Sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa

Skitt å bli gammel! - Hvordan sikre likeverdige tilbud?

Norges helse og sosialforbunds fagkonferanse, 11.10.99

1. Er det skitt å bli gammel?

”Det er skitt å bli gammel!. Hvem har ikke hørt dette utsagnet, gjerne fremført av en som er dårlig til bens, men oftest med glimt i øyet. Fra å bli brukt nærmest som en spøkefull bemerkning, er uttrykket nå i ferd med å fortelle om en svært alvorlig tilstand. Til alle tider har det for noen vært vanskelig å erkjenne at alderen krever sitt. I dagens Norge er holdningenn fra samfunnet sin side til det å bli gammel, et tungt tillegg til andre vanskelige tanker.

Personlig har jeg ingen sans for uttrykket ”eldrebølgen”. Det at flere lever lenger i landet vårt, blir fremstillt som en trussel, en fare som kommer rullende innover oss som er i yrkesaktiv alder og som vil gjøre framtida utrygg for noen hver av oss.

Det en høyere levealder først og fremst handler om, er at det stadig blir flere friske og aktive pensjonister mellom oss. Det innebærer en spesiell rikdom i form av erfaring og kunnskap som kommer både arbeidsliv, samfunnsliv og den oppvoksende generasjon til gode. En side av det er selvsagt at noen flere trenger hjelp, omsorg og pleie. Det er en utfordring for den enkelte av oss ikke ensidig bare være opptatt av oss selv i vår egen hverdag, men også være innstilt på å planlegge egen alderdom og sørge for tid og nærhet for den i vår egen nærmeste krets som har behov for det.

Utdrag fra Utjamningsmeldinga.
LYSARK 1

Analyser viser at det store flertallet i befolkningen har gode levekår, og at de fleste har hatt en positiv utvikling på de viktigste levekårsområdene i 1980 og 1990-årene.

Regjeringen har som mål at det norske velferdssamfunnet skal gi trygghet for alle og en rettferdig fordeling av inntekter og levekår. Mennesket og de menneskelige behovene skal stå i sentrum for samfunnsbygging og for institusjonene i samfunnet.

Alderspensjonistene utgjør den største stønadsgruppa i folketrygden. Alderspensjonistenes inntekter og levekår varierer blant annet etter inntekt og yrkestilknytning de hadde før de gikk av med pensjon, men det er en jevnere fordeling av inntektene blant alderspensjonistene enn folket ellers, som følge av fordelingsprofilen i pensjonssystemet.

Det er vanlig å skille ut minstepensjonistene som den gruppa med lavest inntekt og de dårligste levekår av de eldre. Det er likevel få minstepensjonister som ikke har andre inntekter i tillegg til folketrygden. 1% av minstepensjonistene har bare minstepensjonen å leve av i husholdet.

De aller fleste minstepensjonistene er kvinner som er eller har vært gifte, og mange er over 80 år.

Behovet for pleie- og omsorgstjenester i befolkningen ventes å øke. Dette har sammenheng med befolkningssammensetningen, særlig en økning av de eldre over 80 år.

LYSARK 2

• De nærmeste årene vil tallet på eldre over 80 år øke jevnt frem til 2007og etter det avta mot 2017.
• Deretter vil antallet eldre over 80 år igjen stige relativt kraftig, spesielt i 10-året etter 2025. I tillegg til dette vil forventa økning i levealder påvirke tallet av eldre over 80 år.
• 52 pst. av befolkningen som var 67 år og eldre bodde alene i 1970, til sammenligning var det 58 pst. i 1990. Andelen eldre over 80 år som bor alene forventes å stige fra 58 pst. i 1990 til 65 pst. i år 2015.

Det er ikke mulig å forutsi hvor mye en økning i levealder vil påvirke pleie- og omsorgsbehovet i framtida. Eldres helsetilstand være avgjørende. Økningen i tallet på de som lever alene og utvikling av aldersdemens tyder på at utfordringene blir store.

For eldre er det spesielt viktig at bostedet er lettstelt og tilpassa bevegelseshemmede. Gode og tilpassa boforhold gjør det mulig for eldre som blir skrøpeligere og funksjonshemmet å bli boende i sin bolig og unngå å måtte flytte til sykehjem eller omsorgsbolig.

Det å bo alene eller sammen med andre er avgjørende for om en tar i mot uformelle omsorgstjenester. De uformelle omsorgstjenestene som blir gitt av familie- eller husholdsmedlemmer - som regel ektefelle - har et stort omfang. Uformell omsorg til eldre og funksjonshemmede dreier seg om minst like mange årsverk som den offentlige omsorgen i og utenfor institusjon. Den uformelle omsorgen har dessuten det særpreget – i forhold til hjemmetjenesten – at omsorgsyteren er sammen med mottakeren store deler av døgnet. Det gir en trygghet som det er vanskelig å sikre med offentlige tjenester.

Mange eldre er redde for å bli avhengige av andre dersom helsen svikter. Selv om eldre har dårligere helsetilstand enn de yngre, er det store variasjoner i helsen blant de eldre. Hvor raskt helsen taper seg vil også komme an på forskjeller i tidligere og nåværende levekår, både materielle og sosiale.

Nære sosiale relasjoner fyller viktige menneskelige behov av sosial og følelsesmessig karakter. Når folk blir spurt om hva de mener er viktig for å leve et godt liv, blir helse og sosiale relasjoner rangert høyest.

2 Hvem er det som trenger et tilbud fra det offentlige?

Utdrag fra Handlingsplan for eldreomsorgen.

LYSARK 3

De faktorer som i størst grad påvirker etterspørselen etter offentlige pleie- og omsorgstjenester er:

• nedsatt funksjonsnivå i forhold til utførelse av de mest grunnleggende dagliglivsfunksjoner,
• forekomst av aldersdemens,
• sosiøkonomiske forhold (boligstandard, inntekt m.v.) og
• tilgang på familie- og husholdsbasert pleie- og omsorgstilbud.

Med økende alder øker forekomsten av sykdommer. Bl.a. inntrer aldersdemens som oftest i høy alder. Den enkeltes evne til å mestre de mest grunnleggende dagliglivsfunksjoner reduseres og behovet for hjelp begynner å melde seg. Selv om behovene for pleie- og omsorgstjenester varierer mye blant eldre, fra de helt selvhjulpne til de som trenger omfattende hjelp på heldøgnsbasis, vil økningen i antall personer 80 år og eldre være den viktigste indikatoren på det framtidige behovet for pleie- og omsorgstjenester. I tillegg vil særlig andelen personer over 80 år som bor alene påvirke behovet. Forskning viser at bruken av offentlige pleie- og omsorgstjenester øker betydelig for personer som bor alene.

3. Hva vil det si å sikre et likeverdig tilbud?

Utdrag fra Utjamningsmeldinga, Handlingsplan for eldreomsorgen og Rundskriv om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene

LYSARK 4

Vi legger vekt på at det norske velferdssystemet skal gi likeverdige tjenestetilbud over hele landet , uansett bosted, sosial bakgrunn og økonomisk evne. Retten til nødvendige helse og sosiale tjenester skal være lik for hele befolkningen.

Velferdstjenestestene blir i stor grad utført i kommuner og fylkeskommuner. Regjeringen vil prioritere å gi lokale og regionale forvaltningsnivå stor frihet til selv å utvikle tjenestene, der den enkelte bruker er nærmest til å påvirke. Et reelt lokalt selvstyre innebærer at kommunene skal kunne velge ulike løsninger ut fra lokale behov. Samtidig har staten et overordna ansvar når det gjelder utjevning på nasjonalt nivå og sikre likeverdig tilgang til velferdsgoder over hele landet.

Etter sosialtjenesteloven skal kommunen fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levekårene for de som har det vanskelig, medvirke til økt likeverd og likestilling, og dessuten forebygge sosiale problem. Sosialtjenestene skal medvirke til at den enkelte kan ta ansvar for egne levekår og å ha en aktivt og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Analysene i Utjamningsmeldinga viser at det er et skille mellom sentrum og periferi, men at denne differansen ikke systematisk går i favør eller disfavør av en spesiell region. De gjennomsnittlige levekårsskillene mellom by og land har jevnet seg ut. Det er innenfor de største byene, spesielt i Oslo, at man finner både de dårligste og de beste levekåra.

Pleie- og omsorgstjenestene utgjør i dag en stor del av kommunal tjenesteyting. Om lag en fjerdedel av de kommunale utgiftene går til disse tjenestene. Tjenestene skal møte behov fra alle aldersgrupper.

Likeverdige tilbud trenger ikke å betyr et likt tilbud til hver enkelt. Tilbudet skal i stor grad tilpasses til den enkelte. Når vi snakker om likhet i tjenestetilbudet vil det si at;

• når man får tilbud om en sykehjemsplass eller hjemmesykepleie etter lov om kommunehelsetjeneste, så skal kvaliteten på tilbudet sikre en minstestandard i henhold til forskrift om Kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene
• når man får tilbud om hjemmetjenester etter lov om sosiale tjenester, så skal kvaliteten på tilbudet være i henhold til retningslinjer om Kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene.

Det skal være opp til den enkelte kommune å finne ut hva som er mest hensiktsmessig i egen kommune å satse på. Vi vil fra vår side revidere Rundskrivet om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene slik at det blir en ytterligere presisering av:

• hva kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene handler om,
• hvordan kommunene i større grad selv kan presisere sine krav til kvalitet,
• prosedyrer for kvalitetsutvikling, og
• tilsyn gjennom bl.a. brukerundersøkelser.
• Hva brukeren og pårørende opplever som god kvalitet.

Kommunen har en tredelt rolle i forhold til pleie- og omsorgstjeneste

1. Fordeling av godene til de som søker om bistand.
2. Arbeidsgiver for kommunalt ansatte som skal utføre tjenestene.
3. Tilsyn med at tjenestene som leveres er i tråd med det som settes som krav, både i forhold til lovverk og etter lokale vedtak.

For noen få gjelder også en fjerde rolle: Bestille tjeneste fra en ekstern privat instans eller oppdragsgiver til egen virksomhet, gjennom dette definere hvilken utforming man ønsker på tjenestetilbudet, bl.a struktur og kvantitet og definering av hvilken kvalitet som ønskes på de tjenestene som skal leveres.

Ved fordeling av godene må kommunen ta utgangspunkt i lokale forhold, ressurstilgang både i form av kompetanse og økonomi. Videre vil det måtte sees i sammenheng med etterspørselen av tjenester, både i egen sektor og i andre sektorer. Gjennom dette kan det utvikles et tilbud som er tilpasset lokale forhold i den enkelte kommune. Vi vil derfor gjennom dette kunne få et ulikt tilbud fra kommune til kommune.

Som arbeidsgiver må kommunen være tydelig for sine ansatte hva som forventes av dem. Videre må kommunen som arbeidsgiver sørge for rammebetingelser som gjør det mulig for dem å fylle oppgavene.

Videre har kommunen som oppdragsgiver ansvar for å føre tilsyn med at tjenesten som leveres er i henhold til lovverk og lokale vedtak. Dette kan gjennomføres på mange nivå, bl.a. gjennom internkontrollsystemet og rapportering av avvik, gjennom tilsynsbesøk, gjennom brukerundersøkelser, kort sagt et tett samspill mellom arbeidsgiver, arbeidstaker, bruker og pårørende.

4. Hva vet vi om hvordan det står til?

Utdrag fra rapportene ”Suksess og nederlag i pleie- og omsorgstjenestene. Kvalitet, effektivitet og miljø”, FAFO-rapport 269/99 v. Leif Moland og SNF-rapport 2/99, ”Er penger alt? Kvalitet, organisering og effektivitet i pleie- og omsorgssektoren”, v. Kjerstad, Dræge og Rusten.

(De gode prosjektene – ref. møte med Norsk Sykepleierforbund i aug. 99)

LYSARK 5

Vi har i den senere tid stadig blitt konfrontert med oppslag i dagsavisene om kritikkverdige forhold innen eldreomsorgen i Norge. Er det slik at all eldreomsorg er av dårlig kvalitet og at eldre hjelpetrengende ikke får et forsvarlig tilbud?

De siste årene er det gjort en rekke undersøkelser om forholdene innen eldreomsorgen. Gjennom disse er det fremkommet at bildet er nyansert. Det er mange som får gode tilbud.

I stedet for å fokusere på elendigheten vil jeg rette søkelyset mot de gode tjenestene. Hva er det som skal til for at man skal lykkes? Forskeren Leif Moland har på oppdrag fra KS og SHD gjennomført en undersøkelse i fire norske kommuner med formål å identifisere faktorer som har betydning for en hensiktsmessig organisering og et godt arbeidsmiljø i kommunene. Han konkluderer bl.a. med at

• Suksess eller nederlag handler først og fremst om ledelsens evne til å sette mål og deretter skape kollektiv oppslutning om disse.
• Dernest handler det om å definere ansvar og delegere formell myndighet til ledelsen på grunnplanet
• Videre må dette følges opp med verdsetting, støtte og opplæring.

Han påpeker videre at

• Å lykkes i pleie- og omsorgstjenestene dreier seg om noe langt mer enn å velge ”den riktige” organisasjonsmodellen.
• Suksess når det gjelder kvalitet, effektivitet og miljø har de kommunene som har klarhet i organisasjonen, en utviklet ledelses- og personalpolitikk og som legger vekt på helhet og integrasjon.
• De kommunene som kommer dårligst ut har valgt organisasjonsmodeller med mer adskilte tjenesteenheter. De har også en mindre klar ledelsesstruktur og en svakere utviklet personalpolitikk.

Noen mener at kvalitet ikke kan defineres eller konkretiseres, fordi det er knyttet til noe helt individuelt og subjektivt, noe som i stor grad består av følelser og som ikke kan beskrives analytisk. Hva som er ”god” eller ”riktig” kvalitet vil ut fra dette være relativt. De fleste vil likevel være enige i at det er både viktig og nødvendig å forsøke å definere kvalitet nærmere. Et viktig poeng for en virksomhet som er opptatt av kvalitet vil være å drøfte seg gjennom og bestemme seg for en definisjon og mål for kvalitet som skal gjelde ens egen virksomhet. En fruktbar innfallsvinkel vil være å vurdere kvalitet i forhold til noe og noen.

Skal man vite om kvaliteten på en tjeneste holder det fastsatte nivået, må man etterprøve om dette har skjedd. Ofte skjer dette uten noen klar systematikk; man konkluderer ut fra inntrykket man har av tjenesten, mer eller mindre tilfeldige tilbakemeldinger fra enkeltpersoner internt og eksternt, hvilket omdømme tjenesten har i fagmiljøer, på bakgrunn i oppslag i media etc.

Skal kvalitetsmålene bli tatt på alvor i utviklingen av tjenesten må man vie oppmerksomhet mot mer systematiske målinger av kvaliteten, at målingene holdes opp mot tjenestens vedtatt og formulerte mål og at resultatene følges opp.

Jeg mener det er avgjørende viktig å synliggjøre de gode eksemplene fra pleie- og omsorgssektoren. Her vil jeg bl.a. vise til et prosjekt i Skien (presentert av Norsk Sykepleierforbund på møte i august).

Skien sykehjem var i utgangspunktet nedslitt, hadde stor gjennomtrekk av personale, og hadde vanskeligheter med rekruttering av fagutdannet personell. De har igangsatt et utviklingsprosjekt som skal gå over 3 år.

Prosjektets hovedformål er å vise både omgivelser og seg selv at de vil og kan utvikle en avdelingsstruktur som kan medvirke til å skape en funksjonell og faglig god avdeling hvor det er godt å være både for beboere og personalet.

Et av mottoene er – fra sykehustenking til miljøtenking. Med bakgrunn i dette gjennomgår de:

• alle rutiner (har frem til nå endret over 30 rutiner)
• fysisk miljø
• omstrukturering av avdelingene
• arbeidsmiljø
• fagutvikling

De påpeker flere forhold som må ligge til grunn for å ”løfte sammen”:

• omskriv problemer til mål
• spesifiser de mellomliggende skrittene som må bli tatt
• beskriv styrken til hvert teammedlem
• anerkjenn all framgang
• oppsummer all positiv utvikling.

Prosjektet er ikke avsluttet, men de merker at rekrutteringen til sykehjemmet har endret seg.

Når man setter i gang denne typen prosjekter er det viktig å ha et brukerperspektiv som utgangspunkt – målet må være at brukernes livskvalitet settes i fokus, der trygghet, omsorg og forsvarlig pleie ses i sammenheng.

Videre vil jeg vise til et prosjekt gjennomført i Rygge og Hvaler kommune. Kommunene har som oppfølging av fylkesplanen i Østfold ”Sammen om det sunne Østfold” gått sammen om et prosjekt rettet mot ansatte som jobber i omsorgstjenstene. Initiativtaker til prosjektet var arbeidsgruppa ”Eldre over 80” fra Levekårskomiteen i fylkesplanarbeidet i Østfold.

Prosjektet har hatt tre hovedmålsettinger

• å utnytte ansattes kompetanse
• å utvikle ansattes realkompetanse
• og å utvikle læringsmiljøet på arbeidsplassen.

Prosjektet har nå gått i 1 ½ år og erfaringene så langt er positive. Ledelsen i de to kommunene mener at de gjennom disse prosjektene har satt i gang prosesser i hjemmetjenesten og på sykehjemmene som bidrar til at ansatte i større grad er løsningsorientert enn problemorientert. Det er etablert arenaer for erfaringsoverføring mellom de ansatte, og det legges vekt på refleksjon over eget arbeid og egen interne organisering. Gjennom en slik refleksjon legges det grunnlag for læring og kvalitetsutvikling av tjenestetilbudet.

Prosjektet er nå under evaluering av Nordlandsforskning.

Dette var to eksempler på at det er mulig å få til noe innen pleie- og omsorgstjenestene. Jeg er sikker på at det finnes svært mange gode tjenester – men vi hører for lite om dem.

Jeg gir dere nå en konkret mulighet: våren 2000 vil jeg dele ut prisen ”Omsorg 2000” til en kommune eller en bydel som viser vilje og kreativitet, og som lykkes i å ta vare på sine tilsatte i pleie- og omsorgssektoren.

Den største utfordringa for å sikre en verdig eldreomsorg inn i tusenårsskiftet, er kvalifisert personell. Personell som har kunnskap om hvordan det er å være gammel, som har holdninger og verdier som gjør at de vil vise ære og respekt.

Får vi flere unge til å velge helse- og omsorgsutdanning ved bare å framheve hvor dårlige arbeidsmiljø og –vilkår er? Blir utdannede fagfolk værende i en sektor der de daglig møter klager og negativ fokusering?

Nå må vi få fram de gode eksemplene, alle institusjonene og omsorgssentrene der tilsatte blir og nye blir rekrutterte! Det skal prisen ”Omsorg 2000” bidra til! Hvem som vil kan komme med forslag. I juryen skal både Statens eldreråd og Statens råd for funksjonshemmede bli representert. 200 000 kroner til den kommunen eller bydelen som blir valgt – og penger til bruk til flere trivsels og utviklingstiltak.

5. Hva gjør vi for å sikre et godt tilbud til de som trenger det?

Vedrørende ombudsordningen, Handlingsplan for helse- og sosialpersonell, Handlingsplan for eldreomsorgen og Omsorgsmeldinga

LYSARK 6

Det sivile samfunnet, både familien og de frivillige organisasjonene har en viktig rolle å spille når det gjelder å bidra til gode levekår. Frivillig innsats og frivillige organisasjoner står sentralt i vår demokratiske tradisjon og spiller en viktig rolle på mange samfunnsområder, ikke minst gjennom å aktivisere folk til meningsfylt og samfunnsnyttig arbeid. Frivillig organisert virksomhet er kraftfulle supplement til offentlig organisering og alternativ til privat virksomhet på kommersiell basis på ulike områder i samfunnet. Et aktivt organisasjonsliv og stor innsats av frivillige er og forutsetningen for et levende demokrati, og lokalmiljø med sterke sosiale nettverk. Det er viktig at kommunene ivaretar dette samarbeidet og at frivillige organisasjoner gis rammebetingelser slik at de kan yte gode tilbud. Det er også viktig at kommunene bruker ordningen med omsorgslønn – denne ordningen gjør det bl.a mulig for de som ønsker å yte en ekstra innsats overfor sine nærmeste å sikre seg økonomiske i denne perioden.

Regjeringen legger opp til at det over en 4-årsperiode skal bevilges 30 milliarder øremerket til tiltak innen eldreomsorgen. Det innebærer at ca. 12 000 nye årsverk skal opprettest innen 2001 og det er definerte et utbyggingsbehov på 24.400 sykehjemsplasser og omsorgsboliger i 1998-2001

Av dette vil 10.800 plasser/bosteder ”gå med” til eneroms-satsingen og utskifting av gammel bygningsmasse.

Kapasiteten vil ut fra dette øke med 13.600 nye plassar

• 3.200 nye sykehjemsplasser og
• 10.400 omsorgsboliger

Det er opp til kommunene selv å vurdere hvordan bolig- og tjenestetilbudet skal settes sammen og organiseres.

Resultat så langt viser at Handlingsplanen er i rute, at kommunene har planlagt godt i overkant av handlingsplanens måltall.

En forutsetning for å lykkes er rekruttering av fagfolk.

Rekrutteringssituasjonen i kommunene er svært variert. Tall fra SSB viser at kommunene i 1998 sikret 3066 nye årsverk. Det er likevel slik at tilgangen på hjelpepleiere fra videregående opplæring er halvert fra 1994. Dette er til en viss grad kompensert ved at flere voksne tar fagbrev som omsorgsarbeider.

Nesten ingen gutter søker seg til helse- og sosialfag ved videregående skoler.

Blant de eldre arbeidstakerne i pleie- og omsorgssektoren uførepensjoneres mange tidlig, og sektoren sliter med stort sykefravær.

Totalt sett gir dette seg utslag i at et økende antall stillinger står ledige, mange ufaglærte gis kortvarige engasjement, og de som er i arbeid må ta på seg mange ekstravakter. Dette er en sirkel, som over tid virker ødeleggende.

I forbindelse med Handlingsplan for helse- og sosialpersonell, Rett person på rett plass er det satt i gang tiltak for å motvirke og bedre denne situasjonen. Bl.a er opptakskapasiteten til helse- og sosialutdanningen ved høgskoler og universitet kraftig økt de siste årene.

SHD bruker i år 2000 402 mill kroner for å sikre flere helse- og omsorgspersonell. Handlingsplanen legger bl.a vekt på at etterspørselen etter sykepleiere må dempes, kommunene må vurdere egen organisasjon slik at sykepleiere kan konsentrere seg om oppgaver der det er behov for sykepleiekompetanse. Her er det viktig at bl.a hjelpepleiere og omsorgsarbeidere blir synliggjort i organisasjonen og gis muligheter for å bruke den kompetansen de har.

I forbindelse med både Handlingsplan for eldreomsorgen og Handlingsplan for helse- og sosialpersonell er det øremerkede tilskudd til kompetanseheving i kommunene.

Forutsetning for å få tildelt midler er bl.a. at kommunene har laget opplæringsplaner.

En undersøkelse gjort i Finnmark i 1998 viste at svært få kommuner hadde opplæringsplaner

Jeg vil fremholde at

- et godt faglig miljø tiltrekker seg søkere med fagutdanning

• kompetanseheving for den enkelte er viktig,
• like viktig er det at organisasjonen gjør seg nytte av den kompetansen de allerede har. Mange opplever nok at de tar videreutdanning og skaffer seg spesiell kompetanse på et område og så kommer de tilbake til en hverdag der deres nye kompetanse ikke blir tatt i bruk og verdsatt

Opplæringsplanene bør inneholde en vurdering av hvordan kompetansesituasjonen er i kommunen, strategi for videreutvikling av kompetansen og bruk av nyervervet og eksisterende kompetanse.

Helseministeren og jeg arbeider nå med hver vår stortingsmelding. Helse 2000 og Omsorg 2000. Meldingene legges fram ved årsskiftet og vil ta for seg verdigrunnlaget, innholdet, kvaliteten i helse – og omsorgstjenestene.

God omsorg oppstår i møtet mellom mennesker, de som får hjelp og de som gir. Økonomiske så vel som personellmessige og bygningsmessige ressurser vil være viktige rammeforutsetninger, men dette er ikke alene nok for å kunne gi en god omsorg. Mange av de som arbeider i de kommunale helse- og sosialtjenestene gjør daglig en formidabel jobb. De yrkesetiske retningslinjene for den enkelte arbeidstakergruppe gir klare føringer for hvordan de skal utøve sitt arbeid. Men gode holdninger må opprettholdes over tid, og det er nødvendig med et sterkt fokus på det enkelte tjenestested om hvordan gode holdninger kan framelskes. I dagens omskiftende situasjon med økende krav til omstilling og effektivitet ønsker Regjeringen å sette søkelyset på hvilke verdier omsorgstjenestene skal hvile på. Jeg vil drøfte hvordan pårørende og frivillige kan trekkes mer inn. Ny teknologi, muligheter og grenser i forhold til rettssikkerhet og personvern og sykehjemmenes oppgaver er andre viktige tema. Situasjonen for aldersdemente skal fokuseres. Konkurranseutsetting av pleie- og omsorgstjenestene skal vies oppmerksomhet. Vi vil ta temaet opp til en større gjennomgang. Jeg vil presentere et beslutningsgrunnlag for kommunene som er grundigere enn det staten har bidratt med fra før. Vi vil peke på negative og positive sider ved konkurranseutsetting, og vektlegge forutsigbarheten, stabiliteten og roen som ligger i fortsatt kommunal drift – for klientene, og for de ansatte. I meldingen vil vi synliggjøre alternative modeller og metoder som kommunene kan ta i bruk i stedet for konkurranseutsetting.

For meg er det en klar sammenheng mellom oppfølgingen av handlingsplanen for eldreomsorg, Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmaplanen for redusert rusmiddelbruk, Utjamningsmeldinga og Omsorg 2000.

Det handler om målet om et varmere, åpnere, tryggere, et mer solidarisk samfunn inn i et nytt årtusen!

1. Er det ”Skitt å bli gammel”?

• det store flertallet i befolkningen har gode levekår
• bare 1% av minstepensjonistene har kun minstepensjon å leve av
• antallet eldre over 80 år vil øke jevnt frem til 2007 og etter det avta mot 2017
• etter 2025 vil antallet eldre over 80 år igjen stige kraftig
• helsetilstand avgjørende for funksjonsnivå
• utviklingen av aldersdemens får stor betydning

Ref. St. meld nr 50 (1998 – 99) Utjamningsmeldinga

Framskrivning av antall eldre over 80 år 1996-2050 (SSB alt M 1)

Ref. St. meld nr 50 (1998 – 99) Utjamningsmeldinga

1. Hvem er det som trenger et tilbud fra det offentlige?

• over 80 år
• mange kvinner
• kvinner som lever alene og har svak sosial forankring
• dårlig helse generelt og
• aldersdemente

Ref: St. meld nr 50 (1996 – 97) Handlingsplan for eldreomsorgen

1. Hva vil det si å sikre et likeverdig tilbud?

• retten til nødvendige helse og sosiale tjenester skal være lik for hele befolkningen
• ansvaret for utforming av den offentlige velferdspolitikken er delt mellom stat og kommune
• likeverdige tilbud trenger ikke å bety et likt tilbud. Tilbudet skal tilpasses den enkelte

Ref. St. meld nr 50 (1998 – 99) Utjamningsmeldinga

St. meld nr 50 (1996 – 97) Handlingsplan for eldreomsorgen

Rundskriv om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene. I-13/97

1. Hvordan står det til med tjenestetilbudet?

• mye god eldreomsorg
• fortsatt mye å hente gjennom ledelses-, organisasjons- og personalutvikling
• kvalitet i fokus – jfr Rundskriv om kvalitet i pleie- og omsorgstjenestene

Ref: -FAFO-rapport 269/99. Suksess og nederlag i pleie- og omsorgstjenestene.

-SNF-rapport 2/99. Er penger alt? Kvalitet, organisering og effektivitet i pleie- og omsorgssektoren

1. Hva gjør vi for å sikre et godt tilbud til de som trenger det?

• Handlingsplan for eldreomsorgen
• årsverk
• sykehjemsplasser
• omsorgsboliger
• Handlingsplan for helse- og sosialpersonell
• kompetanseutvikling
• organisasjonsutvikling
• arbeidsmiljø
• Omsorg 2000
• holdninger – verdier – kvalitet - rettsikkerhet
• pårørende
• frivillige
• ny teknologi – muligheter grenser
• sykehjemmene sin plass
• aldersdemente
• alternativ til konkurranseutsetting