Statsråd Dagfinn Høybråten

Innlegg ved pressekonferansen om fremleggelse av fire helselover

1. Flere virkemidler enn lovgivning

Det er viktig å huske at lovgivning ikke er det eneste virkemiddelet som skal brukes for å skape et bedre helsevesen. Lovgivning alene løser ikke alle utfordringer i helsevesenet. Disse fire lovene må ses i sammenheng med andre viktige virkemidler, som blant annet organisering, finansiering og bedre tilgang på helsepersonell og helsepersonellets holdninger.

Opptrappingsplanene innen psykiatri, kreftomsorg og for sykehusutstyr skal virke sammen med lovendringene. Det skal også arbeidet i ”Steine II” (Sykehusforumet). Det er summen av disse virkemidlene som skal gi et bedre helsevesen.

2. Hvilke lover og hva er hovedhensikten ?

Hensikten med de fire helselovene som Regjeringen i dag har lagt fram er å skape et helhetlig lovverk med forankring i pasientens behov og situasjon. I dag har vi 11 lover som foreslås erstattet med fire lover:

• Lov om pasientrettigheter

En lov som styrker og samler bestemmelsene om pasienters rettigheter overfor helsevesenet – ikke minst hva angår tilgang til spesialisthelsetjenester.

• Ny lov om psykisk helsevern

En lov som oppdaterer og moderniserer dagens lovverk fra 1961 på bakgrunn av utviklingen av tjenestene, og ikke minst det forhold at mange pasienter nå behandles utenfor institusjon eller ved dagopphold, sammenlignet med situasjonen i 1961. Det legges derfor like stor vekt på psykisk helsevern i og utenfor institusjon.

• Lov om spesialisthelsetjenesten m m

Loven erstatter dagens sykehuslov og deler av lov om psykisk helsevern. Loven er i stor grad en videreføring av gjeldende rett, men legger opp til et mer fleksibelt system enn det som følger av dagens sykehuslov. I loven fremheves eier og leders ansvar for en forsvarlig spesialisthelsetjeneste.

• Lov om helsepersonell

Loven samler og systematiserer bestemmelsene om helsepersonells rettigheter og plikter. Loven erstatter de tidligere ni spesiallovene for ulike yrkesgrupper og også en rekke forskriftsbestemmelser.

Oppryddingen i lovverket er i seg selv viktig, men først og fremst bør det naturligvis spørres om pasientens situasjon vil bedres. La meg derfor si at det helt sentrale poenget for Regjeringen har vært at pasientperspektivet skal gjennomsyre hele lovverket. Hensikten med lovene er å fremme en helsepolitikk som bygger på respekten for menneskeverdet, rettferdig fordeling av rettigheter og plikter og en styrket rettsstilling for den enkelte. Det legges stor vekt på økt tilgjengelighet til helsetjenester og større grad av lik tilgjengelighet til disse tjenestene.

Gjennom disse fire lovforslagene blir regelverket enklere og mer tilgjengelig for brukerne enten det er pasienter, kommuner, fylkeskommuner, ledelse eller helsepersonell. Går ikke nærmere inn på dette, men vil konsentrere på det som er nytt i lovene.

3. Pasientperspektivet

Hva er så det konkrete i lovgivningen som gir helsevesenet et bedre pasientpersektiv ?

Lovforslagene inneholder flere viktige bestemmelser som klart styrker pasientens posisjon i forhold til helsevesenet. Pasienten gis flere reelle og konkrete rettigheter, men uten å bygge opp et system der prioriteringsspørsmålene i helsetjenesten avgjøres i rettssalene. Selv om de juridiske rettighetene styrkes, må vi sørge for at rett prioritering og oppfyllelse av pasientenes rettigheter i størst mulig grad skjer i helsetjenesten selv. Nye rettigheter i pasientrettighetsloven er:

