Tale ved/til: Rådsmøte i Møre & Romsdal KrF

Med forbehold om endringer

Molde
15. november kl.09.00

Innledning

Kjære venner

Sist jeg var i Molde var vi i innspurten av valgkampen. Mye tydet da på at KrF kom til å gjøre et godt valg. Målet vårt om å øke oppslutningen til 10,1% så ut til å være innen rekkevidde. Dere vet alle hva som ble det endelige resultatet – 13,7%.

For første gang har vi vunnet mandat i alle landets fylker. De neste fire årene er det bare Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti som har representasjon fra alle fylkene. Det er for oss en stor seier.

Vi hadde aldri nådd fått det resultatet hadde det ikke vært for alle de gode medarbeiderne vi har i KrF. Jeg vil derfor takke dere alle for det bidraget dere gav. Selv om vi nå sitter i Regjering må vi ikke glemme at organisasjonsapparatet er ryggraden i partiet. Den posisjonen vi nå har må vi bruke til å styrke partiapparatet enda mer.

I Møre & Romsdal lå vi en stund an til å ta tre mandater. Vi greide ikke det, men vi var ikke langt unna. Modulf Aukan sitter nå likevel i Stortinget fordi vi sitter i regjering.

Jeg vil rette en spesiell takk til dere partifeller her i Møre & Romsdal. Dere har nedlagt et imponerende arbeid, og er basisen for virksomheten til oss som er valgt til Stortinget. Ikke minst dere fortjente at vi fikk en statsminister og statsråd fra Møre & Romsdal KrF.

Om regjeringen

Sentrumsalternativet ble i valgkampen ikke levnet så store sjanser av andre enn sentrumspartiene selv.

Så skjer altså det at nettopp dette alternativet er blitt landets regjering.

Det er med både ydmykhet og frimodighet vi går i gang med arbeidet. Vi står overfor store utfordringer. Så langt har vi lagt et godt grunnlag for at vi skal lykkes. Det er en sterk og god regjering som er etablert. Og det har flere grunner:

1. De tre sentrumspartiene som står bak regjeringen har på Voksenåsen utarbeidet en mer omfattende og presis politisk plattform enn noen tidligere samarbeidsregjering i Norge. Den felles politiske plattform vi forhandlet frem på Voksenåsen er et svært godt samarbeidsgrunnlag – der alle tre partier har fått så godt gjennomslag at vi varmt kan forsvare resultatet.
2. Jeg har fått et sterkt regjerings-kollegium. Jeg er meget godt fornøyd med de statsråder jeg har med meg i regjeringen. De har stor parlamentarisk erfaring og vil møte Stortinget med respekt og innsikt.
3. Samarbeidsånden er god og viljen er sterk. At et regjeringskollegium står sammen utad, er helt avgjørende – ikke minst for en mindretallsregjering.

Da tidligere statsminister Per Borten gikk av den 17. Mars 1971, sa han til Trygve Bratteli ”at det å lede en regjering er som å bære staur. Det er lett når de er godt samlet, men det er tungt å bære sprikende staur”.

Det vet alle som har prøvd å bære staur, men jeg må tilføye: Det spørs og litt på teknikken.

Ved Jan P. Syses bortgang for kort tid siden sa Kåre Willoch at ”Samarbeidets kunst består ikke i å nedkjempe motstandere, men å skape medstandere”. Den erkjennelsen vil også være min ledetråd.

Vi har nå en enestående sjanse, til å vise at vi ikke bare vil, men også kan styre landet. Er det noe som har irritert meg som politiker opp igjennom årene er det forestillingen om at det bare er Høyre og Arbeiderpartiet som kan styre landet.

Vi både kan og vil lede landet inn i et nytt århundre med en helhetlig og ansvarlig politikk.

Budsjettalternativet

Den første store utfordringen for Regjeringen er vi nå i gang med – nemlig budsjettet for 1998. AP spådde at vi enten ville legge fram et budsjett som ville ødelegge økonomien, eller løpe fra løftene våre. Ingen av delene har skjedd. Vi har lagt frem et ansvarlig budsjettforslag samtidig som også gir rom for nødvendige og viktige satsings-områder.

Vi har ikke i dette første budsjettet kunnet innfri alle forventningene. Men en må huske at både partiprogrammet og Voksenåsenerklæringen er for de neste 4 år, ikke for 1998 alene.

Vi har store oljeinntekter, og budsjettet har stort overskudd. Og mange spør: Hvorfor da ikke bruke disse pengene til å løse de ugjorte oppgavene. Men det er ikke så enkelt. For det første vil oljeinntektene senere avta, og vi må bygge opp reserver gjennom oljefondet for senere generasjoner.

Dessuten: Det er en økonomisk lov, enten vi liker det eller ikke, at hvis for mye penger settes inn i forbruk – privat eller offentlig – får vi press, prisstigning, renteøkning, lønnsøkning – og dernest ødelegges økonomien. Derfor må vi holde noe igjen.

Men denne regjeringen har gitt noe rom for økte bevilgninger, dvs økt offentlig forbruk, fordi vi strammer til mot privat forbruk – det som har økt mest de siste årene. Det siste er selvsagt ikke populært, det betyr jo skatter og avgifter, men det er nødvendig hvis vi skal øke innsatsen på flere områder uten å presse økonomien for hardt.

Innenfor disse rammer har vi fått til mye i forhold til Jagland-regjeringens forslag. La meg bl.a. nevne:

• fra og med 01.08.98 innføres det kontantstøtte for barne i alderen 1-2 år, med en utvidelse av ordningen slik at 2-åringene inkluderes fra 01.01.1999
• minstepensjonen foreslås økt med kr.1000,- i måneden fra 1. Mai 1998 i forbindelse med trygdeoppgjøret. Det finansieres gjennom det jeg vil kalle en solidarisk dugnad; en økning av folketrygdavgiften med 0,4%
• økt innsats på helsesektoren med ca. 500 mill. som går til å øke behandlingskapasiteten og til innkjøp av sykehusutstyr. Psykiatrien og kreft-omsorgen er viktige satsingsområder.
• økt satsing på miljø og ENØK. Vi foreslår å styrke det lokale miljøarbeidet. Lokalmiljøer, frivillige organisasjoner og forbrukere må trekkes positivt med i arbeidet for et bedre miljø. Vi vil satse mer på jernbanen gjennom å øke støtten til vedlikehold av jernbanens kjøreveg (90 millioner)
• en mer offensiv næringspolitikk gjennom å bedre situasjonen for bl.a. små- og mellomstore bedrifter. Vi foreslår bl.a. at de vedtak stortingsflertallet gjorde om en bedring av delingsmodellen opprettholdes, mens Ap-regjeringen ville reversere dette. Vi har også fått til en økning av etablererstipendene som er rettet mot små-etablerere over hele landet.
• det bevilges 75 mill. kr. I kontraheringstilskudd for fiskeflåten. Jagland-regjeringen foreslo i sitt budsjettframlegg at denne ordningen skulle avvikles fra 1.1.98. Vi forslår også å øke SNDs låneramme for grunnfinansieringslån til fiskeflåten med 100 mill. kroner (fra 400 til 500 mill). Også det vil lette finansieringen i forbindelse med fornyelse av fiskeflåten selv om disse lånene gis til ordinære markedsvilkår. Vi trenger en fornyelse av fiskeflåten, noe vi ønsker å legge til rette for.
• det utvidede arbeidsgiveransvaret for sykepenger reverseres noe i forhold til Arbeiderpartiets forslag
• sparestimulerende tiltak og økte avgifter for å forsøke å dempe det private forbruket
• bistandsbudsjettet styrkes med ca. 75 mill.kroner
• det gis økte bevilninger til utdanning, kirkelige formål, AAN-kontorer, evangeliesentrene m.m.

Mange er nok skuffet over veibudsjettet. Jeg er enig i at vi skulle ha kommet lengre der. Det gikk ikke denne gangen, bl.a. fordi Jagland-regjeringen etterlot seg en ubetalt regning ved overskridelser på Kårstø-anlegget på ca. 1. mrd. kr.

Men vi har dog foreslått at midlene til rassikring økes med 30 mill. gjennom omdisponering, og vi forslår en økning på 80 mill.kroner til vedlikehold og drift av riksveier.

Vi har også funnet rom for en sterkere satsing på kommunesektoren enn det den forrige regjering la opp til. Kommunene og fylkeskommunene har innen helsestell og omsorgsarbeid, på undervisnings-sektoren og på andre områder, en vesentlig del av ansvaret for den offentlige tjenesteyting. Kommunene må gjøres i stand til å ivareta disse oppgavene på en tilfredsstillende måte. Dette er ikke minst viktig for å sikre bosettingen i alle deler av landet.

Isolert sett kunne det vært ønskelig at styrkingen av kommuneøkonomien kom gjennom en økning av de frie inntektene, altså summen av skatteinntekter og rammetilskudd.

De åpenbare behov innen sykehussektoren gjør at vi har funnet det riktig å prioritere tilskudd som er bundet til bestemte formål. Det er nødvendig å prioritere sykehussektoren.

Kommunene får imidlertid også økt egenbetalingen for beboere på alders- og sykehjem som følge av økt minstepensjon, samtidig som de sparer utgifter til sykepenger som følge av at vi reverserer noe av forslaget om å utvide arbeids-giverperioden til 3 uker. Mindreutgiftene til sykepenger betyr frigjøring av midler som fritt kan brukes til andre formål.

Jeg vil også trekke frem den økte støtten til utkantkommuner (28 millioner), økt støtte til lokale og regionale kulturbygg (10 millioner) og økningen i ramme-tilskuddet til musikkskoler (10 millioner).

Den samlede styrkingen av kommune-økonomien er på 765 mill. kroner. Av dette er 418 millioner økte øremerkede tilskudd til sykehus.

Vi har satt vårt stempel på neste års budsjett. Vi står ved løfter vi gav i valgkampen samtidig og vi skaper rom for dette innen en ansvarlig ramme.

Budsjettopplegget innebærer en innstramming i innenlands etterspørsel (på 0,5% av BNP). Vi legger også opp til en lavere vekst i petroleums-investeringene. Det betyr en ytterligere innstramming (tilsvarende ¼% av BNP for fastlands-Norge). Presset i petroleums-sektoren oppleves for tiden som så høyt at det gir en urasjonell utnyttelse av investerte ressurser, og et tilhørende pris- og lønnspress som har ringvirkninger også for andre deler av økonomien.

For oss har det vært viktig å bidra til en sunn økonomi samtidig som det oppveies mot de politiske utfordringer samfunnet som helhet står overfor.

Jeg hadde håpet var at flere var mer opptatt av det samlede press i norsk økonomi. Noe av det mest bekymringsfulle i dag er den kraftige utlånsveksten fra bankene, som slår ut i økt privat forbruk

I følge Norges Bank var den samlede utlånsveksten de siste 12 måneder på 101 milliarder kroner ved utgangen av juni. Publikums samlede bruttogjeld økte med 8,8 prosent. Dette må vi forsøke å gjøre noe med. Det er et ansvar for oss alle at vi nå holder igjen, og ikke lar pengerikeligheten mange har slå rett ut i forbruk. Det kan sette vår økonomi over styr.

Det er grunnen til at vi foreslår å styrke de sparestimulerende tiltakene samtidig som vi skjerper noen avgifter. På den måten kan det skapes mer rom for å løse flere av velferdsoppgavene.

Regjeringen har lagt frem sitt forslag. Nå ligger budsjettet i Stortinget. Vi vet ikke utfallet. Usikkerheten øker på grunn av et nytt budsjettsystem hvor bindende rammer skal vedtas først. Jeg tror det mest realistiske er at vedtaket kan fremkomme ved at noen partier kan samles i en subsidiær stemmegivning.

Regjeringen skal være villig til enkelte tilpasninger for å finne en løsning, men retningen må være riktig.

En slik fleksibilitet må også de andre partiene vise. Det hviler et ansvar på hele Stortinget for å sørge for at landet får et budsjett, og at Stortinget viser at det mestrer sitt nye budsjettsystem.

KrF i regjering

KrF er det største partiet i regjeringen. Det pålegger oss et spesielt ansvar. Regjeringen består av tre partier, og det må vi ta hensyn til.

Alle de tre partiene må kunne forsvare regjeringens politikk og få igjen så mye at de ser seg tjent med å sitte i regjering. Det skal vi klare. Samarbeidsklimaet og det politiske fellesskapet i sentrum er så godt at vi kan ha høye ambisjoner.

Og det må vi. Regjering betyr også å lede I regjering kan vi på en helt annen måte ta initiativ og legge premisser for den politise debatt. Vi skal ikke undervurdere betydningen av dette.

Vi er i regjering, og må utnytte de muligheter det gir.

Vi ser allerede i debatten om verdikommisjonen fordelene ved å kunne ta initiativ og legge premisser. Vi har faktisk, allerede før verdikommisjonen er oppnevnt, utløst en verdidebatt. Dette er i seg selv positivt. Selve debatten kan bli vel så viktig som en kommisjons-rapport.

Materielle verdier er viktige, og må forvaltes med klokskap og rettferdighet. Men vi må klarere enn tidligere regjeringer få fram betydningen av de immaterielle verdier. Verdier som er utrolig viktige for det enkelte menneske, for det gode liv og det gode samfunn.

Hvis vår regjering kan bidra til at slike spørsmål nå kommer i fokus, vil vi ha satt et viktig merke etter oss i norsk politikk. Det er mitt håp at den kan ha innstillingen ferdig før årtusenskiftet, slik at milenniums-markeringen kan bli en anledning til å diskutere hvilke verdier framtidssamfunnet skal bygges på.

Jeg tror mange, også utenfor KrF, imøteser initiativet om en verdikommisjon med glede. Stadig flere ser problemet og søker etter en klar verdiforankring - for sitt eget liv og for samfunnsutviklingen. Jeg tror at det også er noe av grunnen til KrFs fremgang ved dette valget.

Vi må lete etter verdier som er universelle og uavhengig av personer, tid og sted. Vi trenger en positiv verdimessig mobilisering mot forvitring og oppløsning.

Våre kristne og humanistiske verdier er et vern om menneskeverd og solidariske holdninger. De understreker hvert enkelt menneskes verdi. De utfordrer oss til nestekjærlighet og forvalteransvar.

Vi vil arbeide aktivt for et samfunn der alle kjenner ansvar for å ta vare på hverandre. Et slikt samfunn er preget av respekt for det enkelte menneske, personlig ansvar, omsorg og omtanke. Det er ikke mulig å vedta eller bevilge seg til dette. Regjeringen vil invitere til et bredt samarbeid om hvordan vi kan bygge og ta vare på sosiale nettverk. Gjennom den enkeltes ansvar og engasjement kan vi motvirke at ensomhet, fremmedgjøring og ensidig materialisme får prege det norske samfunn.

Med en sterk etisk bevissthet hos folk flest kan vi også lettere delegere og desentralisere, gi mer makt og frihet til den enkelte, til familien og nærmiljøene. Selve debatten, bevisstgjøringen og prosessen rundt en kommisjon blir vel så viktig som sluttrapporten. Jeg vil at kommisjonen skal arbeide åpent gjennom høringer, seminarer og møter rundt i landet. Kommisjonen vil bli nedsatt på nyåret etter at jeg først har redegjort for hovedlinjene i Stortinget.

Andre hovedsaker

La meg ellers understreke følgende hovedsaker for regjeringen:

Vi må fortsette arbeidet for å styrke familien. Større valgfrihet for småbarnsfamiliene er en god KrF-sak. Får vi vedtatt kontantstøtte for barn mellom 1 og 2 år fra 1. August 1998 er det for oss i KrF en viktig begivenhet.

Det er en begynnelse. Vi har fått innført noe vi har kjempet for i mange år.

Velferdssamfunnet må trygges. Tendensen til økte forskjeller i levekår må bekjempes.!

Stadig flere snakker om ”forskjells-Norge” som oppstod under Arbeiderpartiets regjeringer de siste 10 år. Dette er alvorlig fordi økte forskjeller kan skape flere motsetninger og konflikter i et samfunn og bidra til å undergrave solidaritet, omsorg og omtanke for hverandre. Vi vil utarbeide en stortingsmelding, slik at Stortinget på bred basis får drøfte hvordan man kan motvirke utviklingen i retningen av større forskjeller i økonomiske levekår.

Eldreomsorg og styrket innsats for psykiatrien er andre stikkord. KrF er og skal være et omsorgsparti – også i regjeringsposisjon.

Vi må kjempe mot sorteringssamfunnet. Nye holdninger i samfunnet tar utgangspunkt i et ønske om å kalkulere verdien av et menneske, eller avveie verdien av et menneske, i forhold til et annet.

Både forskning på aborterte fostre, genteknolgisk eksperimentering med mennesker og såkalt innvandrerregnskap, er eksempler på dette. Lønnsomhets-, nytte- og verdivurderinger av mennesket er et overgrep overfor det ukrenkelige i menneskeverdet.

Vår regjering vil se utover Europas grenser, og styrke vår internasjonale solidaritet med de fattige og forfulgte. Økt innsats for menneskerettighetene og at bistanden gjenreises til 1 % av BNI er våre mål.

Dette er et moralsk ansvar – men i bredere forstand også en politikk i egeninteresse. Utviklingskløften er ikke bare en katastrofe for verdens mer enn 1 milliard fattigste.

Den er også en trussel for oss. Fattigdom er i seg selv en kilde til alvorlige miljøødeleggelser.

Vi hører i debatten om vår bistand at det mangler gode prosjekter. Dette er en ganske absurd påstand.

Et kort blikk på de utsatte deler av vår verden, ikke minst på Afrika, skulle tilsi at det ikke mangler prosjekter. Det som ofte mangler er vilje og ansvar.

Vi skal bruke hver anledning til å samle bredere oppslutning om et større krafttak for de fattigste landene.

Vi vil ta hele landet i bruk. Distriktene er nå inne i en dramatisk utvikling. Nettoutflyttingen fra de tre nordligste fylkene var på hele 4.700 personer i 1996, den største utflyttingen fra Nord-Norge siden 1969.

Flyttetallene fra 1. halvår 1997, som ble offentliggjort i midten av august viste at denne utviklingen fortsetter. 232 av landets 435 kommuner hadde nedgang i folketallet.

Heller ikke regionsentraene klarer å holde på innbyggerne sine – for eksempel Lillehammer, Gjøvik, Årdal, Kristiansund, Volda, Narvik og Harstad går tilbake i folketall.

Å snu denne utviklingen blir en meget krevende oppgave. Det er her viktig å under streke at en aktiv distriktspolitikk ikke bare må være ett departements, eller en sektors oppgave.

Den må inkluderes i alle deler av politikken. Det vi kan kalle den ”brede” distriktspolitikken er det viktigste.

Hva som skjer i den økonomiske politikken, kommuneøkonomien, landbrukspolitikken, fiskeripolitikken, samferdselspolitikken osv. har selvsagt betydning også for distriktspolitikken. Økt innsats på enkelte budsjettposter har begrenset verdi dersom de øvrige deler av politikken går i feil retning.

Ikke minst den nye teknologien vil kunne gjøre det mulig med en mer offensiv distriktspolitikk. Den nye teknologien har i seg muligheter til å desentralisere arbeid og dermed bosetting.

En vellykket distriktspolitikk forutsetter også at distriktene blir attraktive som bosted, særlig når det gjelder unge velutdannede kvinner. Derfor må bruken av virkemidler i større grad rettes inn mot et variert arbeidsplasstilbud for kvinner. En aktiv distriktspolitikk krever også et mangfoldig kulturtilbud og en god familie- og barnehagepolitikk. Og da trenger vi selvsagt også en sterk offentlig sektor.

Barnehagene og grunnskolen må få gode vilkår. De spiller en viktig rolle. Men skal de lykkes, må de ha en klar verdiforankring som gir en retning.

Vi må ruste opp skolen både som kunnskaps- og verdiformidler. Kunnskap og sunne holdninger er av større verdi enn materielle goder.

Skolens viktigste ressurs ut over eleven selv, er læreren. I lys av denne erkjennelse er det viktig å gjenopprette en god dialog og samarbeid med berørte parter for å sikre kvalitet på undervisningen.

Miljøutfordringene er store og utfordrer oss på de fleste politiske områder, utfordringer vi må ta mer alvorlig. Vi legger opp til en forpliktende lokal oppfølging av Brundtland-kommisjonen gjennom lokale oppfølgingsplaner.

Lokalmiljøer, frivillige organisasjoner og forbrukere må trekkes positivt med i arbeidet for et bedre miljø.

Vi må ta klimatrusselen på alvor. Nå ser det dessverre ut til at en av de store oppgavene vi står over for er å bidra til at klimaforhandlingene leder fram til en tilfredsstillende avtale i Kyoto. Vi kjenner nå USAs posisjon, og etter vår mening er de ikke ambisiøse nok sett i forhold til den trusselen vi står overfor fra menneskeskapte klimaforandringer.

Samtidig er det amerikanske innspillet et uttrykk for at de reelle forhandlingene nå er i gang. Vi må vente at frontene i forhandlingene vil hardne til fram mot Kyoto-møtet.

Norges mål er å bidra til en ambisiøs avtale som kan bety et første skritt i riktig retning. Klimatrusselen er en av vår tids største utfordringer.

Jeg har gått i gjennom noen av de viktige utfordringene vi står overfor der Regjeringen er i gang med å forberede initiativ.

Avslutning

Tidligere statsminister Lars Korvald var en av de første som kom frem og gratulerte oss på slottsplassen etter vi var utnevnt. For meg var det en fin markering. For første gang siden Korvald-regjeringen i 1972 har Norge fått en sentrumsregjering. Det er et hyggelig 25-års jubileum.

Vi står i en ny politisk situasjon med et endret politisk landskap. Sentrum har igjen vokst frem som et tyngdepunkt i norsk politikk. Det er en posisjon vi ikke skal gi fra oss.

Lagt inn 17 november 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen