Kontroller mot framføring

Sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa

Hilsen ved markeringen av Senter for metadonassistert rehabilitering

Ullevål sykehus, Fredag 4. desember 1998

Det er litt mer enn halvannet år siden Stortinget vedtok å etablere et permanent, landsomfattende metadonassistert rehabiliteringstilbud. Mange kjenner – og gir sterkt uttrykk for – at etableringsperioden er altfor lang. Slik opplever vi det vel alle når vi konfronteres med den store ”smerten” og sosiale nøden de tyngst belastete misbrukerne preges av, hvor mange av dem som dør og hvor mange som står på venteliste.

Sett i et annet perspektiv kan man kanskje likevel si at etableringen går i et rimelig raskt tempo, tatt i betraktning at det skal skaffes til veie økonomiske midler til investeringer og drift, opprettes og utlyses stillinger, og rekrutteres gode medarbeidere.

Det er et dilemma her. Vi ønsker selvsagt at hjelpen skal nå fram raskt. Samtidig vet vi at hjelpen må være kvalifisert. Hadde vi åpnet for at en hvilken som helst lege kunne forskrive hva som helst av metadon til en hvilken som helst misbruker, ville det gått galt. Vi vet at metadon gitt uten tilstrekkelig kontroll og oppfølging, gjør vondt verre.

Rusmiddelpolitikken inneholder mange dilemmaer. Et annet er spørsmålet om hvor langt vi egentlig skal gå i å vise ”omsorg” for misbrukere som åpenbart ødelegger seg selv. Gratis utdeling av rene sprøyter og kanyler, og informasjon om rengjøring av sprøyter var de første skadereduserende tiltakene vi tydde til da HIV-epidemien slo til mot misbruksmiljøene på midten av 1980-tallet. Nå satser vi i tillegg på metadon mens vi diskuterer innredning av sprøyterom, og utlandet setter i gang forsøk med heroinforskrivning. Grensene for hvor langt vi vil gå, har åpenbart flyttet seg parallelt med utviklingen av de ”tunge” misbruksmiljøene.

Det er viktig å holde fast ved at rene sprøyter og metadon i seg selv ikke løser misbruksproblemene. De midlertidige retningslinjene for metadonassistert rehabilitering i Norge understreker bl a dette: metadonforskrivning som ledd i et helhetlig rehabiliteringsopplegg er bare ett av en rekke virkemidler. Det overordnete målet er rusfrihet og yrkesmessig og sosial rehabilitering. Likevel må man her, som i alt annet rehabiliteringsarbeid, ta utgangspunkt i klientenes faktiske situasjon, og stille realistiske krav til gradvise framskritt.

Et ”verdig” liv for rusmiddelmisbrukeren er ikke å bli møtt med negative forventninger om at du ikke kan reise deg og at du derfor må gis opp og ”pensjoneres” med heroinforsøk og sprøyterom. Det er tvert om at noen bryr seg om deg og med deg, og har positive forventninger til at du kan strekke deg og gjøre noe selv for å komme ut av misbruket.

Et verdig liv innebærer selvfølgelig å bli møtt av et faglig kompetent og holdningsmessig positivt personell og variert støtteapparat. Det er samtidig viktig å være klar over at det offentlige tiltaksapparatet ikke forvalter livsinnhold. Adgang til miljøer og situasjoner som kan gi opplevelse av mening, blir derfor avgjørende. Å formidle kontakter til selvhjelpsgrupper som AA, NA og Kameratklubbene kan være viktige i denne sammenhengen.

Det har gjennomgående vært tverrpolitisk enighet i Stortinget om organiseringen av tiltaksapparatet. Samtidig har det vært økende oppmerksomhet mot det høye antallet overdosedødsfall, viktigheten av å dokumentere og evaluere hjelpe- og behandlingsinnsatsene, og mot viktigheten av å styrke ettervernet. Da Stortinget for 2 dager siden behandlet både Handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel og lovproposisjonen om visse endringer i sosialtjenestelovens tvangsbestemmelser, fikk Sosial- og helsedepartementet hjemmel i sosialtjenesteloven for å gi forskrift om kvalitet i behandlingstiltak. Stortinget ba dessuten regjeringen vurdere det samlete behovet for behandlingsplasser for rusmiddelmisbrukere, inkludert behovet for ettervern, og også vurdere en ordning med forhåndsgodkjenning av institusjoner for rusmiddelmisbrukere.

På denne bakgrunn har jeg allerede satt ned en arbeidsgruppe, som skal møtes tidlig i januar og i løpet av det første halvåret 1999:

• vurdere det samlete døgnbehandlingstilbudet, herunder akutt- og avrusingstilbudet, til rusmiddelmisbrukere i forhold til antatt behov, fordeling på fylkeskommuner og differensiering av faglig innhold/tilnærminger,
• vurdere tiltak for kvalitetssikring av hjelpe- og behandlingstilbudet, herunder spørsmålet om en offentlig godkjenningsordning for døgninstitusjonene,
• vurdere evt behov for endringer i nåværende ansvarsplassering og finansieringssystem for tiltakene for rusmiddelmisbrukere, og vurdere samarbeidsforholdene mellom institusjonene og den kommunale sosialtjenesten med sikte på å sikre kontinuitet og sammenheng i tilbudene til den enkelte, med særlig vekt på ettervernet.

Gruppen, som skal ledes av forsker Sverre Nesvåg ved Rogalandsforskning er bredt sammensatt av kvalifiserte folk med erfaring fra både døgninstitusjoner, kommunal sosialtjeneste og forskning.

Det gjøres allerede mye godt arbeid av mange engasjerte og dyktige folk på dette feltet, noe jeg selv har fått anledning til å se og oppleve det siste året. Det er likevel stadig behov for fortsatt utvikling.

Jeg er glad for å kunne konstatere at metadontilbudet nå begynner å ta form:

• Metadonklinikken i Bergen åpnet offisielt 6. november
• Metadonsenteret i Trondheim åpnet for søknader fra første november
• Helseregion II vil etter alt å dømme komme i gang tidlig i l999.

Jeg har merket meg at det er etablert et nettverkssamarbeid mellom prosjektene, for å sikre mest mulig ens faglig praksis innenfor rammene av departementets retningslinjer. En av de viktigste utfordringene dere står overfor er å medvirke til at sosialtjenesten og andre relevante instanser i kommunene tar sin del av jobben, og ikke presser dere til å overta jobben for dem. En kanskje like viktig utfordring er å få til et tett og helt nødvendig samarbeid med det medikamentfrie tiltaksapparatet på andrelinjenivå.

Lykke til med det viktige arbeidet dere står framfor.