• Pasientenes rett til å medvirke og til å bli informert om anbefalte undersøkelser og behandlinger, og rett til å delta i valg mellom alternative metoder gjennom eget samtykkeblir klart slått fast i lovforslaget. Det samme gjelder rett til innsyn i journalen. Disse rettighetene gjelder overfor hele helsetjenesten, ikke bare innenfor spesialisthelsetjenesten.
• Rett til vurdering av spesialisthelsetjenesten blir foreslått lovfestet. Den plikt til som i dag foreligger til å gi en vurdering av henviste pasienter innen 30 dager foreslås styrket. Pasienten gis en rett til å bli vurdert innen fristen(med klageadgang). Formålet er å sikre pasienten tilgang til spesialisthelsetjenesten, slik at pasienten ikke blir gående å vente for lenge på nødvendig spesialistundersøkelse. Bestemmelsen innebærer at pasienter som henvises til offentlige sykehus eller spesialistpoliklinikk har rett til å få vurdert sin tilstand innen 30 virkedager. Om nødvendig skal pasienten innkalles til undersøkelse for eksempel ved mistanke om alvorlig sykdom. Ordningen omfatter også privatpraktiserende med avtale med fylket.
• Rett til fornyet vurdering blir foreslått lovfestet. Dette vil blant annet gjelde for situasjoner der pasienten ikke er tilfreds med den første spesialistundersøkelsen, og at hans/hennes allmennlege er enig i dette. I disse tilfellene får man rett til fornyet vurdering hos en annen spesialist eller sykehus. Dette kan gjenopprette tillitsforholdet mellom pasient og helsetjenesten og eliminere mye usikkerhet om rett diagnose er stilt eller rett behandling er anbefalt. Likevel skal det føyes til at undersøkelser har vist at det store flertallet er fornøyd med den undersøkelsen og behandlingen de har fått i første omgang. Retten til fornyet behandling er ment å være en nødvendig ”luke” i systemet.
• Fritt sykehusvalg blir foreslått lovfestet. Dette er kanskje den reformen som vil få den største virkningen på sykehusdriften i første omgang. Det blir slutt på det man kalle ”stavnsbåndet” som i årtier nå har gjort den enkelte pasient helt avhengig av det sykehuset som man har bodd i nedslagsfeltet til. Noen kan ha hatt dårlig erfaring med dette sykehuset tidligere, eller mene at ventetiden er urimelig lang i forhold til andre steder i landet. I samråd med sin vanlige lege vil hver enkelt av oss i framtiden kunne velge det sykehuset vi mener er best ut fra ventetider, erfaring og kvalitet. Pasienten kan ikke velge et høyspesialisert tilbud for alminnelig, mer dagligdags lidelse. Innleggelser som øyeblikkelig hjelp omfattes ikke av ordningen og vil normalt skje ved nærmeste sykehus som har det tilbudet pasienten trenger.
• Det blir også lovfestet pasientombud i alle fylker. Fylkeslegen fortsetter å være et viktig klageorgan, men pasientombudet skal i tillegg være pasientenes talerør og bistå med informasjon, råd og veiledning. Det lovfestes at den som henvender seg til ombudet har rett til å være anonym dersom det er ønskelig.

Etter psykiatriloven er medvirkningsperspektivet styrket i psykiatrien, ved at det så langt som mulig skal tas hensyn til pasientens syn på behandlingen selv om pasienten er under tvunget psykisk helsevern.

Noen vil kanskje mene at motstykket til denne systematiske styrkingen av pasientposisjonen er at sykehusene får en ytterligere komplisert verden, som skaper bry og som i siste omgang blir til pasientens ulempe. Dette er ikke min oppfatning. Tvert i mot bør dette sees motsatt: At lovgivningen nå legger til rette for at pasienten kan bli brukt som ressurs. I næringslivet betones ofte verdien av at bedriftene har krevende etterspørrere, og på samme måten vil det bli nyttig at vi helsesektoren nå får mer krevende pasienter.

Et annet sentralt element i satsningen på å gjøre lovverket pasientorientert er tiltakene som tilsikter et mer helhetlig helsevesenet:

• I forslaget til lov om spesialisthelsetjenesten m m er det foreslått at fylkeskommunen pålegges plikt til å utarbeide individuelle planer for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester. Det foreslås en tilsvarende plikt for kommunehelsetjenesten. For å få til et koordinert tilbud til disse pasientgruppene er det viktig at tjenesteyterne samarbeider med hverandre, og det foreslås derfor at fylkeskommunen og kommunehelsetjenesten pålegges å samarbeide med andre tjenesteytere om planen.
• I utkastet til ny psykiatrilov er det likeledes foreslått at det skal utarbeides individuelle planer for pasientene. Dette skal sikre et mer langsiktig og samordnet perspektiv på behandlingen av psykiatriske pasienter.
• I spesialisthelsetjenesteloven foreslås at departementet gis fullmakt til å innføre ordning med pasientansvarlig lege og eventuelt andre grupper helsepersonell.
• Det foreslås videre at det i helseinstitusjon skal være en person som har det overordnete ansvaret for den enkelte pasients journal.

Et tredje element som understøtter pasientfokuseringen er markeringen av krav til helsetjenestenes forsvarlighet. I lovene fastslås det klart både for virksomhetene innenfor spesialisthelsetjenesten og for det enkelte helsepersonell at tjenestene som ytes skal være forsvarlige. I gjeldende lovgivning har disse kravene kommet mer indirekte til uttrykk. Jeg legger stor vekt på disse bestemmelsene fordi de så klart markerer hva som skal være referanserammen for alle aktiviteter i både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det gjelder enten det dreier seg om ledelsesmessige eller faglige forhold, at det er forsvarlighet overfor pasient og hensynet til pasient som på alle plan skal være styrende.

4. Ledelse og organisering

Et annet viktig område i lovforslagene er ledelse og organisering, og at det skal legges til rette for at dette skal understøtte helsetjenester med høy kvalitet som ytes på en effektiv og respektfull måte. Viktige bestemmelser i forslaget til spesialisthelsetjenestelov:

• Det foreslås at det på alle nivåer i sykehus skal være en ansvarlig leder. Det åpnes likevel for fleksible løsninger.
• Det er ikke tatt inn bestemmelser som forbeholder lederstillinger til bestemte yrkesgrupper. Sykehuseier og sykehusledelse kan selv ansette de ledere som er best egnet til å lede sin enhet slik at kravet om forsvarlige helsetjenester og øvrige målsettinger oppfylles. Det er altså ikke noen lovbestemmelse som sier at lege skal ha lederstillinger. Men det har også vært viktig at lovgivningen understøtter den legeposisjon som er nødvendig for helsevesenets tjenester skal være forsvarlige. Det sies klart i helsepersonelloven at når helsepersonell samarbeider er det legen som skal ta beslutninger i medisinske forhold som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient. I tillegg pålegger spesialisthelsetjenesteloven, for de tilfeller der leder ikke har den nødvendige kompetanse og der det er nødvendig i forhold til forsvarlighet, at det i sykehus skal pekes ut medisinsk faglige rådgivere. Det skal altså ikke risikeres at mangel på forståelse av medisinske forhold fører til ukvalifiserte ledelsesbeslutninger.
• Etter forslaget til psykiatrilov skal det være en faglig ansvarlig for å treffe vedtak etter loven. Dette skal som hovedregel være en psykiatrisk overlege, men det er mulighet for unntak. Utover det å treffe lovbestemte vedtak har ikke denne faglige ansvarlige lovfestede generelle ledelsesfunksjoner i psykiatrien.

5. Klargjøring av helsepersonells situasjon

• Ny helsepersonellov tar sikte på å samle og systematisere reguleringer av helsepersonells yrkesutøvelse i en felles lov. Dette for på en bedre måte ivareta krav til kvalitet og pasienters sikkerhet i helsetjenesten, samt bidra til tillit til helsepersonell og helsetjeensten. Lovforslaget skal bidra til økt fleksibilitet i bruken av helsepersonellets kvalifikasjoner.
  Kravene som stilles til helsepersonells yrkesutøvelse er i hovedtrekk en videreføring og generalisering av gjeldende rett for de grupper som i dag er offentlig godkjent/autorisert. Viderføringen gjelder både lovbestemte plikter, og plikter som det er antatt at også gjelder i dag selv om dette ikke uttrykkelig er fastsatt i lov. Dette gjelder f eks plikten til forsvarlighet som jeg har omtalt tidligere.
• Lovutkastet har videre bestemmelser om tildeling av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenninger, samt reaksjoner overfor helsepersonell ved brudd på lovens bestemmelser. Autorisajonssystemet skal som i dag være et statlig styringsmiddel for å ivareta pasientens sikkerhet i helsetjenesten. Styringsmiddelet knyttes til kontroll med yrkesutøvelsen, ved at en viss yrkesutøvelse forutsetter autorisasjon og at denne kan nektes utstedt og kan tilbakekalles. Ni nye yrkesgrupper foreslås autorisert. Det er nytt at også annet personell i helsetjenesten enn offentlig autoriserte reguleres direkte av loven.
• Kvakksalverloven foreslås endret ved at det presiseres at kvakksalverloven gjelder for personer som ikke omfattes av definisjonen helsepersonell i helsepersonelloven. Kvakksalverloven vil bli revurdert i sin helhet ved behandlingen av Arbakke-utvalgets innstilling.
• Det foreslås opprettet en helsepersonellnemnd som skal være en uavhengig klageinstans i forhold til Helsetilsynets enkeltvedtak når det gjelder administrative reaksjoner mot helsepersonell. Etter dagens rettstilstand kan som hovedregel ikke Helsetilsynets avgjørelser påklages. To forvaltningsmessige instanser som kan behandle denne type saker, vil derfor bidra til bedre rettssikkerhet for helsepersonell samtidig som det er bedre egnet til å skape allmenn tillit til systemet.

6. Økt rettssikkerhet for psykiatriske pasienter

• Det er pasientens behov som skal være bestemmende for om det skal være psykisk helsevern i eller utenfor institusjon. På grunn av reaksjonene fra høringsinstansene, og da særlig brukerorganisasjonene, er det ikke foreslått at tvunget psykisk helsevern skal kunne skje i pasientes eget hjem. Tvungent psykisk helsevern skal imidlertid kunne skje i form av tvungent oppmøte på poliklinikk.
• Tvangstiltak og andre restriktive tiltak blir bedre regulert i loven, og det blir satt klarere grenser for bruk av tvangstiltak. Klagemulighetene utvides i vesentlig grad.
• Kontrollkommisjonen blir opprettholdt som klage- og kontrollorgan i psykiatrien. Det blir nå klart lovfestet at én av medlemmene selv skal ha vært pasient, eller skal representere pasient- eller pårørendeinteresser.
• Rettssikkerheten styrkes ved at kontrollkommisjonen automatisk etterprøver vedtak om tvungent psykisk helsevern etter 3 måneder, selv om det ikke er klaget.
• Tvunget psykisk helsevern kan ikke lenger i prinsippet være tidsubestemt. Etter ett år må kontrollkommisjonen samtykke til forlengelse.