Statsminister Kjell Magne Bondevik

Diakonien i mitt hjerte

Tale ved åpningen av Menighetssøsterhjemmets nye lokaler, Oslo 21. mars 1998

Gratulerer med dagen!

Og takk for anledning til å hilse dere ved den offisielle åpning av Menighetssøsterhjemmets «nye hjem». Lokalene har lange, gode tradisjoner i Indremisjonsselskapets tjeneste. Veggene her er allerede godt innbodd.

Det er en innholdsrik markering dere har lagt opp til. Gunnar Prestegård vet hvordan han vil ha det, og når han vil ha det. Han la åpningshøytidligheten på gebursdagen sin. Gratulerer med dagen, Gunnar! Til neste år venter jeg en enda mer oppfinnsom måte å hente inn statsministeren til bursdagsmarkering.

Gunnar P er for øvrig en landskjent predikant og det minner meg på historien om predikanten som på et møte for menighetssøstre og sykepleiere talte om livet i himmelen. Gater av gull, ingen nød og elendighet, ingen sykdom. For riktig å understreke dette, tilføyde predikanten spontant: ”I himmelen er det ingen sykepleiere.” Et blikk ut over forsamlingen ga behov for følgende justering: ”Jo, noen sykepleiere er der, men de har ingenting der å gjøre.”

Jeg ble bedt om å tale over emnet: ”Diakonien i mitt hjerte”. Jeg bet meg straks merke i formuleringen og spurte meg selv: Er det mitt personlige hjertelag eller Kristelig Folkepartis hjerteformede logo man har hatt i tankene når en valgte tittel.

Velinformerte kilder på den utdanningsinstitusjon i denne byen hvor jeg gikk som student, MF er navnet, mener jo at menighetsbrødre har hatt helt spesielle drømmer og visjoner for menighetssøstrene ……………

Piet Hein har skrevet et gruk med overskrift: ”Troen og håbet.”

”De optimister,som livet beror på,

er dem som tør håbe på noget, de tror på.”

Menighetssøsterhjemmet, som kirkens øvrige diakonale arbeid, er bygget i tro og lydighet mot kallet til tjeneste av mennesker som våger å håpe på det de tror på. Optimisme og pågangsmot har preget arbeidet. Og resultatene har vist seg.

I mange hundre år stod kirken for det vesentlige av helse- og omsorgsarbeidet i samfunnet – ved siden av familie, naboer og venner.

Søren Kierkegaard formulerte seg slik: ”skulle jeg ønske mig noget, ønsker jeg meg ikke rikdom, ære eller makt, men mulighetenes lidenskap. Det øye der evigt ungt og evigt brændende ser muligheten.”

Mulighetene – utfordringene har den kristne menighet - kirken tatt mange ganger:

Cathinka Guldberg grunnla det moderne sykehusvesen, den moderne sykepleie og ledet an i medisinsk-tekniske utvikling, hun kjøpte av private midler Norges første røntgenapparat.

Menighetssøsterbevegelsen som dere kjenner bedre enn noen, grunnla de hjemmebaserte tjenestene og den første hjemme- sykepleie i Norge.

Diakonale organisasjoner utdannet i lang tid de fleste sykepleiere i Norge.

I dag har de diakonale institusjonene nye utfordringer. Det er tendenser i helsevesenet og blant folk flest til å ville løse alle problemer med teknikk og piller. Men mennesket er et åndsvesen, ikke bare en biologisk organisme. I vår vestlige utdanningstradisjon er tanken for ofte frikoblet fra hengivenheten overfor medmennesker. Vi trenger å gjenoppdage sammenhengen mellom tenkning og kjærlighet.

Vi må våge å stille spørsmål som:

Har vi organisert helsevesenet på en måte som tar hele mennesket på alvor?

Er utdanning av leger og sykepleiere og annet helsepersonell relevant i forhold til verdisynet i kirke og samfunn?

Er medisin bare en naturvitenskap eller også åndsvitenskap?

Jeg er overbevist om at Menighetssøsterhjemmets klare røst vil høres i debatten om disse og andre relevante spørsmål. Det er godt og riktig.

Det går noen lange linjer gjennom Menighetssøsterhjemmets historie. Samme grunntanke preget både grunnleggerne av Menighetssøsterhjemmet og de som i dag bærer ansvar for virksomheten her. Diakoni er omsorg for det hele menneske. Er det noe vårt samfunn skriker etter, så er det dette. Teknikk, forbrukskulten og materialisme kan virke fremmedgjørende. Nærhet og omsorg virker inkluderende. Derfor er diakoni en hjertesak. Sann diakoni kommer fra hjertet, og taler til hjertet. Diakoni er hjerte-språk!

Profesjonalitet og kompetanse står for diakonien ikke i motsetning til personlige engasjement og omsorg som springer ut av medfølelse og hjertevarme. Tvert imot, dette må holdes nært sammen, så profesjonaliteten ikke blir kald og gjør klienter til objekter, og medfølelsen ikke blir dilletantisk og uten innsikt.

Det har tradisjonelt vært de diakonale utdanningsinstitusjoners særskilte styrke at de har maktet å forene kravet til kompetanse med evnen til medfølelse og omsorg. Det er Menighetssøsterhjemmets store utfordring å føre dette videre inn i en tid da utviklingen innenfor sosial- og helsevesenet krever stadig mer avansert kunnskap, i en tid da behovet for at den enkelte tar personlig ansvar for å bygge et varmere samfunn øker.

Av regjeringens tiltredelseserklæring framgår det at vi ser på dette som en helt sentral utfordring i samfunnet som helhet: «Regjeringen vil arbeide for et varmere samfunn der alle kjenner ansvar for å ta vare på hverandre. Et slikt samfunn er preget av respekt for det enkelte mennesket, personlig ansvar, omsorg og omtanke. Det er ikke mulig å vedta eller bevilge seg til dette. Regjeringen vil invitere til samarbeid med frivillige krefter for å bygge og ta vare på sosiale nettverk. Gjennom den enkeltes ansvar og engasjement kan vi motvirke at ensomhet, fremmedgjøring og ensidig materialisme får prege det norske samfunn. Slik kan det skapes et samfunn hvor respekten for det enkelte menneske settes i sentrum.»

Det er derfor viktig at frivillig innsats gjennom en institusjon som Menighetssøsterhjemmet er en del av det samlede helse- og sosialapparat. Og at diakonien både utfordrer det offentlige organiserte helsevesen med sine verdier, og samtidig forløser frivillig engasjement, omsorg og varme.

Diakoni som ikke er en hjertesak er ikke diakoni. Diakoni er en virksomhet som ikke bare bygger på det kristne menneskesynet, rettferdighetstanken og nestekjærlighets-budet, men som springer ut av kristen tro, som en frukt, som et uttrykk for noe som har skjedd i et menneskes hjerte.

Samtidig er det grunn til å understreke at en diakoni som bare forblir i hjertet er ingen diakoni. Spørsmålet er «hvem viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere». Det spørres etter handling.

Det er ikke den barmhjertige samaritan som skal stå i sentrum, det er ikke den profesjonelle helsearbeider som skal stå i sentrum. I fokus står det enkelte menneske som trenger hjelp. Enten det er pasienten på sykehuset, en sørgende ektefelle, en av våre nye landsmenn som er blitt utsatt for diskriminering, en hjemmeboende funksjonshemmed som ikke klare seg selv, eller en sliten aleneforsørger i vårt nære miljø.

Helse- og omsorgssektoren trenger mer personell, og behovet vil øke. Derfor er det avgjørende viktig å øke utdanningen av helsepersonell. Men det enkleste, billigste og mest kostnadseffektive vi kan gjøre for å redusere køene i helsevesenet er å satse mer på forebyggende helsearbeid.

Med Regjeringens strategi, økt forebyggende arbeid og økt utdanningskapasitet, er det ikke underlig at en diakonal utdanningsinstitusjon som Menighetssøsterhjemmet får en sikker plass i statsministerens hjerte.

Jeg håper Menighetssøsterhjemmet fremdeles vil være et sted både for kompetanse og for omsorg, med sikte både på arbeid ved helse- og sosialinstitusjoner og i diakonale fellesskap i lokalsamfunnet og menigheter der alle kjenner ansvar for å ta vare på hverandre.

I visshet om at denne grunninnstilling også vil prege Menighetssøsterhjemmet i fremtiden, gratulerer jeg med dagen og ønsker lykke til og Guds velsignelse med en viktig virksomhet i nye lokaler!

Lagt inn 23. mars 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen