Med forbehold om endringer

Tale ved KrFUs organisasjonskonferanse

Geilo 25.oktober

Kjære venner
Det er en glede for meg å stå foran denne forsamlingen. En spesiell glede. Min politiske karriere begynte nettopp her, i KrFU. Jeg har et helt spesielt forhold til dere.

KrFU har vært og er en plass der mange unge har kunnet omsette sitt engasjement i praktisk politisk arbeid. Mange har fått tro på politisk arbeid gjennom KrFU. Slik var det også for meg. Vi fikk bare tro på politisk arbeid, men lærte også mye om politikk og samfunnsliv. Dette er viktig, ikke bare for KrF men for hele vårt demokrati og styresett.

Da jeg takket ja til å komme til denne konferansen visste jeg ikke at jeg skulle komme som Statsminister. Men det gjør jeg. Vi sitter i regjering.

Sentrumsregjeringen, som enkelte i valgkampen karakteriserte som et luftslott, er i dag et faktum.

Vi har fått med erfarne og dyktige politikere i Regjering, fra alle de tre partiene. Går dere gjennom alle de som kommer fra KrF, vil dere se at veldig mange har sin bakgrunn fra nettopp KrFU, om det så gjelder statsråder, statssekretærer eller rådgivere. Flere av de som nå sitter i Regjering må vel fortsatt regnes som KrFUere.

Det er ikke uten grunn at mange av våre sentrale politikere har sin bakgrunn i KrFU. KrFU er en god skole. Det vet vi. Derfor er vi også opptatt av hva dere gjør i KrFU og oppmerksom på hva dere sier og mener. Vi vet at det at herifra kommer det gode ideer og innspill. Det betyr ikke at vi er enig i alt dere mener. Men vi lytter til dere.

Generelt om regjeringsskiftet

Tidligere statsminister Lars Korvald var en av de første som kom frem og gratulerte oss på slottsplassen etter vi var utnevnt. For meg var det et fint markering. For første gang siden Korvald-regjeringen i 1972 har Norge fått en sentrumsregjering. Det er et hyggelig 25-års jubileum. Sentrum har igjen vokst frem som et tyngdepunkt i norsk politikk. Vi står i en ny politisk situasjon med et endret politisk landskap. Sentrumsalternativet ble i valgkampen ikke levnet så store sjanser av andre enn sentrumspartiene selv. Så skjer altså det at nettopp dette alternativet er blitt landets regjering.

Det er med både ydmykhet og frimodighet vi nå går i gang med arbeidet. Vi står overfor store utfordringer. Så langt har vi lagt et godt grunnlag for at vi skal lykkes. Vi har utarbeiet et omfattende felles dokument som vil utgjøre det politiske grunnlaget for regjeringen, og vi har fått erfarne og dyktige statsråder som vil møte Stortinget med innsikt og respekt.

Vi er oss fullstendig bevisst at vi har tiltrådt fordi Thorbjørn Jagland frivillig søkte avskjed for sin regjering. Det pålegger oss et ansvar for tverrpolitisk samarbeid. Men det pålegger også de andre partiene et ansvar, ikke minst Arbeiderpartiet, som er landets største parti og som har skapt den nye regjeringssituasjonen. Det vil være helt uforståelig om partiet først skaper en ny situasjon, for så deretter å gjøre denne situasjonen så vanskelig som mulig. Det vil i tilfelle ikke harmonere med partiets tale om ansvar for landets situasjon. Derfor tror jeg også Arbeiderpartiet positivt vil bidra til løsninger, i likhet med det Høyre og Fremskrittspartiet har signalisert.

Selv om vi vil være en mindretallsregjering kommer vi ikke til å være noe forretningsministerium. Vi har lagt frem en ambisiøs politisk plattform og folk vil merke forskjell. Ikke minst gjelder dette verdigrunnlaget.

Noe av det første vi vil gjøre er også å nedsette en bredt sammensatt verdikommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk.

Verdidebatten

Fra gresk mytologi kjenner vi legenden om guden Zevs, som forførte seg en kongedatter som het Europa. Hennes søster het forresten Asia. Zevs forvandlet seg til en okse, lokket Europa til å ri på seg og bortførte henne til Kreta.

Prinsesse Europa ble lurt og forført. Kanskje er det samme i ferd med skje med dagens Europa - og med Norge? Blir vi forført av falske verdier, mens de egentlige livsverdiene forvitrer? Er Europa i ferd med å miste det åndelige grunnlag som den store europeiske sivilisasjon er bygget opp på? Med dette spørsmålet i bakhodet vil jeg kaste noen kritiske blikk på tidens trender og de etiske utfordringer vi står overfor.

I årene etter den 2. verdenskrig har vi opplevd en materiell velstandsøkning som få land i verden har sett maken til. I en større, historisk sammenheng har omskiftet gått fort, farlig fort.

For det er riktig som det heter i det gamle ordtaket : - Det skal sterk rygg til å bære gode dager!

En av de beste illustrasjonene av dette finnes i en bok av Dag Hareide som forteller om sitt møte med Etiopia. Der fortalte folk eventyr til hverandre når tiden ble for lang. Eventyr etter eventyr.

Den norske bistandsarbeideren husket ikke mange norske eventyr, så han fortalte om Norge i stedet. Han skildret et gjennomsnittlig norsk hjem, alle rommene, alle maskinene som sto på kjøkkenet og badet, alle klærne, bokhyllene, stereoanlegget. - Er det vanlig, spurte den etiopiske vennen. For vanlige arbeidere også? Er det virkelig sant at det er gratis behandling på sjukehuset?

Hva sier du, får du fortsatt lønn, selv om du er syk? Hva er gjennomsnittlønnen? Hundre ganger så høy som i Etiopia. Har dere bare 3 prosent arbeidsløshet? Og folk får penger mens de går uten arbeid? Og så mange aviser? Kan nesten alle lese, sier du?

Hans etiopiske venner levde i en verdensdel der det normale er krig, sult, himmelropende forskjeller, tortur og undertrykking.

Derfor opplevde de hans fortellinger som eventyr fra en annen verden. Eventyrlandet Norge. Det rike Vest-Europa.

Etter den tid har Norge blitt enda rikere. Vi har fått enda flere ting. Foran tusenårsskiftet har få andre land i verden en bedre økonomisk utvikling enn vi. Knapt noen kan oppvise maken til overskudd på statsbudsjettet. Nesten ingen har så lav arbeidsløshet og inflasjon. Børskarusellen svinger. Norge er blitt verdens nest største oljeeksportør, og nye gass- og oljefunn er i vente. Den private rikdommen øker, folk har råd til stadig mer. Jeg må legge til; de fleste av oss.

Vi, de rike europeere, må vel være verdens lykkeligste folk? Eller hva? Av og til tror jeg vi alle stiller oss selv dette spørsmålet: Hvorfor har vi det ikke bedre, når vi har det så godt?

Nei, vi finner ikke sann lykke i forholdet til ting. Nøkkelen ligg i forholdet til våre medmennesker - og den meningsskapende himmel vi spenner over livet vårt.

Selv om vi lever i «ting-paradiset» - eller kanskje nettopp derfor? - ser vi at mellom-menneskelige relasjoner blir brutt ned. Og mange mangler mening og moralske verdier

Kanskje har den materielle velstandsveksten bidratt til en åndelig utarming.

Den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij sa en gang: «Hvis du vil ødelegge en nasjon, skal du gi menneskene alt det de ønsker seg.»

I det nyrike Norge lyder Dostojevskij sine ord som en illevarslende advarsel. Alarmklokkene bør også ringe i resten av Europa. Den materialistiske grådighets-kulturen er farlig sterk. I reklamen og i massemedias overflatekultur synes lykken å finnes i umiddelbar behovstilfredsstillelse. Langsiktige konsekvenser glemmes.

Vi ser tendenser til en etisk forvitring, der forpliktende moralske normer viker plassen for kortsiktig jakt på nytelse og spenning, og hvor moral blir redusert til en snever, egoistisk hensiktsmessighetskalkyle.

Dette ser vi f.eks. når ungdom sniker på trikken. Men vi ser det like klart når vi spør de ungdommene som ikke sniker på trikken:

- Hvorfor sniker du ikke på trikken?

Det blir stadig færre som svarer: - Fordi det er moralsk galt å lure seg unna betaling, det er å stjele fra trikkeselskapet.

Stadig flere svarer: - Risikoen for å bli tatt i kontroll er så stor at jeg ikke vil gjøre det.

Dette avspeiler en farlig tendens til moralsk reduksjonisme, som vi også kan se når det gjelder skattemoral, respekt for trafikkregler, truskap i samliv, tryggleik på arbeidsplassen, ja, på stadig flere livsområder. Vi må avvise denne moralske reduksjonismen!

Det blir et kaldt samfunn om dette får utvikle seg videre, for da tvinger «politistaten» seg fram. Da vokser det fram alle slags kontrolltiltak, overvåking og registrering - i stedet for moral og tillit! Du blir overvåket i butikken og i trafikken, på jobben og i fritida! «Storebror» ser deg. Det blir et kaldere samfunn! Og det er ikke det vi ønsker!

Jeg tror mange, også utenfor KrF, imøteser initiativet om en verdikommisjon med glede. Stadig flere ser problemet og søker etter en klar verdiforankring - for sitt eget liv og for samfunnsutviklingen. Jeg tror at det også er noe av grunnen til KrFs fremgang ved dette valget. Uten en moralsk ryggrad i befolkningen vil vårt velstandssamfunn være som en kolosser på leirføtter, og til slutt rase sammen.

En oppseding som holder mål for kommende generasjoner må gi mennesket en identitet og sette oss inn i en større sammenheng som gir mening og mål, som utvikler en samvittighet som skiller klart mellom rett og galt. Da kan en ikke bare se etter det skiftende minstemålet en er enig om på ulike tidspunkt. Vi må lete etter verdier som er universelle og uavhengig av personer, tid og sted. Vi trenger en positiv verdimessig mobilisering mot forvitring og oppløsning.

Våre kristne og humanistiske verdier er et vern om menneskeverd og solidariske holdninger. De understreker hvert enkelt menneskes verdi. De utfordrer oss til nestekjærlighet og forvalteransvar. De ti bud er gode leveregler for hver enkelt av oss og for samfunnet.

At vi har lansert ideen om en kommisjon for arbeid med samfunnsetisk og verdimessig bevisstgjøring har alt utløst en verdidebatt. Dette er i seg selv positivt. Selve debatten kan bli vel så viktig som en kommisjonsrapport.

Vi må også spørre: Hvilke institusjoner kan best føre kulturarven videre og trygge verdiformidlingen? Hvordan kan vi konkret politisk arbeide for en verdimessig mobilisering. La meg nevne noen områder:

Familien må styrkes: Her lærer vi å gi og motta kjærlighet, her kan vi prøve og feile i visse om kjærlig korreksjon og rettleiing, her får barna de første forbilder. Her kan voksne sammen oppmuntre hverandre og gi en trygg hjemmebase i den konkurranse og de vegvalg vi møter i skole og arbeidsliv.

Det er bl.a. derfor vi ønsker en bred familiepolitisk reform som bl.a. tar sikte på å gi småbarnsforeldrene økt valgfrihet, slik at de kan bruke mer tid sammen med sine små barn.

Vi vil føre en familiepolitikk utfra det grunnsyn at familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet. En politikk som satser på å bedre styrke familiens situasjon, vil også bidra til å gjøre storsamfunnet bedre å leve i, og vil medvirke til å sikre den oppvoksende generasjon et trygt oppvekstmiljø. En ordning med omsorgstilskudd i barnetrygden/kontantstøtte til familier som ikke benytter seg av eller som ikke har tilbud om offentlige omsorgsløsninger vil bli foreslått innført fra 1. august 1998 for barn fra 1 til 2 år (etter perioden med svangerskapspermisjon) og for barn fra 2 til 3 år fra 1. Januar 1999.

De frivillige organisasjonene må få bedre arbeidsvilkår. Ikke minst gjelder det barne- og ungdomsarbeidet og tiltak som engasjerer folk til medmenneskelig omsorg for svake, syke og eldre.

Det gjelder også kirken. Slike organisasjoner inspirerer til det personlege ansvar og utløser den medmenneskelige innsats som står sentralt i solidaritetstanken.

Vi vil arbeide aktivt for et samfunn der alle kjenner ansvar for å ta vare på hverandre. Et slikt samfunn er preget av respekt for det enkelte menneske, personlig ansvar, omsorg og omtanke. Det er ikke mulig å vedta eller bevilge seg til dette. Vi vil invitere til samarbeid med frivillige krefter for å bygge og å ta vare på sosiale nettverk. Gjennom den enkeltes ansvar og engasjement kan vi motvirke at ensomhet, fremmedgjøring og ensidig materialisme får prege det norske samfunn.

Barnehagene og grunnskolen må få gode vilkår. De spiller en viktig rolle. Men skal de lykkes, må de ha en klar verdiforankring som gir en retning. Vi må ruste opp skolen både som kunnskaps- og verdiformidler. Kunnskap og sunne holdninger er av større verdi enn materielle goder.

Skolens viktigste ressurs ut over eleven selv, er læreren. I lys av denne erkjennelse er det viktig å gjenopprette en god dialog og samarbeid med berørte parter for å sikre kvalitet på undervisningen.

I en undersøkelse av læringsmiljø ved de videregående skolene i et av våre fylker konkluderes det med at elevene er positive til at de selv får delta i planlegging og vurdering av undervisningen, men at tilbakemeldingene fra lærerne ikke fungerer godt nok. Det er viktig å etablere gode rutiner for planmessig evaluering og kontrollprosesser uten at det fører til økt byråkratisering.

Regjeringen har allerede ved statsråd Lilletun tatt kontakt med lærerorganisasjonene for gjennom dialog og samarbeid å kunne gjøre noe med dette.

Vi vil ha et velferdssamfunn for alle. Dette har det vært bred politisk enighet om i Norge. Men i de siste årene er det blitt klart at noen grupper er blitt hengende etter. Stadig flere taler om ”forskjells-Norge” som oppstod under Aps regjeringer de siste 10 år.

Dette er alvorlig fordi økte forskjeller kan skape flere motsetninger og konflikter i et samfunn og bidra til å undergrave solidaritet, omsorg og omtanke for hverandre. Vi vil utarbeide en stortingsmelding, slik at Stortinget på bred basis får drøfte hvordan man kan motvirke utviklingen i retningen av større forskjeller i økonomiske levekår.

En av de grupper som er blitt hengende etter er minstepensjonistene. Ca. 80 prosent av alle minstepensjonister er kvinner som ikke har opptjent tilleggspensjon fordi de har vært hjemmearbeidende. Minstepensjonen skal være et økonomisk sikkerhetsnett for alle eldre, og den må derfor ha en størrelse som sikrer rimelige levekår.

Vi vil foreslå en økning av minstepensjonen med 1.000 kroner pr. måned fra og med 1. mai 1998 – tidspunktet for trygdeoppgjøret neste år.

Vi må kjempe mot sorteringssamfunnet. Nye holdninger i samfunnet tar utgangspunkt i et ønske om å kalkulere verdien av et menneske, eller avveie verdien av et menneske, i forhold til et annet.

Både forskning på aborterte fostre, genteknolgisk eksperimentering med mennesker og såkalt innvandrerregnskap, er eksempler på dette. Lønnsomhets-, nytte- og verdivurderinger av mennesket er et overgrep overfor det ukrenkelige i menneskeverdet.

KrFUs forventninger

Jeg har merket meg at KrFU i en uttalelse fra landsstyret (den 20. September d.å.) vektlegger flyktningepolitikk og gasskraftverk, og har klare forventninger på dette området.

For å ta flyktningepolitikken først: Vi vil øke mottaket av FNs kvoteflyktninger med omlag 500 pr. år utover dagens kvoter og arbeide internasjonalt for at andre land gjør det samme. Dette har jeg allerede signalisert til FNs høykommisær for flyktninger, Sadako Ogata, som jeg hadde møte med på tirsdag.

Vi vil også gjennomgå praksis når det gjelder innvilgelse av opphold på humanitært grunnlag og familiegjenforening, der det har vært eksempler på for streng praksis. Den klagenemnd for flyktninge- og asylsaker som Stortinget har vedtatt vil også bli opprettet så raskt som mulig.

Det er nødvendig å ha et regelverk som sikrer kontroll over innvandringen til Norge. Men praktiseringen av regelverket må være humant og rettferdig. Behovet for kontroll må ikke gå på bekostning av Norges plikt til å ta sin del av ansvaret for mennesker på flukt.

Når det gjelder gasskraftverk vil jeg si følgende: Vi ønsker ikke å bygge gasskraftverk fordi vi mener det vil være i strid med målet om å redusere utslippene av klimagasser og en effektiv utnyttelse av våre gassressurser. Vi må imidlertid konstatere at det så langt er et flertall i Stortinget for et annet syn.

Etter at klimaforhandlingene i Kyoto er avsluttet vil vi presentere en Stortingsmelding om klimaspørsmål for Stortinget. Konsekvensene av klimaavtalen for Norge og forslag til oppfølging av forpliktelsen i avtalen vil her bli tatt opp. Det vil være naturlig å ta spørsmålet om gasskraftverk opp til ny behandling i Stortinget i denne forbindelse. Da håper vi at flere vil revurdere sitt standpunkt.

Nå ser det dessverre ut til at en av de store oppgavene vi står over for er å bidra til at klimaforhandlingene leder fram til en tilfredsstillende avtale i Kyoto. Vi kjenner nå USAs posisjon, og etter vår mening er de ikke ambisiøse nok sett i forhold til den trusselen vi står overfor fra menneskeskapte klimaforandringer.

Samtidig er det amerikanske innspillet et uttrykk for at de reelle forhandlingene nå er i gang. Vi må vente at frontene i forhandlingene vil hardne til fram mot Kyoto-møtet. Norges mål er å bidra til en ambisiøs avtale som kan bety et første skritt i riktig retning. Klimatrusselen er en av vår tids største utfordringer.

Økonomisk politikk og distriktspolitikk

Vi bli anklaget for å ikke være ansvarlig nok i den økonomiske politikken. Vi får stadig høre, av spesielt Arbeiderpartiet at det ikke kan bevilges mer penger til alt. Er det noe vi vet så er det at politikk er også å prioritere, å velge noe fremfor noe annet. Det skal vi gjøre. Presset på vår økonomi bør ikke bli større. Men jeg hadde håpet var at flere var mer opptatt av det samlede press i norsk økonomi. Noe av det mest bekymringsfulle i dag er den kraftige utlånsveksten fra bankene, som slår ut i økt privat forbruk.

I følge Norges Bank var den samlede utlånsveksten de siste 12 måneder på 101 milliarder kroner ved utgangen av juni. Publikums samlede bruttogjeld økte med 8,8 prosent. Vi vil derfor i forbindelse med sin tilleggsproposisjon om budsjettet for 1998 drøfte tiltak som kan redusere denne kraftige utlåns- og forbruksveksten. I denne sammenheng vil vi vurdere bedre spareordninger for slik å trekke inn kjøpekraft.

På den måten kan det også skapes mer rom for å løse flere av velferdsoppgavene. Derfor er det heller ikke slik at de rammetall Arbeiderparti-regjeringen la fram i budsjettet er de eneste ansvarlige.

Det er også slik at ikke all pengebruk har samme pressvirkning på økonomien. Det gjelder for eksempel kjøp av utstyr i utlandet til prioriterte formål som helse, utdanning og politi. Dette ser det nå ut til at vi vil få flertall for.

Vi vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital og makt desentraliseres”, heter det i regjeringserklæringen.

Når det gjelder distriktspolitikken er vi nå inne i en dramatisk utvikling. Nettoutflyttingen fra de tre nordligste fylkene var på hele 4.700 personer i 1996 – den største utflyttingen fra Nord-Norge siden 1969. Flyttetallene fra 1. halvår 1997, som ble offentliggjort i midten av august viste at denne utviklingen fortsetter. 232 av landets 435 kommuner hadde nedgang i folketallet. Heller ikke regionsentraene klarer å holde på innbyggerne sine – for eksempel Lillehammer, Gjøvik, Årdal, Kristiansund, Volda, Narvik og Harstad går tilbake i folketall.

Å snu denne utviklingen blir en meget krevende oppgave. Det er her viktig å understreke at en aktiv distriktspolitikk ikke bare må være ett departements, eller en sektors oppgave. Den må inkluderes i alle deler av politikken. Det vi kan kalle den ”brede” distriktspolitikken er det viktigste.

Hva som skjer i den økonomiske politikken, kommuneøkonomien, landbrukspolitikken, fiskeripolitikken, samferdselspolitikken osv. har selvsagt betydning også for distriktspolitikken. Økt innsats på enkelte budsjettposter har begrenset verdi dersom de øvrige deler av politikken går i feil retning.

Ikke minst den nye teknologien vil kunne gjøre det mulig med en mer offensiv distriktspolitikk. Den nye teknologien har i seg muligheter til å desentralisere arbeid og dermed bosetting.

En vellykket distriktspolitikk forutsetter også at distriktene blir attraktive som bosted, særlig når det gjelder unge velutdannede kvinner. Derfor må bruken av virkemidler i større grad rettes inn mot et variert arbeidsplasstilbud for kvinner.

En aktiv distriktspolitikk krever også et mangfoldig kulturtilbud og en god familie- og barnehagepolitikk. Og da trenger vi selvsagt også en sterk offentlig sektor.

Internasjonal politikk

La meg helt til slutt understreke det ansvar vi har for menneskerettigheter og global rettferdighet. I min samtale med Nederlands statsminister Wim Kok på onsdag, var vi enige om at det trengs et nytt krafttak for å snu den urovekkende nedgangen i de rike lands overføringer til utviklingslandene. De rike landene har forpliktet seg til å bidra med 0,7% av BNP, men OECD-gjennomsnittet nærmer seg nå 0,2%.

Vi vil utarbeide en plan for hvordan vi kan komme opp på 1% av BNI. Dette er et moralsk ansvar – men i bredere forstand også en politikk i egeninteresse. Utviklingskløften er ikke bare en katastrofe for verdens mer enn 1 milliard fattigste. Den er også en trussel for oss. Fattigdom er i seg selv en kilde til alvorlige miljøødeleggelser.

Vi hører i debatten om vår bistand at det mangler gode prosjekter. Dette er en ganske absurd påstand. Et kort blikk på de utsatte deler av vår verden, ikke minst på Afrika, skulle tilsi at det ikke mangler prosjekter. Det som ofte mangler er vilje og ansvar.

Private investeringer til utviklingslandene øker, men de når stort sett bare en liten gruppe land og ikke de fattigste blant dem. Samtidig vet vi hvor lite det skal til for å hjelpe utviklingslandene til å få orden på de mest elementære betingelser for en positiv samfunnsutvikling. Adgang til rent vann, grunnleggende helsetjenester og utdanning er ikke kostbare tiltak – og de gir gjennomgående positive resultater. Vi skal bruke hver anledning til å samle bredere oppslutning om et større krafttak for de fattigste landene.

Nytter politikk

Jeg møter ofte folk som ikke lenger tror at det nytter å påvirke, at det ikke lenger nytter å engasjere seg politisk. De tror ikke at vi kan endre samfunnsutviklingen.

Vi har kommet inn på et galt spor dersom vi sier at det ikke nytter lenger.

Vi må være realister, men samtidig idealister med håp og visjoner.

William Wilberforce er et eksempel på det. Han står den dag i dag som et stort forbilde for alle som ønsker å forandre lover som truer menneskeverdet.

Wilberforce var 21 år gammel da han ble innvalgt i det britiske parlamentet i 1780. Noen år senere ble han grepet av John Wesleys vekkelse. 28 år gammel skrev han i dagboken sin:

«God Almighty has set before me two great objects, the Suppresion of the Slave Trade and the reformation of manners.»

Med denne setningen utfordret han selve grunnvollen i det britiske imperium. Økonomien i kolonimakten hvilte på kjøp og salg og utnyttelse av millioner av slaver som arbeidskraft. Wilberforce, som så slaveriet som et opprør mot Jesu prinsipper, bestemte seg for å vie sitt liv til kampen mot slaveriet.

Hans syn var enkelt : Også en svart afrikaner er et menneske, ja, en likeverdig bror! Dette standpunkt ble betraktet som håpløst og latterlig av datidens intelligensia, som fastslo hva som var politisk korrekt. Wilberforce sitt syn ble uttrykt i logoen til antislaveribevegelsen. Her avbildes en knelende svart slave i lenker omkranset av spørsmålet: «Am I not a man and a brother?»

Wilberforce ga seg aldri. På tross av hånlatteren fikk han stadig flere sympatisører. Etter 46 års kamp opplevde han å se kampen kronet med seier. Den 23. juli 1833 ble loven om opphevelse av slaveriet i det britiske imperium behandlet for annen gang i Underhuset - loven var endelig vedtatt. Wilberforce, som var svekket av sykdom, fikk dokumentet presentert på sykesengen og døde tre dager senere. Fra å være en original og latterlig figur som talte mot det politisk korrekte og ble sett ned på, var han plutselig blitt en av de mest respekterte og elskede ledere i Europa. Han stod for et av de største vendepunktene i historien, fordi han kjempet for det som var rett - uavhengig av hva mennesker tenkte om ham.

Lagt inn av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen