Helseminister Dagfinn Høybråten

Regjeringens opptrappingsplan for barne-, ungdoms og voksenpsykiatrien

Åpningsforedrag ved Norsk sykehus og helsetjenesteforenings psykiatrikonferanse 19. november 1998, Gardermoen Airport Hotell.

Takk for invitasjonen. Å innlede om regjeringens opptrappingsplan for psykisk helse i denne forsamlingen må være en anledning til å så i fruktbar jord. Psykiatriens tid er kommet.

Velferdsveksten i dette århundret har vært enorm. Det er ikke på materielle området problemene er størst. Det er finnes mennesker i dagens Norge som nesten forkommer, ikke av sult og frost, men av rusmidler, ensomhet og fortvilelse.

Det er kanskje vår tids frost - mangelen på god menneskelig kontakt, at det kanskje er nok å leve av, men mindre å leve for.

Kulturen endres og rammene for våre liv likeså. Sykdomspanoramaet endres både i somatikken og psykiatrien. Det har blitt lettere både å få og å søke hjelp. Samtidig har sykdomsbegrepet blitt utvidet. Vi har dessuten større forventninger til å få hjelp. På denne måten kan vi si at vi er i en situasjon der forekomsten av psykiske lidelser øker samtidig med at etterspørselen øker. Det ligger nærmest i sykdommens kjerne og i dens kjølvann at det er vanskelig å be om hjelp, kreve noe når vanskene begynner å tårne seg opp. Vi skal være glade for at mennesker med lidelser og plager som nesten i sin natur fører til at de er tause og krever lite, både kan kreve mer for seg selv, har brukerorganisasjoner som presser og får en naturlig plass i samfunnslivet. Folk vil ha hjelp. Det er en utfordring både for politikere og fagfolk

Jeg er glad for at vi har passert den milepelen det representerer at Stortinget i juni sluttbehandlet og vedtok hovedtrekkene i den forpliktende opptrappingsplanen for psykisk helse som Regjeringen la fram i mai i år. Det er videre meget positivt at det da ble uttrykt en bred politisk enighet om hovedlinjene i planen. Denne enigheten uttrykker vilje til å ta et løft som virkelig monner for gruppen mennesker med psykiske lidelser, en gruppe som ikke bare er meget stor men der vi finner mange blant de som har de dårligste levekårene og som mottar svakest tilbud fra tjenesteapparatet.

I statsbudsjettet for 1999 er profilen å gi prioritet til dem som trenger det mest. Derfor kommer helse- og sosialpolitikken først, med innsatsområder som eldre, psykiatri og kreftomsorg. Regjeringen vil sikre økt ressurstilgang til helsetjenesten framover, samtidig som vi vektlegger at eksisterende ressurser må brukes på en effektiv måte. Det er for 1999 lagt opp til en betydelig ressursvekst for helsetjenesten. Forslaget til 1999-budsjett innebærer en økning med 10.7 % i forhold til 1998-budsjettet. Når en korrigerer for pris- og lønnsvekst og enkelte tekniske forhold, er den reelle veksten på ca 4%, eller mer enn 6 milliarder kroner. Av dette går ca 400 mill til psykiatrien.

Mesteparten av veksten i fylkers og kommuners inntekter kommer i 1999 gjennom øremerkede midler. Det har sammenheng med regjeringens satsing på de nevnte høyt prioriterte områdene. Inntektsveksten i kommunesektoren blir først og fremst knyttet til handlingsplaner på områder som kreft, utstyr, psykiatri og eldreomsorg – med sikte på økt aktivitet som kommer befolkningen direkte til gode som ulike typer tjenesteproduksjon og behandling.

Opptrappingsplanen for psykiatrien har som siktemål å legge grunnlaget for en utbedring av bristene som forekommer i alle ledd i behandlingskjeden. Jeg vet at dere er vel kjent med dem, men nevner noen:

• det forebyggende arbeidet er for svakt
• det er for dårlig utbygde tjenester i mange kommuner
• det er for få tilgjengelige behandlingsplasser i sikkerhetsavdelinger og psykiatriske sykehus
• det er for høye terskler for pasientene og for vanskelig å slippe til
• det går for lang tid fra første sykdomstegn til behandling settes inn
• det er for dårlig oppfølging etter utskriving fra sykehus
• det er for mange pasienter som blir skrevet ut for tidlig
• det er for dårlig kvalitetssikring av tjenestene

Opptrappingsplanen legger opp til en styrking av alle ledd i tiltakskjeden. Målet er å skape et helhetlig og sammenhengende behandlingsnettverk, der brukerperspektivet hele tiden skal stå i fokus.

Hovedsatsingsområdene er

• styrking av brukerrettede tiltak – med vekt på medvirkning fra brukere og pårørende
• styrking av tilbudet i kommunene med vekt på forebygging og tidlig hjelp, samt bedre og flere tilbud til dem som trenger det
• omstrukturering og styrking av voksenpsykiatrien, med flere aktive døgn- og dagbehandlingsplasser, primært gjennom utbygging av distriktspsykiatriske sentre
• utbygging av barne- og ungdomspsykiatrien bl.a. med 205 nye døgnplasser og 265 nye dagplasser
• stimulering av utdanning og forskning

Hvis vi omsetter dette i ”tallenes tale”, utgjør dette over 8-års perioden en samlet økonomisk styrking der om lag 6,3 milliarder kroner utover dagens nivå skal investeres i løpet av planperioden og der de statlige øremerkede tilskuddene til drift skal økes med 4,6 milliarder kroner i forhold til 1998-nivået.

Jeg vil trekke fram noen viktige elementer i grunnlaget for satsningen.

Brukermedvirkning står sentralt i planlegging, utvikling og drift av tjenestene på alle nivåer. Dette er også sterkt fremhevet av Sosialkomiteen flere steder i innstillingen. Det påpekes hvordan brukerne representerer en ressurs i behandlingen, ikke bare ved sin førstehåndskunnskap om problemer og behov, men også ved at de kan hjelpe hverandre og avlaste behandlingstilbudet

De pårørendes rolle ble sterkt vektlagt av Sosialkomiteen. De pårørende har ofte betydelig innsikt i psykiske lidelser, og utgjør som komiteen påpeker, en viktig ressurs både for den enkelte som har slike lidelser og for behandlingsapparatet. Viktigheten av at de pårørende ikke opplever å bli stående alene med omsorgen for den syke må understrekes i denne sammenhengen.

Satsningen må også bygge på innsatsen til frivillige organisasjoner, frivillighetssentralene og engasjerte enkeltpersoner. Ikke minst gjelder dette i byggingen av sosiale nettverk med den forebyggende virkning dette vil ha. Når det gjelder forebyggingen av psykososiale problemer, vil jeg også understreke betydningen av familienes rolle og den trygghet disse kan gi, ikke minst for barn og unge.

Planens verdigrunnlag

Grunnlaget for den sterke satsingen på psykiatrien er selvsagt de svakheter som er dokumentert. Men innrettingen og prioriteringene handler også om verdier og menneskesyn. Vi må innrette vår politikk etter et kompass som peker i retning av et varmere og mer menneskelig samfunn som bygger på mennesker som viser medmenneskelighet, har omsorg for de svakeste, tar ansvar for hverandre, for miljøet og for kommende generasjoner

Det er med utgangspunkt i dette politiske grunnlaget Regjeringen framhever at mennesket skal stå i sentrum for samfunnsbygging og samfunnets institusjoner. Utgangspunktet er at mennesker kan og vil være aktive deltakere i samfunnet, som borgere, ikke bare som kunder og klienter.

Å kunne leve et godt liv og være godt innlemmet i det samfunn og den kultur man er en del av, er et grunnleggende velferdsgode. Mange mennesker med alvorlige psykiske lidelser mangler dette velferdsgodet i større eller mindre grad. De er blant dem som har de dårligste levekårene og som mottar svakest tilbud fra tjenesteapparatet. De har dårlig økonomi og vanskelig for å skaffe seg eller beholde bolig, arbeid og venner. Mange lever sosialt isolert og har lite kontakt utover hjelpeapparatet. Samtidig er psykiske lidelser svært utbredt. Disse lidelsene er den nest største diagnosegruppen både ved langtidssykemelding og uførepensjon.

Det er bred tverrpolitisk enighet om at det er på høy tid å ta et løft for mennesker med psykiske lidelser.

Opprioriteringen av tilbudene på dette området må settes inn i et perspektiv som kan bidra til å øke forståelsen for psykiske lidelser, styrke mulighetene for integrering og dermed redusere faren for utstøting. Sosialkomiteen pekte på at Jaglandregjeringens melding kunne virke for lite problematiserende når det gjelder beskrivelser av befolkningens holdninger til psykiske lidelser.

En person med psykiske problemer må ikke bare ses som pasient, men som et helt menneske med kropp, sjel og ånd. Nødvendig hensyn må tas til menneskets åndelige og kulturelle behov, ikke bare de biologiske og sosiale. Psykiske lidelser berører grunnleggende eksistensielle spørsmål. Brukernes behov må derfor være utgangspunktet for all behandling og kjernen i all pleie, og dette må prege oppbygging, praksis og ledelse av alle helsetjenester. Det er en særlig utfordring å utforme tjenestetilbudet på en måte som også imøtekommer behovet hos etniske minoriteter.

Målet med tjenestetilbudene til mennesker med psykiske lidelser må være å fremme uavhengighet, selvstendighet og evnen til å mestre eget liv. Skal dette målet oppnås må tjenestetilbud og behandling ses i et slikt perspektiv. Perspektivet i behandling og tjenestetilbud må være tilstrekkelig bredt til at dette blir mulig. Det enkelte menneske som har en psykisk lidelse kan ha behov for tjenester fra ulike sektorer og forvaltningsnivåer samtidig. Sektorer og tjenesteytere må derfor legge til rette for en slik samtidighet og se det som en oppgave å bidra aktivt til å etablere behandlingsnettverk på tvers av sektorgrenser og forvaltningsnivåer.

Regjeringen legger til grunn følgende overordnede prinsipper for den foreliggende opptrappingsplan:

• forebygging der dette er mulig, og i hvert fall å søke å påvirke forløp, alvorlighetsgrad og konsekvenser
• pasienten først, - brukernes behov skal avgjøre hvilket tilbud som skal gis ut fra et helhetlig menneskesyn
• ansvaret for tjenestene skal følge øvrig ansvarsfordeling innen helse- og sosialtjenesten
• mest mulig frivillighet, - behandlingen må gis i mest mulig åpne normaliserte og frivillige former
• mest mulig normalt liv, - velferd, økt livskvalitet og deltakelse i samfunnslivet gjennom uavhengighet, selvstendighet og evne til å mestre eget liv

Brukerperspektivet

Brukerperspektivet står sentralt i Regjeringens politikk. Brukermedvirkning tar utgangspunkt i respekten for det enkelte menneske og er i vårt samfunn et gode i seg selv. En åpen forvaltning og deltakelse i offentlig planlegging er eksempler i denne sammenhengen. Videre har brukerne sine erfaringer, kunnskap og innsikt i hvordan tilbudet fungerer. Dette vil i mange tilfelle være en viktig supplering for fagfolk, politikere og administrasjon, og kan bidra i planlegging, utforming og drift av et bedre tjenestetilbud. Dette gjelder også deltakelse i kontrollkommisjoner og kvalitetsutvalg. For brukere som engasjeres i medvirkning representerer dette en aktivisering som kan styrke mulighetene for å kunne mestre eget liv. Brukermedvirkning kan bidra til økt åpenhet omkring psykiske lidelser, og “gi disse et ansikt” og bidra til en holdning at “også vi kan”.

Planen prioriterer brukerrettede tiltak med utgangspunkt i respekt for den enkelte, og et mål om at brukermedvirkning skal bidra til tjenestens kvalitet. Brukermedvirkning skjer på ulike nivå. Brukerne skal ha mulighet til å utøve innflytelse over sin egen behandlingssituasjon og delta på et mer overordnet nivå ved utformingen av tjenestetilbudene. Det er satt i gang ulike tiltak innen dette området, og de fremtidige behovene er store. En forutsetning for å realisere målet om økt brukermedvirkning er at også kommuner og fylkeskommuner prioriterer dette.

Sosialkomiteen understreket at de økonomiske overføringene til brukerorgansisasjonene må økes i årene fremover. Brukerorganisasjonene innen psykiatrifeltet har spesielle utfordringer ved oppbygging av organisasjonene og ved brukerrepresentantenes deltakelse i organisasjonsarbeid og medvirkning.

Det er blant annet behov for opplæring av brukerrepresentanter som skal delta i kontrollkommisjoner, kvalitetsutvalg, i kommunal og fylkeskommunale planleggingsgrupper mv. Opplæringen kan f.eks. drives av brukerorganisasjoner, brukerstyrte sentra, kommuner og fylkeskommuner.

Departementet ønsker å stimulere til og bidra til etablering av brukerstyrte sentra. Brukerorganisasjonene skal selv være med på å bestemme hvordan sentrene skal utformes. Oppfølging av arbeidet med selvhjelpsgrupper vil bli vurdert i den forbindelse. Målsettingen er å opprette et brukerstyrt senter i hvert fylke.

Det er også behov for støtte til andre typer prosjekter i regi av brukerorganisasjoner. Mange organisasjoner tar initiativ til brukerrettede tiltak som trenger offentlig støtte. Det er viktig å støtte prosjekter som brukerne selv tar initiativ til, og som både andre brukerorganisasjoner og offentlige organer kan høste erfaringer fra. Jeg vil her trekke fram Mental Helse Norges hjelpetelefon som et viktig tiltak her. Departementet har inngått en avtale der hjelpetelefonen fullfinansieres som et nasjonalt tilbud med heldøgnsdrift bestående av to personer pr vakt.

Behovet for videre utbygging av eksisterende hjelpetelefoner vil bli vurdert.

Informasjonsspredning om hva det innebærer å ha en psykisk lidelse er viktig i arbeidet med å gjøre psykiske lidelser mindre tabubelagt. Arbeidet med informasjonsspredning er viktig for å alminneliggjøre og øke kunnskapen i befolkningen om psykiske lidelser. Informasjon om tjenestetilbudet, rettigheter og sykdomsbilder vil bli styrket. Brukerne trenger også informasjon om deres rettigheter og muligheter samt om brukerorganisasjoner og møtesteder.

I 1998 er det satt av 2 mill. kroner til informasjonstiltak. Kommunene og fylkeskommunene har fått melding om at det øremerkede tilskuddet for 1998 også skal kunne nyttes til informasjon til brukere og pårørende.

Bevilgningen til brukerrettede tiltak og informasjon foreslås økt med 25 mill. kroner i løpet av planperioden.

Kommunale tjenester

De kommunale tjenestene er og kommer til å bli en grunnsten i opptrappingsplanen. Det gjelder både i det forebyggende arbeidet og i daglig oppfølging både av barn og voksne med psykiske lidelser.

Det er sagt mange ganger før - forebyggende tiltak er sentralt når det gjelder psykiske lidelser. For det første vil godt forebyggende arbeid hindre unødvendige lidelser og senere komplikasjoner for den enkelte. For det andre er forebygging nødvendig ut fra et ressursperspektiv, i det man alltid vil oppleve å ha utilstrekkelige resurser i forhold til udekkede behov. På sikt er forebygging bedre resursbruk enn kostbar behandling.

Primærforebyggende arbeid er først og fremst et kommunalt ansvar. Jeg vil i denne sammenheng legge vekt på forebyggende arbeid rettet mot barn og ungdom. Vi vet at det er mye å vinne ved å arbeide på dette området. Barndom og ungdomstid er en sårbar fase i livet. Det er i denne tiden grunnlaget for psykisk helse i voksen alder legges. Men jeg tror vi har en lang vei å gå , mye nytt å skape for å drive målrettet forebyggende arbeid. Jeg oppfordrer dere alle til å være med å tenke og handle på dette området.

Vi må selvsagt bygge på de gode tiltakene vi har. Jeg tenker bl.a. på skolene som ved sitt personale og støttende helsetjenester evner å se utviklingstrekk hos elevene som kan føre til psykisk lidelse. Særlig viktig er det å ha høy beredskap for dette i ungdomsskolene og de videregående skolene. Erfaringer viser at dersom man setter inn tiltak på et tidlig tidspunkt, er muligheten stor for å hindre utbrudd av alvorlig psykisk lidelse. Helsestasjonene er også viktige aktører i det forebyggende arbeidet.

Det er viktig at kommunenes planlegging også omfatter barn og unge. Det har vist seg at svært mange av de kommunale psykiatriplanene ikke omhandler tiltak for denne gruppen, eller at de omhandles meget kortfattet. At også denne gruppen omfattes av de kommunale planene er viktig, ikke minst av hensyn til en styrking av det forebyggende arbeidet. Jeg vil derfor sørge for at dette blir vektlagt med nødvendig tyngde i den videre oppfølgingen av dette planarbeidet.

Det er viktig at de fylkeskommunale tjenestene med sin spesialkompetanse støtter kommunene i deres forebyggende arbeid. Dette innebærer ikke at fylkeskommunene skal overta det kommunale ansvaret på området, men legge forholdene til rette for å kunne støtte kommunene i deres arbeid. I utgangspunktet er det behov for at ansatte i kommunene som jobber med barn, ungdom, familier og voksne har en mulighet for veiledning og konsultasjon som direkte eller indirekte er forankret i kompetent psykiatrisk fagmiljø.

De aller fleste mennesker med psykiske lidelser, også svært alvorlige lidelser, bor utenfor institusjon, i et lokalmiljø - i en kommune. Selv om institusjoner og spesialisthelsetjenesten er i bildet i perioder, leves livet innenfor ganske vanlige rammer. Men behovet for hjelp og bistand er der.

Utgangspunktet er at kommunens ordinære tjenesteapparat skal møte behovene hos mennesker med psykiske lidelser. Skal dette oppfylles, må de ulike tjenestene styrkes både ved en kvalitativ tilrettelegging, og ved en kvantitativ styrking av eksisterende tjenester. Organiseringen av tjenestene skal ikke føre til en etablering av en særomsorg for mennesker med psykiske lidelser. Det er viktig at kommunene finner fram til en organisering som ivaretar brukernes behov for tilbud fra ulike tjenesteledd, sektorer og forvaltningsnivåer.

For voksne er det særlig viktig å ha en bolig som gir menneskelig verdighet, å bli trukket med i et fellesskap og unngå sosial isolasjon, og å ha tilgang på meningsfylt aktivitet og om mulig sysselsetting. Mellommenneskelig omtanke og omsorg kan ikke besluttes av offentlige myndigheter. Men det er en viktig kommunal oppgave å legge til rette slik at sosiale nettverk dannes og at færrest mulig opplever sosial isolasjon og ensomhet. På den måten forebygges menneskelige lidelser og samfunnsproblemer.

Det er viktig å se tiltakene som foreslås styrket også i et slikt perspektiv. Sosialkomiteen fremholdt at de kommunale tilbudene bygges ut tidlig i perioden. En slik tidlig utbygging av disse tjenestene vil medføre særskilte utfordringer når det gjelder veiledning og oppfølging av kommunene.

Fylkeskommunale tiltak for voksne

Det er store strukturproblemer innen psykisk helsevern for voksne, bl.a. med feilplassering av mange pasienter. Det er også i en del tilfelle problemer mht. kapasiteten. I sykehusavdelingene er det et stort antall pasienter som burde vært ved andre avdelingstyper, og ved langtidsinstitusjonene er det et stort antall pasienter som primært trenger kommunal omsorg.

Det er derfor behov for omstrukturering og styrking av fylkeskommunale psykiatriske tjenester til voksne. Disse tjenestene skal ut fra Stortingets behandling av psykiatrimeldingen omfatte psykiatriske sykehusavdelinger, distriktspsykiatriske sentre (DPS’er) og privatpraktiserende spesialister. Psykiatriske sykehjem skal enten omgjøres til mer behandlingsorienterte enheter under DPS’er, eller trappes gradvis ned etter hvert som de kommunale omsorgstjenestene bygges ut.

Distriktspsykiatriske sentre skal være aktive behandlingsenheter på lokalsykehusnivå som skal gi tilbud om korttids døgnopphold, døgnopphold for lengre tids behandling og rehabilitering, poliklinisk og ambulant behandling, dagbehandling, samt rådgivning og veiledning overfor kommunale tjenester. Utbygging av døgnplasser ved DPS’ene er viktig for å møte behovet bl a for intermediær- og rehabiliteringsplasser.

Med utgangspunkt i beregningene nedenfor kan styrkingen og omstruktureringen av det fylkeskommunale tilbudet til voksne i løpet av planperioden oppsummeres slik:

• antall døgnplasser for aktiv behandling økes
• antall dagopphold i DPS’er økes
• den samlede polikliniske kapasiteten økes
• antall plasser i psykiatriske sykehjem reduseres, men i et lavere tempo enn tilveksten av fylkeskommunale døgnplasser for aktiv behandling slik at det gjennom planperioden også totalt sett vil være en netto økning av antall døgnplasser (summen av antall plasser for aktiv behandling og antall sykehjemsplasser).
• en betydelig økning av bemanningen i voksenpsykiatrien
• økt innslag av leger, psykologer og høyskoleutdannet personell

Når det gjelder 2.-linjetjenesten vil jeg også trekke fram at det finnes det viktige institusjoner med et særskilt tilbud til en stor pasientgruppe. Ett eksempel her er Modum Bads Nervesanatorium som er en privat institusjon innen rammen av offentlige planer. I 1996 kunne institusjonen bare gi tilbud til om lag halvparten av dem som søkte om innleggelse, noe som viser et betydelig udekket behov for slike tilbud. Pasientene søker innleggelse etter i mange tilfelle å ha forsøkt poliklinisk behandling uten at dette har ført fram. Regjeringen har sett det som viktig at det er rom for slike institusjoner og vil innenfor rammen av opptrappingsplanen åpne for en utvidelse av kapasiteten.

Fylkeskommunalt tiltak for barn og ungdom

Barne- og ungdomspsykiatrien er et fagfelt som fortsatt trenger betydelig styrking. I tillegg til utbygging av institusjonsplasser er det behov for økt kapasitet til konsultasjon og veiledning til andre kommunale og fylkeskommunale helse- og sosialtjenester. For å ivareta barn og unges behov er det viktig at barne- og ungdomspsykiatrien bidrar til et fleksibelt og velfungerende samarbeid med andre tjenester som barnevernet, pediatrien, rusmiddelomsorgen og voksenpsykiatrien.

Det er en viktig forskjell mellom barne og ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien. I psykisk helsevern for voksne er det et stort behov for å omstrukturere tjenestetilbud og institusjoner. I psykisk helsevern for barn og ungdom er det et stort behov for å bygge opp nye tilbud og øke det samlede volum av tjenester. I dag ytes det tjenester til i underkant av 2% ( 22 500 i 1996) av befolkningen mellom 0 – 18 år. Behovet er anslått til ca 5% (50 000), og det er også målet i løpet av opptrappingsperioden.

Barn og unge har som voksne bruk for fleksible tjenester, og andre tjenester enn døgnplasser er ofte relevant. Alle fylker bør ha mulighet til å ta hånd om ungdom på døgnbasis, både akutt og for noe lengre tids utredning og behandling. Det bør også være mulighet for å arbeide daglig med barn for observasjon, utredning og intensiv nok behandling, og en bør ha mulighet for systematisk arbeid med hele familien samlet.

En legger opp til at hovedtyngden av det økte behandlingsvolumet skal komme ved opptrapping og effektivisering av poliklinisk virksomhet. Det legges i opptrappingsplanen til grunn en økt effektivitet på 50 pst. i forhold til dagens, en tilsvarende produktivitetsøkning som for de voksenpsykiatriske poliklinikkene.

Konkrete tiltak:

• antall døgnplasser for ungdom økes
• antall dagplasser for barn og unge økes
• flere fagpersoner til poliklinisk virksomhet

Finansiering av fylkeskommunale tiltak

Til denne omstruktureringen og styrkingen av tjenester for barn og voksne er det behov for statlig støtte. Dette gjelder særlig til omstrukturering og utbygging av tjenester som det dokumenteres at det er mangel på i det enkelte fylke. Fylkeskommunene får dekket utgiftene til investeringer som følger av opptrappingsplanen dels gjennom statlige refusjoner (60 %), dels gjennom styrking av frie inntekter (40 %) . Kapitalrefusjonsordningen utvides til å omfatte psykiatriske sykehus/sykehusavdelinger med virkning fra 1. januar 1999.

Tilskuddsmidlene til investeringer i fylkespsykiatrien vil derfor bl.a. bli fordelt på grunnlag av planer og søknader utarbeidet av den enkelte fylkeskommune. Planarbeidet er kommet ulikt langt i fylkeskommunene. For å øke tempoet og sikre at nasjonale målsettinger formidles på en god måte i dette arbeidet, er et særskilt sekretariat etablert for å gi fylkeskommunene bistand.

Samlede fylkeskommunale investeringer gjennom opptrappingsplanen i løpet av perioden er anslått til om lag 3.7 mrd. kroner.

Opptrappingsplanen innebærer en styrking av fylkespsykiatrien tilsvarende om lag 2.1 mrd kroner i økte driftsutgifter i løpet av planperioden. Fylkeskommunene er forutsatt tildelt driftsmidler til gjennomføring av opptrappingsplanen bl.a. ved en økning av eksisterende refusjonsordninger og ved økning av eksisterende øremerkede tilskudd fordelt etter objektive kriterier.

I tillegg til disse ”hjørnesteinene” innen psykisk helsevern, vil jeg ta fram andre viktige felt som opptrappingsplanen konkretiserer.

Arbeid og sysselsetting

Mennesker med psykiske lidelser har ofte problemer i forhold til arbeidslivet. Satsing på sysselsettingstiltak slik at flere kan komme i arbeid, står derfor sentralt. Dette må ses i sammenheng med utbyggingen av behandlings-, ettervern- og aktivitetstilbud i kommunene. Bedre tilbud på disse områdene er en forutsetning for at flere skal kunne benytte arbeidsmarkedsetatens tilbud. Det tas sikte på at Arbeidsmarkedsetatens innsats styrkes slik at 4000 flere personer får tilbud ved utløpet av planperioden, svarende til 186 mill. kroner i økte utgifter til personell og tiltaksplasser.

Departementet har ikke tilstrekkelig informasjon til å gi et presist behovsanslag her, men vil anslå dette til å omfatte om lag 4000 nye brukere.

Stortinget vedtok også at Regjeringen skal fremme en sak om hvordan en kan sikre gode og fleksible arbeidstilbud for mennesker med psykiske lidelser. Slike tilbud vil være et viktig tiltak for mange mennesker med psykiske lidelser. Opptrappingsplanen skisserer grunnleggende behov for den enkelte, og et av disse er nettopp å kunne delta i meningsfylt aktivitet. Tilrettelagte og fleksible arbeidstilbud for de som makter dette er viktige tiltak for å møte dette behovet. Det må derfor legges stor vekt på å oppnå et vellykket samarbeid med arbeidsmarkedsmyndighetene for å oppnå dette.

Samarbeid og samordning mellom forvaltningsnivåene

Stortinget vedtok blant annet at det må sikres forpliktende samarbeid mellom aktuelle sektorer og instanser og mellom forvaltningsnivåene. Et slikt samarbeid er meget viktig. Mennesker med psykiske lidelser har ofte behov for ulike tiltak samtidig, og det er vesentlig for et godt resultat at disse framstår som en helhet. Dette illustreres av bredden i tiltakene i opptrappingsplanen. Det er vesentlig at vi makter å gi målsettingen om å legge brukerperspektivet til grunn et praktisk og konkret innhold. Et samarbeid som beskrevet her er nødvendig for å oppfylle denne.

Jeg vil dessuten legge stor vekt også på at Sosial- og helsedepartementets ulike satsninger skal ses mest mulig i sammenheng med sikte på å oppnå samordningsgevinster både for brukerne og for kommunene.

Fastlegeordningen og det omfattende arbeidet med helselovgivningen vil også få stor betydning for psykisk helsevern. Alt dette er viktige virkemidler for å nå de mål vi har satt oss.

Psykiatriens personellbehov som følge av opptrappingsplanen

Til nå har jeg konsentrert meg om tiltak, struktur og penger. Men den viktigste innsatsfaktoren, og den helt kritiske faktoren i denne sammenhengen, er menneskene og den kompetansen vi trenger for å virkeliggjøre målsettingen i dette store løftet i psykiatrien.

I opptrappingsplanen er det lagt betydelig vekt på drøfting av personellspørsmål som den økte satsningen reiser. Utbyggingen av de ulike tjenestetilbudene for mennesker med psykiske lidelser vil gi et samlet personellbehov på ca 9275 nye årsverk i løpet av planperioden.

Av dette er ca 375 leger, ca 940 psykologer, ca 4360 høyskoleutdannet helse-/sosialpersonell og ca 3600 personell uten høyere helse-/sosialfaglig utdanning. Det legges i denne opptrappingsplanen opp til en sterk økning i andelen leger og psykologer i takt med økt vekt på aktiv behandling.

Departementet og Statistisk Sentralbyrå har i samarbeid forsøkt å framskrive tilgangen på og etterspørselen etter viktige helse- og sosialpersonellgrupper i et 5 til 10 års perspektiv.

Psykiatrien må regne med en viss mangel på leger og psykologer, mens tilgangen på høyskoleutdannet personell under ett vil være tilstrekkelig for å møte etterspørselen som følge av denne opptrappingsplanen. En mangel på leger og psykologer tilsier at det innen psykiatrifeltet i noen år utover 2006 fortsatt kan være nødvendig å kompensere for denne mangelen med bl.a. økt bruk av høyskoleutdannet personell. Den satsingen på psykiatrifeltet som opptrappingsplanen innebærer må i seg selv antas å ha en positiv virkning på rekrutteringen til feltet, også når det gjelder leger og psykologer. Framskrivningene er beheftet med usikkerhet, og det er ikke tatt hensyn til eventuell endret rekruttering fra utlandet eller endret søketilbøyelighet til de ulike høyskoleutdanningene.

Jeg vil benytte anledningen til å understreke at også personell uten høyere helse- og sosialfaglig utdanning er helt nødvendige for at vi skal kunne gjennomføre opptrappingsplanen. Dette dreier seg om bl.a. hjelpepleiere og omsorgsarbeidere, og personell med utdanning fra andre fagområder enn helse- og omsorgssektoren.

Jeg vil også vise til at det som en frivillig ordning er innført turnustjeneste i psykiatriske institusjoner for leger, og man vil utrede en obligatorisk løsning. Psykiatrisk turnustjeneste vil både virke rekrutterende til psykiatrien samtidig som den styrker legenes generelle kompetanse i psykiatri. I forbindelse med fastsettelse av ny turnusforskrift vil en vurdere grunnlaget for etterhvert å gjøre psykiatri til en obligatorisk del av turnustjenesten for leger.

Totalt sett mener departementet at det vil bli en rimelig balanse mellom den økte etterspørselen og sannsynlig tilgang på personell planperioden.

Utdanningstiltak

Vi må fortsatt regne med variasjoner i kommunenes og fylkeskommunenes tilgang på kvalifisert personell. Kompetansehevende tiltak som gjennomføres lokalt og tilpasses lokale behov er viktige i rekrutteringssammenheng. Omfanget av kompetansehevende tiltak i form av videre- og etterutdanning må økes i takt med innføringen av tiltakene i opptrappingsplanen.

Innen barne- og ungdomspsykiatrien gir departementet i dag tilskudd til videre- og etterutdanning, dels ved stipendordninger ol. og dels via regionsentrene, på i alt ca 40 mill. kroner.

Det foreslås å øke bevilgningen til utdanningstiltak i barne- og ungdomspsykiatrien med 50 mill. kroner, til styrking av regionsentrene, til økt tilskudd til spesialist- og videreutdanning, og til andre kompetansehevende tiltak i løpet av planperioden.

Bevilgningen til videre- og etterutdanningstiltak i voksenpsykiatrien foreslås økt med 71 mill. kroner til økt spesialist- og videreutdanning, etterutdanning, opplæring av ufaglærte og til andre kompetansehevende tiltak i løpet av planperioden.

Forskning m.v.

Det legges også opp til økt forskningsaktivitet. Følgende forskningsområder er prioritert:

• Forskning om barn og unges psykiske helse herunder spiseforstyrrelser
• Behandlingsforskning som evaluerer ulike typer behandling
• Helsetjenesteforskning som analyserer behov for ulike typer tjenester og evaluerer endringsprosesser, ressursbruk, virkninger av forebyggende tiltak og tjenestenes kvalitet og tilgjengelighet.

Det foreslås en økning i tilskudd til forskningsformål på 40 mill. kroner i løpet av planperioden til NFR’s programmer for mental helse og helsetjenesteforskning, schizofreniforskning, statistikkutvikling for å styrke kunnskapsgrunnlaget, og til et program for evaluering av opptrappingsplanen.

Produktivitet i psykiatrien

Personellinnsatsen i psykiatrien har økt i de senere årene, men det kan synes som om dette ikke har ført til tilsvarende økt behandlingskapasitet. I psykiatrimeldingen pekes det på behovet for en kritisk gjennomgang av bruken av personellressursene bl.a. i den polikliniske virksomhet. Beregninger har vist at ansatte ved de barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikkene i gjennomsnitt utførte 1,1 “tiltak” pr. dag i 1995. ( en terapisesjon, en konsultasjon, ett samarbeidsmøte eller tilsvarende). I voksenpsykiatrien er de polikliniske konsultasjoner pr. poliklinisk dagsverk beregnet til 1,5 i 1995. Departementet har nå startet gjennomgang av arbeidsformene i poliklinikkene i både voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien med sikte på at flere pasienter skal kunne behandles pr. årsverk. Departementet har på begge disse områdene ansett en økning av produktiviteten med 50 pst. som realistisk.

I en situasjon der det skal tilføres betydelig flere ressurser til psykiatrien, er det viktig at tjenesten har et sterkt fokus på hvordan ressursene utnyttes. Departementet har etablert Forum for organisasjonsutvikling i sykehus som også skal se på utfordringene i psykisk helsevern. Økt bruk av økonomisk og administrativt personell i psykiatrien vil gi helse- og sosialpersonellet muligheter til ytterligere vektlegging av klientrettet arbeid.

Avslutning

Gjennomføringen av en plan av dette omfanget byr på store utfordringer; for de ulike forvaltningsnivåene, for alle ledd i tjenestene og for alle som arbeider på dette feltet.

Der dere og alle de andre menneskene som i hverdagen står overfor andre mennesker som livet av ulike grunner har blitt vanskelig for, som utgjør tjenestetilbudet vårt, som er grunnstammen i psykisk helsevern.

Mer enn i noe annet arbeid må dere bruke dere selv som arbeidsredskap. Dere kan ikke utføre arbeidet med komplisert teknologisk redskap, men må forholde dere til sammensatte interaksjoner av sosiale forhold, mellommenneskelige relasjoner, intrapsykiske konstellasjoner og biologiske faktorer. Da kan jeg knytte tråden til opptrappingsplanen og tiltakspakke - når mennesket er det viktigste arbeidsredskapet, er det viktig at fundamentet står støtt, at en har gode og tilgjengelige virkemidler slik at en kan konsentrere seg om den tjenesten en skal yte.

Gjennom opptrappingsplanen og Stortingets behandling av denne har vi lagt et grunnlag for at vi skal makte å møte disse utfordringene og ta en løft som virkelig monner for den store gruppen som mennesker med psykiske lidelser utgjør.

Og la meg nevne det igjen – la oss ta med de virkelige spesialistene, de som har erfaring med vår tjenesteyting, enten som pasient, pårørende eller venn. Det er ikke sikkert vi alltid liker det vi får høre, men i det ubehaget kan det ligge kraft til endring og forbedring. Og vi trenger den kraften vi kan mobilisere for å nå de ambisiøse målene.