Vilje til verdier – mot et nytt årtusen

Tale ved Oslo Domkirkes 300 års jubileum
Røde Kors konferansesenter, Oslo
20. november 1997
Med forbehold om endringer

Innledning

Fra gresk mytologi kjenner vi legenden om guden Zevs, som forførte en fønikisk kongsdatter som het Europa. Hennes søster het forresten Asia. Zevs forvandlet seg til en okse, lokket Europa til å ri på seg og bortførte henne til Kreta.

Prinsesse Europa ble lurt og forført. Kanskje er det samme i ferd med skje med dagens Europa? Blir vi forført av falske verdier, mens de egentlige livsverdiene forvitrer? Er vi i ferd med å bli preget av en materialistisk kultur, der “tingene” kommer foran “menneskene” og et stressende jag etter økonomiske verdier kommer foran en søken etter de verdier som kan gi oss et godt liv og et godt samfunn?

Slike spørsmål er det mange som stiller seg. Den ensidige utviklingsoptimismen er avløst av refleksjonens ettertanke: - Har vi mistet noe verdifullt på veien?

Vi står nå foran et årtusenskifte. Det gir ekstra grunn til å stille slike langsiktige, grunnleggende verdispørsmål.

Regjeringen ønsker å stimulere en slik verdidebatt. Men politikerne kan ikke føre denne debatten for folket. Det er folket som må gjøre denne debatten så høylydt at politikerne må lytte - og delta. Derfor er det viktig at vi får en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering . Derfor er det viktig at samtalen om verdier reises i familiene, i skolen, på arbeidsplassene, i mediaredaksjone, i forskningsfora – i kirkene og i andre tros- og livssyns-samfunn.

Derfor er jeg også glad for å komme hit til dette seminaret i anledning av Oslo Domkirkes 300 års jubileum. Tema er nettopp: Vilje til verdier – mot et nytt årtusen.

Kulturbrevet fra 1945

Oslo Domkirke feirer nå sitt 300 års jubileum. For kort tid siden feiret vi 1000 års jubileet for kristningen av Norge. Og om to år vil vi feire inngangen til det tredje kristne årtusen. Vår tidsregning tar jo utgangspunkt i Jesu fødsel. Foran sekelskiftet må vi spørre: - Hvilke verdier ønsker vi å bygge samfunnet på, når vi går inn i en ny epoke?

Det samme grunnleggende spørsmål stilte en rekke norske kulturpersonligheter seg i fredsåret 1945. Krigens gru var over. Nå skulle framtiden formes og det nye Norge bygges.

Blant kristne kulturpersonligheter ble det ført intense diskusjoner om den samfunnsbyggende strategi etter krigen. Jeg skal ikke si mer om dem her.

I en annen krets av kjente kulturnavn deltok bl.a. Henrik Groth, Sigurd Hoel, Johan Borgen, H. O. Christophersen og Sverre Steen. De offentliggjorde høsten 1945 det såkalte “Kulturbrevet”. Under krigen hadde de kommet sammen og utarbeidet en betenkning om kultursituasjon i årene før den 2. verdenskrig, spesielt det forhold at skolen var blitt “en skole uten ånd, uten kjerne og mål, uten levende dannelsesideal.” Nytteverdiene var satt foran åndsverdiene. 30-årenes forsøk på å gjøre alle delaktig i kulturgodene hadde blitt kombinert med “en relativisering av de åndelige verdier. Gamle absolutter som godt og vondt, rett og urett, pent og stygt mistet sin entydighet.”

Denne kulturanalysen og et 19 punkts program for en ny kulturpolitikk offentliggjorde de noen måneder etter krigens slutt. Overskriften lød slik: “Vår kulturs fremtid – Et brev til den norske Regjering 1945”. Nå gjaldt det å stake ut en ny kurs, og resepten lå ikke minst i at skolen skulle innvie de unge i “en åndelig verdiverden, som kan gi dem indre uavhengighet av skebnens vilkårlighet, motstandskraft i sorg og rikdom i lykke.” Men dette dokument, som flere av underskriverne selv betegnet som det viktigste åndsdokument i deres generasjon, gled raskt over i glemselens dal.

Heller ikke da Sigurd Hoel forsøkte å blåse nytt liv i debatten om “Kulturbrevet” i et foredrag i 1953, lyktes han. Det var en skuffelse for han og de andre, tidligere kulturradikalere, som hadde tatt et så kraftfullt initiativ til en verdimobilisering. Svakheten i Kulturbrevet lå blant annet i at det aldri ble fulgt opp av noen utdypning av hva slags humanisme det var tale om. Kulturbrevet manglet en klar bestemmelse av selve kulturbegrepet. Også dets manglende behandling av kristendommens rolle ble kritisert.

En kritiker påpekte at det å gjenskape troen på åndelige verdier hos folket er et utmerket program . “Men når det samtidig hevdes at “det ikke er vår sak å formulere disse verdiers innhold”, så må man nødvendigvis spørre om det ikke er en altfor naiv oppfatning å vente noen gjenfødelse fra bevisstheten om noen riktige, formale synspunkter.” (John Nome)

I et intervju med avisen Morgenposten i mai 1954 kom den tidligere radikaler og kristendomskritiker Sigurd Hoel selv med en interessant erkjennelse : “Hvilke erstatninger har den smilende radikale type å sette i stedet for den kristendom som han fornekter. Det er et spørsmål som må stilles. Det står jo i Bibelen at på fruktene skal treet kjennes, men da må vi si at der avkristningen har nådd sin fulle konsekvens, har konsekvensen vært Hitler, Mussolini og Stalin. Kast kristendommen overbord og mennesket innsetter fetisj-dyrkelsen i stedet. Hva enten kristendommen er sann eller ikke – som åpenbaring – så tyder alle tegn på at Europa i dag ikke tåler å bli avkristnet. Kristendommen er den eneste livsoppfatning som i dag kan begrunne vår imøtegåelse av kommunismens nyttemoral – den nyttemoral som tillater at man gjør det enkelte menneske til middel for det almene materielle framskritt…”

Foran det tredje kristne årtusen

Førti år etter kan vi spørre med Sigurd Hoel: Hvilke erstatninger har vi egentlig å sette inn i stedet for kristendommen? Jeg ser ikke noe svar på det spørsmålet. Det gjør de heller ikke ikke det Øst-Europa hvor kommunismen rådet. Før lød slagordet: “Gud er død, leve Marxismen-leninismen”. Nå gjenreises kirkene – og folk roper lettet: “Marx er død!”

Kapitalismen har nok vunnet kappløpet om økonomisk vekst, men hvor nyttige penger enn er; pengejaget gir heller ikke svaret. Men - en forførende avgud kan Mammon bli.

Da er det løfterikt at vi i dag ser en økende interesse for den kristne kulturarven. Mange stiller det samme spørsmålet som dagens seminararrangør: Hva er den kristne kulturarvs religiøse og etiske betydning i dagens samfunn?

Et bredt, felles verdigrunnlag

Vi har i de siste tiårene opplevd økt internasjonalisering og inn- og utvandring. Tross dette kan vi slå fast at vår kristne og humanistiske kulturarv utgjør fortsatt en hovedbjelke i det verdigrunnlag som er felleseie for de aller fleste i det norske samfunnet.

Dette må ikke forveksles med spørsmålet om å ha en personlig kristentro. Her dreier det seg om vår kollektive kulturarv, de tradisjoner, kulturmønstre og verdioppfatninger som vi ofte ikke er oss så bevisst, men som vi bekymret slår ring om når de blir truet. Folks reaksjoner på de siste års kirkebranner er et uttrykk for dette.

I dag – som i 1945 – harkristendommen en viktig funksjon som forankring både for enkeltmenneskers verdioppfatninger og for det felles verdigrunnlag som norske samfunnet har som en bærebjelke. Når verdioppfatninger forankres i et religiøst livssyn, stiller man seg under autoritet som gjør det vanskeligere å relativisere etikken og omgjøre den til en tøyelig gummistrikkmoral som tilpasses øyeblikkets egeninteresser. Betydningen av det skal ikke undervurderes!

I praksis har det norske folk et stort stykke felles, etisk ballast. Ett tusen år etter kristningen av Norge synes folk flest fortsatt at de 10 bud er gode livsregler; det er galt å stjele, å lyve, å slå i hjel, å begjære sin nestes ektemake. Det er rett og godt å vise omsorg, nestekjærlighet og solidaritet, og å være tro i handel og vandel. Så innarbeidet er de 10 bud, at de fleste av de syv siste - som omhandler mellommenneskelige forhold - er nedfelt i norsk lov, noen av dem konkretisert i detalj gjennom strafferetten. Disse levereglene deles av de aller fleste, uavhengig av om de regner seg som kristne eller ikke.

Lov og moral – verdiformidlingens rolle

Men ikke alt kan – eller bør – lovreguleres. Jus og etikk, legalitet og moralitet, er to forskjellige ting. Det er demokratisk allmennkunnskap at Stortinget er lovgiveren. Men hvem er verdileverandøren i samfunnet?

Blant samfunnets viktige verdibærere og kulturskapere finner vi familien - og skolen, frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, idretten, media og mange flere. Men ikke minst kirken.

Formidlingen av kulturarven – fra generasjon til generasjon – gjør seg ikke sjøl. Det er en viktig samfunnsbyggende oppgave som kirken og de religiøse samfunn her utøver, sammen med mange andre institusjoner i det sivile samfunn. De er verdibærere og verdiformidlere, ja, kulturskapere. For kulturformidlingens oppgave er ikke bare å bevare det gode i tradisjonen. Den skal også skape den nødvendige fornyelse, slik at vi kan mestre nye utfordringer.

Å formidle verdier er viktig for folk flest - men også for oss politikere. Når lov skal vedtas, må den ha støtte i folket. Ellers blir den ikke etterlevd og den blir vanskelig å håndheve. Lovgiverne på Stortinget er derfor avhengig av verdi-leverandørene i det sivile samfunnet.Vi er alle deltakere i denne “kollektive verdiskapning”, og vi trenger derfor stadig å besinne oss på hvilken “kultur” vi skaper innad i familien, i skolen, i kirken, i bedriften, i fjernsynsruta.

Frihet og fellesverdier

Skal vi kunne desentralisere og delegere myndighet fra det offentlige til familier, bedrifter og enkeltmennesker, må denne friheten forvaltes på en ansvarlig måte. Den må ikke brukes til å skade andre. Det krever borgere med personlig ansvarsfølelse og moralsk ryggrad. Ikke bare en uendelig mengde lover og rettslige forskrifter.

Både mellom nasjonene og innenfor nasjonene er det en rekke normer som er lovfestet, og som det på et politisk og juridisk grunnlag er bevissthet om. Men det moralske favner videre enn det rettslige. Dessverre er det noe tidstypisk i at når noen utfordres moralsk, så svarer man rettslig. Et eksempel er spørsmålet om en ytring er blasfemisk. Da blir svaret gjerne: Vi har jo ytringsfrihet! Det kan ikke stoppes med loven i hånd! Dermed omgås spørsmålet om det etisk sett er riktig.

I stedet for ensidig fokusering på lovgivning og politiske vedtak, må verdidebatten også fokusere på betydningen av at normer internaliseres – det vil si at de gjøres til del av menneskets karakter. Men i det moderne samfunn er vi ofte for ensidig opptatt av å skaffe oss gode karakterer, og for lite opptatt av god karakterdannelse.

Tilrettelegging for økonomisk produksjon er viktig, men vi må også se stort på “verdi- og moral-produksjonens” betydning. Samfunnet må fremme utviklingen av personlig ansvar, av det ansvarlige menneske. Da blir det mindre behov for politikerstyring og lovregulering ovenfra. Da blir det også lettere å hindre utviklingen av et kaldt overvåkings- og registreringssamfunn, hvor offentlige og private kontrollører vokter over våre bevegelser gjennom kameralinser, skjulte mikrofoner og databrikker som forteller hvor vi har vært, hva vi har kjøpt, hva vi har gjort og hva vi har drukket og spist.

Tendenser til moralsk og verdimessig forvitring

Fra mange hold uttrykkes det bekymring over en moralsk og verdimessig forvitring i samfunnet. Det medvirker til problemer som både har en rent menneskelig og en økonomisk side. La meg nevne noen eksempler:

• Vi ser tendenser til en “grådighetskultur” innen økonomi og næringsliv. Forsker Jørn Bue Olsen, som arbeider med næringslivsetikk og strategisk ledelse, sier om dette i Næringslivets ukeavis 7. februar 1997: “Norsk økonomi i turbofart skaper en hemningsløs kapitalisme som gir mindre rom for etikk og moral enn noen gang før. Problemene oppstår når ønsket om økt lønnsomhet kolliderer med etiske motforestillinger. Da gir mange blaffen i etikken, hvis ikke loven eller myndighetene stopper dem.”
• Det avdekkes fra tid til annen betydelige skatteunndragelser og svart økonomi. Dette undergraver samfunns-økonomien og svekker våre muligheter til å bygge ut velferdsgoder og fellesskapsløsninger.
• I sin store undersøkelse i boken “Nordmenn og det gode liv” påpeker professor Ottar Hellevik det han kaller en “materialistisk verdiorientering og villigheten til å godta ulike former for økonomisk uærlighet”. Han sier blant annet: “Materielle goder blir et så viktig mål at de velger moralske tvilsomme midler.“ Han sier også: “Økende materialisme kan få en negativ innvirkning på våre demokratiske prosesser”.
• I den senere tid er det avdekket et økende og alvorlig problem når det gjelder seksuell mishandling generelt, og mot barn spesielt. Mange sliter med langvarige ettervirkninger av slike overgrep.
• Vi opplever en rå og økende voldsbruk, ofte rettet mot uskyldige og forsvarsløse mennesker. Voldshandlinger er svært ofte utløst av alkoholmisbruk. Men det er også et uttrykk for manglende respekt for andre menneskers liv, helse og eiendom.
• Mobbing i skolen er et alvorlig problem.
• Det har de senere år vært en tiltagende tendens til forvitring og oppløsning av nettverk, nærmiljø og familiefellesskap. Spesielt barn kan i mange tilfeller rammes av dette.
• Det er avdekket ulike ekstreme miljøer som har tiltrekningskraft på ungdom, for eksempel høyre-nasjonalistiske, rasistiske og satanistiske

Jeg tror det er bred enighet, på tvers av ulike politiske og livssynsmessige grupper, om at det er behov for en verdimessig og moralsk mobilisering for å snu slike negative utviklingstrekk. Samfunnet har allerede store menneskelige og økonomiske omkostninger innenfor de nevnte og andre områder. Spesielt er det viktig med holdningsskapende tiltak, ikke minst med tanke på at ny informasjonsteknologi ofte vanskeliggjør tradisjonell styring og kontroll.

En verdikommisjon

Vi skal ikke idyllisere fortida. Materielt og velferdsmessig har vi vunnet mye, men noe verdifullt er også gått tapt. Og det er en oppgave for oss alle å motvirke den verdimessige og moralske forvitring i samfunnet.

Regjeringen har derfor til hensikt å nedsette en “kommisjon” som skal utrede og stimulere til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering. Dette skal ikke bli noen moraliserende pekefinger-kommisjon. Jeg innstilt på at Verdikommisjonen ikke bare skal få fram utredninger, men legge opp arbeidet som en åpen prosess hvor ulike grupper rundt i landet trekkes inn gjennom seminarer, høringer og andre former for folkelig engasjement.

I denne prosessen er det mange vi ønsker å trekke med:

• La meg nevne kirken og andre trossamfunn, samt de nye innvandrermiljøene.
• Arbeiderbevegelsen, den kristne lekmannsbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen og andre folkelige organisasjoner.
• For å nå barna og de unge er familien, barnehager og skole viktig, men også frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og idretten.
• Bedriftskulturen og mediekulturen former også våre liv, og vi vi utfordre næringslivet og medieredaksjonene.
• Forsknings- og utdanningsinstitusjonene har og en betydningsfull rolle.

Kort sagt: Jeg håper kommisjonen legger til rette for en debatt og prosess hvor folk med ulik bakgrunn møter hverandre, våger å la meninger brynes, men også diskutere hva man har felles. La oss for eksempel få et – gjerne konkret – møte mellom Folkets Hus og bedehuset – arbeiderbevegelsen og kristen lekmannsbevegelse.

Det nærmere opplegg skal jeg om kort tid gi Stortinget en redegjørelse om.

Jeg ser den økte interessen for en verdidebatt som et uttrykk for at folk ønsker å slå ring om de positive livsverdier. Fellesskapsverdiene står fortsatt sterkt i Norge, selv om de er under press. Motkreftene mot verdiforvitringen er sterke.

For eksempel har kirken og lekmannsorganisasjonene på mange måter stått sammen med arbeiderbevegelsen i forsvaret for de svake. Begreper som nestekjærlighet og solidaritet er ikke identiske, men de rommer i praksis former for sosialt engasjement som har store overlappende flater.

Behovet for identitet

Familien, barnehagen og skolen, kirken, de frivillige organisasjoner, arbeidsplassen og media, alt dette er viktige institusjoner i samfunnet som er med og skaper holdninger, verdier – og er med på å forme vårt selvbilde og vår identitet.

Kirken og trossamfunnene har en stor oppgave i det å hjelpe hjemmene med å gi barna en verdimessig ballast og en trygg identitet. Dåpsopplæringen er her en stor utfordring for menighetene. Som en konkret politisk sak vil jeg her nevne at Regjeringen i tiltredelseserklæringen går inn for å lovfeste retten til dåpsopplæring for alle barn som er døpt i Norge. Forslaget innebærer at menighetene får plikt til å tilby barna en slik, frivillig dåpsopplæring. Praktiske og ressursmessige sider av dette vil nå bli utredet.

Familien kalles ofte samfunnets grunncelle. Det er ikke minst her de aller fleste barn får den trygge omsorg som gjør at de utvikler evne til kjærlighet, hengivenhet, tro og tillit, omsorg og tilgivelse. Det kan barnet gjøre fordi det selv møter slike holdninger fra sine foreldre.

I vår flyktige tid, hvor vi utsettes for en sterk påvirkning fra konsumsamfunnets motetrender og fra en kryssild av inntrykk fra ulike kulturer og verdisyn, nettopp i en slik tid blir behovet for verdimessig rotfeste og en trygg identitet ekstra stort. Derfor må vi styrke familien, og ikke tømme den for funksjoner.

Det å ha en klar personlig identitet og et forpliktende livssyn står ikke i motstrid til det å vise åpenhet og toleranse. For nettopp når du står for noe selv, kan du også utvikle evnen til sann toleranse, til å respektere andre. Det er vel aldri uttrykt klarere enn i en uttalelse som er tillagt den franske filosofen Voltaire: “Jeg er uenig i Deres meninger, men jeg vil inntil døden forsvare Deres rett til å hevde dem.”

Liksom en personlig overbevisning kan kombineres med sann toleranse, kan et folk hegne om sitt verdigrunnlag samtidig som det viser respekt for mindretalls rettigheter. Det er grunn til å understreke dette, etter noen tiår med utbredte illusjoner om at stat og skole nærmest kan være verdinøytrale. Jeg vil framheve betydningen av både å være trygg på ens eget verdigrunnlag og egen identitet og å utvise toleranse.

Internasjonalisering, migrasjon – og verdibevissthet

Det kan være enkelte som tror at økt internasjonalisering og innflytting av folk med en annen kulturell og religiøs bakgrunn vil gjøre det umulig - eller galt - å forsøke å ta vare på det samlende verdigrunnlag vi har i det norske samfunn. Men fra andre land har vi sett at folks møte med andre kulturer og livssyn godt kan føre til økt bevissthet om hva vi selv står for. Vårt eget verdigrunnlag blir plutselig ikke lenger så selvsagt. I møtet med andre må vi også definere sitt eget ståsted.

Dialog og møter med andre vil også bidra til at en ikke bare avdekker ulikheter, men også kan oppdage nye allierte i forsvaret for viktige verdier som sekulariseringen lenge har truet. Plikten til å ivareta de ulike trossamfunns rettigheter er en naturlig del av den statlige kirke- og religions-politikken i Norge.

Noen utfordringer

Kirken skal i sin kontakt med folk ikke bare være en forvalter av tradisjoner. Det et framfor alt viktig at kirken er kirke, at den alltid lar forkynnelsen av evangeliet og sakramentsforvaltningen ha førsteplass.

Men ut over dette, vil jeg med utgangspunkt i temaet “Vilje til verdier” gi kirken tre utfordringer :

En kulturell utfordring

Min første utfordring er en kulturell utfordring:

I det moderne menneskes stressede hverdag finner vi en fornyet behov for hvile, for en livsrytme som deler opp livet og året og gir variasjon og perspektiv. Søndagen –helligdagsfreden - har en slik funksjon rytmegivende funksjon i ukens gang. Feiringen av de store høytidene har en slik funksjon i årets gang.

Kampen for å skjerme helligdagen har mange sider. En aktuell side er arbeidet for å holde kjøpepresset unna denne ene ukedagen, noe som også vil motvirke press på butikkansatte om å arbeide på søndager. Også i denne kampen har kirke og fagbevegelse funnet sammen.

Kirkens ritualer betyr også mye ved viktige øyeblikk i menneskers liv, ved dåpshandlingen, ved konfirmasjonen, ved bryllup og ved begravelser.

Det at vi henvender oss til noe utenfor oss selv, til en Gud, setter et annet perspektiv enn det som gis av hverdagens effektivitetsjag og konkurransen mellom mennesker, mellom bedrifter, mellom partier. Slike perspektivskifter trenger vi mer enn noen sinne, vi som lever i det moderne konkurranse- og konsumsamfunnet. Kirkens ritualer kan derfor vise seg å vinne en fornyet – og bredere - anerkjennelse. Jeg ser på Kirkens bidrag her som en viktig funksjon i vårt samfunn.

En diakonal utfordring

Min andre utfordring er en diakonal utfordring:

Kirken har tradisjonelt tatt vare på mange oppgaver som det offentlige ikke har tatt seg av godt nok. Den kirkelige diakoni er et eksempel på det. Fra kirkelig hold er det utført et imponerende pionerarbeid på flere områder av vårt helsevesen, på sosialsektoren, innen skoleverket og barnehagesektoren.

Mange hevder at vi lever i et post-moderne samfunn. Det “moderne” samfunn ble preget av sekulariseringen. Menneskene skulle bli “frigjort” fra tradisjon og religion, fra tette sosiale fellesskap og bånd.

Nå står vi i det post-moderne samfunn, hvor mange lider av ensomhet og mangel på tilhørighet og en trygg identitet. Nå snus debatten. Er det også slik at mennesket har mistet noe underveis? Finner vi det gode liv og det gode samfunn om vi svekker de forpliktende livsoppfatninger, det som gir mening og mål med livet? Mange lider av at de sosiale nettverk forvitrer, enkeltmennesket blir ensomt og får ikke så lett den nære og varme støtte som en trenger i det daglige – og spesielt i sårbare krisesituasjoner.

Kanskje har kirken nå fått en fornyet utfordring i det å skape mening og tilhørighet i menneskers liv. I det å hjelpe ensomme som mister livsmotet, slik at de får håp og tro, får en mening med sitt liv? I en tid hvor psykiske problemer og selvmord brer seg, står kirken her overfor en krevende diakonal utfordring!

En politisk utfordring

La meg til slutt understreke det jeg sa om at kirken ikke bare har en kulturbevarende rolle, men også et kall til å bidra til fornyelse. Som politiker etterspør jeg rett og slett kirkens kritiske, refsende rolle i forhold til styresmaktene! Det er min tredje utfordring.

Den kristne kirke – og andre trossamfunn – er forpliktet på en verdensanskuelse og en livsoppfatning som ikke kan eller skal kompromisses med, eller harmoniseres slik at den går i ett med samtidens kultur og samfunn. Kirken har en viktig oppgave i det å målbære en kritikk og være et korrektiv til forhold og etiske dilemmaer som vi i den politiske hverdag lett blir blinde for.

For meg – ja, for oss politikere – kan det være ubehagelig. Men vi trenger det. Staten trenger det. Samfunnet trenger det.

Kirken trengs – som bærer av evangeliet, som en bærer av ritualer i kulturen og som en diakonal kraft og et kritisk korrektiv til det politiske liv.

Kort sagt: Også kirken har en viktig funksjon i en verdimessig og samfunnsetisk mobilisering. Det står om “Vår kulturs fremtid”, som det het i “Kulturbrevet” fra 1945. Kirkens røst må være med for å tydeliggjøre de åndelige verdier som kan bære oss inn et nytt årtusen.

Til lykke med 300 års jubileet for Oslo Domkirke!

Og lykke til videre - ved inngangen til et nytt årtusen!

Lagt inn 20 november 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen