Med forbehold om endringer

Bergen
5. november 1997

Arbeidsmarkedsetatens jubileumskonferanse

Arbeidsmarkedsetatens plass og oppgaver i fremtidens Norge

I år blir det markert at det er 100 år siden vi fikk de første offentlige arbeidskontorene her i landet. Sensommeren 1897 åpnet det første kommunale arbeidskontoret i Bergen, og noen måneder senere kom Kristiania etter. Dette var også de første offentlige arbeidskontorene i Norden. Bergen var altså først ute, mens de trengte noe lenger tid østpå, som i Oslo og Stockholm.

For oss som har sans for runde år, kan vi også gjøre et poeng av at det i år er 150 år siden de første kjente arbeidsmarkedstiltakene ble gjennomført her i landet, og at det er 50 år siden vi fikk sysselsettingsloven.

I en kongelig resolusjon i 1847 ble det bevilget 8000 spesidaler av statskassen til bruk for fattige arbeidsfolk til planering og annet forefallende arbeid i Horten. Beløpet ble tatt fra bevilgningen til marinen, og det var sikkert også meningen at arbeidet skulle komme marinen til gode.

Sysselsettingsloven trådte i kraft 27. juni 1947. Denne loven definerer viktige rammevilkår for arbeidsmarkedet, og på det administrative området fikk vi med sysselsettingsloven et lovfestet Arbeidsdirektorat og lovfestede arbeidsmarkedsorganer i fylkene.

Disse begivenhetene utgjør sentrale byggesteiner i det som har utviklet seg til dagens moderne arbeidsmarkedsetat og dagens aktive arbeidsmarkedspolitikk. Arbeidsmarkedsetaten og arbeidsmarkedspolitikken er sentrale elementer i vårt lands sosialhistorie og økonomiske historie.

I dag møter vi arbeidsmarkedsetaten allerede i skolen gjennom yrkesrettledningen, gjennom ungdomsgarantien og aktive tiltak for flere grupper arbeidsløse, gjennom et samlet ansvar for all yrkesrettet attføring og i en avansert arbeidsformidling som har tatt moderne teknologi til hjelp. Arbeidsdirektoratet har for eksempel en hyppig besøkt jobb-database på Internett, og gjennom det europeiske datasystemet EURES et brett samarbeid med de andre EØS-landene.

Styrkingen av arbeidsmarkedsetaten

Markeringen av 100-års jubileet til arbeidsmarkedsetaten skjer i en periode med sterk reduksjon i arbeidsledigheten og kraftig vekst i sysselsettingen. Men la oss huske at det bare er noen få år siden vi hadde en helt annen situasjon. Økonomiske historikere kan fortelle oss at nedgangsperioden etter 1987 var den lengste dette landet hadde opplevd siden 1865. På 1930-tallet tok det for eksempel fire år før bruttonasjonalproduktet passerte det gamle toppnivået. Bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge nådde 1987-nivå først i 1993, altså etter seks år. I første halvdel av 1993 hadde vi mer enn 180 000 personer som enten var registrert som helt arbeidsledige eller som deltok på arbeidsmarkedstiltak.

Denne nedgangskonjunkturen var en solid utfordring for arbeidsmarkedspolitikken i dette landet, og også for arbeidsmarkedsetaten. I disse årene følte nok arbeidsmarkedsetaten at den var under sterkt press som følge av den høye arbeidsledigheten og forventninger fra mange hold om hva den kunne gjøre og bidra med i den vanskelige arbeidsmarkedssituasjonen. Fra 1988 til 1993 økte for eksempel antall dagpengemottakere ved arbeidskontorene med 170 prosent, fra omlag 60 000 dagpengemottakere i 1988 til i overkant av 160 000 dagpengemottakere i 1993. Samtidig økte antall tiltaksdeltakere med mer enn 600 prosent, fra omlag 8000 personer på arbeidsmarkedstiltak i 1988 til omlag 58 000 tiltaksdeltakere i 1993. Prioriterte funksjoner i denne tiden synes først og fremst å være et høyt tiltaksnivå og en effektiv behandling av dagpengesaker. Viktige oppgaver som oppfølging av ledige, formidling til ordinære jobber, kontakt med næringslivet, attføring og yrkesrettledning ble kanskje noe skadelidende i begynnelsen av 1990 årene.

Riktignok ble arbeidsmarkedsetaten etterhvert også tilført betydelige personalmessige og administrative ressurser for å kompensere for den økte tilstrømningen til arbeidskontorene. Og denne veksten fortsatte også en periode etter at utviklingen i arbeidsmarkedet snudde i 1993. Ved utgangen av 1996 disponerte etaten over dobbelt så mange stillingshjemler som i 1988. Opprettelsen av nye arbeidskontorer er kanskje den største organisasjonsmessige endringen som har vært gjennomført i arbeidsmarkedsetaten i 1990-årene. I perioden 1993 til 1994 ble det etablert 47 nye arbeidskontorer.

Jeg tror vi i ettertid kan være enige i at norsk arbeidsmarkedspolitikk og arbeidsmarkedsetaten bestod testen som nedgangskonjunkturen fra 1988 til 1993 innebar. Siden 1993 har den registrerte arbeidsledigheten blitt redusert med nærmere 50 000 personer og det har kommet mer enn 170 000 flere i arbeid.

Erfaringene fra denne lavkonjunkturen viser at den aktive arbeidsmarkedspolitikken spiller en helt sentral rolle i den økonomiske politikken og i kampen mot arbeidsledigheten, og at den offentlige arbeidsformidlingen slik vi har organisert den i Norge er et godt redskap for å få gjennomført denne politikken.

Alles rett til arbeid

Selv om vi nå er inne i en tid med oppgang og høy sysselsetting, skal vi fortsette med å drive aktiv arbeidsmarkedspolitikk i årene fremover. Sysselsettingskommisjonen, som kom med sin rapport i 1992 (NOU 1992:26), understreket arbeidsmarkedspolitikkens sentrale rolle i den økonomiske politikken.

Sysselsettingskommisjonen ble i sin tid opprettet etter initiativ fra Kristelig Folkeparti på Stortinget, og den fikk bred politisk sammensetning. To av statsrådene i dagens regjering var faktisk medlemmer i sysselsettingskommisjonen, nemlig nåværende justisminister Aud-Inger Aure og nåværende kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad. Dette skulle borge for at sysselsettingskommisjonens vurderinger og forslag får gjennomslag også i den sittende regjering.

Anbefalingene fra sysselsettingskommisjonen har vært basert på bred politisk oppslutning og ansvarlig deltakelse fra arbeidslivets parter. Det er viktig at dette føres videre som grunnlag for en sterk sysselsettingsutvikling.

Hovedmålsettinger for Regjeringens økonomiske politikk er å legge til rette for en langsiktig, forsvarlig ressursforvaltning, arbeid til alle og videreutvikling av velferdssamfunnet. Høy sysselsetting er avgjørende for å sikre velferden økonomisk, både for den enkelte og for samfunnet. Arbeid har en egenverdi for den enkelte i form av inntekt, sosial tilhørighet og aktiv sosial deltakelse. En politikk for høy sysselsetting og økt verdiskaping vil også føre til en jevnere fordeling av inntekt og levestandard.

Regjering og Storting har hovedansvaret for å sikre rammevilkårene for sysselsetting og velferd. Vi er avhengige av et godt samspill med organisasjonene i arbeidslivet. Men vi er også avhengige av holdninger i befolkningen som fremmer fellesskapets interesser. Vi ser tendenser til at noen opptrer på en måte som svekker solidariske holdninger og fremmer egoismen. Jeg tenker bl.a. på utslag av grådighetskultur og på skatteunndragelse.

Dette svekker i seg selv fellesskapets økonomiske evne til å løse velferdsoppgaver. Men enda verre: Det sender signaler som kan svekke viljen til å bidra til fellesskapet fordi folk med lavere og midlere inntekter naturlig nok finner det helt urimelig om ressurssterke unndrar seg fellesskapets forpliktelser.

Også i dette perspektiv må vi se Regjeringens varslede kommisjon for samfunnsetisk og verdimessig mobilisering – “verdikommisjonen”. Styrking av etiske og verdimessige holdninger som går på solidaritet, ærlighet, rettskaffenhet og omsorg vil være viktig for å videreutvikle et velferdssamfunn med arbeid til alle som mål.

Den nye positive utviklingen i sysselsettingen i Norge har de aller siste årene ført til en bedring av den økonomiske situasjonen for de fleste. Men noen grupper som minstepensjonister og deler av barnefamiliene har en vanskeligere økonomisk situasjon enn andre grupper. Inntektsfordelingen må derfor bedres. Prioritering av de svakeste i samfunnet må også ivaretas ved et aktivt tilbud av offentlige tjenester. En sterk offentlig arbeidsformidling er et sentralt element i det offentlige tjenestetilbudet, blant annet for de som har problemer med å få varig innpass på arbeidsmarkedet.

Samtidig vil det ut over i neste hundreår være en stor oppgave å sikre tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft. Bakgrunnen er den stadig større del eldre i arbeidsstyrken og i befolkningen. Alderssammensetningen blir endret slik at en stadig mindre del etter hvert vil være i de aldersgruppene der yrkesaktiviteten er størst. Denne utviklingen faller sammen med økende behov for arbeidskraft i for eksempel pleie- og omsorgssektoren. Regjeringen vil derfor legge stor vekt på å videreføre en politikk som fører til høy yrkesaktivitet. Dette må kombineres med en god familiepolitikk som gir større anledning til fleksible arbeidstidsordninger og mer tid til samvær med barna.

Det vil bli lagt vekt på at arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at flest mulig kan komme i ordinært arbeid. En hovedutfordring framover vil være å medvirke til at de arbeidsledige i større grad kan fylle de ledige stillingene. Her vil det generelt være viktig med god flyt i arbeidsmarkedet.

Regjeringen legger videre vekt på å hindre at personer som opplever langvarige og/eller gjentatte perioder med arbeidsledighet kommer i fare for å miste kontakten med arbeidsmarkedet på mer varig basis. Regjeringen vil derfor føre en arbeidsmarkedspolitikk basert på aktive tiltak framfor kun passiv utbetaling av stønad. Viktige elementer i arbeidsmarkedspolitikken er god formidling, målrettede arbeidsmarkedstiltak som gjør det lettere for de arbeidsledige å finne arbeid, utforming av stønadssystemer som bedre ivaretar de grupper som har det vanskeligst samtidig med at det fortsatt skal være økonomisk lønnsomt å jobbe, og strenge krav til dagpengemottakere om å ta tilvist arbeid.

Formidling det endelige målet for arbeidsmarkedsetaten

Effektiv arbeidsformidling er en viktig forutsetning for at arbeidsmarkedet skal fungere godt. En effektiv formidling får ned søketiden for arbeidstakerne og bedriftene, og vil kunne øke sysselsettingen og redusere arbeidsledigheten. Jo strammere arbeidsmarkedet er, jo viktigere er det med rask formidling av arbeidsledige og av arbeidssøkere som ønsker å bytte jobb.

Et viktig formål for de siste årenes økte formidlingsinnsats i arbeidsmarkedsetaten er å kunne gi bedre hjelp til langtidsarbeidsledige og grupper med særlige problemer på arbeidsmarkedet. Samtidig har de arbeidsledige også et selvstendig ansvar for å være aktive arbeidssøkere. Motivasjonen til å søke etter nytt arbeid avhenger blant annet av de økonomiske ytelsene og andre fordeler ved å være i jobb, sammenliknet med å motta dagpenger eller å delta på arbeidsmarkedstiltak.

Arbeidsmarkedstiltakene spiller en viktig stabiliseringspolitisk rolle, slik det også ble understreket av Sysselsettingskommisjonen i 1992. Regjeringen legger fremdeles til grunn at arbeidsmarkedstiltakene skal brukes som et stabiliseringspolitisk virkemiddel, det vil si at de bør trappes ned i oppgangskonjunkturer og opp ved tilbakeslag i økonomien. Samtidig bør sammensettingen og nivået på tiltakene tilpasses de strukturelle problemene på arbeidsmarkedet. Strukturelle endringer kan for eksempel komme som følge av globalisering eller teknologiske eller markedsmessige endringer. For å hindre at slike endringer ikke slår ut i økt arbeidsledighet trenger vi et effektivt arbeidsmarked og en arbeidsmarkedspolitikk som støtter opp under geografisk og yrkesmessig mobilitet.

Selv om vi nå opplever vekst i sysselsettingen blir et stort antall jobber lagt ned, samtidig som det skapes enda flere jobber, med tildels nye kvalifikasjonskrav, andre steder. I denne tilpasningsprosessen er det viktig at arbeidsmarkedet er smidig og at arbeidskraften er mobil og tilpasningsdyktig, ettersom sysselsettingsmønsteret skifter mellom regioner, sektorer og ulike kvalifikasjonskrav.

For å få til en god utforming og gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken er det nødvendig at arbeidsmarkedsetaten samarbeider med andre. Samarbeid med partene i arbeidslivet legger et grunnlag for bedre formidling, for eksempel ved å identifisere mulige flaskehalser tidlig. Samarbeid mellom offentlige instanser, kommuner og fylkeskommuner, legger grunnlag for en effektiv og koordinert innsats for målgrupper med sammensatte problemer.

Selv om vi venter fortsatt økning i sysselsettingen i årene framover, vil vi fortsette med målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Dette vil i første rekke være langtidsarbeidsledige, medregnet personer som har brukt opp dagpengerettighetene sine, og spesielt de personene som har svak eller mangelfull utdanningsbakgrunn og lite yrkeserfaring, i tillegg til de yrkeshemmede. Det vil også være en prioritert oppgave å forhindre at ungdom blir passive som følge av langvarig arbeidsledighet. Selv med en fortsatt sterk bedring på arbeidsmarkedet vil det derfor være behov for et visst nivå på arbeidsmarkedstiltakene.

Undersøkelser viser at enkelte grupper av innvandrere har særlige problemer på arbeidsmarkedet. Langtidsarbeidsledige innvandrere vil fortsatt bli prioritert av arbeidsmarkedsetaten på lik linje med andre langtidsarbeidsledige. Problemer en del innvandrere har på arbeidsmarkedet kan likevel være særlig sammensatte, og blant annet være knyttet til manglende kjennskap til norsk språk og norsk arbeidsliv. I tillegg vet vi at det er innslag av diskriminering i det norske arbeidsmarkedet. Regjeringen vil prioritere tiltak som kan styrke stillingen for innvandrerne på arbeidsmarkedet, og som samtidig hjelper til å integrere innvandrerne bedre i det norske samfunnet.

Dagpenger og velferdsordningene - utjevning av levekår

Regjeringen vil søke å motvirke utviklingen i retning av større forskjeller i økonomiske levekår i samfunnet. Forskjellene i økonomiske levekår har økt på 1990-tallet. Dette berører mange ulike grupper, også en god del barn. De fleste av oss har høy levestandard og opplever også en betydelig velstandsutvikling, men noen grupper har ikke fått sin andel av dette. Det gjelder blant annet mange innvandrere, minstepensjonister, enslige forsørgere, langtidsledige, uføretrygdede, yrkeshemmede og langtids-sosialklienter. Regjeringen vil ta de økte forskjellene på alvor og vil legge fram en stortingsmelding for å få belyst problemet i hele sin bredde. Det vil bli fremmet forslag om nødvendige tiltak for å motvirke utviklingen av et samfunn med økte forskjeller.

Ønsket om gode stønadsordninger for de ledige må vurderes opp mot hvordan disse ordningene påvirker tilpasningen til den enkelte arbeidstaker og bedrift. Det må dessuten legges vekt på utgiftene for det offentlige. Det kan ligge et dilemma i at gode stønadsordninger som gir god inntektssikring samtidig kan svekke motivasjonen for jobbsøking.

Dagpengeregelverket inneholder strenge krav om at dagpengemottakerne skal være disponible for arbeidsmarkedet. Regjeringen legger vekt på at en streng praktisering av avstengingsreglene er en forutsetning for å opprettholde en dagpengeordning som gir god inntektssikring. I dagens konjunktursituasjon, med vekst i tilgangen på ledige stillinger, vil flere arbeidssøkere få tilbud om jobb, og vil dermed kunne bli omfattet av en restriktiv praktisering av kravene til disponibilitet. Med underskudd på enkelte typer arbeidskraft lokalt vil dette kunne være nødvendig for å skaffe arbeidsgiverne kompetent arbeidskraft. Dette vil være til fordel både for arbeidsgivere ute i distriktene og i sentrale strøk. Utgangspunktet vil selvsagt være at alle bør sikres arbeid der de bor, men samtidig må enkelte være villig til å flytte for å ta arbeid.

Attføring

Arbeidsmarkedsetaten har nå et helhetlig ansvar for yrkesrettet attføring. Samlingen av ansvaret for all yrkesrettet attføring som ble gjennomført i 1994 innebar en stor utfordring, som arbeidsmarkedsetaten synes å ha kommet godt ut av. Yrkesrettet attføring skal være prøvet der det er mulig, før det blir søkt om uførepensjon. Attføringstiltak bør så langt som mulig være utformet slik at de motiverer og kvalifiserer yrkeshemmede til å få innpass i ordinært arbeidsliv. Dette forutsetter blant annet at tiltakene er tilpasset etterspørselen på arbeidsmarkedet.

I det videre attføringsarbeidet vil det bli lagt vekt på økt brukerinnnflytelse. Yrkeshemmede som selv deltar aktivt, gir det beste utgangspunktet for gode attføringsresultat.

Regjeringen vil foreta en bred gjennomgang av uføretrygdsordningen og virkningen av attføringsreformen. Det skal særlig sees på mulighetene for å gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd og å gå ut og inn av arbeidslivet i perioder. Lovverket må ivareta den enkeltes rettigheter på en slik måte at ingen faller utenfor ordningene fordi de betraktes som for friske til å få uføretrygd og for syke til å få arbeid.

Utfordringer for arbeidsmarkedseteten

I et felles nordisk og europeisk arbeidsmarked er det viktig at arbeidsmarkedspolitikken også søker å være internasjonal. Mobilitet på tvers av grensene kan bli viktig i årene som kommer for å dekke opp arbeidskraft det er knapphet på, slik det i mange år har vært innen bygg- og anleggssektoren mellom de nordiske landene. Nå henter vi for eksempel inn sykepleiere, helsepersonell og ingeniører fra en rekke andre land, og dette hjelper til med å skaffe arbeidskraft med spesiell kompetanse som det er knapphet på i Norge i dag. Muligheten til å krysse grenser for bl.a. å søke utdanning eller arbeid har også en viktig velferdsside for det enkelte individ.

Regjeringen ser det som viktig å opprettholde den offentlige arbeidsformidlingen. Som jeg nevnte innledningsvis, viser erfaringene fra begynnelsen av 1990-årene at en sterk offentlig arbeidsformidling har en helt sentral rolle å spille i kampen mot arbeidsledigheten. En av grunnene til at vi kom så godt ut av denne perioden, skyldes at vi i Norge nettopp har en sterk offentlig arbeidsformidling med et integrert ansvar for gjennomføringen av den praktiske arbeidmarkedspolitikken.

I Norge har vi organisert arbeidsmarkedsetaten slik at den har ansvaret både for formidling til ordinære jobber, formidling til og administrasjon av arbeidsmarkedstiltakene og administrasjon av dagpenger. I mange andre land er disse funksjonene delt mellom forskjellige institusjoner. Den norske måten å organisere arbeidsformidlingen på har etterhvert fått bred internasjonal anerkjennelse, og OECD har gjentatte ganger anbefalt sine medlemsland å organisere arbeidsformidlingen på en slik måte. OECD snakker nå om de tre kjernefunksjonene i den offentlige arbeidsformidling: Formidlingsfunksjonen, tiltaksfunksjonen og dagpengefunksjonen.

Det er minst tre grunner til at det er nødvendig at den offentlige arbeidsmarkedsetaten har et integrert ansvar for disse tre kjernefunksjonene. For det første kan formidlingsfunksjonen bidra til at den offentlige arbeidsformidling retter hele sitt arbeid mot målet om å formidle til det ordinære arbeidsmarkedet og motvirke at for eksempel tiltaksdeltakelse blir et mål i seg selv. For det andre kan integreringen mellom formidlingsfunksjonen og dagpengefunksjonen sikre at dagpengemottakerne får nødvendig formidlingsbistand og ikke blir overlatt som passive stønadsmottakere. For det tredje kan integreringen mellom tiltaksfunksjonen og dagpengefunksjonen blant annet bidra til å teste ut om dagpengemottakerne er reelle arbeidssøkere også i perioder med lite etterspørsel etter arbeidskraft, gjennom å kreve at de skal være tilgjengelig for deltaking på arbeidsmarkedstiltak når dette vurderes som nødvendig for å styrke deres muligheter på arbeidsmarkedet.

I tillegg til de tre kjernefunksjonene som det fokuseres på internasjonalt, har arbeidsformidlingen her i Norge en fjerde kjernefunksjon. Det er attføringsfunksjonen. Vi vurderer det som viktig å integrere denne funksjonen med de tre andre, for at arbeidet med yrkeshemmede arbeidssøkere skal være en del av den generelle arbeidsmarkedspolitikken og for å lette overgangen til det ordinære arbeidsmarkedet for denne gruppen.

Regjeringen vil beholde en sterk og integrert arbeidsformidling som har et integrert ansvar for de fire kjernefunksjonene.

I den perioden vi er inne i nå, spiller arbeidsmarkedsetaten en viktig rolle i å formidle arbeidskraft og å bidra til å skaffe arbeidsgivere nødvendig arbeidskraft. Nå er det ikke bare kampen mot arbeidsledigheten som står i sentrum, selv om arbeidsledigheten fortsatt er uakseptabel høy. En viktig jobb i dagens arbeidsmarked er å skaffe arbeidskraft og mobilisere arbeidskraftreserven slik at vi kan unngå pressproblemer i økonomien. Gjennom sitt arbeid bidrar den til å understøtte den økonomiske politikken.

Avslutning

Det er en stor etat som nå markerer sin 100-årsdag i konjunkturmessig medvind. Som jeg har pekt på, endrer arbeidsmarkedspolitikken sin rolle under skiftende tider. Nå trapper vi ned arbeidsmarkedstiltakene, mens vi øker formidlingsinnsatsen. Men det kan komme tider etter dette, da det blir nødvendig å trappe opp tiltakene igjen. Dette er den store utfordringen for arbeidsmarkedsetaten og arbeidsmarkedspolitikken: Å tilpasse instrumentene og virkemidlene til de omskiftelige tidene, slik at vi når målet om et effektivt arbeidsmarked med høy sysselsetting og lav arbeidsledighet.

Utfordringene fremover for arbeidsmarkedsetaten og for bevilgende myndigheter er å sikre at den har en organisasjon som er fleksibel i forhold til endringer i oppgavesammensetningen. Dette stiller krav til at bemanningen er omstillingsdyktig og har bred kompetanse. Arbeidsmarkedsetaten må være beredt til å takle raske endringer i oppgavene ved neste korsvei. Vår egen utfordring i Regjeringen er å tilpasse arbeidsmarkedspolitikken til situasjonen på arbeidsmarkedet og de målene vi setter.

Jeg vil på Regjeringens vegne rette en takk til alle som ved sitt arbeid i Arbeidsmarkedsetaten har bidratt til å utvikle et mer solidarisk velferdssamfunn, og som har gitt enkeltmennesker en mer meningsfylt tilværelse. Det er i sannhet en meningsfylt virksomhet.

Til lykke med 100-års jubileet.

Lagt inn 5 november 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen