Helseminister Dagfinn Høybråten:

Nasjonal politikk for folkehelse og forebygging

Innlegg ved "Det gode liv"
Nasjonal folkehelse- og forebyggingskonferanse

29. januar 1998

1: Innledning: forutsetning for det gode liv

Tusen takk for invitasjonen til å holde dette innlegget.

Jeg er glad for at Sosial- og helsedepartementet er medarrangør av denne konferansen. Det er et viktig tema. Når mennesker deler ideer og erfaringer, øker det mulighetene for at resultatene kan omgjøres til praktisk politikk. Allerde på min første arbeidsdag flagget jeg at forebyggende helsearbeid blir viktig for denne regjeringen. Det kom også klart til uttrykk i det budsjettforslag vi i høst la fram og fikk vedtatt i Stortinget.

Det gode liv som tittel på en folkehelse- og forebyggingskonferanse er egnet til å skape refleksjon. Jeg vil derfor si noe om helsens betydning for det hele menneske, -og dette menneskes forhold til samfunnet rundt seg, slik jeg ser det. Det hele menneske består ikke bare av kropp, men også av sjel og ånd. Det gode liv er et liv der kroppslige, sjeldige og åndelige sider av livet er i balanse.

Peter F. Hjorts definisjon av helse er: Helse er å ha overskudd til å møte hverdagens krav.

Helse betyr ikke alt for det gode liv. Men det gode liv betyr svært mye for helsen.

For meg som enkeltmenneske er det viktigere at jeg blir sett av de som er rundt meg, at jeg erfarer vennskap og kjærlighet enn at min helse er optimal.

I SSBs helseundersøkelse fra 1995 rapporterte nesten 3 av 5 nordmenn at det hadde en eller flere sykdommer. Samtidig vurderte 4 av 5 sin egen helse som god eller meget god. Helsen ble først sett på som dårlig når sykdom gjorde at en ikke kunne utfolde seg som før, eller en ikke kunne fungere tilfredsstillende i jobb, eller hvis de sosiale båndene var svake. Dette kjenner vi igjen fra hverdagen for oss selv og de som er rundt oss. Spør vi folk om hva som er viktig for deres helse, er folk mest opptatt av faktorer som fremmer trivsel og et godt liv, som f.eks et godt forhold til venner og familie, en trygg arbeidsplass, frisk luft og gode offentlige kommunikasjonsmidler.

Selv om det altså viser seg at vi vurderer helsen som god til tross for sykdom, så lever idealet og myten om et liv uten sykdom. Tabloidpressen og ukebledene er full av artikler om hvordan vi kan screene, behandle eller operere oss til et liv uten plager, sykdommer eller overvekt. Det er god grunn til å spørre: Er vi i ferd med å få en raffinert helsekultur hvor mange er villig til å bruke store ressurser på helsesjekker, risikoeliminering og piller "for sikkerhets skyld"? I en endeløs jakt på drømmen om det gode liv uten plager, smerte og motgang?.

Hvorfor jakter vi etter å være optimalt friske, når det i realiteten er slik at helsen kan være god til tross for sykdom? Drømmen om det optimale, lytefri og friske: -er det samtidig drømmen om mennesket som maskin?

2: Helse og livsstil

Et problem med helsebegrepet er at det assosieres med en utopi. "Helse er ikke bare fravær av sykdom, men en tilstand av fullstendig psykisk, fysisk og sosialt velvære" heter det i Verdens helseorganisasjons definisjon fra 1950-årene. Innebærer det et himmelrike på jorden? Neppe. En tilstand av total velvære vil gjøre oss ute av stand til å mestre hverdagens utfordringer, -og lærer oss i liten grad til å forstå andre menneskers smerter, sorg eller behov for hjelp og støtte.

Et annet problem med dette helsebegrepet er at det språklig knyttes så tett til helsetjenesten og dermed til sykdomsbegrepet. Sverige deler disse klarere ved å snakke om hälso- och sjukvård, Danmark har sin sygdoms- og sundhedspleje. Her i Norge har begrepet friskvern etterhvert kommet mer i bruk.

Hvis helse er å ha overskudd til å møte hverdagens krav, så innebærer det noe annet enn WHOs definisjon. Vi kan være syke og samtidig ha god helse.

"Kultur og helse" er et prosjektsamarbeid mellom Norsk kulturråd og Sosial- og helsedepartementet. Det inneholder mange konkrete og kreative prosjekter, og flere av disse blir belyst senere i konferansen. Arbeidet som blir gjort under paraplyen "Kultur og Helse", kan bidra til at vi er mer ressursorientert enn sykdomsfokusert. Kultur og helse-satsingen må sees i forhold til Regjeringens overordnede mål om å fremme helse og redusere lidelse og sykdom. Innholdet i denne satsingen er bl a forskning med mål om å belyse helse- og sykdomskulturen i det moderne Norge, og bruk av kulturelle virkemidler i opplysningsarbeidet som kan bidra til at vi når flere, at forskjeller i helse reduseres ved at budskapet også når de som trenger det, -ikke bare de som i utgangspunktet lever sunt.

Vår livsstil bidrar til å skape sykdom. I 1993 døde det 46 623 mennesker i Norge. 7 av 10 av disse døde enten av hjerte- og karsykdommer eller av kreft. Også i sykelighetsstatistikken er det disse sykdomsgruppene som kommer tallmessig høyest ut: av utskrevne pasienter i 1995 hadde 21.9% hjerte-/karsykdommer, 17.8% hadde kreftsykdom. Trygdestatistikken viser de sykdommene som vi lever med: Nesten halvparten av sykepengetilfellene i 1996 skyldtes muskel-/skjelettsykdommer, 12 % skyldtes mentale lidelser.

Men livsstil innebærer mer enn risikofaktorer: min livsstil er samtidig for meg hvordan jeg lever med min familie og mine venner, hvordan min arbeidssituasjon og min fritid er.

Stadig flere opplever at livet preges av stress, prestasjonsjag og problemer med å henge med. Arbeidsforskningsinstituttet gjennomførte i 1996 en spørreundersøkelse blant 5000 arbeidstakere i norske bedrifter. Hele 35% av de som deltok i undersøkelsen svarer at de ofte eller av og til har plager som kraftig hjertebank, nervøsitet, angst, rastløshet eller følelse av tiltaksløshet p g a arbeidsmiljøet. Hver fjerde av oss opplever ganske ofte å få psykosomatiske smerter.

I oktober i fjor ble samme emne tatt opp i en artikkel i Dagbladet. Den danske arbeidspsykologen John Graversgård hadde en klar anbefaling til arbeidstakere:

"Selg arbeidskraften din, men ikke helsa di!"

Ofrer vi mer enn godt er for arbeidet og karrieren? Er det pengeverdi og tingenes verdi som styrer livene våre, og som er med på å gi oss våre sykdomsplager? Står vi i fare for å miste det som sosiologen Aaron Antonovsky kaller sammenheng i livet, som betegner en opplevelse av at livet er et forståelig, meningsfullt og overkommelig hele? Det er i tilfelle alvorlig for det gode liv og for helsen: Antonovsky hevder at det er opplevelsen av sammenheng som gjør at noen holder seg friske til tross for at de utsettes for belastninger. Jeg tror det er grunn til å rette en advarsel til arbeidsgivere som tror at de uten grenser kan suge ut tid, engasjement og krefter av sine arbeidstakere uten å gi sjanse til et helhetlig liv, til kroppens krav på balanse mellom arbeid og hvile og til nødvendig ivaretakelse av sosiale nettverk og sjelelig balanse. På samme måte må det ropes et varsko overfor arbeidstakere som tror de i faser av livet må selge ut alt som er kjært - for karrierens skyld. Stress- og karrierekarusellen er en alvorlig trussel mot de menneskelige verider i det god eliv.

Verdikommisjonen oppnevnes i statsråd imorgen, 30. januar -Hva er mer naturlig enn å utdype målene med kommisjonen når "Det gode liv" er tittelen idag? Hovedmålet med verdikommisjonen er å bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og snu negative utviklingstrekk i samfunnet.

En verdikommisjon kan ikke gi svar på vegne av oss alle eller debattere på vegne av folk. Arbeidet i kommisjonen kan likevel bidra til en etisk og verdimessig bevisstgjøring. Ideen om kommisjonen har allerede bidratt til å sette i gang en prosess: jeg møter stadig mennesker med ulike meninger om kommisjonen, men få som er likegyldige til den.

Samfunnets kvalitet er avhengig av folks moralske ryggrad -og av at vi deler et sett av felles verdier og normer. Selv om samfunnsstrukturene er viktige, krever et godt samfunn også noe av det enkelte menneske. Når vi har et bredt og solid felles verdigrunnlag i samfunnet, så er det med på å gjøre det lettere å leve sammen i gjensidig tillit og trygghet. Det enkelte menneskes bidrag er nødvendig for at fellesskapet og samfunnet tilsammen skal preges av dette verdifundamentet.

Kommisjonen skal identifisere verdier som samler bred oppslutning og som er viktig for et godt samfunn. Den skal fremme refleksjon og samtale om etiske hverdagsspørsmål og bidra til en ansvarsmobilisering i samfunnet. Kommisjonen må samtidig finne en rett balanse mellom det som skal være felles samlende verdier og den enkeltes rett til å velge verdier som ikke nødvendigvis deles av andre. Den enkelte må ha sin frihet til å leve ut sin forståelse av det gode liv dersom det ikke skader andre og virker samfunnsnedbrytende.

Konkret: hva skal innholdet være? Hva er aktuelle utfordringer for kommisjonen? Det er nok av problemstillinger i samfunnet rundt oss. Media gir omtrent daglig sine innspill til aktuelle tema. Hva gjør vi f eks med atferd som er lovlig, men som bryter med vår oppfatning av rett og galt? Hvis handlinger som oppfattes som umoralsk av flertallet, ikke straffes så må vi diskutere seriøst hva dette kan føre til i forhold til folks rettsoppfatning. Hvilke konsekvenser får det når det medmennesker gjør, blir oppfattet som kynisk, brutalt, uanstendig eller grådig, -men likevel er lovlig? Eksemplene er mange:

• noen tjener penger på det som av andre oppleves som lovens smutthull
• idrett er ikke bare sunn massebevegelse, men også et kommersielt marked for kjøp og salg
• politikeres og næringslivslederes privatliv brettes ut i media
• vi overvåkes daglig gjennom det vi gjør og de stedene hvor vi er: hva vi gjør, hva vi kjøper, hva vi spiser og drikker.

Gjennom de siste ti årene har Markeds- og mediainstituttet med to års mellomrom undersøkt bl a nordmenns verdioppfatninger. Tendensen er at nordmenn i økende grad er opptatt av å dekke sine egne behov. Viljen til å dele med andre blir mindre selv om vår materielle rikdom stadig øker. I arbeidet er vi blitt mer opptatt av lønnen enn av innholdet. Svært mange som ikke sniker med trikken betaler fordi de er redde for å bli tatt, ikke fordi de mener at det er moralsk riktig å betale. På spørsmål om det er akseptabelt å beholde penger som vi finner, svarte 37 prosent ja i 1985. I 1995 mente halvparten at dette var akseptabelt, blant 15-19-åringer var dette tallet 79 prosent!

Har vi som er oppdragere, foreldre, skolen og politikere sviktet vårt ansvar som modeller? -Eller har vi ikke klart å få på dagsorden de moralske verdier som danner ryggraden i vårt samfunn? Er dette et formidlingsproblem hvor vi ikke klarer å få frem forskjellen på moral og moralisme?

3: Forebyggende og helsefremmende arbeid

I prioriteringsdiskusjoner mellom forebyggende og kurativ virksomhet har det blitt hevdet at det er uetisk å ta ressurser fra de syke for å bruke på de friske. -Men er det etisk å la folk bli syke hvis vi kan bidra til å holde dem friske? Hvis vi kjenner årsakene og risikofaktorene bak sykdom og sosiale problemer, så bør samfunnet iverksette tiltak som hindrer at flere får problemer. Vi må gjøre det vi kan for å skape et samfunn som fremmer helse, ikke sykdom.

Sosial- og helsedepartementet oppnevnte sist sommer et utvalg til å utrede styrking av folkehelsearbeidet i kommunene. Senere i dag vil utvalgets leder - ordføreren på Røst - orientere nærmere om dette arbeidet. Utvalget definerer folkehelsearbeid som:

"samfunnets totale innsats for å opprettholde, bedre og fremme folkehelsen. I dette ligger nødvendigheten av å styrke verdier som gir det enkelte individ og grupper muligheter for ansvar, delaktighet, solidaritet, mestring og kontroll over eget liv og situasjon"

I en delutredning som jeg akkurat har mottatt, kommer utvalget med en rekke viktige poenger:

• Skal folkehelsearbeidet gi resultater, må det forankres lokalt. Det er i lokalsamfunnet at folkehelsen utvikles og vedlikeholdes, ganske enkelt fordi det er her folk bor og virker.
• Folkehelsearbeidet er først og fremst er en politikerjobb. Politikerne er med sitt ansvar for folks velferd og for samfunnsøkonomien den gruppen som skulle ha de mest legitime interesser av å utvikle det helsefremmende og forebyggende arbeidet.
• Folkehelsearbeid er ikke en sak primært for helsepersonell. Skal vi lykkes, kreves det samspill mellom politikk, administrasjon, frivillige grupper og organisasjoner og alle samfunnssektorer. Helsetjenestens bidrag vil ofte være å gi gode medisinske og andre helsefaglige råd basert på kunnskap og erfaring til andre aktører.
• Målet med godt folkehelsearbeid må, i tillegg til å fremme helse og forebygge sykdom mv, være å øke befolkningens selvfølelse og respekt for seg selv og andre. Gjennom deltakelse kan vi alle komme til å bety noe og være etterspurt, hver på vårt område. Flere folkehelseprosjekter har vist at dette er oppnåelig, og at med felles innsats og pågangsmot går det an å gjøre det som synes umulig, mulig.

Folkehelseutvalget skal avgi sin hovedutredning i mai 1998, og den vil bli sendt på en bred, offentlig høring før departementet tar standpunkt til forslagene.

Livsstilsvaner legges i tidlig alder. Utvikling av sunne og gode levevaner og valg av positiv helseatferd er avhengig av et godt samspill mellom kropp og sjel, mellom mestring av psykiske og fysiske utfordringer. Det er derfor viktig å satse på helsefremmende arbeid overfor barn og unge.

I Aksjonsprogrammet barn og helse 1995-99 er hovedmålsettingen å stimulere til organisasjonsutvikling på kommunalt plan for å utvikle gode oppvekstkår for barn og unge i alderen 0-18 år. I denne målsettingen ligger nettopp erkjennelsen av at helsesektoren alene ikke kan løse dagens sammensatte problemer.

Aksjonsprogrammet er forankret hos fylkeslegene, og det er etablert tverrsektorielle koordineringsgrupper i alle fylker. I dette programmet blir de nasjonale innsatsområdene fra Forebyggingsmeldingen (St meld nr 37 1992-93) relatert til barn og unge. Disse områdene er: Forebygging av psykososiale problemer, belastningslidelser, ulykker, og astma- allergi og inneklimasykdommer.

Vi står overfor store utfordringer når det gjelder å endre perspektiv fra sektortenking til helhetstenking, og fra flerfaglige arbeidsmetoder til reelt tverrfaglig samarbeid. En annen utfordring er å få barneperspektivet inn som en akseptert premiss i kommunenes planarbeid. Aksjonsprogrammets medarbeidere på fylkesnivå motiverer kommunene til å styrke det tverrsektorielle arbeidet for å få til et helhetlig helsearbeid der de ulike satsingsområdene blir sett i sammenheng. De formidler erfaringer fra gode utviklingsarbeider, blant annet fra en rekke prosjekter som angår utvikling av gode nærmiljø. I disse prosjektene er styrking av sosiale nettverk, etablering av treffsteder for samhandling, og deltakelse viktige faktorer. Dessuten gis det tilbud om kompetanseheving innenfor alle de nasjonale satsingsområdene og innenfor tverrsektorielt samarbeid.

Gjennom det toårige informasjonsprosjektet Barn i bevegelse har vi i samarbeid med flere andre departementer lykkes i å sette ulike sider ved temaet lek og fysisk aktivitet på dagsordenen i norske medier. Målet med prosjektet er å spre informasjon og kunnskap om den betydningen lek og fri utfoldelse har for barns utvikling, til fagfolk og til befolkningen generelt.

Det er sider ved samfunnsutviklingen som er med på å begrense barn og unges muligheter til å være fysisk aktive på egne premisser, og undersøkelser i ulike forskningsmiljøer viser at barn og unge i dag er for lite fysisk aktive. Vi vet at fysisk aktivitet fremmer trivsel og helse, og at mangel på fysisk aktivitet øker risikoen for helseplager. Fysisk aktivitet og stimulering av barns bevegelsesutvikling er derfor et viktig virkemiddel i det helsefremmende og forebyggende arbeidet, særlig med sikte på forebygging av belastningslidelser.

Harstad kommune er et godt eksempel på at forebygging nytter: målrettet samarbeid på tvers av sektorer har ført til reduksjon i ulykker i kommunen:forbrenningsskader ble halvert i løpet av en 7-års periode. Hos eldre ble bruddskader pga fall redusert med totalt 10%, av disse var det 29% færre bruddskader i hjemmet blant kvinner 65-79 år, hos eldre menn ble bruddskader pga fall i trafikale områder om vinteren halvert. I Harstad blir det understreket at kunnskap om lokale skadetall har vært viktig for planlegging, motivasjon og oppfølging.

Kommunen er hittil den eneste i landet som er gitt status som Trygt Lokalsamfunn, men flere kommuner er i ferd med å komme etter. Dette er en internasjonal godkjenningsordning for kommuner som gjør en god ulykkesforebyggende innsats. Trygge lokalsamfunn er et sentralt virkemiddel i Handlingsplan for forebygging av ulykker i hjem, skole og fritid (1997-2002), som er utarbeidet i samarbeid mellom ni departementer.

Dette er eksempler på forebyggende innsats som baserer seg på langsiktig og konkret arbeid.Et av kjennetegnene ved det forebyggende arbeidet er at resultatene ikke kommer umiddelbart. For å forklare dette blir ofte Piet Heins tre T-er brukt: Ting Tar Tid. Selv om det er sant nok, så er det en fare for at tiden blir en sovepute: selv om vi tar tiden til hjelp så kommer ikke resultatene av seg selv.

Jeg vil derfor lansere en alternativ forebyggingens tre T-er: Tydelige Tiltak over Tid.

I statsbudsjettet for 1998 er det satset sterkt på det forebyggende arbeidet mot kreft. Innsatsen er rettet mot to viktige områder for forebygging: Arbeidet med å redusere bruken av tobakk og arbeidet for et best mulig kosthold. Samlet kan i overkant av ett av tre tilfeller av kreft knyttes til kostholdsfaktorer og nesten like mange til tobakksrøyking. Det er derfor store gevinster å hente i helsearbeid rettet mot kosthold og røyking. Dette er også viktige områder i forebygging av hjerte- og karsykdommer.

I det tobakkskadeforebyggende arbeidet satses det på tiltak i ungdomsskolen og den videregående skolen, styrking av røyketelefonen, og på tiltak overfor gravide og småbarnsforeldre. Når det gjelder forebyggende ernæringsarbeid legges det særlig vekt på tiltak for å øke inntaket av frukt og grønnsaker, og å redusere inntaket av fett. Barn og unge er også her en viktig målgruppe, og det arbeides med å få til en ordning med servering av frukt og grønnsaker i skolen.

Det er viktig at også ernæringsarbeidet og det tobakkskadeforebyggende arbeidet sikres en sterkere lokal forankring.

4: Oslo-undersøkelsen

I en artikkel i siste nummer av Legeforeningens tidsskrift bidro Brekke, Hjortdahl og Thelle til å slå hull på endel myter om Oslo. Selv om byen som helhet har nest høyest dødelighet i landet, finner vi både den høyeste og den laveste dødeligheten i landet innen Oslo by. Variasjonen de 25 bydelene imellom er betydelig og vedvarende. Forventet levealder for menn i Oslo ytre vest er nå 76 år, mens den er 69 år i indre øst. Også sosiale faktorer som inntekt, utdanning, bolig, andel arbeidsledige og uføretrygdede fordeler seg på samme måte mellom øst og vest.

I den såkalte Oslo-undersøkelsen er det funnet betydelige regionale ulikheter også i sykdomsrisiko mellom Oslo indre øst og ytre vest. Det er en markert øst-vest-variasjon i alle risikovariablene for hjerte- og karsykdommer. I indre øst er for eksempel halvparten av innbyggerne dagligrøykere, mens mindre enn tre av ti røyker daglig i ytre vest. Andre sykdommer hvor skillet mellom øst vest er klart er tuberkulose og leddgikt. Samtidig som det er dobbelt så mange fysisk aktive menn i ytre vest som i indre øst er det tre ganger så mange fysisk aktive kvinner i ytre vest som det er i indre øst.

Hovedforklaringen på disse regionale ulikhetene antas å være forskjeller i sosioøkonomiske forhold som utdanning, inntekt og andre levekårsindikatorer. Innen Oslo eksisterer store forskjeller i levekår, og den sosiale kløften går fortsatt mellom øst og vest i byen. Forskjellene i levekår mellom de ulike områdene samsvarer altså nært med sykdomsrisiko og dødelighetsforskjell.

Etter min mening er det interessant at undersøkelsen så klart setter fingeren på at sammenhengen mellom sosiale faktorer og dårlig helse ikke er et storbyfenomen i seg selv, men at det er de store forskjellene innenfor et lite geografisk område som er karakteristisk for byen. I artikkelen blir det stilt spørsmål ved om helsetjenesten har muligheter til å motvirke disse ulikhetene, -og det blir konkludert med at helsevesenets tiltak bare vil medvirke til å tildekke de sosiale problemene og deres årsaker.

Konklusjonen er i tråd med den såkalte 10/90-regelen; helsevesenet har ikke virkemidler for å påvirke mer enn 10% av vår helse. Men helsevesenet har et ansvar for å ha oversikt over faktorer som påvirker helsen, -og for å være pådrivere for at tiltak iverksettes også i andre sektorer.

5: Avslutning: den menneskelige faktor

Hver 3. storbyboer kjenner ikke naboen sin. I sitt nærmiljø mangler de det sosiale fellesskap som er med på å skape den mening og helhet som Aaron Antonovsky kaller sammenheng i livet. Den helheten som er så viktig for at vi skal mestre dagliglivets krav.

Samtidig: halvparten av den voksne norske befolkning bruker jevnlig sin fritid til å gjøre en frivillig innsats, i et omfang som Røde kors anslår til 71 000 årsverk. Dette organisasjonslivet er vesentlig for at folk skal oppleve å bli sett og hørt av andre.

Det er viktig å bli sett og hørt, at noen kjenner meg. Å ha familie og venner, nabolag, menighet og organisasjonsliv hvor jeg er en av dem som hører til. Det betyr noe at det blir forventet at jeg skal komme på møter, dugnad og samlinger, og at det er noen som legger merke til det hvis jeg f eks er syk og må melde avbud.

Offentlig ansatte kan ikke sitte på hver sin tue og tro at de alene forvalter den kunnskap og kompetanse som skaper det gode liv. Samarbeid over sektorgrensene -også med frivillige organisasjoner, brukerrepresentanter og privat sektor, -vil i økende grad bli nødvendig for å nå våre mål.

På dette området må den enkelte bidra til selv å skape et sosialt fellesskap. Men vi er alle en del av det sosiale nettverket, og vår omsorg, nærhet og støtte er viktige bidrag for å hindre at de som er rundt oss faller ut av fellesskapet.

De virkelig store problemene i samfunnet er ikke budsjettbalanse og inflasjonsfare. De største samfunnsproblemene springer ut av hjertene. På dette området er ikke løsningene politiske Men som politiker er det viktig å sette ord på og løfte opp denne sfæren i livet. Vi kan ikke bevilge oss til vennskap og kjærlighet. Nærhet, varme og innlevelse er et undervurdert område fordi disse "løsningene og tiltakene" ligger -og må ligge -på det individuelle plan. Men de er ikke mindre viktig selv om det ikke behandles og omtales så ofte i offentlige dokumenter.

Når målet er å bidra for å skape et godt liv for alle, står vi overfor en rekke sammensatte problemer som krever sammensatte løsninger. Som helseminister vil jeg understreke at veien til et godt liv i et sunt samfunn ikke går gjennom mer terapi eller medikamenter. Vi har ansvar for et offentlig hjelpeapparat som stiller opp når helsen eller nettverket svikter. Men den enkelte må i større grad få tro på sitt eget bidrag til sin helse, føle seg sikker på at jeg er den viktigste ressursen i mitt liv.

Sosiale nettverk blir på mange måter grunnstener og fundament i det gode liv, fordi det er her enkeltmennesket har sine nære bånd til familie, venner, naboer og andre som vi bryr oss om. Sosiale nettverk er noe vi ikke kan vedta skal bygges ut. De må veves av oss selv. Trådene i veven er gjensidigheten, samhandlingen som ligger i at vi tar ansvar for hverandre og det samfunnet vi lever i.

Derfor betyr ikke helse alt for det gode liv. Men det gode liv betyr svært mye for helsen.