Redegjørelse i Stortinget om verdikommisjonens arbeid

16. desember 1997

Med forbehold om endringer

Innledning

Regjeringens varslet i sin tiltredelseserklæring at den: “vil oppnevne en bredt sammensatt kommisjon som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu nedbrytende utviklingstrekk. Slik kan grunnlaget også legges for at det enkelte menneske tar større ansvar for seg selv og andre. Regjeringen bygger på tillit til enkeltmennesket og satser på delegering og desentralisering. På denne måten kan det skapes en ansvarsmobilisering i samfunnet nedenfra.”

I Stortingets debatt om Regjeringens tiltredelseserklæring foreslo representanten Kristin Halvorsen at Stortinget burde trekkes inn. Det svarte jeg positivt på. Derfor denne redegjørelsen.

For meg er det viktig at verdikommisjonens arbeid blir en åpen prosess. Prosessen vil bli minst like viktig som sluttrapporten. Som et første skritt i prosessen gir jeg i dag denne redegjørelsen om siktemålet med en slik kommisjon og de retningslinjer Regjeringen vil følge ved utforming av mandat og sammensetning. Jeg ser fram til de konstruktive råd og innspill jeg kan få i Stortinget, før Regjeringen på nyåret oppnevner kommisjonen og endelig fastsetter dens mandat.

Verdier og kultur

Verdier

Begrepet ”verdi” er mest kjent fra økonomien, men det har lenge vært brukt også om immaterielle verdier. Det vil si forhold som er viktig for at vi kan ha gode mellommenneskelige fellesskap, som vi ønsker å bygge vårt liv og samfunn på og som gir livet kvalitet og mening.

Det kan være religiøse verdier, moralske verdier, estetiske verdier, ulike former for fellesskapsverdier - ja, alt som gjør at vi får et godt forhold til våre medmennesker og til naturen. Vi kommer vel nærmest verdibegrepet ved rett å slett å spørre: - Hva er verdifullt for meg – og for samfunnet?

Verdier er altså ikke det samme som normer, eller leveregler. Verdier er de livskvaliteter som de moralske leveregler og juridiske lover skal hjelpe oss til å oppnå og ta vare på. Ved å fokusere på verdier ønsker jeg at kommisjonen skal gå et nivå dypere enn de moralske normer og lovgivningen gjør.

Verdikommisjonens oppgave er ikke å gi noen endelig, teoretisk avklaring av verdibegrepet eller en autoritativ opplisting og rangering av ulike verdier. Verdikommisjonen kan ikke gi svar på vegne av oss alle eller debattere på vegne av folket.

Men jeg har et sterkt ønske om at Verdikommisjonens arbeid skal bidra til en etisk og verdimessig bevisstgjøring. Det er blitt mer påkrevet i en kultur hvor mange ikke ser noen selvsagt begrunnelse for normene i vårt samfunn.

Kommisjonen skal identifisere verdier som samler bred oppslutning og som det er viktig å forsvare for at vi kan ha et godt samfunn.

Jeg ønsker også at Verdikommisjonens arbeid skal ha et praktisk siktemål ved at den fremmer refleksjon og samtale om etiske hverdagsspørsmål, og innhenter og sprer informasjon om gode forbilder. Verdikommisjonen skal kort sagt bidra til en ansvarsmobilisering i samfunnet.

Kulturen i fellesskapet

Verdikommisjonens arbeid skal sette i gang prosesser som bidrar til å skape bedre fellesskapsformer i det norske samfunn – på alle nivåer. Mellom staten og det enkelte individ finnes det sivile samfunn, med dets mange ”mellomliggende” institusjoner og fellesskap. La meg nevne familien, nærmiljøet, kirken, skolen, bedriften, det frivillige foreningslivet, lokalsamfunnet, osv. Deres betydning er ofte blitt undervurdert både i sosialistisk og liberalistisk ideologi, som har vært sterkt opptatt av forholdet mellom staten og individet. Men det er ikke minst i de mellomliggende fellesskap vi formes som mennesker. Det er der våre røtter tidlig slår feste, det er der verdier formidles og mye av vår identitet formes.

Det er derfor ikke tilstrekkelig å rette søkelyset mot individets moral og offentlig moral. Verdikommisjonen må også sette søkelyset på de verdier som preger samfunnet i stort og ”delkulturene” i det sivile samfunn.

Det hører også med i bildet at Norge har fått et større kulturmangfold. Enhetskulturen er ikke lenger så dominerende.

Bevissthet om egne verdier fordrer vilje til dialog med mennesker med andre ståsteder. Toleranse står ikke i strid med det å ha egne, klare oppfatninger. Tvertom vil den som selv har gjennomtenkte holdninger best kunne forstå og respektere andre som har det.

Samfunnsansvar og personlig ansvar

Vi som befinner oss i denne sal er alle klar over betydningen av de rammevilkår som settes gjennom offentlig politikk. Beslutningene om hvordan samfunnet skal organiseres, legger viktige premisser for enkeltmenneskenes, familienes, organisasjonenes og bedriftenes atferd, deres mulighet til å ta ansvar og initiativ – deres makt og avmakt, ja deres mulighet til å lykkes.

Samfunnsstrukturene er viktige, men et godt samfunn krever også noe av det enkelte menneske. Enten vi snakker om samfunnet, bedriften eller familien, så er styrken i fellesskapets lenke avhengig av at ingen ledd brister. Det må være lov å stille krav. Deltakerne må ville fellesskapets vel, og ha karakterstyrke nok til å ta ansvar og følge spillereglene. Ellers blir resultatet mistillit, frykt og utrygghet. Trafikken blir livsfarlig, bedriften blir ineffektiv, familiefellesskapet blir truet og samfunnet blir kaldt og usosialt. Samfunnets kvalitet er avhengig av folkets moralske ryggrad - og av at vi deler et sett av felles verdier og normer.

Jeg vil understreke betydningen av et bredt og solid, felles verdigrunnlag i samfunnet. Vi handler lettere solidarisk med andre, når vi vet at de vil gjøre det samme mot oss. Verdifellesskap gjør oss også trygge på hvordan andre vil forstå våre ord og handlinger, reagere på dem og hvordan de vil opptre mot oss. Da kan vi lettere leve sammen i gjensidig tillit. Lovgivningen må også bygge på et bredt og solid grunnlag.

Det betyr ikke at alle må dele alle verdier og normer. Det er viktig å finne en rett balanse mellom det som skal være felles, samlende verdier og den enkeltes frihet til å velge verdier som ikke deles av alle andre. Den enkelte må sikres frihet til å leve ut fra sin forståelse av det gode liv, dersom det ikke skader andre og virker samfunnsnedbrytende. Respekten for menneskeverdet, likeverd og likestilling er grunnleggende.

Jeg vil også understreke at det gode samfunn krever at vi handler ut fra mer enn ren egeninteresse, at vi tar personlig ansvar og initiativ, at vi ikke bare krever noe av andre, men også yter noe for hverandre. Det gode fellesskap, det gode samfunn, kan ikke skapes en gang for alle – det må gjenskapes hver dag av deltakerne.

Jus og etikk

Det personlige ansvar går lenger enn til å holde seg innenfor lovens rammer. Jus og etikk er ikke samme sak, men begge trengs i den samfunnsskapende virksomhet.

Det moralske favner videre enn det rettslige. Dessverre er det noe tidstypisk i at når noen utfordres moralsk, så svarer man rettslig. Et eksempel er spørsmålet om en ytring er blasfemisk. Da blir svaret gjerne: Vi har jo ytringsfrihet! Det kan ikke stoppes med loven i hånd! Dermed omgås spørsmålet om det etisk sett er riktig(å krenke noe andre holder som hellig).

Vi møter samme problemstilling i spørsmålet om å utnytte lovens hull og mangler til å tjene smarte penger, mens andre blir lurt. Det er et farlig tegn i tiden dersom det er økende aksept for å tjene penger på umoralsk vis, så lenge en ikke gjør seg skyld i lovbrudd.

I stedet for ensidig fokusering på politiske vedtak, lovgivning og rettshåndheving, må verdidebatten også fokusere på betydningen av at normer gjøres til en del av menneskets karakter. Men i det moderne samfunn er vi ofte for ensidig opptatt av å skaffe oss gode karakterer, og for lite opptatt av en god karakterdannelse.

Vi politikere er oss meget bevisst at økonomisk produksjon er viktig. Vi må også se stort på “verdi- og moral-produksjonens” betydning! Samfunnet må fremme utviklingen av personlig ansvar. Da blir det mindre behov for politikerstyring og lovregulering ovenfra. Da blir det også lettere å hindre utviklingen av et kaldt overvåkings- og registreringssamfunn, hvor offentlige og private kontrollører vokter over våre bevegelser gjennom kameralinser, skjulte mikrofoner og databrikker (som forteller hvor vi har vært, hva vi har kjøpt, hva vi har gjort og hva vi har drukket og spist).

Kommunikasjon

I et fellesskap er vi avhengig av kommunikasjon - av dialogen, den ekte samtalen. Det gjelder i de nære forhold så vel som i den demokratiske prosessen mellom partiene. Jeg håper Verdikommisjonen stimulerer til at vi - i våre hjem, på skolen, på arbeidsplassen, i kirker og organisasjoner, i media- og forskningsmiljøer – setter oss ned og drøfter: - Hva er verdifullt for oss? Hvilke verdier har vi felles? Hva skiller?

Det er et paradoks at den kommunikasjon vi politikere offentlig viser velgerne, bærer preg av politisk polemikk, mens den reelle politiske dialog finner sted i de lukkede rom. Jeg ønsker mer av den åpne samtalen også i det offentlige rom, og jeg håper Verdikommisjonen kan bidra til det.

I et stadig mer internasjonalisert samfunn er det også viktig å finne ut hvordan vi kan få til en fruktbar verdiformidling mellom Norge og utlandet. Det samme gjelder i forholdet mellom innvandrermiljøene og det øvrige norske samfunn. Det ligger en viktig og spennende utfordring i det å øke bevisstheten om egne røtter og egen identitet, samtidig som vi beriker og fornyer hverandre og kulturen gjennom et mangfold av impulser. Det er viktig at vi ikke gjentar feil som ble gjort overfor samer og kvener, men lærer å håndtere kulturelt mangfold.

Politikk og verdier

Politikk og verdier henger uløselig sammen. Politiske valg er også verdivalg. For eksempel blir lovgivningen ofte forstått som et uttrykk for hvilke verdier og normer staten vil legge til grunn.

Gjennom strafferetten signaliserer samfunnet hva som er uakseptabel atferd, for eksempel i form av overgrep mot medmenneskers trygghet, liv, helse og personlige integritet. Bevilgninger og reguleringsvedtak kan også avspeile verdiprioriteringer, for eksempel mellom økonomisk vekst og miljøvern.

Verdispørsmål møter vi i våre handlingsvalg på alle livs- og samfunnsområder. Verdikommisjonen må derfor se på de verdimessige og samfunnsetiske utfordringer vi møter både i staten, i det sivile samfunn og som enkeltmennesker.

Et bredt, felles verdigrunnlag

Vi har i de siste tiårene opplevd økt internasjonalisering og inn- og utvandring. Norge er blitt mer flerkulturelt. Tross dette kan vi slå fast at vår tusen år gamle kristne og humanistiske kulturarv fortsatt utgjør en hovedbjelke i det verdigrunnlag som er felleseie for de aller fleste i det norske samfunnet.

Dette må ikke forveksles med spørsmålet om å ha en personlig kristentro. Her dreier det seg om vår kollektive kulturarv, de tradisjoner, kulturmønstre og verdioppfatninger som vi ofte ikke er oss så bevisst, men som vi bekymret slår ring om når de blir truet. Folks reaksjoner på de siste års kirkebranner er tydelige uttrykk for dette.

I praksis har det norske folk et stort stykke felles, etisk ballast. Tusen år etter kristningen av Norge synes folk flest fortsatt at de 10 bud er gode livsregler; Det er rett og godt å vise omsorg, nestekjærlighet og solidaritet, og å være tro i handel og vandel. Det er galt å stjele, å lyve, å slå i hjel, å begjære sin nestes eiendom. Ja, disse bud er med litt andre ord skrevet rett inn i norsk lov. Disse levereglene deles av de aller fleste, uavhengig av om de regner seg som troende eller ikke. Det er en grunnvoll vi som folk må ta vare på!

Utfordringene

Noen konkrete eksempler

La meg understreke at vi lever i et godt samfunn med mange kvaliteter. Kulturlivet har blitt mer mangfoldig og den sosiale og økonomiske tryggheten har blitt større for de fleste. Men det fins også skyggesider. Fra ulike hold uttrykkes det bekymring for en verdimessig og moralsk forvitring i samfunnet. Dette slår ut i problemer både av menneskelig og økonomisk art. La meg nevne noen eksempler:

• Vi ser tendenser til en “grådighetskultur” innen økonomi og næringsliv. Forsker Jørn Bue Olsen, som arbeider med næringslivsetikk og strategisk ledelse, sier om dette i Næringslivets ukeavis 7. februar 1997: “Norsk økonomi i turbofart skaper en hemningsløs kapitalisme som gir mindre rom for etikk og moral enn noen gang før. Problemene oppstår når ønsket om økt lønnsomhet kolliderer med etiske motforestillinger. Da gir mange blaffen i etikken, hvis ikke loven eller myndighetene stopper dem.”
• Det avdekkes fra tid til annen betydelige skatteunndragelser og svart økonomi. Dette undergraver samfunnsøkonomien og svekker våre muligheter til å bygge ut velferdsgoder og fellesskapsløsninger.

· I sin store undersøkelse i boken “Nordmenn og det gode liv” påpeker professor Ottar Hellevik det han kaller en “materialistisk verdiorienteing og villigheten til å godta ulike former for økonomisk uærlighet”. Han sier blant annet: “Materielle goder blir et så viktig mål at de velger moralske tvilsomme midler.“ Han sier også: “Økende materialisme kan få en negativ innvirkning på våre demokratiske prosesser”.

· Vi opplever en rå og økende voldsbruk, ofte utløst av alkoholmisbruk. Mobbing i skolen er et annet problem. Det er også avdekket alvorlige tilfeller av seksuell mishandling, blant annet overfor barn. Mange sliter med langvarige ettervirkninger av vold, mobbing eller mishandling.

· Det har de senere år vært en tiltagende tendens til forvitring og oppløsning av nettverk, nærmiljø og familiefellesskap. Spesielt barn kan i mange tilfeller rammes av dette.

· Forvitringen av sosiale nettverk bidrar også til utbredelsen av det som enkelte kaller vår tids folkesykdom: Ensomhet. De mest hjerteskjærende eksempler på det er kanskje de tilfeller hvor eldre, avkreftede mennesker lever i ensomhet og dør uten at det blir oppdaget av naboer eller andre før lenge etterpå.

· Det er avdekket ulike ekstreme miljøer som har tiltrekningskraft på ungdom, for eksempel høyre-nasjonalistiske, rasistiske og satanistiske.

Jeg tror det er bred enighet, på tvers av ulike politiske og livssynsmessige grupper, om at det er behov for en verdimessig og moralsk mobilisering for å snu slike negative utviklingstrekk. Samfunnet har allerede store menneskelige og økonomiske omkostninger innenfor de nevnte og andre områder. Spesielt er det viktig med holdningsskapende tiltak, ikke minst med tanke på at ny informasjonsteknologi ofte vanskeliggjør tradisjonell styring og kontroll. La meg framheve noen områder.

De formende år – familiens rolle

Verdier og normer for atferd gjør vi til våre egne gjennom en livslang læring, der de formende år i barndom og ungdom er spesielt viktige. Barn og ungdom må derfor bli et av hovedfeltene for Verdikommisjonens arbeid.

Familien er samfunnets grunnenhet. Barnas primære kilde til verdiformidling er derfor familien. Der utvikler barna evne og vilje til å ta vare på seg selv og andre. De fleste familier fungerer rimelig godt, selv om oppvekstmiljøene synes å ha blitt vanskeligere. Samfunnsutviklingen har også ført til at selve familieinstitusjonen er blitt utsatt for økende belastninger. Dette bidrar til en høy skilsmisseprosent og dermed en destabilisering av barns oppvekstmiljø. Den sosiale regningen for dette har vi bare merket første avdrag på. Familieinstitusjonen er blitt svekket gjennom det århundret som nå går mot slutten. Nå må vi snu trenden – vi må sette oss som langsiktig mål å styrke familiefellesskapet. Det må være en viktig del av en strategi for styrket verdiformidling.

Skolen

Den grunnleggende verdiformidling i hjemmet er en vesentlig forutsetning også for det viktige “påbyggingsarbeid” som skjer i andre institusjoner, som skolen og kirken. Det ser vi bl.a. når omsorgssvikt i hjemmet eller andre problemer i nærmiljøet leder til konsentrasjonssvikt og sosial uro hos skoleelever. Mobbing er et annet utslag. Da blir også veien til alkoholmisbruk, narkotika og kriminalitet kortere.

Det er ikke lett for skolen å bøte på det som har sviktet i hjemmet. Men mange lærere gir mye av seg selv i et forsøk på nettopp det. Det finnes også erfaringer fra enkeltskoler i Norge og fra andre land om hvordan skolen bedre kan lære elevene å reflektere over sin egen atferd og utvikle mer tillit, medmenneskelighet og ansvarsfølelse. Problemene er allerede store. De kan fort bli enda større. Jeg vil utfordre de pedagogiske miljøene til å diskutere hvordan skolen kan rustes opp som verdiformidler.

Kirken og andre livssynsfellesskap

Norsk kulturhistorie er sterkt preget av verdiformidlingen innen Den norske kirke, frikirkesamfunnene og de kristne lekmannsorganisasjonene. Andre religiøse trossamfunn, og i noen grad Human-Etisk Forbund, tilbyr også deltakelse i verdiformidlende livssynsfellesskap.

Tilhørigheten til forpliktende fellesskap synes å være svekket gjennom vårt århundre, selv om det kan spores en nyreligiøs bølge. Deler av dagens forbruks- og medie-kultur synes å fungere som en flukt bort fra det medmenneskelige – og over i en individualistisk og underholdningsorientert forbrukskultur. En del av den sosiale forvitring ligger utvilsomt i svekkelsen av de sosiale fellesskap og de felles ritualer.

Vi trenger en kreativ fornyelse av livssynsfellesskap og felles ritualer, det vil si sammenhenger som skaper fellesskap og verdiformidling, tilhørighet og identitet. Dette er noe jeg ønsker Verdikommisjonen kan utfordre både trossamfunn og andre til å medvirke til.

Frivillige organisasjoner

De frivillige organisasjoner representerer en stor ressurs i verdiformidlingen, og det imponerende sosiale og kulturelle arbeid som nedlegges på frivillig basis er et kvalitetsmerke for det norske samfunn. Barne- og ungdomsorganisasjonenes arbeid vil jeg også fremheve.

Ta idretten som eksempel. Den er virkelig en lokal kulturfakor. Idretten er en arena der barn opplever fellesskap med andre, utvikler ansvarsfølelse, solidaritet og lagånd – og hvor barn og foreldre opplever noe sammen. Samtidig ser vi tendenser til sprikende verdisett mellom ulike deler av idrettssektoren, noe jeg utfordrer idrettsmiljøene til å diskutere og føre dialog med Verdikommisjonen om.

Den nye forbrukskulturen

Det nyrike olje-Norge opplever en rask velstandsvekst. Det er tankevekkende når undersøkelser tyder på at selv om folk for ti år siden hadde mindre materielle goder, var de mer fornøyd. Forbruksvekst er ikke identisk med økt livskvalitet. Eller som Ole Paus har sagt det: - Vi har alt, men det er også alt vi har.

Rammes vi som folk av syndromet “mye vil ha mer” ? Preges vi av en tiltakende materialisme? Og hvilke konsekvenser kan dette i så fall få for de solidaritetstradisjoner og sosiale fellesskapsformer som lenge har vært viktige deler av norsk kultur.

Vi skal ikke undervurdere de goder og muligheter det moderne forbrukersamfunnet bringer med seg. Men samlet sett gjør den moderne forbrukerkulturen det ofte vanskeligere for foreldrene å sette grenser. Problemet med det er velkjent fra pedigogisk teori : Den som bare gjør det han har lyst til, får etter hvert ikke lyst til noe …. Egoisme og likegyldighet, manglende evne til å prioritere og gjøre forpliktende valg, manglende evne til troskap - det kan fort følge av manglende grensesetting. Verdikommisjonen må utfordre bl.a. reklamebransjen til dialog om dens samfunnsetiske ansvar og det menneskesyn den formidler.

Mediekulturen

Moderne media som fjernsyn, film og video, datamaskiner og Internett er moderne informasjonsteknologi som byr på store og positive muligheter –til informasjon, underholdning og til sunn verdiformidling. Men vi møter også formidling av usunne reklameforbilder som for eksempel kan lede unge jenter til spisevegring. Ungdomsserier formidler idoler som lever et overfladisk luksusliv, fylt av intriger og utroskap. I en analyse av mediekulturens verdiformidling må vi også spørre hvilken virkning det kan få om de moderne media overtar mer av våre barns tidsbruk til fortrengsel for samvær med foreldre og venner, foreningsliv, lek og idrett.

Det økonomiske liv

Innen nærings- og arbeidslivet skjer det en omfattende internasjonalisering, avregulering og skjerping av konkurransen. Både arbeidsgivere og ansatte merker økt omstillingspress og økte krav. Samarbeid for felles mål er viktig, ikke minst fordi retten til arbeid for alle er så viktig.

Det å ha arbeid er en grunnverdi. Fellesskapet på arbeidsplassen må også utvikles. Det stiller krav til samarbeid og gjensidig respekt, til gode omgangsformer og ikke minst til personalpolitikken.

Alle bedrifter bruker regelstyring. I senere år er målstyring med voksende krav til synlige resultater kommet sterkt inn. Det er et framskritt, men jeg vil utfordre nærings- og arbeidslivet til også å legge mer vekt på verdibasert ledelse og utvikling av bedriften som et godt sosialt system. Mange norske bedrifter har gode tradisjoner for samhold og samarbeid, men nye tendenser til grådighetskultur fortjener å bli satt under lupen.

Et aktuelt samfunnsetisk spørsmål er også hvor langt vi skal la markedet – med dets kjøp- og salg-relasjoner – trenge inn i sfæren til institusjonene i det sivile samfunn, som for eksempel skolen og familien. Dette kan skape uheldige forbilder og normer spesielt for barn og unge.

Møte med andre kulturer

Også i Norge lever nå stadig flere mennesker med bakgrunn i andre kulturer og livssyn enn det som tradisjonelt har preget det norske samfunn. Denne situasjonen krever vilje til åpenhet, dialog, respekt og integrasjon. Da kan dette møtet med andre kulturer bli en berikelse, samtidig som det bevisstgjør, og ikke svekker, verdiene i vår egen kulturarv. Regjeringen ønsker å trekke innvandrerne aktivt med i verdidialogen. Vi trenger å drøfte nærmere hvordan vi møter denne utfordringen.

Staten – og de politiske organer

Som jeg allerede har vært inne på, ønsker jeg at vi i denne prosessen også skal utfordre oss selv – politikerne – til kritisk refleksjon om hvilke verdier som preger det politiske liv, den politiske kommunikasjon og offentlige myndighetsorganer i det hele. Jeg håper verdikommisjonen kan gi oss nyttige innspill til en slik drøfting.

Byggesteiner til en global etikk?

Vi lever i et land – og en verdensdel – hvor kulturutviklingen gjennom to årtusener er inspirert av tre hovedkilder. Det politiske system er bygd på den demokratiske ide. Det juridiske system er bygd på ideen om rettstaten. Og vår etiske og religiøse tenkning er inspirert av kristendommen og jødedommen. Det er dette vi oppsummerer som arven fra Athen, Roma og Jerusalem.

Det er ikke tilfeldig at menneskerettighetstenkningen nettopp er utviklet innen denne kulturen. Gjennom økt internasjonalisering og et nettverk av folkerettslige avtaler er menneskerettighetstenkningen i ferd med å skape en basis for en global etikk. Også på denne fronten ser jeg utfordringer Verdikommisjonen kan ta fatt i.

Stadig flere våkner opp fra den utviklingsoptimistiske drøm om at utvikling er ensbetydende med framgang. De globale miljøproblemene er en av de grelleste illustrasjonene av dette. Miljøproblemene og fattigdomskløften mellom Nord og Sør reiser noen av de største samfunnsetiske utfordringer i vår tid. Det er en nyttig etisk eksersis å se vårt samfunn fra andres perspektiv – for eksempel fra ståstedet til de fattige i sør og fra de kommende generasjoner.

Jeg har nevnt noen utfordringer – som eksempler. Jeg vil ikke gå for langt i å skissere svar. Noe av poenget med den åpne prosess jeg ønsker, er at Verdikommisjonen skal utfordre folk fra de verdibærende og verdipåvirkende institusjoner i samfunnet til selv å være med og formulere utfordringene, problemene – og svarene.

Verdikommisjonens mål og mandat

La meg avslutningsvis skissere noen hovedlinjer for Verdikommisjonens mål, mandat, arbeidsform og sammensetning.

Hovedmålet med kommisjonen er å bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og snu negative utviklingstrekk i samfunnet.

Ut fra dette hovedmål vil jeg framheve noe av det som må bli Verdikommisjonens hovedoppgaver:

• Den skal bidra til å skape større bevissthet om verdispørsmål og etiske problemstillinger, slik at både våre liv som enkeltmennesker og vår kultur- og samfunnsutvikling i større grad kan preges av bevisste verdivalg.
• Kommisjonen skal bidra til kunnskap om den verdimessige utvikling i vår samtidskultur, herunder de institusjonskulturer vi er del av og våre individuelle verdioppfatninger.

· Kommisjonen skal analysere den verdipåvirkning som faktisk skjer gjennom ulike påvirkningskanaler i samfunnet. Denne – dels ubevisste – påvirkningen skal vurderes i forhold til den bevisste oppdragelse som skjer bl.a. i hjem og skole, og som fra norske myndigheters side er uttrykt som mål for skoleverket (f. eks. i den generelle del av Læreplanen).

· Kommisjonen skal utfordre og stimulere offentlige myndigheter og relevante deler av det sivile samfunn, til å utvikle egnede tiltak for å snu negative utviklingstrekk.

Dette innebærer at selve prosessen rundt kommisjonens arbeid blir minst like viktig som de skriftlige rapporter m.v. som kommisjonen utarbeider. Hovedstrategien for kommisjonens arbeid skal være å stimulere samfunnets forskjellige institusjoner til selv å identifisere aktuelle verdimessige og samfunnsetiske utfordringer de står overfor og finne svar på dem. Slik kan de ulike miljøer og institusjoner selv få et “eierforhold” til arbeidet og ta et større ansvar for oppfølgingen etter at kommisjonens arbeid er fullført.

Kommisjonens arbeids- og organisasjonsform

På bakgrunn av de nevnte mål og hovedoppgaver, bør arbeidet i Verdikommisjonen organiseres slik:

Kommisjonsarbeidets styringsgruppe - skal være et handlekraftig organ som har til hovedoppgave å lede selve prosessen og stå ansvarlig for sluttrapporten. Den bør være sammensatt av maksimum 10 ressurspersoner med relevant erfaringsbakgrunn. For å kunne utføre jobben og den pratiske koordinering av en krevende, åpen prosess, vil kommisjonen få hjelp av et sekretariat. Kommisjonens budsjett vil være begrenset. Det er på 5 mill. kroner for oppstartsåret 1998.

Kommisjonens råd skal være bredt sammensatt. Den bør bestå av om lag 25 ressurspersoner med bakgrunn fra forskjellige saksområder og viktige verdiformidlende institusjoner, herunder de brede folkebevegelser. Jeg tenker her bl.a. på: Familieinstitusjonen. Skole- og barnehagesektoren. Kirker, lekmannsorganisasjoner og livssynssamfunn. Frivillige barne-, ungdoms- og idretts-bevegelser. Arbeids- og næringsliv, herunder fagbevegelsen. Miljøbevegelsen og andre frivillige organisasjoner. Forbrukerorganisasjoner. Funksjonshemmede. Innvandrermiljøer. Politi/rettsvesen og kriminalomsorg. Forskningsmiljøer. Kulturarbeidere. Mediesektoren. Det politiske liv. Ulike generasjoner, bl.a. ungdom. Kommisjonens styringsgruppe kan rådføre seg med og be om innspill fra rådet. Avhengig av tema som drøftes kan kommisjonen velge å invitere deler av eller hele rådet til spesielle møter.

En viktig rolle vil også jeg tillegge kommisjonens referansegrupper. De kan være spesielt oppnevnte arbeidsgrupper eller organer som allerede er etablert. På sine saksområder kan de gi innspill og ellers stå i dialog med kommisjonen. De som er medlemmer av kommisjonens råd bør fortrinnsvis også delta i minst en av referansegruppene.

Kommisjonens arrangementer kan variere og kan omfatte åpne høringer, seminarer, institusjonsbesøk, folkemøter osv.

Kommisjonens rapporter: Ved siden av en samlende sluttrapport bør kommisjonen underveis få utarbeidet delrapporter, arbeidshefter mv som kan stimulere prosessen og oppfølgingen av den.

En delrapport bør foreligge i løpet av 1999 som bidrag til en debatt om samfunnsetiske og verdimessige spørsmål ved årtusenskiftet. Sluttrapporten skal foreligge senest ved stortingsperiodens utløp.

Målsettingen med Verdikommisjonen er å stimulere til en verdimessig og samfunnsetisk mobilisering. Det er en langsiktig prosess. Det er viktig at de menneskelige fellesskap, som i sum utgjør det gode samfunn, ikke får forvitre. Regjering og Storting må sette et mål, men oppgaven kan vi bare løse i samarbeid med det sivile samfunns mange institusjoner og organisasjoner. Det er en slik langsiktig prosess jeg håper Verdikommisjonen kan bidra til.

Lagt inn 16. desember 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen