn sterkt taler imot å idømme ubetinget fengsel.

I forarbeidene er det gitt retningslinjer også for utmålingen av bøtestraff. Boten bør normalt tilsvare én og en halv månedslønn uten fradrag for skatt, og uansett den domfeltes inntekt bør den bare unntaksvis være under 10 000 kroner, jf Ot prp nr 65 (1987-88) s. 28-29 og Innst O nr 96 (1987-88) s. 7-9. Rettspraksis har i en rekke saker satt boten vesentlig lavere enn 10000 kroner på grunn av domfeltes økonomiske situasjon og betalingsevne. Høyesterett har imidlertid uttalt at bøtestraffen i promillesaker som utgangspunkt ikke skal påvirkes av promillens størrelse eller av farene ved kjøringen, se Rt 1995 s. 1554. Slike omstendigheter har bare betydning for valget mellom betinget og ubetinget fengsel og ved spørsmålet om hvor lang fengselsstraffen skal være.

4.3 Inndragning av førerkort etter domfellelse for føring av motorvogn i påvirket tilstand

Vegtrafikkloven § 33 nr. 2 til nr. 4 regulerer inndragning av førerkort på bakgrunn av domfellelse for føring av motorvogn i påvirket tilstand, for etterfølgende alkoholnytelse og for å ha nektet å medvirke til blodprøve m.v.

Etter nr. 2 skal førerkort eller mopedførerbevis inndras for minst ett år dersom innehaveren blir ilagt straff eller domfelt for føring av motorvogn i påvirket tilstand eller for etterfølgende alkoholnytelse.

Etter nr. 3 skal førerkort eller mopedførerbevis inndras for minst 2 år dersom innehaveren nekter å medvirke til at det blir tatt utåndingsprøve, blodprøve eller foretatt klinisk legeundersøkelse som nevnt i § 22 a tredje ledd.

Etter nr. 4 skal førerkortet inndras for alltid dersom innehaveren i løpet av de siste 5 år er ilagt straff eller domfelt for føring av motorvogn i påvirket tilstand eller etterfølgende alkoholnytelse, eller dersom hans førerkort har vært inndratt på grunn av nektelse om å medvirke til blodprøve/utåndingsprøve m.v. og vedkommende,

a) i dette tidsrommet overtrer bestemmelsene i § 22, og han senere blir ilagt straff eller domfelt for dette forholdet, eller

b) nekter å medvirke til at det blir tatt utåndingsprøve, blodprøve eller foretatt klinisk legeundersøkelse som nevnt i § 22 a tredje ledd.

Straff eller domfellelse for føring av motorvogn i påvirket tilstand medfører således inndragning av førerkortet etter tvingende regler. Det skal treffes vedtak om inndragning av førerkort for en viss minstetid eller for alltid.

Justisdepartementet har gitt en relativt omfattende instruks om nektelse og inndragning av førerkort m.v.

I praksis inndras førerkortet fra 1½ til 2 år i "normaltilfellene". Er promillen over 1,20, vil inndragningstiden etter mangeårig praksis være 2 år. Skalaen 2-5 år reserveres for tilfeller hvor de skjerpende omstendigheter er i overvekt, som for eksempel ved ikke ubetydelig trafikkuhell, særlig høye alkoholkonsentrasjoner (for eksempel over 2 promille), kjøring over meget lange strekninger, bilbrukstyveri i tilknytning til forseelsen m.v. Ved alvorlig skadefølge vil inndragningen etter omstendighetene settes fra 3-5 år eller for alltid. Ved dødsfølge skal førerkortet vanligvis inndras for alltid.

Dersom føringen av motorvogn i påvirket tilstand antas å ha sammenheng med mangel på alminnelig edruelighet (noe som iblant fremgår av dommen) eller slett vandel for øvrig, slik at vedkommende ikke kan anses skikket til å føre motorvogn, bør det iht til Justisdepartementets retningslinjer overveies om førerkortet skal inndras for alltid, selv om overtredelsen isolert sett ikke kvalifiserer til en så streng reaksjon, jfr. vegtrafikkloven § 33 nr. 1, 2. punktum. Førerkortet skal da ikke tilbakeleveres før "normal" inndragningstid er utholdt og edruelighet/vandel er funnet tilfredsstillende.

Femårsfristen i § 33 nr. 4 løper fra første domfellelse til neste kjøring i påvirket tilstand. Tiden fra første kjøring til domfellelse finner sted, og tilsvarende tiden fra siste kjøring til domfellelse, er uten betydning for fristberegningen. Dersom det skjer en tredje kjøring i påvirket tilstand, vil fristen på samme måte bli beregnet fra domfellelsen for andre kjøring, til kjøring nr. tre finner sted.

I de tilfelle der førerkortet er inndratt "for alltid", kan politimesteren etter vegtrafikkloven § 39 fjerde ledd bestemme at inndragningen skal gjelde for en bestemt tid. Med mindre inndragningen vil virke urimelig hardt og det forelå særdeles formildende omstendigheter ved siste kjøring, eventuelt at helt spesielle grunner gjør seg gjeldende, kan inndragningstiden likevel ikke settes kortere enn fem år. I praksis vil inndragning "for alltid" bety inndragning for 5 år med mindre det har påløpt nye forhold, for eksempel kjøring uten førerkort, eller det for eksempel er mangler ved edrueligheten.

4.4 Sperrefrist for utstedelse av førerkort

Vegtrafikkloven § 24 a annet ledd bestemmer at dersom en som ikke har førerkort blir ilagt straff eller domfelt for en overtredelse som ville ha ført til inndragning av førerkort for en viss minstetid eller for alltid etter de tvingende regler i § 33, skal politiet fastsette en sperrefrist for utstedelse av førerkort til vedkommende. Fristen skal ikke settes kortere enn den inndragningstid som i tilfelle skulle ha vært fastsatt etter bestemmelsene i § 33 nr. 2-4.

Sperrefristen løper fra det tidspunkt kjøringen fant sted, også når vedkommende er under den lovbestemte minstealder for erverv av slikt førerkort. Dersom sperrefristen for eksempel fastsettes til to år og vedkommende var under 16 år da føring av bil i påvirket tilstand fant sted, vil sperrefristen etter ovennevnte regler ikke få noen praktisk betydning. Men det forhold at vedkommende har kjørt uten lovlig førerkort, vil medføre en automatisk sperrefrist på 6 måneder fra det tidspunkt vedkommende når minstealderen for erverv av slik førerkort, jfr. vegtrafikkloven § 24 a første ledd.

4.5 Tilbakekall av kjøreseddel etter domfellelse for kjøring i påvirket tilstand

Forskrift av 23. februar 1979 nr. 4 om førerkort og førerprøve m.v. § 7 punkt 7 a bestemmer at fører av drosje, selskapsvogn, turvogn og rutevogn må ha kjøreseddel for å drive personbefordring mot vederlag. Kjøresedler utstedes av politiet.

Etter § 7 punkt 7 c må den som skal få kjøreseddel være fylt 20 år og ha slik vandel at politiet ikke finner vedkommende uskikket. Etter punkt 7 h kan politiet tilbakekalle kjøreseddelen dersom vedkommende viser seg upålitelig eller uskikket.

I praksis stilles det strengere krav til vandel for å få utstedt kjøreseddel enn for å få utstedt førerkort. På tilsvarende måte kreves det noe mindre for å få kjøreseddelen tilbakekalt, enn for inndragning av førerkort. Praksis på området er streng av hensyn til publikums tillit.

Dersom førerkortet til en som har kjøreseddel blir inndratt, vil kjøreseddelen alltid bli tilbakekalt og vanligvis for noe lengre tid enn for inndragningen av førerkortet. Dette har sin årsak i at tilbakekall av kjøreseddelen ikke får noen praktisk betydning så lenge førerkortet er inndratt.

4.6 Forholdet til forsikrings- og erstatningsretten

Muligheten til å få forsikrings- eller erstatningsutbetaling etter en ulykke kan etter forholdene avhenge av om føreren var påvirket av alkohol m.v. eller ikke.

Den alminnelige regelen i bilansvarsloven (lov 3. februar 1961) om nedsettelse av erstatningen ved skadelidtes medvirkning er § 7 første ledd. Det heter der at retten kan sette ned erstatningskravet eller la det faller helt bort når skadelidte har medvirket til skaden med vilje eller uaktsomhet, med mindre skadelidte bare kan legges lite til last. Omkommer skadelidte, vil ikke en eventuell medvirkning fra hans side uten videre komme hans etterlatte til skade. Spørsmålet om passiv identifikasjon mellom skadelidte og hans etterlatte reguleres av skadeserstatningsloven § 5-1 nr 3, og de etterlattes erstatningskrav står i alminnelighet på egne ben slik at den avdødes skyld ikke uten videre skal føre til at de etterlattes erstatning blir satt ned, jf Innst O (1984-85) s. 6, Rt 1990 s. 829 og Rt 1997 s. 149.

Ved promillekjøring gjelder det særlige regler om skadelidtes medvirkning. I bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b heter det at skadelidte ikke kan "få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han ... b) visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova § 22 første leden)". Denne regelen gjelder likevel ikke "i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd". Reglene om nedsettelse av erstatningen ved skadelidtes medvirkning er vesentlig strengere ved promillekjøring enn ellers. Dette gjelder også langt på vei i forhold til skadelidtes etterlatte, jf Rt 1997 s 149.

Beruselse hos føreren har også betydning for forsikringsselskapets regressadgang. I bilansvarsloven § 12 første ledd bokstav c heter det at den "summen som ein trygdar lyt reide ut for ei trygda motorvogn etter lova her, kan han krevje att hjå den som eig eller bruker vogna eller var med i henne og som ... c) sjølv hadde valda at han var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova § 22 første leden) medan han køyrde vogna og gjorde skade, eller medverka til at vogna vart brukt endå han visste eller måtte vita at vognføraren var påverka". Et vilkår for regress er i tillegg at det foreligger årsakssammenheng mellom rus og skade, på samme måte som etter § 7 tredje ledd bokstav b. Den klare hovedregelen utenfor rustilfellene er at regress fra forsikringsselskapet er betinget av forsett eller grov uaktsomhet fra den kravet rettes mot, jf § 12 første ledd bokstav a.

Både i § 7 tredje ledd bokstav b og § 12 første ledd bokstav c brukes uttrykket "påverka av alkohol", og det henvises til vegtrafikkloven § 22 første ledd. I forarbeidene uttales det at avgjørelsen av spørsmålet om hva som skal anses for påvirkning i denne forbindelse, synes for alkohols vedkommende naturlig å kunne skje på bakgrunn av promillereglene i motorvognloven, jf Ot prp nr 24 (1959-60) s. 25. Dette betyr at den som har større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,25 milligram per liter luft, alltid vil regnes som påvirket, jf vegtrafikkloven § 22 første ledd annet punktum. Den som har en lavere alkoholkonsentrasjon i blodet eller utåndingsluften kan etter en konkret vurdering anses som påvirket, men i praksis skjer dette sjelden.

Muligheten for kaskodekning ved skade på egen motorvogn kan også være betinget av om føreren eller andre var påvirket eller ikke. I forsikringsavtaleloven § 4-9 fjerde ledd første punktum heter det at i "motorvognforsikring kan selskapet … ta forbehold om ansvarsfrihet for forsikringstilfelle som sikrede har voldt mens han eller hun kjørte vognen under selvforskyldt påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel (jf vegtrafikkloven § 22 første ledd)". Det samme gjelder for forsikringstilfelle som er voldt av en annen mens denne kjørte vognen i en slik tilstand, dersom sikrede har medvirket til vognens bruk enda han eller hun visste eller måtte forstå at føreren var påvirket, jf annet punktum. En avkorting i kaskodekningen på grunn av rus kan likevel bare skje der det er årsakssammenheng mellom rus og skade, på samme måte som etter bilansvarsloven. Uttrykket "påvirket" må også i forhold til § 4-9 fjerde ledd forstås i tråd med straffbarhetsgrensen etter vegtrafikkloven § 22 første ledd. Den alminnelige regelen utenfor rustilfellene er at en avkorting i kaskoforsikringen kan foretas der sikrede har utvist grov uaktsomhet, jf § 4-9 annet ledd. I et slikt tilfelle beror både spørsmålet om avkorting skal foretas, og en eventuell avkortings størrelse, på en konkret vurdering.

5 Utenlandsk rett

5.1 Sverige

I Sverige sondres det mellom "grovt rattfylleri" og "rattfylleri" og nedre grense for påvirkning er fastsatt til alkoholkonsentrasjon i blodet over 0,2 promille eller 0,10 milligram per liter utåndingsluft. Det er i lovgivningen fastsatt forbud mot å føre motorvogn for person som grunnet sykdom, påvirkning av alkohol eller andre stoffer ikke på betryggende måte kan føre motorvognen.

Ved alkoholkonsentrasjon under 1,0 promille eller 0,50 milligram per liter luft er hovedregelen at det idømmes bøter eller fengsel inntil seks måneder, mens strafferammen ved påvirkning over dette er fengsel inntil to år. Ved "grovt rattfylleri" er hovedregelen at det skal idømmes fengsel. Ved avgjørelsen av om det foreligger "rattfylleri" eller "grovt rattfylleri" legges det foruten alkoholkonsentrasjon i blod og utåndingsluft vekt på førers påvirkningsgrad og hvorvidt det også er andre stoffer involvert. I tillegg gjøres en vurdering av hvorvidt kjøringen har medført en trafikksikkerhetsrisiko.

Inndragning av førerkortet er obligatorisk i promillesaker. Ved alkoholkonsentrasjon i blodet under 0,5 promille er det imidlertid åpnet for å gi advarsel istedet for inndragning.

Det vises for øvrig til omtale under pkt. 2.4 om fremlagt forslag om 0-grense for visse narkotiske stoffer i forbindelse med føring av motorvogn.

5.2 Danmark

Danmark benytter betegnelsene "spirituskørsel" og "promillekørsel". Førstnevnte dekker de grovere tilfellene av promillekjøring hvor føreren under kjøringen hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på over 1,2 promille, mens promillekørsel omfatter tilfelle hvor alkoholkonsentrasjonen i blodet overstiger 0,8 promille. Promillekørsel kan omfattes av reglene om spirituskørsel der fører har inntatt alkohol i en slik mengde at han "ikke kan føre køretøjet på betryggende måde."

Ved alkoholkonsentrasjon under 2,0 promille i førstegangstilfelle idømmes bøter, mens det ved alkoholkonsentrasjon over 2,0 promille eller ved gjentagende promillekørsel idømmes hefte eller fengsel inntil 1 år. Ved bruk av promillegrensene 0,8 og 1,2 kreves det blodprøve. Dersom slik ikke foreligger må det foretas en vurdering av hvorvidt fører var i stand til å føre kjøretøyet på en betryggende måte.

Inndragning av førerkort er obligatorisk ved spirituskørsel. Ved promillekørsel gjøres inndragningen som hovedregel betinget. Inndragningsperioden varierer fra 1 til 2,5 år.

5.3 Finland

I Finland skilles det mellom "rattfylleri, grovt rattfylleri og körning under påverkan av rusmedel". Rattfylleri er tilfeller hvor alkoholkonsentrasjonen i blodet overstiger 0,5 promille eller 0,25 milligram per liter utåndingsluft. Grovt rattfylleri er promille over 1,2 eller 0,60 milligram per liter utåndingsluft eller at førerens prestasjoner er merkbart nedsatt og kjøringen har kunnet medføre risiko for andre.

For rattfylleri er straffen bøter eller fengsel inntil 3 måneder. For grovt rattfylleri er straffen minimum 60 dagsbøter eller fengsel inntil 2 år. Varigheten av førerkortinndragningen varierer med overtredelsens grovhet.

5.4 EU

EU har pr. i dag ikke noe harmonisert regelverk om ruspåvirket kjøring og promillegrenser, og sanksjonene overfor slik kjøring varierer betydelig mellom medlemslandene. Problemet ruspåvirket kjøring er imidlertid de senere år kommet stadig mer i fokus, som del av en økt trafikksikkerhetssatsing i EU. Satsingen har bl.a. gitt seg uttrykk i Kommisjonens handlingsplan av april 1997 for økt trafikksikkerhet i EU.

I nevnte handlingsplan inngår tiltak som bl.a. å arbeide for forbud mot salg av alkohol på rasteplasser langs hovedveger og harmonisering av en 0,5 promillegrense. Europaparlamentet ga sin tilslutning til planen i mars 1998.

6 Grenseverdier for alkohol i utåndingsluft

6.1 Historikk og bakgrunn

Utåndingsprøve ble ved endring i vegtrafikkloven i 1988 likestilt med blodprøve som bevismiddel i saker som gjelder føring av motorvogn i alkoholpåvirket tilstand. Etter § 22, første ledd tilsvarer 0,5 promille en alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften 0,25 milligram per liter luft.

En ekspertgruppe oppnevnt av Justisdepartementet vurderte innføring av utåndingsprøve som metode i Norge. Utåndingsinstrumentet Intoxilyzer 5000N er benevnelsen på det instrumentet som ble godkjent som bevismiddel ved utåndingsprøver. Det ble utarbeidet instruks for bruken av utåndingsinstrumentet i samarbeid med Riksadvokaten.

I denne sammenheng er det interessant å merke seg hva Riksadvokaten sa i sine kommentarer til utåndingsprøver 23. desember 1994:

" Det kan være grunn til å minne om at vegtrafikklovens § 22,1. ledd likestiller påvisning konstatert ved blodprøve og ved måling av utåndingsluften. Loven gir ikke det ene målesystem forrang fremfor det annet. For såvidt kan man si at det ved lovendringen ble etablert en promillegrense i tillegg til den gamle, i den forstand at det ikke i alle tilfeller er fullt ut samsvar mellom promilleverdien i blod og luft."

Justisdepartementet har det faglige ansvaret for ordningen. Det er oppnevnt en Referansegruppe for utåndingsprøver (RG) som forestår en mer overordnet kontroll med systemet. RG skal fungere dels som kontrollerende og dels som rådgivende, sakkyndig instans. RG kontrollerer driften av systemet og fungerer også som en kompetanseressurs for brukerne i systemet. Det er opprettet en Kontrollenhet som blant annet forestår den daglige driften av systemet.

Etter Justisdepartementets beslutning ble målemetoden tatt i bruk 14. mars 1996. Per 1. september 1998 er 38 instrumenter utplassert i like mange politidistrikter. Etter en oppsatt plan vil ytterligere 13 instrumenter bli utplassert og tatt i bruk innen utgangen av 1999.

Domstolene synes å ha akseptert målemetoden. Målemetoden er skånsom for publikum. Den er ressursparende sammenlignet med blodprøve. Analyseresultatet gis umiddelbart. Dette gjør det mulig å avgjøre saken raskt. Avhør, eventuell annen etterforskning og påtalemessig oppfølging kan skje straks.

Ved innføring av en 0, 2 promillegrense vil det være behov for fastsettelse av en tilsvarende grenseverdi for utåndingsluft. Med andre ord må det fastsettes en straffbarhetsgrense for alkoholkonsentrasjonen i utåndingsluft som i størst mulig grad tilsvarer en blodalkoholkonsentrasjonsgrense på 0,2 promille. Det vil si at en må være kjent med følgende:

• Forholdet blod /luft (ratio) på nivået 0,2 promille - 0,1 mg/liter luft.
• Minste kvantifiserbare konsentrasjon (MKK) for instrumentet Intoxilycer 5000N.
• Hvilken presisjon og med hvilken riktighet instrumentet måler på nivå 0,1 mg/liter luft.

Justisdepartementet har gitt RG i oppdrag å utrede spørsmålene som er skissert over.

Punktene over må sees i sammenheng. Ved vurdering av punktene må det overordnede målet hele tiden være at allmenne krav til rettsikkerhet skal ivaretas. Den legale straffbarhetsgrense for utåndingsluft må kunne praktiseres slik at den enkelte sikres rettsikkerhet. Systemet for håndtering av saker av denne type må være hensiktsmessig og praktisk gjennomførbart for både politi og publikum. Under vurderingen av dette må det hele tiden skjeles til hva som best fremmer trafikksikkerheten.

6.2 Grenseverdi for utåndingsluft

Som ledd i utredningen fra RG er det ved Statens rettstoksikologiske institutt (SRI) gjort forsøk for å bestemme forholdet mellom blod/luft (ratio) på nivået 0,2 promille – 0,1 mg/liter luft.

De forsøkene som er utført ved SRI viser en betydelig variasjon i forholdstall mellom blod og luft ved lave alkoholkonsentrasjoner i kroppen. Dette er fremlagt i en rapport fra SRI av 23. februar 1998. Variasjonen er større enn hva man ser på høyere nivåer og den bekreftes gjennom tilsvarende forsøk utført i USA.

RG avla 3. juli 1998 en foreløpig rapport og anså at det forelå tre alternativer til å fastlegge en straffbarhetsgrense i luft tilsvarende 0,2 promille i blodet.

Alt. 1: Grense basert på ratio (2000:1) som er benyttet ved fastsettelsen av allerede eksisterende grenser i Norge. Dette vil gi en ny straffbarhetsgrense i luft på 0,1 mg/liter, og tilsvarer det legalprinsipp som er lagt til grunn for tilsvarende forhold i Sverige.

Alt. 2: Grense basert på en gjennomsnittsratio fremkommet gjennom forsøk utført i Norge og eventuelt andre land. Alt tyder på at en slik ratio vil ligge nærmere 2500:1, hvilket vil resultere i ny straffbarhetsgrense på rundt 0,08 mg/liter luft.

Alt. 3: Ved luftanalyseresultat under en viss minimumsgrense, for eksempel 0,25 mg/liter, tas det automatisk blodprøve.

RG har utført videre forsøk ved SRI og har i rapport av 1. desember 1998 lagt frem sine konklusjoner.

Gruppen fastslår i rapporten at SRIs laboratorieforsøk viser at Intoxilyzer 5000 N har tilstrekkelig nøyaktighet til å måle verdier på 0,1 mg/liter luft. Med andre ord kan etter gruppens forslag utåndingsinstrumentet Intoxilyzer 5000 N benyttes til fremskaffelse av bevis for alkoholkonsentrasjoner også ved analyseresultat på 0,1 mg/liter luft.

Hva gjelder straffbarhetsgrense tilsvarende 0,2 promille, finner RG at alternativ 2 ikke er aktuelt idet man ikke med sikkerhet kan garantere at analyseinstrumentet Intoxilyzer 5000 N kan måle luftalkoholkonsentrasjoner rundt 0,08 mg/liter luft med tilstrekkelig nøyaktighet og sikkerhet.

Velger en alternativ tre, det vil si at i de tilfeller måleinstrumentet viser analyseresultat i lavpromilleområdet under 0,25 mg/liter luft, må det tas blodprøve. Ved denne løsningen vil en for saker i lavpromilleområdet ikke få den positive effekten målesystemet gir i form av at målemetoden er skånsom for publikum og at den sparer tid både for publikum, politiet og helsepersonell. En annen effekt som kan tenkes, er at det sås usikkerhet om målemetoden som sådan og instrumentets målesikkerhet generelt. En utvikling i denne retning vil være svært uheldig. Tilbakemeldingene Justisdepartementet får om Intoxilyzersystemet er gjennomgående gode. Det er i ferd med å bli lagt til rette for at målemetoden skal kunne brukes i alle saker hvor det er prosessuelt grunnlag for det slik at ressursutnyttelse også i andre sammenhenger vil kunne lide. En slik utvikling er dessuten stikk i strid med utviklingen i andre land.

RG har i nevnte rapport ikke foretatt noen anbefaling av det ene alternativet fremfor det annet. RG har referert til det uttalte ønsket om å benytte utåndingsinstrument også ved en senket promillegrense og har ikke utredet alternativ 3 nærmere. Ut fra dette står en igjen med alternativ 1 som RG har utredet.

Justisdepartementet går inn for at man som grenseverdi for utåndingsluft velger alternativ 1. Dette gir en ny straffbarhetsgrense i luft på 0,1 mg /liter luft som den grense som skal tilsvare 0, 2 promille. Det vises ellers til beskrivelsen i alternativ 1 over.

6.3 Bruk av utåndingsinstrument i lavpromilleområdet

Sikkerhetsfradrag grunnet systemavvik

Enhver måling av alkoholkonsentrasjonen en person har i kroppen vil enten den skjer i luft eller blod, innebære en viss variasjon i de analytiske resultater ved gjentatt måling av samme luft- eller blodprøve. Variasjonen skyldes både systematiske og tilfeldige variasjoner i måleprosedyrene fra gang til gang og kan bestemmes statistisk med utgangspunkt i et stort antall prøver. På bakgrunn av slike kan man beregne hvilket sikkerhetsfradrag man må gjøre i et enkelt måleresultat for at dette med en ønsket grad av sikkerhet, for eksempel 99,9 %, skal være over en gitt grense. Størrelsen av dette sikkerhetsfradraget vil avhenge av størrelsen på alkoholkonsentrasjonen i prøven.

Sikkerhetsfradrag grunnet et slikt systemavvik brukes i dag. Dette uttrykkes ved formelen:

" 0,01 mg/liter + 8% av luftalkoholkonsentrasjonen".

Ved gjeldende straffbarhetsgrense er dette beregnet til 0,03 mg/liter ved luftalkoholkonsentrasjoner på 0,25 mg/liter, som er straffbarhetsgrense i gjeldende lov.

Det foreligger ikke per i dag beregninger av tilsvarende sikkerhetsfradrag for lavere luftalkoholkonsentrasjoner. Dersom spredningen i måleresultatene rundt 0,10 mg/liter hadde fulgt samme mønster som resultatene ved høyere alkoholverdier, kunne dette uttrykkes ved den samme formelen.

Dette vil gi et sikkerhetsfradrag på 0,018 mg/liter luft ved en straffbarhetsgrense på 0,1 mg/liter luft. Som det fremgår, vil dette være et langt lavere sikkerhetsfradrag enn det som brukes ved dagens straffbarhetsgrense. Det er imidlertid grunn til å tro at spredningen i måleresultatene er større rundt 0,1 mg/liter luft.

RG vil utføre videre undersøkelser rundt dette. Inntil dette er gjort, vil det etter gruppens oppfatning for området 0,1 - 0,25 mg/ liter luft, være best å benytte den verdi som idag gjelder for 0,25 mg/liter luft - grensen, det vil si 0,03 mg/liter.

Justisdepartementet går inn for at RG s anbefaling om bruk av sikkerhetsfradrag på 0,03 grunnet systemavvik bør følges.

Ved dagens straffbarhetsgrense, 0,25 mg/liter luft, har man lagt seg på et sikkerhetsnivå på 99,9%. Man har som omtalt over, foreløpig ikke beregnet et sikkerhetsfradrag med samme sikkerhetsnivå for en straffbarhetsgrense på 0,1 mg/liter luft. RG antar imidlertid at ved å benytte et sikkerhetsfradrag på 0,03 mg/liter luft i området 0,25 - 0,1 mg/liter luft, vil man opprettholde et tilsvarende sikkerhetsnivå.

Juridisk sikkerhetsfradrag

Ønsker man å legge inn en forutsetning om at ingen skal kunne dømmes på grunn av en luftprøve dersom vedkommende ville blitt frikjent på bakgrunn av en blodprøve foretatt på samme tidspunkt, kan man legge inn det RG har kalt et "juridisk sikkerhetsfradrag".

En statistisk analyse/beregning på bakgrunn av det foreliggende materialet tilsier at dette juridiske sikkerhetsfradraget vil være i størrelse mellom 0,06 og 0,07 mg/liter luft. I rapporten av 1. januar 1998 er det gjort nærmere rede for måter å praktisere et slikt juridisk sikkerhetsfradrag på. Den ene er med utgangspunkt i systemavviket som omtalt ovenfor, det andre med grunnlag i dette sikkerhetsfradraget med tillegg av det juridiske på 0,07 mg/liter luft. RGs konklusjon er at kun dette sistnevnte vil kunne brukes dersom forutsetningen skal være at ingen skal kunne bli dømt for kjøring i alkoholpåvirket tilstand på bakgrunn av en utåndingsprøve når vedkommende på grunnlag av en samtidig blodprøve ville blitt frifunnet.

Justisdepartementet er kommet til at sikkerhetsfradrag grunnet systemavvik med tillegg av juridisk sikkerhetsfradrag skal benyttes. Det vil si 0,03 + 0,07 = 0,10.

Det vises for øvrig til hva som er sagt over om videre undersøkelser for sikkerhetsfradrag for en straffbarhetsgrense på 0,1 mg/liter luft.

6.4 Alternativer til Intoxilyzer 5000 N

Det er lite som tyder på at andre instrumenter som er på markedet i dag, har en større nøyaktighet enn Intoxilyzer 5000 N. Instrumenter som er under utvikling er forventet å være svært nøyaktige også ved lave alkoholverdier. Stor individuell spredning i luftalkoholverdien særlig ved lave alkoholkonsentrasjoner, synes ikke å bli avhjulpet ved bruk av instrumenter som per i dag er under utvikling.

7 Alminnelige merknader til lovutkastet

7.1 Straffen for kjøring med promille under 0,5

Senkes promillegrensen til 0,2, blir det et spørsmål hva straffen for kjøring med promille mellom 0,2 og 0,5 bør være. Alternativene er bot og betinget fengsel, slik straffen er i dag ved promille mellom 0,5 og 1,0, eller bare bot.

Departementet mener at straffen for kjøring med promille mellom 0,2 og 0,5 normalt bør være bot. Dette er mest i tråd med de prinsipper for straffutmåling ved promillekjøring som ble innført ved lovendringen i 1988. Straffverdigheten ved slik lavpromillekjøring som det her er tale om, sammenlignet med alvorligere tilfelle av promillekjøring, tilsier bøtestraff som utgangspunkt. Departementet viser til den konklusjon som ble truffet både av Straffelovrådet, Justisdepartementet og flertallet på Stortinget i forbindelse med lovrevisjonen i 1988.

Også forholdet til andre straffebud tilsier at det normalt bør reageres med bot i disse tilfellene. Selv om faren for uhell øker alt ved en promille under 0,5, er den fare som skapes med en slik promille, liten i forhold til den fare som skapes der promillen er høyere, jf. kap 2. Kjøring med en promille av den størrelse som nå foreslås kriminalisert, kan i farlighet naturlig sammenlignes med de fartsovertredelser som i praksis normalt straffes med bot.

Departementet viser også til at de høringsinstansene som tok til orde for en senkning av promillegrensen ved lovrevisjonen i 1988, samt mindretallet på Stortinget, mente at normalstraffen ved promille under 0,5 burde være bot.

Riksadvokaten foreslo i brev av 2. januar 1998 at det blir utformet et felles straffalternativ (bot eller betinget fengsel og bot) for promille mellom 0,2 og 0,5, og promille mellom 0,5 og 1,0. Riksadvokatens forslag kan nok innebære en noe større bruk av bøter for promille mellom 0,5 og 1,0 enn tilfellet er i dag. Det uttales i brevet:

"En vil herfra ikke gå så langt som å foreslå at bøtestraff bør være normalreaksjonen for hele dette påvirkingsområdet, men vil åpne for en større valgfrihet gjennom å endre vegtrafikkloven § 31 annet ledd bokstav a) slik:

"Den som overtrer § 22 første ledd straffes som regel

a) med bot eller betinget fengsel og bot ved alkoholkonsentrasjon i blodet under 1,0 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften under 0,5 milligram per liter luft.""

Samferdselsdepartementet støtter ikke dette forslaget. Formålet med denne lovendringen er å bekjempe promillekjøring og dermed forebygge trafikkulykker. I forbindelse med en slik lovrevisjon vil det være å gi et galt signal å foreta lovendringer som kan oppfattes som et endret og mildere syn på promillekjøring i intervallet 0,5 – 1,0 promille

Departementet foreslår etter dette at det innføres en fjerde gruppe i annet ledd som sier at straffen for promillekjøring som regel skal være bot der promillen var under 0,5. På samme måte som de tre nåværende alternativene vil heller ikke det nye alternativet være noen absolutt regel. Dermed vil betinget fengsel unntaksvis kunne idømmes.

Det må også tas stilling til hva straffen skal være ved gjentatt promillekjøring. Departementet finner den praksis som i dag følges ved gjentatt promillekjøring, vel begrunnet. Som nevnt er det forhold at promillen var lav, ett av de momentene som kan tilsi at ubetinget fengsel ikke idømmes. Dette momentet blir enda mer fremtredende dersom grensen for det straffbare settes ned. Departementet mener at ubetinget fengsel vil være en for streng reaksjon der begge overtredelser dreier seg om kjøring med en promille i området 0,2 til 0,5. I tilfeller der vedkommende tidligere er straffet flere ganger for kjøring med promille opp mot 0,5, eller tidligere er straffet for kjøring med promille over 0,5, kan det derimot etter forholdene være grunn til å anvende fengsel. Men da vil betinget fengsel være den mest naturlige reaksjon med mindre det foreligger ekstraordinære omstendigheter.

Departementet foreslår ut fra det som er sagt ovenfor, å innføre et nytt tredje ledd annet punktum hvor det går frem at bot eller bot og betinget fengsel "som regel" skal idømmes ved gjentatt overtredelse av § 22 første ledd, jf § 31 annet ledd bokstav a.

Nåværende annet punktum bør da bli tredje punktum. Departementet foreslår at man også her tar inn reservasjonen "som regel". Det er ikke meningen at tilføyelsen skal medføre noen særlig endring i dagens praksis. Meningen er at utformingen av loven skal bli mer i tråd med gjeldende rett.

7.2 Inndragning av førerkort ved promille mellom 0,2 og 0,5

De spørsmål det må tas stilling til ved inndragning av førerkort i forhold til den nye lavpromillen (mellom 0,2 og 0,5 promille) blir:

1. Inndragning ved første gangs promillekjøring, jfr. § 33 nr. 2

2. Inndragning ved ny kjøring innenfor femårsfristen i § 33 nr. 4 når den ene eller begge kjøringer har vært med lavpromille.

Den fare for uhell som skapes ved en promille under 0,5, er relativt liten i forhold til faren når promillen er høyere. Dette er foran brukt som argument for at straffen i utgangspunktet bør være bøter, og det vil også være relevant ved vurderingen av om førerkortet bør inndras.

På den annen side er det viktig gjennom denne lovendringen å markere at føring av motorvogn og bruk av alkohol ikke hører sammen. Det vil kun være marginale alkoholinntak som avgjør om promillen blir over eller under den tidligere grensen på 0,5 promille.

Faren for uhell er også et moment når det skal tas stilling til regler om inndragning ved føring av motorvogn med en promille mellom 0,2 og 0,5. Det kunne for eksempel være naturlig å sammenligne spørsmålet om inndragning ved den nye lavpromillen med inndragning som følge av fartsovertredelser.

Spørsmålet om inndragning av førerkort bør imidlertid sees i sammenheng med de tilfelle der promillen er større enn 0,5. Etter gjeldende regler skal det da foretas inndragning av førerkort for minst ett år etter de tvingende regler i vegtrafikkloven § 33 nr. 2. Da faregraden vil bli suksessivt større etter som promillen nærmer seg 0,5, bør det gjelde andre regler for inndragning av førerkortet når motorvogn er ført med en promille mellom 0,2 og 0,5. Det er i disse tilfellene naturlig å falle tilbake på den alminnelige bestemmelsen i § 33 nr. 1. Bestemmelsen forutsettes imidlertid bare benyttet i de grovere tilfellene innenfor den nye lavpromillen, anslagsvis fra ca. 0,4 - 0,45 promille, med mindre det foreligger andre skjerpende omstendigheter. Dette kan for eksempel gjelde når kjøring skjer i kombinasjon med uaktsom forbikjøring, kjøring mot rødt lys, unnlatelse av å stanse for fotgjenger i gangfelt, fartsovertredelser etc. selv om de skjerpende omstendigheter i seg selv ikke kan begrunne inndragning.

Ved føring av motorvogn med en promille mellom 0,2 og 0,5 er det ikke påkrevet med noen minstetid for inndragning, men Samferdselsdepartementet mener inndragningstiden i slike tilfelle vanligvis ikke bør settes kortere enn 6 måneder.

For gjentatt overtredelse innenfor femårsfristen i § 33 nr. 4 foreslår Samferdselsdepartementet at det innføres en tvingende regel om inndragning av førerkortet for minst 6 måneder, se første ledd, nytt annet punktum. Bestemmelsen vil komme til anvendelse såvel i de tilfeller der den tidligere overtredelse skjedde med høyere enn 0,5 promille, som når begge overtredelsene har foregått med mellom 0,2 og 0,5 promille. Dersom det tidligere forhold var med lavpromille og siste forhold med en promille høyere enn 0,5, bør ikke inndragningstiden være kortere enn ved første gangs promillekjøring. Departementet foreslår derfor en ettårsgrense her, se utkastet til nytt tredje punktum.

7.3 Sperrefrist for førerkort

Som det fremgår av punkt 4.2.2 foran, skal det i medhold av vegtrafikklovens § 24 a annet ledd fastsettes en sperrefrist for utstedelse av førerkort, dersom vedkommende som ikke har førerkort, opptrer på en slik måte som ville ført til inndragning etter de tvingende regler i § 33 nr. 2-4.

Etter dette skal det i gjentagelsestilfelle - når enten det siste eller begge tilfelle av føring av motorvogn i påvirket tilstand er foretatt med mellom 0,2 og 0,5 promille - fastsettes en sperrefrist på minst 6 måneder. Dersom vedkommende aldri har hatt førerkort, vil det forhold at vedkommende har ført motorvogn uten gyldig førerkort alene medføre en lovbestemt sperrefrist på 6 måneder, jfr. § 24 a første ledd. Dersom denne bestemmelsen kommer til anvendelse samtidig med forslaget til nytt annet punktum i § 33 nr. 4 første ledd, må sperrefristen settes lenger enn 6 måneder for at sperrefrist etter sistnevnte bestemmelse skal få noen selvstendig betydning. Samferdselsdepartementet mener at sperrefristen i slike tilfelle bør fastsettes til minst 9 måneder, men finner det ikke påkrevet å la dette fremgå direkte av loven.

Da sperrefrist etter § 24 a annet ledd regnes fra gjerningstidspunktet, vil en slik sperrefrist på for eksempel 9 måneder ikke få noen betydning for personer som ikke har fylt 18 år, som er minstealderen. Den lovbestemte sperrefristen på 6 måneder i § 24 a første ledd, løper imidlertid først fra det tidspunktet vedkommende fyller minstealderen.

7.4 Tilbakekall av kjøresedler

7.4.1 Overtredelser utenfor tjenesten

Dersom innehaver av kjøreseddel blir straffet for å ha kjørt utenfor tjenesten med mellom 0,2 og 0,5 promille, uten tidligere å ha vært straffet for å ha kjørt i påvirket tilstand, bør dette i utgangspunktet ikke få noen betydning for kjøreseddelen, med mindre forholdet er av en slik karakter at det blir fattet vedtak om inndragning i medhold av § 33 nr. 1. Dersom det blir truffet vedtak om inndragning av førerkortet, eventuelt etter de tvingende regler i forslaget til nytt annet punktum i § 33 nr. 4 første ledd, vil kjøreseddelen normalt bli tilbakekalt for et noe lengre tidsrom enn for inndragningen av førerkortet.

Dersom forholdet ligger nær opp mot tilfeller som kvalifiserer til inndragning etter § 33 nr. 1, kan det også bli aktuelt med tilbakekall av kjøreseddelen selv om inndragning av førerkortet ikke finner sted.

7.4.2 Overtredelser i tjenesten

Dersom kjøring i påvirket tilstand skjer i tjeneste, får forholdet straks mer alvorlig karakter selv om forholdet ikke skulle kvalifisere for inndragning av førerkortet. Slike tilfelle bør sees i sammenheng med lov 16. juli 1936 nr 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Etter § 1 siste ledd, jfr. første ledd bokstav d er det for fører av motorvogn i stilling eller yrke forbud mot å nyte alkohol mindre enn 8 timer før tjenestetiden begynner.

Dersom vedkommende blir straffet for å ha kjørt med mellom 0,2 og 0,5 promille, uten at reglene om pliktmessig avhold er overtrådt, innebærer dette at vedkommende må ha hatt en relativt høy promille da tidspunktet for det pliktmessige avhold inntrådte. Som fremhevet ovenfor er hensynet til publikums tillit av stor betydning, og selv kjøring med lav promille vil kunne svekke denne tilliten. Et slikt forhold vil derfor, etter at dette er blitt gjort straffbart ved endring av § 22, kunne bli av betydning i forhold til reglene om tilbakekall av kjøreseddelen. Personbefordringen mot vederlag vil i slike tilfelle foregå på ulovlig måte, hvilket er et vesentlig brudd på forutsetningen for å inneha kjøreseddel. Tilbakekall av kjøreseddelen bør da vurderes selv om det ikke vil bli truffet vedtak om inndragning av førerkortet.

Når overtredelsen finner sted i tjenesten, bør derfor tilbakekall av kjøreseddelen skje med mindre helt spesielle omstendigheter gjør seg gjeldende. Dette kan for eksempel gjelde dersom promillen var ned mot det lovlige da tjeneste begynte og sjåføren på kort varsel var blitt tilkalt til ekstratjeneste.

7.5 Forholdet til bilansvarsloven og forsikringsavtaleloven

En senket promillegrense fra 0,5 til 0,2, får direkte betydning for innholdet i reglene i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b og § 12 første ledd bokstav c og forsikringsavtaleloven § 4-9 fjerde ledd, med mindre disse reglene også endres. En lavere grad av alkoholpåvirkning hos bilføreren enn 0,5 vil kunne føre til bortfall av erstatning for en skadelidt som befant seg i bilen, regress fra forsikringsselskapet eller bortfall av kaskodekning. En slik følge av kjøring med promille mellom 0,2 og 0,5 kan økonomisk sett få vesentlig større og mer inngripende følger enn den strafferettslige reaksjonen. Et krav om regress fra forsikringsselskapet eller bortfall av et krav om erstatning eller kaskodekning mot forsikringsselskapet, kan etter forholdene innebære et tap på flere millioner kroner.

Departementet antar at en senking av promillegrensen til 0,2 ikke bør få en så vidtrekkende betydning i erstatnings- og forsikringsretten. Når promillen er under 0,5, kan det ut fra den fare som er skapt være naturlig å falle tilbake på alminnelige regler om skadelidtes medvirkning, forsikringsselskapets regressrett og rett til avkorting i kaskodekning, slik som tilfellet er i dag. Departementet vil imidlertid understreke at en senket promillegrense må tillegges vekt i den helhetsvurderingen som skal foretas etter de alminnelige reglene. Et alternativ til departementets forslag kan eventuelt være å vedta endringene som gjelder bilansvarsloven, men la forsikringsavtaleloven stå uendret. Bredere samfunnsinteresser taler for å ikke innskrenke virkeområdet for bilansvarslovens erstatningsregler, som er lovfestet som en del av en obligatorisk forsikringsordning.

7.6 Behov for endring i pliktavholdsloven

Lov 16. juli 1936 nr. 2 om pliktmessig avhold for personer i visse stillinger fra nytelse av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel inneholder henvisninger til vegtrafikklovens promillebestemmelser og promillegrense. Av hensyn til lovens formål ser Samferdselsdepartementet det som ønskelig at lovens bestemmelser endres i samsvar med senkingen av promillegrensen til 0,2. Loven er imidlertid av Sosial- og helsedepartementet angitt å være i behov av en generell revisjon. Det kan da synes hensiktsmessig å overføre lovens bestemmelser til sektorlovgivningen.

Lovstrukturutvalget uttalte om loven i NOU 1992:32, bl.a.:

"Utvalget mener generelt at regler som angår en type virksomhet, bør samles mest mulig. Dette taler for at reglene om avholdsplikt tas inn i de lover som regulerer de virksomheter plikten gjelder i. Den regulering som finnes i 1936-loven er heller ikke av en slik art at reglene er vanskelige å innarbeide i sektorlovgivningen."

Innarbeiding av lovens bestemmelser i sektorlovgivningen vil berøre flere departementer og en slik endring vil dermed innebære noe tidsforbruk. Samferdselsdepartementet har derfor ikke sett det som hensiktsmessig å utsette fremleggelsen av forslag om senket promillegrense i påvente av dette arbeidet.

8 Økonomiske og administrative konsekvenser

8.1 Blodprøver, utåndingsprøver, teknisk utstyr

Utåndingsprøver

Siden utåndingsprøver ble tatt i bruk i 1996, har det ved Rettstoksikologisk institutt vært en reduksjon i antall blodprøver:

Blodprøver

Per 1. halvår 1998 er det tatt 1 494 blodprøver.

Det totale antall utåndingsprøver tatt i Norge har økt som følger:

Utåndingsprøver

Pr. 1. sep 1998 er det tatt 1965 utåndingsprøver.

Det forutsettes etter de forsøk som er gjort at utåndingsinstrumentene kan brukes i lavpromilleområdet slik som konkludert ovenfor i kap. 6.2.

Skulle man likevel komme til det resultat at det skal tas blodprøve dersom analyseresultatet av en utåndingsprøve viser lavere alkoholverdi enn 0,25 mg/liter luft, alternativ 3 i kap. 6.2 ovenfor, vil de samlede honorarutgiftene for blodprøver øke. Samlede utgifter til instrumenter vil ikke reduseres for det tilfellet at instrumentene ikke kan benyttes.

Antatt brukstid for et utåndingsinstrument er ca. 8 år. Intoxilyzer 5000 N er relativt kostbare, ca. kr. 100 000 pr. instrument. Det er forventet at neste generasjons instrumenter vil ha en lavere kostnad og være mobile. Bruk av utåndings-instrumenter i lavpromilleområdet vil ikke innebære andre kostnader enn ved bruk av instrumentet ved dagens straffbarhetsgrense utover de som vil gå med til mer service og vedlikehold som følge av utvidet bruk.

Annet teknisk utstyr. Behov for innkjøp og justering av alkometre.

Politiet har med hjemmel i vegtrafikkloven § 22 a adgang til å ta en en alkotest (foreløpig blåseprøve) under nærmere angitt vilkår. Alkotest ("ballong") brukes idag som feltmessig hjelpemiddel ved "veikantkontroll" i forhold til grenseverdi 0,5 promille i et antall av ca. 20 000 i året. Alkotest basert på 0,2 promille er uegnet og er pr dato angivelig ikke i produksjon. Denne type utstyr er følgelig uaktuelt å bruke ved en 0,2 promillegrense.

En annet type apparat for foreløpig alkotest er alkometre. Politiet disponerer idag et antall på noe over 1000 alkometre av typen LION SL 2 H. Apparatet lar seg bygge om i forhold til grenseverdi 0,2, 0,5 og 0,8, men ikke slik at ett og samme apparat kan håndtere to eller flere forskjellige grenseverdier. Pris for modifisering er anslått til kr. 500,- pr apparat Denne apparattypen gikk ved årskiftet 1997/98 ut av produksjon.

Dagens tilbud av alkometre baserer seg på nyere teknisk og brukermessig kunnskap. Før innføring av apparattype må det utarbeides en kravspesifikasjon som følger egne prosedyrer.

Resultatet og prøvetaking får en konsekvens for den som blir testet. Det må være en rimelig overensstemmelse mellom resultatet av prøvetaking med alkometer og resultatet av bevissikringsprøven, (utåndingsprøve eller blodprøve). Problemet med feilkilder, målenøyaktighet og sikkerhetsmarginer blir større jo lavere grenseverdi som blir fastsatt. I dette perspektivet kan det selv om grenseverdien blir endret fra 0,5 til 0,2 promille, i praksis bli en politihåndhevelse/oppdagelsesmulighet som er tilnærmet uendret fra dagens.

Politiets materielltjeneste anslår at en stykkpris for alkometre vil ligge i størrelsesorden kr 7 500 til kr 8 000 per apparat. Nøyaktig fastsettelse av pris per alkometer kan skje først etter at anskaffelsens kvalitet, omfang, konkurranse og tilbud er kjent.

Politiets materielltjeneste har anslått behovet for alkometre i politi- og lensmannsetaten til å være 2 000.

Dette representerer således 2 000 stykker a kr. 8 000, hvilket utgjør et antatt budsjettbehov på 16 mill kr. Politiets materielltjeneste har forslagsvis satt opp en periode av 3 - 5 år for gjennomføring av utskifting og opprusting av alkometre.

Arbeid med utredning og anskaffelse av ny type alkometre er relativt omfattende og krever noe tid. Det må også medgå tid til opplæring i bruk av nytt apparat.

8.2 Straffesatser

Samferdselsdepartementet foreslår at det som regel ilegges bøter ved overtredelse av § 22 første ledd ved alkoholkonsentrasjon i blodet til og med 0,5 promille eller alkoholkonsentrasjonen i utåndingsluft til og med 0,25 milligram per liter luft. Etter departementets syn bør ikke hovedregelen være bot på minst 10 000 kroner ved lavpromillekjøring jf ovenfor. Men det bør kunne tas hensyn til både promillens størrelse og farene ved kjøringen. Selv om en ikke kan forvente bøter i den størrelsesorden som idømmes ved overtredelse av eksisterende regelverk, vil innføring av senket promillegrense bety en økning i bøteinntektene.

Idømmelse av fengselsstraff er etter lovutkastet ikke utelukket, men er lite sannsynlig i særlig omfang. Ved gjentagelse av lavpromillekjøring kan det rent unntaksvis tenkes at fengsel blir idømt. Dette betyr at det neppe vil bli særlig økning i antall fengselsdøgn.

8.3 Økt kontroll og oppdagelsesrisiko

Ved en senket promillegrense må politiets innsats rettes mot en større gruppe trafikanter. Etter en beregning foretatt av Utrykningspolitiet etter oppdrag fra Justisdepartementet vil innføring av en promillegrense på 0,2 kunne medføre en økning på ca 1300 promillesaker per år. Dette er under forutsetning av at kontrollnivået opprettholdes på dagens nivå. Beregningen er basert på en gjennomgang av årsstatistikken på registrerte "gule utslag" i landet i perioden 1991 - 1997. Gule utslag i denne sammenheng indikerer blodalkoholkonsentrasjon mellom 0,05 og 0,39 promille.

Økning av oppdagelsesrisikoen - den enkelte trafikants opplevelse av kontroll og overvåking- er det mest effektive virkemiddel samfunnet kan sette opp mot trafikklovbruddene og derved brudd på regelverket om kjøring i alkoholpåvirket tilstand. Blodalkoholkonsentrasjoner under 0,5 promille vil man i praksis bare kunne konstatere i forbindelse med promillekontroller, eller hvis vedkommende blir innblandet i en trafikkulykke som fører til at politiet blir tilkalt. Oppdagelsesrisikoen vil derfor være liten.

Politiet synes derfor å være helt avhengig av å styrke kontrollen totalt sett for ikke å komme i den situasjon at oppdagelsesrisikoen reduseres for alle grupper promilleførere ved eventuell senking av promillegrensen. Det er viktig at oppdagelsesrisikoen ikke reduseres, men helst økes i forhold til kjøring med høy risiko, det vil si i høypromilleområdet.

Justisdepartementet har tidligere beregnet at det går med gjennomsnittlig tre til fire timeverk etter hver promillepågripelse der mistenkte fremstilles til blodprøve. Tilsvarende tidsforbruk ved utåndingsprøver er beregnet til noe over en time. En gjennomgang av dette i 1998 viser noenlunde tilsvarende tidsforbruk. I tillegg kommer tiden som medgår til øvrig etterforskning av sakene, påtalemessig oppfølging og eventuell domstolsbehandling. Effekten av bruk av utåndingsprøve som målemetode kan ikke medregnes ved vurdering av økte arbeidskrav som følge av senket promillegrense.

Organisering av promillekontroller ved senket promillegrense vil kreve gjennomgående større mannskap per kontroll enn hva tilfellet er i dag for ikke å slippe overtredere ukontrollert igjennom kontrollen. Dette i seg selv er en utfordring som vil kreve ressurser.

9 Kommentarer til de enkelte lovbestemmelser

Til endringer i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk:

Til § 22 første ledd:

Bestemmelsens første punktum gir forbud mot å føre eller forsøke å føre motorvogn når påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. I annet punktum fastsettes grensen for når en person i alle tilfeller regnes for påvirket av alkohol og derved rammes av forbudet i første punktum. Grensen er i dag større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,25 milligram per liter luft.

Grensene for alkoholkonsentrasjon i henholdsvis blod og utåndingsluft vil etter forslaget bli senket fra 0,5 promille til 0,2 promille og fra 0,25 milligram per liter luft til 0,1 milligram per liter luft.

Til § 31:

Endringsforslaget har sammenheng med forslaget om å senke promillegrensen fra 0,5 til 0,2 promille.

I annet ledd angis i dag normalstraffen for tre hovedkategorier av promillekjøring. Departementet foreslår at det tilføyes en fjerde kategori om kjøring med promille under 0,5. Bestemmelsen bør stå som bokstav a. Gjeldende bokstav a til c blir da bokstav b til d.

Straffen for kjøring med promille under 0,5 skal etter forslaget normalt være bot, jf annet ledd bokstav a. Dette innebærer at straff for slik lavpromillekjøring vanligvis vil kunne ilegges ved forelegg.

For at straffen skal ramme like hardt, skal den bemidlede vanligvis idømmes en større bot enn den med mindre midler. Slik er det også ved promillekjøring. Som nevnt i punkt 4.2 er hovedreglene ved kjøring med promille over 0,5 at boten skal være én og en halv månedslønn uten fradrag for skatt, likevel minst 10 000 kr. Ved kjøring med lav promille er det normalt verken naturlig eller rimelig å ilegge bøter på tusener av kroner selv om lovbryteren er rik. I tillegg bør en person med lav inntekt ikke som en hovedregel ilegges en bot på 10 000 kr ved kjøring med lav promille. Etter departementets syn bør derfor ikke de nevnte utmålingsreglene gjelde ved lavpromillekjøring.

Som nevnt i punkt 4.2 har Høyesterett lagt til grunn at bøtestraffen i promillesaker etter dagens regler som utgangspunkt ikke skal påvirkes av promillens størrelse eller av farene ved kjøringen. Ved kjøring med promille under 0,5 bør det derimot ved utmålingen av boten også kunne tas hensyn til slike forhold. Det gjelder særlig ved kjøring med promille ned mot 0,2. Var promillen ikke langt fra 0,5, må det derimot i større grad tas hensyn til størrelsen på bøter ved kjøring med promille over 0,5.

Unntaksvis kan det være aktuelt å idømme betinget fengsel i tillegg til eller i stedet for boten. Betinget fengsel og bot kan særlig være en naturlig reaksjon hvis det gjelder promille opp mot 0,5 og kjøringen har medført fare. Se om gjentatt promillekjøring i merknaden til tredje ledd. Som etter gjeldende rett, kan det også helt unntaksvis være en mulighet å idømme betinget fengsel alene.

Etter straffeloven § 53 nr 3 bokstav e kan det settes som vilkår for betinget dom for promillekjøring at den domfelte gjennomfører promilleprogram. Dette skal være et alternativ til ubetinget fengsel. I Ot prp nr 43 (1994-95) er det derfor uttalt at betinget dom med promilleprogram ikke skal kunne idømmes i saker hvor straffen uansett ville ha blitt betinget (s. 18). Slik reaksjon kan heller ikke idømmes hvis det unntaksvis er aktuelt å idømme betinget bot etter straffeloven § 52 nr 1. Bortsett fra ved gjentagelse vil det derfor praktisk talt ikke være aktuelt å idømme promilleprogram ved lavpromillekjøring.

Inkorporeringen av en ny bokstav a gjør at annet ledd foreslås noe omdisponert og omskrevet i forhold til gjeldende lov. Dette vil innebære at hvert straffutmålingalternativ omfatter den øvre, men ikke nedre grense, noe som betyr en liten endring for alternativet 0,5 - 1 promille.

I tredje ledd foreslås et nytt annet punktum om at straffen for gjentatt lavpromillekjøring skal være bot eller bot og betinget fengsel. Særregelen for gjentatt promillekjøring skal gjelde "som regel". Bare helt unntaksvis vil det være naturlig å idømme ubetinget fengsel ved lavpromillekjøring.

Kjøring med promille på 0,5 eller mer reguleres av tredje punktum. Her er uttrykket " som regel" tilføyd. Det er ikke meningen at tilføyelsen skal innebære noen særlig forskjell i forhold til gjeldende praksis. Men lovendringen vil medføre at ordlyden i bestemmelsen blir mer i samsvar med de retningslinjer som Høyesterett har trukket opp.

Til § 33 nr. 2 nytt annet punktum:

I hvilken utstrekning det skal treffes vedtak om inndragning av førerkort ved lavpromillekjøring blir regulert etter første ledd. Spørsmålet vil dermed bero på en vurdering av hensynet til trafikksikkerheten og allmenne hensyn. Dersom det ikke foreligger spesielle skjerpende omstendigheter, bør inndragning først vurderes når det under kjøringen foreligger en promille på mer enn 0,4–0,45.

Til nr. 4:

De tvingende regler om inndragning av førerkortet for alltid ved annen gangs føring av motorvogn i påvirket tilstand innenfor bestemmelsens femårsfrist, vil fortsatt bare komme til anvendelse når begge tilfellene har vært med en promille høyere enn 0,5. Dersom første tilfelle var med en promille mellom 0,2 og 0,5 og vedkommende i løpet av femårsfristen på ny fører motorvogn i påvirket tilstand med en høyere promille enn 0,5, vil dette ikke fanges opp av det nye tredje punktum, m.a.o. en minstetid på ett år. I slike tilfelle vil første tilfelle bli betraktet som en skjerpende omstendighet ved fastsettelse av inndragningstidens lengde.

Den nye bestemmelsen om en minstetid på 6 måneder i første ledd annet punktum kommer til anvendelse såvel når begge tilfellene har skjedd med en promille mellom 0,2 og 0,5, som når dette bare gjelder siste tilfelle og første tilfelle var med en høyere promille enn 0,5.

Til endringene i bilansvarsloven:

Det foreslås et nytt tredje punktum i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b for å presisere hvilken betydning en senket promillegrense skal ha for muligheten for å få erstatning i medhold av bilansvarsloven. Videre foreslås det et nytt tredje punktum i § 12 første ledd bokstav c for å presisere at en senket promillegrense ikke skal ha noen betydning for forsikringsselskapenes adgang til å gjøre regress gjeldende mot en fører eller personer som medvirket til at motorvognen ble brukt til tross for at føreren var beruset. Forslagene er nærmere begrunnet i punkt 9.5 ovenfor.

Til endringen i forsikringsavtaleloven:

Det foreslås et nytt fjerde punktum i forsikringsavtaleloven § 4-9 for å presisere hvilken betydning en senket promillegrense skal ha for muligheten til å få dekning under en kaskoforsikring. Forslaget er nærmere begrunnet i punkt 9.5 ovenfor.

Forslag

til lov om endring i lov 18. juni 1965 nr. 4 om vegtrafikk og i enkelte andre lover

I

I vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 gjøres følgende endringer:

§ 22 første ledd skal lyde:

Ingen må føre eller forsøke å føre motorvogn når han er påvirket av alkohol (ikke edru) eller annet berusende eller bedøvende middel. Har han større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,2 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,1 milligram per liter luft, regnes han i alle tilfeller for påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsene i denne lov. Villfarelse med hensyn til alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff.

§ 31 annet ledd skal lyde:

Den som overtrer § 22 første ledd, straffes som regel

a) med bot ved alkoholkonsentrasjon i blodet til og med 0,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften til og med 0,25 milligram per liter luft,

b) med bot og betinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 0,5 til og med 1,0 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over 0,25 til og med 0,5 milligram per liter luft,

c) med bot og betinget eller ubetinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 1,0 til og med 1,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over 0,5 til og med 0,75 milligram per liter luft,

d) med bot og ubetinget fengsel ved alkoholkonsentrasjon i blodet over 1,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften over 0,75 milligram per liter luft. Bot og betinget dom kan likevel idømmes hvis det settes vilkår som nevnt i straffeloven § 53 nr 3 bokstav e.

§ 31 tredje ledd annet og tredje punktum skal lyde:

Gjentatt overtredelse av § 22 første ledd, jf § 31 annet ledd bokstav a straffes som regel med bot eller bot og betinget fengsel. Gjentatt overtredelse av § 22 første ledd, jf § 31 annet ledd bokstav b til d straffes som regel med bot og ubetinget fengsel.

Nåværende tredje punktum blir nytt fjerde punktum.

§ 33 nr. 2 nytt annet punktum skal lyde:

Dette gjelder likevel ikke for overtredelser som nevnt i § 31 annet ledd bokstav a.

§ 33 nr. 4 første ledd nytt annet og tredje punktum skal lyde:

Gjelder den nye overtredelsen et forhold som nevnt i § 31 annet ledd bokstav a, skal førerkortet eller mopedførerbeviset inndras for minst 6 måneder. Gjelder den første overtredelsen et slikt forhold, skal førerkortet eller mopedførerbeviset inndras for minst 1 år.

II

I lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (Bil-ansvarslova) gjøres følgende endringer:

§ 7 tredje ledd bokstav b skal lyde:

visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder. Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd. Hadde vognføraren større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller ei alkoholmengd i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingslufta enn 0,25 milligram per liter luft, blir han i alle tilfelle rekna for påverka av alkohol i høve til regelen her.

§ 12 første ledd bokstav c skal lyde:

sjølv hadde valda at han var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder medan han køyrde vogna og gjorde skade, eller medverka til at vogna vart brukt endå han visste eller måtte vita at vognføraren var påverka. Dette kravet fell bort i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd. Regelen i § 7 tredje leden bokstav b tredje punktumet gjeld tilsvarande.

III

I lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler gjøres følgende endring:

§ 4-9 fjerde ledd skal lyde:

I motorvognforsikring kan selskapet uten hinder av bestemmelsene i første, annet og tredje ledd ta forbehold om ansvarsfrihet for forsikringstilfelle som sikrede har voldt mens han eller hun kjørte vognen under selvforskyldt påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Det samme gjelder for forsikringstilfelle som er voldt av en annen mens denne kjørte vognen i slik tilstand, dersom sikrede har medvirket til vognens bruk enda han eller hun visste eller måtte forstå at føreren var påvirket. Forbehold om ansvarsfrihet som nevnt i dette leddet kan likevel settes helt eller delvis til side dersom det må antas at forsikringstilfellet ville ha inntruffet selv om vognføreren ikke hadde vært påvirket, eller dersom det ellers ville virke urimelig om selskapet skulle være fri for ansvar. Hadde føreren større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluften enn 0,25 milligram per liter luft, regnes føreren i alle tilfeller for påvirket av alkohol i forhold til bestemmelsen her.