Med forbehold om endringer

Trontale- og erklæringsdebatten

Stortinget, 24. oktober 1997

President,

Jeg fulgte med interesse første dag av debatten om trontalen og regjeringserklæringen. Mitt hovedinntrykk er at de fleste partiene møter den nye Regjeringen med en åpen og konstruktiv holdning. Det setter jeg pris på.

Debatten bekreftet også at vi står i en ny politisk situasjon med et endret politisk landskap. Det kommer nå – tydeligere enn før – fram at vi står overfor tre politiske tyngdepunkter i norsk politikk, slik også Carl I. Hagen pekte på.

Den politiske situasjon er i dag en helt annen enn hva de fleste forutså bare for kort tid siden. Sentrumsalternativet ble ikke levnet så store sjanser av andre enn sentrumspartiene selv. Så skjer altså det at nettopp dette alternativet er blitt landets regjering.

Regjeringen er seg fullstendig bevisst at den har tiltrådt fordi Thorbjørn Jagland frivillig søkte avskjed for sin regjering. Det pålegger oss et ansvar for tverrpolitisk samarbeid. Men det pålegger også de andre partiene et ansvar, ikke minst Arbeiderpartiet, som er landets største parti og som har skapt den nye regjeringssituasjonen. Det vil være helt uforståelig om partiet først skaper en ny situasjon, for så deretter å gjøre denne situasjonen så vanskelig som mulig. Det vil i tilfelle ikke harmonere med partiets tale om ansvar for landets situasjon. Derfor tror jeg også Arbeiderpartiet positivt vil bidra til løsninger.

Jeg registrerer Jaglands begrunnelse for å gå av. Men jeg får den ikke helt til å stemme. Hvis styringsmulighetene var for dårlige, ville de ikke ha blitt særlig bedre med 1,9% større valgtilslutning. Jeg vil også minne Arbeiderpartiet om at partiet ikke kan få noe annet enn 35% tilslutning ved stortingsvalg før i år 2001.

Fremskrittspartiet og Høyre har møtt den nye regjeringen med en åpen og konstruktiv holdning. Jeg forventer ikke at partiene stiller opp for alt vi vil foreslå. Men partiene har funnet tilknytningspunkter i vår erklæring, og jeg tror de også vil se seg bedre tjent med en sentrumsregjering enn fortsatt Arbeiderparti-styre.

SVs holdning er også positivt preget av at den gamle blokktenkningen er over. Partiet vil finne tilknytningspunkter for eksempel når det gjelder miljø og solidaritet. Jeg tror for øvrig det er sunt for det norske demokratiet at ikke ett parti nærmest får et maktmonopol, og at vi nå har fått et regjeringsskifte med de forandringer det medfører.

Og forandringer skal det bli. La meg nevne:

• Større åpenhet i forvaltningen
• Større valgfrihet for småbarnsforeldre
• En mer aktiv distriktspolitikk
• Utløsning av mer av ressursene i frivillige organisasjoner

Regjeringen vil stå for et sterkt internasjonalt engasjement i solidaritet med miljøet, fattige og forfulgte.

Det er bred enighet om å satse mer på helsetjeneste og eldreomsorg. Regjeringen vil kombinere økt ressursbruk med nødvendig omorganisering.

Økonomisk politikk

Regjeringens økonomiske politikk skal legge til rette for en langsiktig, økologisk og forsvarlig ressursforvaltning og arbeid til alle. Velferdssamfunnet forutsetter en sunn økonomi.

Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland er opptatt av at vi må forklare folk at det ikke kan bevilges mer penger til alt. Det er jeg enig i. Men jeg hadde håpet AP var mer opptatt av det samlede press i norsk økonomi. Noe av det mest bekymringsfulle i dag er den kraftige utlånsveksten fra bankene, som slår ut i økt privat forbruk.

I følge Norges Bank var den samlede utlånsveksten de siste 12 måneder på 101 milliarder kroner ved utgangen av juni. Publikums samlede bruttogjeld økte med 8,8 prosent. Regjeringen vil derfor i forbindelse med sin tilleggsproposisjon om budsjettet for 1998 drøfte tiltak som kan redusere denne kraftige utlåns- og forbruksveksten. I denne sammenheng vil Regjeringen vurdere bedre spareordninger for slik å trekke inn kjøpekraft.

Derigjennom kan det også skapes mer rom for å løse flere av velferdsoppgavene. Derfor er det heller ikke slik at de rammetall Arbeiderparti-regjeringen la fram i budsjettet er de eneste ansvarlige.

Det er også slik at ikke all pengebruk har samme pressvirkning på økonomien. Det gjelder for eksempel kjøp av utstyr i utlandet til prioriterte formål som helse, utdanning og politi. Jeg noterer med tilfredshet at flere partier har arbeidet for slike løsninger og er enig med Regjeringen i dette.

Regjeringen legger opp til et nært samarbeid med partene i arbeidslivet. De spiller en viktig rolle i samfunnsutviklingen. Regjeringen har i sin erklæring slått fast at man vil arbeide for å redusere sjukefraværet uten å svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.

AP har i debatten lagt stor vekt på etter- og videreutdanning. Regjeringen er enig i at dette er viktig, og har varslet en stortingsmelding om saken. Selvsagt skal den også drøftes med partene i arbeidslivet, også i den grad den blir trukket inn i forbindelse med inntektsoppgjøret i 1998. Men Jagland stilte i går et helt urimelig krav til framdrift av stortingsmeldingen, klart i strid med det opplegg hans egen regjering la opp til. Saken er nemlig at AP-regjeringen sendte ut Buer-utvalgets innstilling på høring med høringsfrist 2. januar 1998. Så skal materialet i denne store saken behandles i departementet og drøftes i regjeringen før det fremmes en melding for Stortinget. Den skal så behandles i komite og plenum. Hvordan Jagland da kan be om bekreftelse på at meldingen "blir klar slik at Stortinget kan ta stilling til den før inntektsoppgjøret starter i februar" er helt uforståelig med den høringsfrist hans egen regjering fastsatte.

Den nåværende regjering er innstilt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeid, herunder drøfte et tre-parts-samarbeid om dette spørsmål. Men den forrige regjering har etterlatt seg en stor ukjent X i hvor mye penger den mente Staten skal bruke på dette. Det må da også nøye vurderes, bl.a. i forhold til andre prioriterte formål, som for eksempel helse og eldreomsorg.

Næringspolitikk

Den forrige regjeringen la fram et budsjett som var en skuffelse for næringslivet. Jagland-regjeringen varslet omkamp på flere saker som Stortinget så seint som i vår vedtok. Dette gjelder blant annet delingsmodellen og rederibeskatningen. Regjeringen tar i sin tilleggsproposisjon sikte på en mer næringsvennlig politikk.

Regjeringen vil senere legge fram en handlingsplan for små og mellomstore bedrifter Små og mellomstore bedrifter står for en vesentlig og stadig økende del av den totale sysselsettingen i Norge.

Distriktspolitikk

"Regjeringen vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital og makt desentraliseres", heter det i regjeringserklæringen.

Når det gjelder distriktspolitikken er vi nå inne i en dramatisk utvikling. Nettoutflyttingen fra de tre nordligste fylkene var på hele 4.700 personer i 1996 – den største utflyttingen fra Nord-Norge siden 1969. Flyttetallene fra 1. halvår 1997, som ble offentliggjort i midten av august viste at denne utviklingen fortsetter. 232 av landets 435 kommuner hadde nedgang i folketallet. Heller ikke regionsentraene klarer å holde på innbyggerne sine – for eksempel Lillehammer, Gjøvik, Årdal, Kristiansund, Volda, Narvik og Harstad går tilbake i folketall.

Å snu denne utviklingen blir en meget krevende oppgave. Det er her viktig å understreke at en aktiv distriktspolitikk ikke bare må være ett departements, eller en sektors oppgave. Den må inkluderes i alle deler av politikken. Det vi kan kalle den "brede" distriktspolitikken er det viktigste. Hva som skjer i den økonomiske politikken, kommuneøkonomien, landbrukspolitikken, fiskeripolitikken, samferdselspolitikken osv. har selvsagt betydning også for distriktspolitikken. Økt innsats på enkelte budsjettposter har begrenset verdi dersom de øvrige deler av politikken går i feil retning.

Ikke minst den nye teknologien vil kunne gjøre det mulig med en mer offensiv distriktspolitikk. Den nye teknologien har i seg muligheter til å desentralisere arbeid og dermed bosetting. En vellykket distriktspolitikk forutsetter også at distriktene blir attraktive som bosted, særlig når det gjelder unge velutdannede kvinner. Derfor må bruken av virkemidler i større grad rettes inn mot et variert arbeidsplasstilbud for kvinner. Men en aktiv distriktspolitikk krever også et mangfoldig kulturtilbud og en god familie- og barnehagepolitikk. Og da trenger vi selvsagt også en sterk offentlig sektor.

Velferdspolitikk

Vi skal ha et velferdssamfunn for alle. Dette har det vært bred politisk enighet om i Norge. Men i de siste årene er det blitt klart at noen grupper er blitt hengende etter. Stadig flere taler om "forskjells-Norge" som oppstod under Aps regjeringer de siste 10 år. Regjeringen vil utarbeide en stortingsmelding, slik at Stortinget på bred basis får drøfte hvordan man kan motvirke utviklingen i retningen av større forskjeller i økonomiske levekår.

En av de grupper som er blitt hengende etter er minstepensjonistene. Ca. 80 prosent av alle minstepensjonister er kvinner som ikke har opptjent tilleggspensjon fordi de har vært hjemmearbeidende. Minstepensjonen skal være et økonomisk sikkerhetsnett for alle eldre, og den må derfor ha en størrelse som sikrer rimelige levekår.

Regjeringen vil derfor foreslå en økning av minstepensjonen med 1.000 kroner pr. måned fra og med 1. mai 1998 – tidspunktet for trygdeoppgjøret neste år.

Familiepolitikk:Regjeringen ønsker å føre en aktiv familiepolitikk. Familien er den grunnleggende enhet for fellesskap og sosialt liv. Det er i denne nære krets vi primært får dekket våre behov for kjærlighet, trygghet og omsorg. Regjeringen vil foreslå en familiepolitisk reform som gir foreldrene større valgfrihet. Det innebærer fortsatt økt satsing på barnehagebygging, bedre økonomisk mulighet til å velge omsorgsform, tilstrekkelig antall arbeidsplasser og fleksible arbeidstidsordninger. Det nye i den familie-politiske satsingen, er innføring av kontantstøtte/ omsorgs-tilskudd i barnetrygden. Ordningen vil bli foreslått gradvis innført fra 1. august neste år.

Utdanning:

Kunnskap og sunne holdninger er av større verdi enn materielle goder. Regjeringen vil derfor satse på utdanning og kompetanse.

Skolens viktigste ressurs ut over eleven selv, er læreren. I lys av denne erkjennelse er det en hovedutfordring for Regjeringen å gjenopprette en god dialog og samarbeid med berørte parter. Dette for å sikre kvalitet på undervisningen.

Det må i årene framover legges bedre til rette for etterutdanning og faglig kompetanseheving av lærerne både i grunnskolen og videregående skole.

I en undersøkelse av læringsmiljø ved de videregående skolene i et av våre fylker konkluderes det med at elevene er positive til at de selv får delta i planlegging og vurdering av undervisningen, men at tilbakemeldingene fra lærerne ikke fungerer godt nok. Det er viktig å etablere gode rutiner for planmessig evaluering og kontrollprosesser uten at det fører til økt byråkratisering.

Regjeringen har allerede ved statsråd Lilletun tatt kontakt med lærerorganisasjonene for gjennom dialog og samarbeid å kunne nå målene.

Utenriks- og sikkerhetspolitikkVi har lang tradisjon for å ha bred oppslutning om hovedlinjene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det er en styrke for vårt land, noe Regjeringen legger stor vekt på å opprettholde.

I Europa-politikken er det bred enighet om at Norge baserer sitt forhold til EU på grunnlag av EØS-avtalen og aktivt bidrar til å ivareta våre interesser ved å bruke de mulighetene denne avtalen gir oss. Etter min mening er EØS-avtalen en god ramme for vårt forhold til EU.

Samtidig møter vi flere utfordringer. Regjeringen vil legge vekt på at de ulike beslutningene som fattes i EØS-sammenheng blir grundig belyst og diskutert i Stortinget og i samfunnet for øvrig. Som andre land vil også vi på nasjonalt grunnlag gjennomgå alle forslag til beslutninger og vurdere om de er i samsvar med våre interesser.

Når det gjelder Schengen legger Regjeringen til grunn at det er flertall for å forhandle fram en institusjonell løsning etter at EU-landene har besluttet å innlemme Schengen-samarbeidet i EU. Vi har nå oppklarende samtaler med EUs formannskap om de forutstående forhandlingene som trolig kan begynne før jul. Samtidig vil Regjeringen særlig vurdere de konstitusjonelle sidene av en slik avtale. Det vil være i alles interesse at disse spørsmålene blir grundig belyst.

En av de store oppgavene vi står over for er å bidra til at klimaforhandlingene leder fram til en tilfredsstillende avtale i Kyoto. Vi kjenner nå USAs posisjon, og Regjeringen har den vurdering at de amerikanske målsettingene ikke er ambisiøse nok sett i forhold til den trusselen vi står overfor fra menneskeskapte klimaforandringer. Samtidig er det amerikanske innspillet et uttrykk for at de reelle forhandlingene nå er i gang. Den norske delegasjonen arbeider i denne fasen med utgangspunkt i det eksisterende forhandlingsopplegg. Noe annet ville heller ikke vært praktisk mulig nå. Vi vil løpende vurdere mandatet i lys av utviklingen i forhandlingene og de erfaringene vi gjør.

Vi må vente at frontene i forhandlingene vil hardne til fram mot Kyoto-møtet. Norges mål er å bidra til en ambisiøs avtale som kan bety et første skritt i riktig retning. Vår oppgave må nå være å arbeide for gjennomslag for norske interesser og å gjøre vårt til at forhandlingene utvikler seg på en mest mulig positiv måte.

La meg også, President, understreke den vekt Regjeringen legger på Norges ansvar for menneskerettigheter og global rettferdighet. I min samtale med Nederlands statsminister Wim Kok på onsdag, var vi enige om at det trengs et nytt krafttak for å snu den urovekkende nedgangen i de rike lands overføringer til utviklingslandene. De rike landene har forpliktet seg til å bidra med 0,7% av BNP, men OECD-gjennomsnittet nærmer seg nå 0,2%.

Regjeringen vil for Norges del utarbeide en plan for hvordan vi kan komme opp på 1% av BNI. Dette er et moralsk ansvar – men i bredere forstand også en politikk i egeninteresse. Utviklingskløften er ikke bare en katastrofe for verdens mer enn 1 milliard fattigste. Den er også en trussel for oss. Fattigdom er i seg selv en kilde til alvorlige miljøødeleggelser.

Vi hører i debatten om vår bistand at det mangler gode prosjekter. Dette er, president, en ganske absurd påstand. Et kort blikk på de utsatte deler av vår verden, ikke minst på Afrika, skulle tilsi at det ikke mangler prosjekter. Det som ofte mangler er vilje og ansvar.

Private investeringer til utviklingslandene øker, men de når stort sett bare en liten gruppe land og ikke de fattigste blant dem. Samtidig vet vi hvor lite det skal til for å hjelpe utviklingslandene til å få orden på de mest elementære betingelser for en positiv samfunnsutvikling. Adgang til rent vann, grunnleggende helsetjenester og utdanning er ikke kostbare tiltak – og de gir gjennomgående positive resultater. Norge vil bruke hver anledning til å samle bredere oppslutning om et større krafttak for de fattigste landene.

Verdidebatten:

Det er interessant, og befriende, at Regjeringens lansering av en kommisjon for arbeid med samfunnsetisk og verdimessig bevisstgjøring har utløst en verdidebatt. Dette er i seg selv positivt. Selve debatten kan bli vel så viktig som en kommisjonsrapport. Derfor er også Regjeringen innstilt på at arbeidet med en kommisjonsrapport skal være en åpen prosess hvor ulike grupper rundt om i landet trekkes inn i debatten gjennom seminarer, høringer m.v. Kommisjonen skal være bredt sammensatt så vel politisk, faglig som livssynsmessig.

Jeg har notert meg Høyres ønske om bredde i forbindelse med kommisjonens arbeid. Likeså er jeg enig i SVs signaler om viktigheten av å ta opp barns situasjon, miljø og holdningsdannelse, og at verdier og moral også gjelder det økonomiske liv. Men jeg er overrasket over at AP så ensidig knytter verdi- og moralbegrepet til budsjett-tall, og ikke har fanget opp de dypere strømninger i verdidebatten ute blant folk.

En solid økonomi er viktig for å videreutvikle velferden. Men skal folk kjenne seg vel, trengs mer enn materielle goder. Ja, - manges problemer og behov har en langt dypere dimensjon. Visjonen er et samfunn av mennesker som tar vare på hverandre, har fotfeste i etiske normer og livsverdier, og på et slikt grunnlag trygt kan tåle og ta friske debatter med medmennesker som har en annen oppfatning.

For å sitere Mahatma Gandhi: "Jeg ønsker ikke at huset mitt skal ha murer på alle kanter og at vinduene skal blendes. Jeg vil at alle lands kulturer skal blåse friest mulig rundt huset mitt. Men jeg nekter å la meg blåse overende."

President,

Dette gjelder for oss både som enkeltmennesker – og som folk. At begrepet 'hus' inngår i sitatet er en ren tilfeldighet …..

Lagt inn 24 oktober 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen