Statsminister Kjell Magne Bondevik

Elcon Securities ASA

Oslo 8. oktober 1998 (med forbehold om endringer)

Jeg har ikke i denne forsamlingen tenkt å gå gjennom Regjeringens budsjettforslag punkt for punkt. Det har jo vært offentlig - i sin helhet - i flere dager, og dere kjenner forslaget godt. Min hensikt er å gi noen av de vurderingene som ligger bak forslaget og foran behandlingen i Stortinget.

I internasjonal sammenheng er norsk økonomi i en misunnelsesverdig situasjon, fordi fundamentale forhold er i orden.

Sysselsettingen er høy og arbeidsledigheten lav. Sysselsettingen har aldri vært høyere. Arbeidsmarkedet har vist seg svært fleksibelt ved å kunne mobilisere arbeidskraft i en utstrekning få hadde kunnet tenke seg. I perioden 1993 til 1998 har sysselsettingen økt med 235 000 personer. Og sysselsettingen øker i alle aldersgrupper. Den registrerte ledigheten har sunket kraftig, og er nå på vel 50 000 personer. Og mest gledelig: Den har gått ned i alle deler av landet og langtidsledigheten er prosentvis redusert mer enn ledigheten totalt.

Statsfinansene er gode. I budsjettet for 1999 legges det opp til at bare vel 5 mrd kr av oljepengene skal brukes i økonomien. Resten avsettes til oljefondet. På få år er oljefondet bygget opp fra å være et teoretisk begrep til at beholdningsanslaget for utgangen av 1999 nå er vel 220 mrd kr. Oljefondet tjener den bufferfunksjon det skal ha, nemlig å unngå at den innenlandske aktiviteten svinger opp og ned i takt med endringer i oljeprisen.

Beregninger som er gjort i forbindelse med nasjonalbudsjettet, viser at budsjettet er i generasjonsmessig balanse, dvs at overskuddet i offentlig forvaltning for 1999 er omtrent i den størrelsesorden som kreves for å unngå å velte byrder over på framtidige generasjoner.

Men i den sterke veksten vi har hatt innenlands, ligger også hovedutfordringen. Gradvis har det utviklet seg ubalanser i norsk økonomi:

• Det er økende mangel på arbeidskraft over hele landet og i flere bransjer. Forholdet mellom tallet på ledige stillinger og antall ledige er nesten oppe på samme nivå som i 1987.
• Vi har fått en kraftig økning i lønnsveksten, og den ligger nå betydelig over gjennomsnittet av våre handelspartnere. Prisstigningen ventes å øke, og er høyere enn hos våre handelspartnere.
• Når produksjonen når kapasitetsskranker og den innenlandske etterspørselen er sterk, øker selvfølgelig importen, noe som igjen bidrar til å svekke vår utenriksøkonomi.

Det sterke presset i arbeidsmarkedet, og tiltakende lønnsvekst, kan lett medføre at vi over kort tid mister konkurransekraft i forhold til utlandet. Dette kan medføre store endringer i næringsstrukturen her i landet og sterk sentralisering. Kommer en for langt, har vi tidligere sett at en ikke kan rette opp en slik situasjon uten å måtte få en stor arbeidsledighet over lang tid.

En situasjon med en innenlandsk ubalanse i økonomien gjør oss selvfølgelig også ekstra sårbare når vi opplever rystelser i deler av verdensøkonomien, slik vi har opplevd i det siste.

De økonomiske problemene i Asia, Russland og latin-amerika, har både reelle og psykologiske ringvirkninger av store dimensjoner. Det er åpenbart at disse rystelsene skaper betydelig usikkerhet, og gjør at mange investorer rømmer til det de oppfatter som store og trygge økonomier.

Krisen i Asia er med på å redusere etterspørselen etter olje og andre råvarer. Sammen med andre forhold har dette bidratt til at vi en tid fikk et sterkt fall i oljepriser, og vi opplevde en periode de laveste oljeprisene på 10 år. Selv om oljeprisen nå har tatt seg noe opp, har vi fått opplevd at usikkerhet om oljepris er noe en må leve med. De har forstummet de som for knapt et år siden mente at Norge har vunnet i Lotto, og at vi nå måtte feire dette ved å sette noen oljemilliarder i omløp. For de andre industrilandene er lave oljepriser en fordel. For oss er det selvfølgelig en ulempe, selv om vi har etablert oljefondet som en buffer. Den internasjonale valutauroen har særlig rammet land med stort innslag av råvarebasert eksport som New Zealand, Australia, Canada og Norge. Sverige og Danmark har også blitt rammet.

Presset på krona har gjort det nødvendig med en betydelig renteøkning. Etter å ha økt dagslåns- og foliorenten med til sammen 4 ½ prosentenheter siden mars i år, kunngjorde Norges bank som kjent 24. august at den inntil videre ikke ville øke rentene ytterligere. Banken uttalte samtidig at de pengepolitiske virkemidlene var rettet inn mot at kronekursen etter hvert skulle bringes tilbake til utgangsleiet i samsvar med valutaforskriften.

Det er et hovedsiktemål med budsjettet å bidra til å dempe presset på arbeidsmarkedet og bidra til lavere renter. Det er finanspolitikkens fremste oppgave å bidra til dette.

Derfor legger Regjeringen fram et budsjett der finanspolitikken gir en innstramming på opp mot 1% av BNP for Fastlands-Norge - eller om lag 9 mrd kr - målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet. Dette skjer dels gjennom økning i skatter og avgifter, og dels gjennom å begrense veksten i offentlige utgifter.

Jeg har registrert at det i fagøkonomiske miljø både før og etter budsjettframleggelsen har vært ordinert en medisin der omtrent hele innstrammingen burde komme gjennom kutt i offentlige utgifter. Regjeringen har ikke fulgt en slik linje, i det forslaget innebærer en reell økning i skatter og avgifter på om lag 4 mrd kr. Det er flere grunner til det. For det første er økningen i det private forbruket en betydelig drivkraft bak presset i norsk økonomi. Derfor er det riktig med en viss inndragning av kjøpekraft gjennom skatter og avgifter. For det andre er rett og slett denne Regjeringens politiske grunnlag å videreutvikle velferdsamfunnet. Jeg tror ikke en skal undervurdere den kvalitet det norske samfunnet har gjennom brede og stabile løsninger på velferdsordningene. Dype og raske kutt i etablerte ordninger - som f eks sykelønnsordningen - vil bidra til sosial uro i en situasjon der vi trenger samarbeid for å klare felles utfordringer. Men skal vi på en bærekraftig måte videreutvikle velferdssamfunnet, trenger vi også et skattenivå som ikke lager ubalanser i statsfinansene. For det tredje ønsker denne Regjeringen å bruke skattesystemet aktivt i miljø- ogfordelingspolitikken. Derfor foreslår vi for eksempel en utjamning av skatt på kapitalinntekter og arbeidsinntekter, men uten at marginalskatten på arbeid for lønnstakere overstiger 50%. For å påvirke forbruket i en mer miljøvennlig retning økes grønne skatter innenfor et 0-opplegg for budsjettet totalt, og det foreslås økning av el-avgiften og avgiften på fyringsolje.

Budsjettets utgiftsside bærer preg av aktive prioriteringer. Den totale underliggende utgiftsveksten er 1% fra anslag på regnskap for 1998 til 1999. Regner en fra vedtatt budsjett for 1998 er den underliggende utgiftsveksten 1 ¾%. Økningen i folketrygdens utgifter, dvs pensjoner, sykepenger og helsestønader bidrar alene med en reell vekst i statsbudsjettets utgifter på ca 1¾%, regnet fra vedtatt budsjett 1998. Dette illustrerer at når vi samtidig har villet bruke budsjettet til satsinger på prioriterte områder som distrikt, eldre, syke og valgfrihet for barnefamiliene, så har vi også lagt inn betydelige - og mange kutt. Reaksjonene fra enkeltgrupper de siste par dagene viser da også at Regjeringen har satt hensynet til et stramt budsjett foran hensynet til et populært budsjett.

En stram finanspolitikk er det viktigste bidraget til en balansert utvikling framover. Men finanspolitikken støttes opp av flere andre elementer. Pengepolitikken er rettet inn mot å holde kronen stabil overfor europeiske valutaer. Regjeringen legger til grunn at kronekursen etter hvert vil komme tilbake til utgangsleiet og at det norske rentenivået ikke over lang tid vil holde seg vesentlig høyere enn i Europa.

Et statsbudsjett med betydelig innstramming bør bidra til å dempe presset i arbeidsmarkedet, men det påhviler selvfølgelig arbeidslivets parter et ansvar for at vi ikke varig skal komme ut av takten med lønnsutviklingen i våre konkurrentland. Jeg har derfor invitert partene til en inntektspolitisk konferanse før jul. De store lønnsoverhengene vi nå får fra 1998 inn i 1999, tilsier et lønnsoppgjør i det året vi går inn i med meget moderate tillegg. For å bidra til økt tilgang på arbeidskraft foreslår vi å redusere ferien med en dag, kombinert med lavere feriepengesats. Vi har også tatt initiativet til et utvalg som har sett på reglene for arbeidsutleie og arbeidsformidling. Blaalidutvalgets forslag er sendt på høring. Regjeringen ser også behov for større fleksibilitet innenfor arbeidsmiljølovens område, og vil nedsette et partssammensatt utvalg for å oppnå dette. Selv om det norske arbeidsmarkedet de siste årene har vist seg langt mer fleksibelt enn mange hadde trodd, ser regjeringen det fortsatt som en viktig oppgave å videreutvikle denne fleksibiliteten. Dette vil også være et bidrag til å redusere presstendensene i arbeidsmarkedet.

Som sagt har jeg ikke sett det som riktig å bruke knapt tilmålt tid til å gå nøye inn på de enkelte elementene i budsjettforslaget, men konsentrert meg om hovedtrekkene.

Det neste spørsmålet er så selvfølgelig hva Stortingets behandling vil resultere i. En mindretallsregjering kan jo ikke regne med at alle forslag vil få tilslutning i nasjonalforsamlingen. Men jeg regner med at vi vil få vedtatt et budsjett som er tilpasset situasjonen i norsk økonomi. Det er flere årsaker til det. For det første er jeg sikker på at det er en langt dypere erkjennelse enn bare for kort tid tilbake at vi trenger en stram økonomisk styring. De siste måneders erfaringer både internasjonalt og her hjemme har vist det. Denne erkjennelsen er til stede hos folk flest som foretrekker en politisk styrt innstramming framfor en usosial innstramming via rentemarkedet. Og denne erkjennelsen er til stede i de politiske miljøene, selv om det naturlig nok kan være uenighet om innretningen av en finanspolitisk innstramming.

Regjeringen er omgitt av opposisjon i Stortinget. Utgangspunktet er som kjent at regjeringen støttes av 42 representanter, mens opposisjonen kan mønstre 123. Det sier seg selv at en slik mindretallsregjering ”lever farlig.” I et demokrati som vårt hører det med at opposisjonen i retorikken vil framheve sine primære løsninger. Jeg tror at når den første støyen legger seg vil Stortinget vedta et ansvarlig budsjett for landet.

For det andre er det viktig å ha med seg at Stortingets nye system for budsjettbehandling også støtter opp under et ansvarlig resultat. Som dere kjenner til må et flertall samle seg om bindende rammer for inntekts- og utgiftssiden under behandlingen i november. Dette fører til en raskere og langt mer effektiv budsjettbehandling, i tillegg til at man har full kontroll med makrobildet og ”bunnlinja” i budsjettet. Jeg vil minne om at det var nåværende finansminister Gudmund Restad som ledet utvalget som foreslo budsjettreformen i forrige periode. Jeg vet at han som finansminister fortsatt er svært tilfreds med det bidraget til styring av norsk økonomi denne budsjettreformen representerer.

En tredje grunn til at jeg er optimist er at Regjeringen og regjeringspartiene i Stortinget vil gjøre sitt ytterste for å bidra til samarbeid om løsninger til landets beste. Vi stiller ikke ultimatum på enkeltsaker. Det vi ønsker å oppnå er en økonomisk politikk som:

• bidrar til høy sysselsetting og verdiskapning også i årene framover, uten sterke økonomiske tilbakeslag
• at vi solidarisk slår ring om svake grupper som eldre og syke
• fordeler de økonomiske byrdene på en rettferdig måte.

For å avslutningsvis gjenta meg selv: Jeg er trygg på at Stortinget vedtar et budsjett. Jeg er trygg på at dette blir et ansvarlig budsjett som kan bidra til å stabilisere situasjonen i norsk økonomi og bringe rentenivået ned igjen. Og jeg er trygg på at budsjettbehandlingen blir langt mer ryddig og oversiktlig enn de første dagenes uttalelser umiddelbart kan gi inntrykk av.

Regjeringens økonomiske opplegg i budsjettet innebærer en balansert innstramming der alle må bidra. Jeg vil påstå at budsjettopplegget også er politisk balansert. Tyngdepunktet i norsk politikk er i sentrum. Det finnes ikke et bedre utgangspunkt å bygge flertall ut fra. Det er dette regjeringen vil bruke de kommende uker til.

Lagt inn 8. oktober 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen