Statsministerens halvårlige pressekonferanse

Med forbehold om endringer

22. desember 1997

Jeg vil innledningsvis ønske dere alle hjertelig velkommen til denne pressekonferansen som er en tradisjon ved avslutningen av høstsesjonen i Stortinget.

For meg personlig, for Kristelig Folkeparti - og for de to andre partiene i Regjeringen - markerer dette også avslutningen på et begivenhetsrikt halvår - og - år. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre presenterte den 20. mai dokumentet "vilje til ansvar" som var sentrumspartienes felles merknader til Jagland-regjeringens langtidsprogram. Fellesmerknadene viste også at det fantes et realistisk og troverdig regjeringsalternativ dersom stortingsvalget eller en situasjon i Stortinget skulle føre til et skifte.

Det viktigste denne høsten har vært:

· En langvarig Arbeiderparti-makt-dominans er brutt, vi har fått et lenge etterlengtet skifte.

· Vi har vist at andre enn Arbeiderpartiet vil, og kan, styre landet.

· Vi har langt på vei satt en ny politisk dagsorden, noe debatten om verdikommisjonen viser.

Jeg må innrømme at jeg opprinnelig ikke hadde trodd at stortingsvalget ville føre til et regjeringsskifte. For meg framsto det som mest sannsynlig at det etter valget, for eksempel ved budsjettbehandlingen, kunne oppstå en situasjon der Ap-regjeringen stilte kabinettsspørsmål.

Men etter hvert som Thorbjørn Jagland mer og mer bandt seg til kravet til velgerne om å oppnå minst 36,9 prosent av stemmene for å fortsette, innså jeg at sjansene for skifte økte. Da valgresultatet forelå var det klart at en sentrumsregjering var det eneste aktuelle alternativ til Jagland-regjeringen.

Gjennom forhandlingene på Voksenåsen klarte de tre regjeringspartiene å arbeide seg fram til en felles plattform. Det var harde forhandlinger - som også slike forhandlinger skal være. Men det skjedde i en atmosfære av gjensidig respekt og vilje til at dette skulle lykkes. Forhandlingene på Voksenåsen skapte også grunnlag for vennskap, tillit og personlig fortrolighet mellom flere av de som inngår i Regjeringen og som har sentrale posisjoner i Stortinget. Dette vil komme godt med i arbeidet framover.

Ved sammensetning av regjeringskollegiet la jeg vekt på å finne fram til statsråder som både hadde god kjennskap til det saksfeltet de skulle styre, personer som hadde bred politisk erfaring og ikke minst god kjennskap til Stortinget. Alle disse hensyn ble i høyste grad oppfylt. Jeg er svært godt fornøyd med regjeringskollegiet. Diskusjonene i regjeringen preges av god faglig og politisk innsikt, og en god porsjon humør i regjeringen.

En sentrumsregjering ble før valget betegnet som "steindødt" og som et "luftslott" av våre politiske motstandere.

Men sentrumsregjeringen ble dannet og vi overlevde både debatten om regjeringserklæringen, statsbudsjettet og de øvrige saker denne høsten. Men vi vet at oppgavene blir krevende framover, og har ydmykhet overfor utfordringen.

Sentrum utgjør et tredje tyngdepunkt i norsk politikk, og regjeringen er blokk-uavhengig og vil søke samarbeid med alle partier i Stortinget. Ved budsjettbehandlingen i høst fikk Regjeringen subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre. Det var naturlig på bakgrunn av den sterke bindingen som Arbeiderpartiet hadde til Jagland-regjeringens budsjett. Men i de enkelte fagkomiteer var det varierende mønster - sentrum fikk støtte fra Frp og Høyre, sentrum fikk støtte fra Arbeiderpartiet og Høyre og Arbeiderpartiet gikk sammen. Jeg vil tro at Arbeiderpartiet i det året vi nå går inn i vil vise seg mer åpen for samarbeid enn vi har sett nå i høst. Arbeiderpartiet legger til liks med sentrumsregjeringen stor vekt på fordelingspolitikken og det er et område der vi kan finne sammen. Ap-ledelsen har også fulgt samme linje som Regjeringen i spørsmålet om antipersonell-miner og forholdet til USA i den forbindelse.

Jeg la merke til at Thorbjørn Jagland tidlig i forrige uke uttalte at det var en fordel for både Arbeiderpartiet og landet at de nå gikk i opposisjon. De hadde ikke mer å gi og måtte hente seg inn igjen og få nye krefter. Også denne uttalelsen signaliserer vel at Arbeiderpartiet er innstilt på å være et ansvarlig opposisjonsparti.

Av utfordringer i det nye året vil jeg fremheve:

Økonomisk politikk

Regjeringen er tilfreds med det budsjettet som er vedtatt av Stortinget for 1998. Regjeringen fikk i budsjettbehandlingen gjennomslag for sine viktigste satsingsområder: Øket minstepensjon, innføring av kontantstøtte, bedrede vilkår for næringslivet og mer til helse gjennom en styrket kommuneøkonomi.

Regjeringen mener at budsjettopplegget er innenfor en ansvarlig ramme, og at vi vil se en positiv utvikling i norsk økonomi også i 1998. Jeg vil ytterligere en gang få understreke at retningslinjene for penge- og valutapolitikken ligger fast.

Det er grunn til å understreke at den ansvarlige budsjettpolitikken må videreføres også i 1999. Budsjettforslaget for 1999 vil få et sterkere preg av denne regjerings prioriteringer, men jeg vil allerede nå understreke at det er begrenset hva som kan gjennomføres i et enkeltstående år. Når man ser på hva som nærmest forventes at regjeringen skulle ha klart å gjennomføre bare i løpet av sine første to måneder, er det grunn til å understreke dette ytterligere også med tanke på neste år.

Denne regjeringen har tenkt å bli sittende lenge, og det vil over noe tid bli tydelig at landets nye ledelse legger opp en ny kurs på viktige områder.

Regjeringen følger aktivt utviklingen på arbeidsmarkedet. Det er gledelig at stadig flere kommer i jobb, og regjeringen vil intensivere arbeidet med å kvalifisere de som fortsatt står utenfor arbeidsmarkedet. Den planlagte stortingsmeldingen om etter- og videreutdanning vil reflektere dette. Det vil fra arbeidsmarkedsmyndighetenes side bli lagt enda mer arbeid i å skaffe kvalifisert arbeidskraft fra de øvrige nordiske land og EØS-området.

Vårens inntektsoppgjør får stor betydning for Norges videre økonomiske utvikling. Det er regjeringens inntrykk at partene i arbeidslivet erkjenner dette, og ser hva vi alle kan tape dersom vi ikke alle tar dette ansvaret inn over oss. Vi må alle ha i bakhodet at moderate oppgjør likevel har gitt betydelig reallønnsvekst de siste årene. Regjeringen er innstilt på å bidra til at denne utviklingen videreføres.

Regjeringen vil i løpet av vårsesjonen legge fram en handlingsplan for små og mellomstore bedrifter, for å bedre vilkårene for det som er selve ryggraden i norsk næringsliv.

Miljø/Kyoto

Regjeringen styrket miljø-relaterte tiltak i det samlede statsbudsjettet med om lag 250 millioner kroner i forhold til det budsjettet Jagland-regjeringen la fram. Vi legger vekt på å få på plass tiltak som kan bidra til å løse de store miljøutfordringene vi står foran, som bl.a. oppfølgingen av klimaavtalen.

Regjeringen arbeidet for en ambisiøs og forpliktende avtale i Kyoto. Det fikk vi.

Kyoto-avtalen er historisk. Faren for alvorlige menneskeskapte klimaendringer er den mest alvorlige miljøutfordringen verden står overfor. Dette er et første skritt i en utvikling der alle land må bidra til ytterligere reduksjoner av utslipp. De forpliktelsene Norge påtar seg, vil bety reduserte utslipp på 5% i forhold til i dag. Dette blir et ekstra krevende i lys av at det uten nye tiltak er forventet en vekst i norske utslipp på til sammen 18% for tidsperioden 1990-2010.

Vi må altså ikke bare treffe tiltak for å forhindre en forventet vekst i årene som kommer – vi må også foreta reelle kutt utfra dagens situasjon. Vi vil måtte gjennomføre betydelige tiltak rettet mot blant annet industri, bil- og båttrafikken, energibruk og petroleumsvirksomheten. Det vil stille store krav til omstillinger i alle deler av det norske samfunn.

Regjeringen vil over nyttår invitere næringslivet til drøftinger om hvordan vi sammen kan bidra til å oppfylle Kyoto-avtalens forpliktelser og våre mål for klimapolitikken. Tilsvarende vil vi gjøre i forhold til andre viktige grupper i denne sammenheng, som for eksempel miljøbevegelsen.

Dersom vi bygger gasskraftverk vil denne jobben bli vanskeliggjort. Vår jobb er å redusere utslippene fra dagens nivå med 5%, mens gasskraftverkene vil øke dem med ytterligere 4%-6%. Det er det samme som utslipp fra 700.000 biler

Arbeidet med Lokal Agenda 21 vil stå sentralt fremover. Det er vår ambisjon å gjøre dette til en stor dugnad. Lokalmiljøer, frivillige organisasjoner, næringslivet og forbrukerne må trekkes positivt med i arbeidet for et bedre miljø.

Internasjonale spørsmål

I tiltredelseserklæringen har vi lagt lista høyt når det gjelder regjeringens ambisjoner i utenrikspolitikken. Norge skal være til å kjenne igjen som en troverdig samarbeidspartner og alliert og som en pådriver i nøkkelspørsmål som menneskerettigheter, bistand og humanitært samarbeid.

Opprettelsen av en ny ministerpost for utvikling og menneskerettigheter er mer enn et signal. Det er et uttrykk for en sterkere vektlegging av menneskerettighetsspørsmål i hele sin bredde. Dette skal sette sitt preg på organiseringen og gjennomføringen av utenriks- og utviklingspolitikken.

Vi skal ha et realistisk syn på hva Norge kan greie alene. Men vi lever i en verden der de rike landene relativt sett yter stadig mindre i utviklingshjelp, der antall mennesker i absolutt fattigdom er stigende og der det til tross for demokratiets fremmarsj fortsatt skjer grove brudd på menneskerettighetene. I en slik verden skal vi ha ryggrad til å peke ut en annen retning og følge opp ord med handling. Vi ser at det nytter. Konvensjonen mot anti-personellminer er et eksempel til inspirasjon. Jeg vil også berømme den forrige regjering for sitt arbeid på dette området.

Vi går inn i et år med store nye oppgaver i utenrikspolitikken. Fra nyttår går Norge inn i ledelsen av OSSE, før vi i 1999 overtar formannskapet. Dette åpner nye muligheter til å være en drivende kraft i OSSE, ikke minst for å gi et bidrag til bileggelse av konflikter og til å sterkere forankre respekten menneskerettigheter i hele OSSE-området. Samtidig vil denne innsatsen stille store krav til Norge, også til de frivillige organisasjonene som vil ha mye å bidra med.

I Europa-politikken er målet klart; Norge ønsker et nært og godt samarbeid med EU og EU-landene. Politikken står støtt på EØS-avtalen, resultatet av folkeavstemningen og det samarbeidsnettverk vi har bygget opp med EUs medlemsland, særlig med de nordiske land. EØS-avtalen har ikke så høy profil, men la oss minne om at denne avtalen daglig sikrer norske bedrifter ordnet adgang til det indre marked med den sikkerhet det gir for virksomhet og arbeidsplasser.

Så kommer det også vanskelige saker der det er krevende å vinne gjennomslag for norske syn. Mitt inntrykk er at Norge blir hørt, om vi holder nettverket ved like og spiller kortene på riktig måte. Dette viste den forrige regjeringen i håndteringen av laksesaken. Og det tillå oss å føre norske syn fram i innspurten av arbeidet med gassmarkedsdirektivet. I begge tilfelle opplevet vi at vi fikk gehør for norske viktige norske synspunkter.

Regjeringen har i flere uker vært rede til å innlede forhandlinger med EU om en løsning på Schengen-samarbeidet. Vi noterer oss at EU-landene på sitt toppmøte i forrige uke la vekt på å finne en løsning med Norge og Island, men vi har også merket oss at det ennå ikke er en felles EU-holdning til hva slags løsning EU vil gå inn for. Men vi er rede når EU er rede og regjeringen vil for sin del gjøre sitt for å sikre at en løsning for Norge og Island kan tre i kraft samtidig med at Amsterdam-traktaten trer i kraft 1.1.99.

EU står overfor krevende oppgaver i årene som kommer med gjennomføring av felles valuta for trolig 11 EU-land og utvidelsesforhandlinger med en rekke kandidater fra Sentral og Øst-Europa. I 1999 vil tre nye allierte komme inn i NATO. Det er med andre ord i årene som kommer at det nye Europa skal ta form. Norges ståsted er avklart gjennom folkeavstemningen. Mitt ønske er at vi nå kan bruke felles krefter på å finne veier å gå for å markere norske syn og interesser når dette nye Europa tar form.

La meg i denne sammenheng framheve utviklingen av samarbeidet med nærområdene, og særlig i forhold til Russland i nordområdene. Finland har lansert sitt initiativ om utviklingen av en nordlig dimensjon i EU-samarbeidet. Fra norsk side støtter vi dette initiativet og Norge har spilt inn en rekke tanker til EU-kommisjonen og EU-landene og som er blitt godt mottatt. Vi arbeider også målrettet for å trekke USA sterkere med i dette samarbeidet, og vi noterer med tilfredshet at USA vil være representert ved sin viseutenriksminister og EU-kommisjonen med kommisæren for utenrikssaker på det kommende møtet i Barentsrådet der Norge skal overta formannskapet i Barentssamarbeidet.

Regjeringen legger stor vekt på å videreføre og videreutvikle Norges engasjement i fredsprosessen i Midt Østen. Utenriksministeren vil avlegge et offisielt besøk til Israel og Jordan i januar. For mitt eget vedkommende planlegges det et besøke til landene i regionen i løpet av våren. I tillegg til en aktiv reisevirksomhet i Europa legger Regjeringen vekt på å markere norske interesser også i andre verdensdeler. I denne sammenheng vurderes nå et opplegg for statsministerbesøk til Latin Amerika i annen halvdel av året.

Avslutning

Det å sitte i regjering er en stor utfordring og det gir også store muligheter. Det gir mulighet for gjennom daglige små eller store beslutninger å prege samfunnsutviklingen i den retning regjeringspartiene ønsker.

Vi har registrert at det er et sterkt ønske i befolkningen om å legge større vekt på verdier som ikke kan måles i kroner og øre. Denne debatten vil vi videreføre og trekke flest mulig med i gjennom verdikommisjonens arbeid.

Jeg føler at så vel dette initiativet, som Regjeringens arbeid generelt, i stor grad har fått en positiv mottakelse. Dagens meningsmåling i Aftenposten er et uttrykk for dette.

Men oppgaven er krevende. Vi er oss bevisst vår mindretallsposisjon og viktigheten av samarbeidsvilje med andre partier.

Jeg vil gi uttrykk for honnør til alle tre regjeringspartiene for konstruktivt samarbeid, og tror også at alle tre etter hvert vil merke gevinsten av samarbeidet. Sentrum kan se tilbake på 19997 som et begivenhetsrikt år som har gitt oss en historisk mulighet til å prege norsk politikk. Viljen til samhold og evnen til samarbeid er imidlertid så stor at jeg ser optimistisk fram mot 1998.

Lagt inn 22. desember 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen