Kulturkveld i Sande KrF

Hareid
28. november 1997

Kjære venner

Jeg vil takke for anledningen til å komme til denne kulturkvelden i Sande KrF. Dessverre ble det ikke tid til å besøke hverken Sande, Herøy, Ulstein eller Hareid i valgkampen. Desto hyggeligere er det å møte dere her i kveld.

Jeg har gledet meg til denne kvelden. Jeg har vært med på slike arrangement tidligere. En kulturkveld her med de musikalske og litterære krefter dere kan stille opp med, er en opplevelse.

Det er begivenhetsrike måneder som ligger bak oss. Vi gikk inn i valgkampen med en målsetting om å øke oppslutningen til 10,1%. Dere vet alle hva som ble det endelige resultatet – 13,7%.

Etter valget har det gått slag i slag, med regjeringsforhandlinger, regjerinsskifte og budsjettarbeid. Det har vært krevende måneder, men også givende og interessante.

I valgkampen ble ikke Sentrumsalternativet levnet så store sjanser av andre enn sentrumspartiene selv. Enkelte karakteriserte det som et luftslott. Så skjer altså det at nettopp dette alternativet er blitt landets regjering. Og det nøyaktig 25 år siden sist gang vi hadde en sentrumsregjering – Korvald-regjeringen i 1972.

Jeg vil rette en spesiell takk til partifellene her i distriktet og hele i mitt hjemfylke. Dere har nedlagt et stort arbeid, og er basisen for virksomheten til oss som er valgt til Stortinget. Ikke minst dere fortjente at vi fikk en statsminister og statsråd fra Møre & Romsdal KrF. KrFs tilslutning i Sande, og i nabokommunene var høy fra før. Men jammen greide dere å øke den ytterligere. 36,2 % i Sande er imponerende. Folk her må være spesielt forstandige.

Vi hadde aldri nådd fått det resultatet hadde det ikke vært for alle de gode medarbeiderne vi har i KrF. Jeg vil derfor takke dere alle for det bidraget dere gav. Sande kommune ble den beste KrF-kommunen i Møre & Romsdal. Selv om vi nå sitter i Regjering glemmer vi ikke at organisasjonsapparatet er ryggraden i partiet.

I Møre & Romsdal lå vi en stund an til å ta tre mandater. Vi greide ikke det, men vi var ikke langt unna. Modulf Aukan sitter nå likevel i Stortinget fordi vi sitter i regjering. Og -de neste fire årene er det bare Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti som har representasjon fra alle fylkene. Det er for oss en stor seier.

Arve Øverby i VG skrev i en kommentar onsdag (26.11) at det ser ut til at jeg trivest i statsministerstolen. Det er herved bekreftet. Jeg trivest. Jeg føler at vi har fått en god start. For å sitere en lederartikkel i Vårt Land (19/11): ”Først var det utenkelig at det kunne dannes en sentrumsregjering. Så var det utenkelig at den kunne overleve erklæringsdebatten. Deretter ble det utenkelig at regjeringen kunne få vedtatt et statsbudsjett. I alle fall var det utenkelig at det kunne bli flertall både for kontantstøtte og økning av minstepensjonene. Alt ifølge de toneangivende analytikere av norsk politikk.

Nå har regjeringen Bondevik gjort alt det umulige”.

Det får være nok fra Vårt Land. Jeg syns det var å ta litt sterkt i. Men - det er en sterk og god regjering som er etablert. Jeg er meget godt fornøyd med de statsråder jeg har med meg i regjeringen. De har stor parlamentarisk erfaring og møter Stortinget med respekt og innsikt.

Samarbeidsånden er dessuten veldig god. Vi jobber godt sammen, og blir enige. Det er viktig. At et regjeringskollegium står sammen utad, er helt avgjørende – ikke minst for en mindretallsregjering.

At samarbeidsånden er så god skyldes nok blant annet at vi på Voksenåsen utarbeidet en omfattende og presis politisk plattform. Den felles politiske plattform vi forhandlet frem der er et svært godt samarbeidsgrunnlag – der alle tre partier har fått så godt gjennomslag at vi varmt kan forsvare resultatet.

Vi har etablert oss i maktens korridorer med ydmykhet, men med frimodighet og ambisjoner om å sette preg på norsk politikk og hverdagen for enkeltmennesker i Norge. Vi har en enestående sjanse, til å vise at vi ikke bare vil, men også kan styre landet. Er det noe som har irritert meg som politiker opp igjennom årene er det forestillingen om at det bare er Høyre og Arbeiderpartiet som kan styre landet.

Vi både kan og vil lede landet inn i et nytt århundre med en helhetlig og ansvarlig politikk. Fremfor alt vil vi sette en ny politisk dagsorden der verdier står øverst.

Verdikommisjonen

Dette er en kulturkveld. Kultur gir mennesket identitet. Kultur er jo å odle – først og fremst odle mennesket. Gi enkeltmennesker impulser og verdier som gir mening og perspektiv. I Norge har mange mye penger og mange ting. Likevel har ikke alle det godt. Materialisme kan ende i tomhet. Fylte mager er ikke det samme som et godt liv. Stadig flere ser det. Derfor har Regjeringens forslag om en verdikommisjon allerede utløst en verdidebatt.

Dette er i seg selv positivt. Selve debatten, bevisstgjøringen og prosessen rundt en kommisjon blir vel så viktig som sluttrapporten.

Regjeringen ønsker å stimulere en slik verdidebatt. Men politikerne kan ikke føre denne debatten for folket. Det er folket som må gjøre denne debatten så høylydt at politikerne må lytte - og delta. Derfor er det viktig at vi får en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering . Derfor er det viktig at samtalen om verdier reises i familiene, i skolen, på arbeidsplassene, i mediaredaksjone, i forskningsfora – i kirkene og i andre tros- og livssyns-samfunn. Jeg vil at kommisjonen skal arbeide åpent gjennom høringer, seminarer og møter rundt i landet. Kommisjonen vil bli nedsatt på nyåret etter at jeg først har redegjort for hovedlinjene i Stortinget.

Det er mitt håp at den kan ha innstillingen ferdig før årtusenskiftet, slik at milenniums-markeringen kan bli en anledning til å diskutere hvilke verdier framtidssamfunnet skal bygges på. Hvilke verdier ønsker vi å bygge samfunnet på, når vi går inn i en ny epoke?

Det samme grunnleggende spørsmål stilte en rekke norske kulturpersonligheter seg i fredsåret 1945. Krigens gru var over. Nå skulle framtiden formes og det nye Norge bygges.

Blant kristne kulturpersonligheter ble det ført intense diskusjoner om den samfunnsbyggende strategi etter krigen. Jeg skal ikke si mer om dem her.

I et intervju med avisen Morgenposten i mai 1954 kom den tidligere radikaler og kristendomskritiker Sigurd Hoel selv med en interessant erkjennelse: “Hvilke erstatninger har den smilende radikale type å sette i stedet for den kristendom som han fornekter. Det er et spørsmål som må stilles. Det står jo i Bibelen at på fruktene skal treet kjennes, men da må vi si at der avkristningen har nådd sin fulle konsekvens, har konsekvensen vært Hitler, Mussolini og Stalin. Kast kristendommen overbord og mennesket innsetter fetisj-dyrkelsen i stedet. Hva enten kristendommen er sann eller ikke – som åpenbaring – så tyder alle tegn på at Europa i dag ikke tåler å bli avkristnet. Kristendommen er den eneste livsoppfatning som i dag kan begrunne vår imøtegåelse av kommunismens nyttemoral – den nyttemoral som tillater at man gjør det enkelte menneske til middel for det almene materielle framskritt…”

Førti år etter kan vi spørre med Sigurd Hoel: Hvilke erstatninger har vi egentlig å sette inn i stedet for kristendommen? Jeg ser ikke noe svar på det spørsmålet. Det gjør de heller ikke ikke det Øst-Europa hvor kommunismen rådet. Før lød slagordet: “Gud er død, leve Marxismen-leninismen”. Nå gjenreises kirkene – og folk roper lettet: “Marx er død!”

Kapitalismen har nok vunnet kappløpet om økonomisk vekst, men hvor nyttige penger enn er; pengejaget gir heller ikke svaret. Men - en forførende avgud kan Mammon bli.

Materielle verdier er viktige, og må forvaltes med klokskap og rettferdighet. Men vi må klarere enn tidligere regjeringer få fram betydningen av de immaterielle verdier. Verdier som er utrolig viktige for det enkelte menneske, for det gode liv og det gode samfunn.

Hvis vår regjering kan bidra til at slike spørsmål nå kommer i fokus, vil vi ha satt et viktig merke etter oss i norsk politikk

Vi må lete etter verdier som er universelle og uavhengig av personer, tid og sted. Vi trenger en positiv verdimessig mobilisering mot forvitring og oppløsning. Våre kristne og humanistiske verdier er et vern om menneskeverd og solidariske holdninger.

Vi ønsker et samfunn preget av respekt for det enkelte menneske, personlig ansvar, omsorg og omtanke. Det er ikke mulig å vedta eller bevilge seg til dette. Vi trenger en bred mobilisering om hvordan vi kan bygge og ta vare på sosiale nettverk. Gjennom den enkeltes ansvar og engasjement kan vi motvirke at ensomhet, fremmedgjøring og ensidig materialisme får prege det norske samfunn. Med en sterk etisk bevissthet hos folk flest kan vi også lettere delegere og desentralisere.

En verdidebatt betyr at vi også må våge å bryte meninger med mennesker med annen bakgrunn og annet livssyn.

Ulike miljøer må møte hverandre og drøfte: Hva har vi felles, hva skiller ? Hvordan bevisstgjøre oss alle om etiske og verdibaserte valg av livsmønster? La oss for eksempel helt konkret få møter mellom bedehus og Folkets hus.

Det er løfterikt at vi i dag ser en økende interesse for den kristne kulturarven. Stadig flere søker etter en klar verdiforankring - for sitt eget liv og for samfunnsutviklingen. Mange, også utenfor KrF, imøteser initiativet om en verdikommisjon med glede. Det kommer daglig inn forslag på personer vi burde ha med, tema eller innfallsvinkel. Dette er i seg selv positivt. Ideen om en verdikommisjon engasjerer. Vi har nådd ut.

Budsjettarbeidet

Regjeringen har mestret sin første store utfordring - nemlig budsjettet for 1998. AP spådde at vi enten ville legge fram et budsjett som ville ødelegge økonomien, eller løpe fra løftene våre. Ingen av delene har skjedd. Vi har lagt fram et ansvarlig budsjettforslag samtidig som vi også gir rom for nødvendige og viktige satsings-områder. Hovedlinjene i budsjettforslaget får flertall i Stortinget. Høyre og Fremskrittspartiet vil ved subsidiær stemmegivning, sikre Regjeringen flertall for et justert budsjettopplegg.

Det er ikke til å legge skjul på at vi stod foran en stor oppgave når vi på fjorten dager skulle utarbeide vår tilleggsproposisjon til Jagland-regjeringens budsjettframlegg. Den forrige regjerings budsjett representerte på en rekke områder en utvikling som gikk i stikk motsatt retning av den nye regjerings målsettinger.

Vi kan slå fast at vi har satt vårt stempel på neste års budsjett. Vi står ved løfter vi gav i valgkampen og vi skaper rom for dette innen en ansvarlig ramme.

For oss har det vært viktig å bidra til en sunn økonomi samtidig som det oppveies mot de politiske utfordringer samfunnet som helhet står overfor.

Innenfor disse rammer har vi fått til mye i forhold til Jagland-regjeringens forslag. La meg bl.a. nevne:

• fra og med 01.08.98 innføres det kontantstøtte for barn i alderen 1-2 år, med en utvidelse av ordningen slik at 2-åringene inkluderes fra 01.01.1999. Det er en begynnelse. Vi får innført noe KrF har kjempet for i mange år.
• minstepensjonen økes med kr.1000,- i måneden fra 1. Mai 1998 i forbindelse med trygdeoppgjøret. Stadig flere snakker om ”forskjells-Norge” som oppstod under Arbeiderpartiets regjeringer de siste 10 år. Dette er alvorlig. Økte forskjeller kan skape flere motsetninger og konflikter i et samfunn og bidrar til å undergrave solidaritet, omsorg og omtanke for hverandre. Dette ønsker vi å gjøre noe med. En økning av minstepensjonen er et skritt i riktig retning. Vi vil også utarbeide en stortingsmelding, slik at Stortinget på bred basis får drøfte hvordan man kan motvirke utviklingen i retningen av større forskjeller i økonomiske levekår.
• økt innsats på helsesektoren med ca. 500 mill. som går til å øke behandlingskapasiteten og til innkjøp av sykehusutstyr. Psykiatrien og kreftomsorgen er viktige satsingsområder.
• en mer offensiv næringspolitikk ved å bedre situasjonen for bl.a. små- og mellomstore bedrifter. De vedtak stortingsflertallet gjorde om en bedring av delingsmodellen opprettholdes, mens Ap-regjeringen ville reversere dette. Det utvidede arbeidsgiveransvaret for sykepenger reverseres også noe i forhold til Arbeiderpartiets forslag . Vi vil videreutvikle Norge som et land der mangfoldet både i bosetting og næringsmønster videreføres. Da er det også helt avgjørende at vi klarer å legge opp politikken slik at de mange små og familieeide bedriftene over hele landet føler at vi setter pris på det arbeidet de gjør.

Mange er nok skuffet over veibudsjettet. Jeg er enig i at vi skulle ha kommet lengre der. Det gikk ikke denne gangen, bl.a. fordi Jagland-regjeringen etterlot seg ubetalte regninger som overskridelser på Kårstø-anlegget på i underkant av 1. mrd. kr.

Men vi har dog foreslått at midlene til rassikring økes med 30 mill. gjennom omdisponering, og vi forslår en økning på 80 mill.kroner til vedlikehold og drift av riksveier.

Vi har også funnet rom for en sterkere satsing på kommunesektoren samlet enn det den forrige regjering la opp til. Kommunene og fylkeskommunene har innen helsestell og omsorgsarbeid, på undervisnings-sektoren og på andre områder, en vesentlig del av ansvaret for den offentlige tjenesteyting. Kommunene må gjøres i stand til å ivareta disse oppgavene på en tilfredsstillende måte. Dette er ikke minst viktig for å sikre bosettingen i alle deler av landet.

Isolert sett kunne det vært ønskelig at styrkingen av kommuneøkonomien kom gjennom en økning av de frie inntektene, altså summen av skatteinntekter og rammetilskudd. Satsingen på eldre og helse bidrar til at mange kommuner og fylker opplever liten vekst i de frie inntektene. De åpenbare behov innen helse- og eldresektoren gjør at vi har funnet det riktig å prioritere tilskudd som er bundet til bestemte formål.

Jeg vil også trekke frem forslagene om økt støtte til utkantkommuner (28 millioner), og økt støtte til lokale og regionale kulturbygg (10 millioner) og økningen i ramme-tilskuddet til musikkskoler (10 millioner). Den samlede økningen i kommuneøkonomien blir ca på 745 mill. kroner.

Vi har ikke i dette første budsjettet kunnet innfri alle forventningene. Vi må huske at både partiprogrammet og Voksenåsenerklæringen er for de neste 4 år, ikke for 1998 alene.

Norge har store oljeinntekter, og budsjettet har et stort overskudd. Det er et stort paradoks for mange at et så rikt land som Norge ikke kan ta seg råd til å gjøre noe mer for de mange som ikke får det helse-, skole-, eller omsorgstilbud som de hadde fortjent. For det er jo ikke penger vi mangler i Norge i 1997. Mange spør hvorfor vi da ikke kan bruke disse pengene til å løse de ugjorte oppgavene. Så enkelt er det ikke.

For det første vil oljeinntektene senere avta. Vi må derfor bygge opp reserver gjennom oljefondet til senere generasjoner. Dessuten er det en økonomisk lov, enten vi liker det eller ikke, at hvis for mye penger settes inn i forbruk – privat eller offentlig – får vi for stort press i økonomien, med påfølgende prisstigning, renteøkning og lønnsøkning. Det vil virke ødeleggende på økonomien. Derfor må vi holde noe igjen.

Utfra situasjonen i norsk økonomi, med et nokså høyt aktivitetsnivå og presstendenser, hadde det vært ønskelig om de skatte – og avgiftsøkningene vi foreslo hadde blitt gjennomført. Det gikk ikke, men vi vil få flertall for sparestimulerende tiltak for å forsøke å dempe det private forbruket.

Jeg hadde håpet at flere var mer opptatt av det samlede press i norsk økonomi. Noe av det mest bekymringsfulle i dag er den kraftige utlånsveksten fra bankene, som slår ut i økt privat forbruk. Det er et ansvar for oss alle at vi nå holder igjen, og ikke lar pengerikeligheten mange har slå rett ut i forbruk. Det kan sette vår økonomi over styr. Det er grunnen til at vi styrker de sparestimulerende tiltakene. På den måten kan det skapes mer rom for å løse flere av velferdsoppgavene.

Frp og Høyre viste nødvendig fleksibilitet slik at vi får en ryddig og god budsjettløsning. Slik består også Stortinget sin første prøve på den nye budsjettprosedyren.

Jeg vil understreke at det ikke er etablert noen fasttømret samarbeidssituasjon mellom regjeringen og Høyre og Frp. Regjeringen er blokkuavhengig og åpen for vekslende samarbeid med både høyre og venstresiden i norsk politikk.

Det foreligger dessuten ikke en ferdig fremforhandlet flertallsinnstilling om statsbudsjettet for neste år. Men to av opposisjonspartiene har tatt innover seg den nye situasjonen som Stortingets budsjettreform skaper. Skal Stortinget i løpet av høsten i det hele tatt få vedtatt et budsjett, er vi avhengige av at partiene i Stortinget er villige til å åpne for subsidiær støtte for et annet opplegg enn sitt eget opplegg. For å berede grunnen for denne subsidiære støtten har altså regjeringen vært villig til noen justeringer i sitt opplegg.

Sentrum fremtrer som et tredje tyngdepunkt i norsk politikk. Vi er åpen for vekslende samarbeid med begge sider i norsk politikk. Jeg tror også at fremtiden vil vise at det ikke er noe tydelig mønster i hvilken retning regjeringen må søke for å finne løsninger. Jeg regner med at hele opposisjonen vil stille seg åpen for samarbeid med Regjeringen. Det er i landets interesse, og det er i det enkelte partis interesse. Vi må alle vise ansvar i en politisk situasjon hvor det ikke er grunnlag for flertallsregjering, og hvor den økonomiske situasjonen fordrer samarbeid.

Andre saker – distriktspolitikk og fiskeri

Arbeidet med budsjettet viser at vi i regjering kan på en helt annen måte ta initiativ og legge premisser for den politiske debatt. Vi skal ikke undervurdere betydningen av dette.

Vi er i regjering, og vil utnytte de muligheter det gir.

Vi vil ta hele landet i bruk. Distriktene er nå inne i en dramatisk utvikling. Nettoutflyttingen fra de tre nordligste fylkene var på hele 4.700 personer i 1996, den største utflyttingen fra Nord-Norge siden 1969.

Flyttetallene fra 1. halvår 1997, som ble offentliggjort i midten av august viste at denne utviklingen fortsetter. 232 av landets 435 kommuner hadde nedgang i folketallet.

Heller ikke regionsentraene klarer å holde på innbyggerne sine – for eksempel Lillehammer, Gjøvik, Årdal, Kristiansund, Volda, Narvik og Harstad går tilbake i folketall.

Å snu denne utviklingen blir en meget krevende oppgave. Jo lengre den negative trenden får vedvare jo mer bekymringsfull blir den. De fleste grendesamfunn har en smerteterskel og som vi forstår av statistikken er det grunn til å tro at flere grendesamfunn befinner seg svært nær eller på denne terskelen.

Vi vil styrke det tidligere Kommunal- og Arbeidsdepartementet som et samordnende distriktsutbyggingsdepartement. Dette departementet skal overvåke virkningen av ulike beslutninger på bosettings- og flyttemønsteret og rapportere til Stortinget om den faktiske utviklingen i forhold til de fastlagte mål for dikstriktspolitikken.

Ikke minst den nye teknologien vil kunne gjøre det mulig med en mer offensiv distriktspolitikk. Den nye teknologien har i seg muligheter til å desentralisere arbeid og dermed bosetting.

En vellykket distriktspolitikk forutsetter også at distriktene blir attraktive som bosted, særlig når det gjelder unge velutdannede kvinner. Derfor må bruken av virkemidler i større grad rettes inn mot et variert arbeidsplasstilbud for kvinner. En aktiv distriktspolitikk krever også et mangfoldig kulturtilbud og en god familie- og barnehagepolitikk. Og da trenger vi selvsagt også en sterk offentlig sektor.

I svært mange av utkantkommunene hvor folketallet er synkende er landbruk og fiskeri viktigste næringsvei. Det er derfor viktig i årene framover å markedsføre disse næringene som en attraktiv yrkesvei.

Den utviklingen vi har sett med en nedgang både i antall bruk og antall årsverk i jordbruket de senere årene er bekymringsfull. Næringa har vært igjennom en periode med stor frustrasjon. Fortsatt er sentrale rammebetingelser i endring. Stikkord her er neste forhandlingsrunde i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), tidligere GATT, og utviklingen i regler knyttet til plante- og dyrehelse.

Det er alarmerende når den eldre generasjon råder den yngre til ikke å starte som bonde. Dette har jeg selv hørt eksempler på. Inntektsutvikling og sosiale forhold vil avgjøre om en kan få en rekruttering til næringa som kan sikre et livskraftig landbruk. Sentrumsregjeringen legger til grunn at yrkesutøverne i landbruket skal ha en inntektsutvikling og tilbys sosiale ordninger på linje med det øvrige samfunn og at det inntektsgap som har oppstått i forhold til andre grupper de senere år blir redusert.

Landbruket vil likevel måtte innstille seg på at det er forbrukerne som i tiden fremover kommer til å sette de viktigste rammevilkåre for norsk landbruk. Dette gjelder både hvilke type jordbruksvarer som vil bli etterspurt og til hvilken kvalitet. Landbrukspolitikken må ta utgangspunkt i at det er et marked i Norge som etterspør kvalitetsprodukter. Det er denne etterspørselen produksjonen må rettes inn mot.

Vår oppgave er å sørge for rammebetingelser som kan bidra til at vi kan ha et konkurransedyktig landbruk her i landet også i framtida. Det skal vi gjøre.

Når det gjelder fiskerinæringen er vi spesielt opptatt av viktigheten av en fornyelse av fiskeflåten. Det er nøvendig for å sikre at næringa fortsatt skal være konkurransedyktig. Særlig er fornyelsesbehovet stort for den mellomstore kyst- og bankfiskeflåten, det vil si fartøy i størrelsen 15-34 meter der gjennomsnittsalderen i flåten er meget høy. 55-50 pst. av fartøyene i denne størrelsen er bygget før 1970.

Regjeringen ønsker, i motsetning til Jagland-regjeringen, å videreføre en fornyelse av fiskeflåten på et høyt nivå også i 1998 og har derfor foreslått å bevilge 75 mill. til kontraheringstilskudd. Kontraheringstilskuddet for 1998 vil utløse investeringer i nybygg på om lag 1 milliard kroner. Det bør for øvrig nevnes at det i statsbudsjettet for 1998 er foreslått å avvikle verftsstøtte til fiskefartøy som bygges for leveringer til land innenfor EØS-området. Det foreslås at endringen gis virkning for nye kontrakter som inngås fra og med 1. januar 1998. Bakgrunnen for forslaget er at EU har innført tilsvarende restriksjoner.

For å legge til rette for økt lønnsomhet og bedre kapasitetstilpasning i havfiskeflåten er det i perioden 1994-96 innført enhetskvoteordninger for ringnotflåten, torsketrålflåten og de reketrålerne som har rekekvote ved Grønland. Enhetskvoteordningene er frivillige, og er derfor avhengig av at næringa ser seg tjent med å benytte den. I andre deler av havfiskeflåten og i kystflåten har vi i dag ikke noen virkemidler som stimulerer til kapasitetstilpasning. Det er derfor en viktig utfordring å legge til rette for virkemidler som kan føre til at kapasitet tas ut. I fiskeriavtalen for 1998 er det avsatt 25 millioner kroner til en kondemneringsordning for kystfiskeflåten. Målet med ordningen er å få til en tilpasning av kapasiteten i kystflåten samtidig som det legges til rette for omstrukturering og fornyelse av den mellomstore kystflåten innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Nærmere retningslinjer for kondemneringsordningen vil bli utarbeidet etter rådføring med Norges Fiskarlag.

Kjære venner.

Næring og kultur . Begge deler er å dyrke og odle. Å ta vare på å forvalte naturen og dens ressurser og mennesket og dets ressurser. Ja, mennesket er den viktigste ressurs, den fremste skapning i en særstilling i Guds skapte verk.

Dikt?

Avslutning

Kjære venner. Vi står i en ny politisk situasjon med et endret politisk landskap. Sentrum har igjen vokst frem som et tyngdepunkt i norsk politikk. Det er en posisjon vi ikke skal gi fra oss. Skal vi lykkes trenger vi den støtte dere gir. Det er dere som ER KrF. Takk for omsorg og forbønn. Det gir styrke i hverdagen å vite at dere, partivenner, følger med oss.

Lagt inn 1 desember 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen