Tale av statsminister Kjell Magne Bondevik:

Foredrag på Kristelig Folkepartis regionkonferanse Oslo/ Akershus

Regionkonferanse Oslo/Akershus KrF 16. oktober 1998

Med forbehold om endringer

Kjære venner!

Vi har nettopp gjort unna to dager med trontaledebatt i Stortinget. Den ble preget av at Sentrumsregjeringen har tatt ansvar – og lagt fram et tøfft innstrammingsbudsjett – for å stabilisere økonomien og få ned renta. En innstramming på 9 milliarder ikke mulig uten upopulære grep. Første dag av debatten ble da også – i enda sterkere grad enn vanlig - preget av opposisjonens trang til å kritisere alle upopulære innstramminger og skatter og avgifter, mens de ikke kom opp med egne forslag til innsparinger og annen inndekning.

Kritikken fikk meg til å minnes hva min britiske kollega, Tony Blair, sa til sine partifeller på det britiske Arbeiderpartiets landsmøte i slutten av september dette år:

”There will be attacks to the left of you, attacks to the right of you, attacks from behind and in front. Welcome to government!”

Slik kan det av og til føles når man leder en regjering - og særlig når man leder en mindretallsregjering. Og særlig etter to dager med trontaledebatt i Stortinget.

Det er lett for opposisjonspartier å kritisere enkeltforslag som er upopulære. Det hørte vi også i trontaledebatten. Men de som kritiserer våre forslag plikter også å fremme et helhetlig alternativ – med andre innstrammingsforslag dersom de ikke vil være med på våre.

Noen snakker også om behovet for en annen regjering. Da plikter de å skissere realistiske alternativer. Det har vi ikke sett. Tvert om er signalene uklare og går i forskjellige retninger. Det er vanskelig å få øye på et mer styringsdyktig alternativ.

Sentrumsregjeringen 1 år

I morgen - den 17. oktober – kan sentrumsregjeringen feire sitt 1-års-jubiluem! Noen sa før stortingsvalget i fjor at tanken om å danne en sentrumsregjering var dødfødt – den ville ikke kunne bli en realitet. Men det ble den! Nå har vi regjert i ett år! Og - vi har tenkt å fortsette!

Kritikere har hevdet at Sentrumsregjeringen har for smal basis – og ikke får levert resultater. I morgen – på ettårsdagen – legger vi fram et detaljert politisk regnskap som viser hvordan Regjeringen målbevisst følger opp sin politiske plattform – Voksenåsen-erklæringen. Den er et politisk program for fire år – for hele stortingsperioden. Men jeg synes vi har fått gjort mye allerede - på bare ett år. Mye er faktisk gjennomført – og enda mer er foreslått fra Regjeringens side! La meg gi ti gode eksempler:

1. Kontantstøtten for ettåringer ble satt i verk fra august i år og ifølge Sentrumsregjeringens budsjettforslag iverksettes den for to-åringene fra 1. januar 1999. Som planlagt! Som lovfestet! Arbeiderpartiet har presentert helt misvisende regnestykker om kostnadene ved denne reformen i de neste åtte årene. Da ser de helt bort fra at det offentlige betaler mer for hver barnehageplass for disse småungene enn det beløp staten gir i kontantstøtte. Godtfolk, vi har ikke bare vist inndekning for kontantstøtten i 99-budsjettet, vi har gjort både det og i tillegg klart å få til en innstramming på 9 milliarder kroner! For de som måtte ha en olympisk hukommelse: ”De sa det ikke lot seg gjøre. Men vi gjorde det!"
2. Sentrumsregjeringen har fått vedtatt tre epokegjørende helseplaner, som innebærer en systematisk og langsiktig satsing for å trappe opp innsatsen på de mest forsømte områdene innen vårt helsevesen; psykiatrien, kreftomsorgen og utstyr i våre sykehus. I går kunne helseminister Dagfinn Høybråten melde at trenden er snudd, nå blir ventelistebruddene færre. De er faktisk halvert så langt i år. Godtfolk, vi skal gjøre helse-Norge bedre!
3. Sentrums-regjeringen har - som lovet - lagt fram en omfattende plan for ettergivelse av den tyngende gjelden som mange fattige u-land har til Norge. Norge vil gå foran, og denne gjeldsplanen gir grunnlag for å ettergi flere milliarder kroner til u-landsgjeld – uten at bistandsbudsjettet belastes med en krone for det. Det er en banebrytende gjeldsplan som setter Norge i front internasjonalt – og som vi kan være stolte av!
4. Sentrumsregjeringen var på Norges vegne med og forhandlet fram den internasjonalt forpliktende Kyoto-avtalen, og vi har deretter lagt frem en stortingsmelding med anvisning av en rekke tiltak som skal bidra til at Norge kan oppfylle våre forpliktelser, inkludert grønn skatt. Det er et første skritt i en energi- og miljøpolitisk snuoperasjon som blir krevende – men som vi skal klare av hensyn til miljøet og våre etterkommere!
5. Sentrumsregjeringen har satt verdispørsmål på den politiske dagsorden på en ny måte, og oppnevnt en Verdikommisjon! Etter få måneders virke kan jeg konstatere at den allerede har bidratt til en fornyet verdidebatt i mange sammenhenger. Flere organisasjoner er trukket med i Verdikommisjonens prosjekter. Verdidebatten forplanter seg rundt omkring på mange skoler og arbeidsplasser, i lokalsamfunn og familier. Prosjektene spenner fra barneoppdragelsens vilkår og mediepåvirkning til etiske sider ved forvaltningen av petroleumsressursene, fra ungdommens framtidsforventninger til sikring av menneskeverd og omsorg for døende kreftpasienter. Dette hadde aldri skjedd uten at vi i fjor fikk et regjeringsskifte!
6. Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om offentlighet i forvaltningen. Praksis er lagt om for å få større åpenhet. Nylig er det sendt et rundskriv til alle departementer som skjerper inn praktiseringen av offentlighetsloven.
7. I valgkampen for ett år siden ble forslaget kalt ”kvalmende”, men Sentrums-regjeringen gjorde som lovet og i vår fikk vi vedtatt en økning av minstepensjonen med kr.1000,- pr. måned. Minstepensjonen ble løftet fra 69.000 kroner til 81.000 kroner i året. Det er et kraftig løft for de som står nederst på lønnsstigen – det er konkret kamp for rettferdig fordeling– og mot forskjells-Norge!
8. Regjeringen har ved sitt forslag om å bevilge inntil 450 millioner kroner til Jødebo-oppgjøret skåret gjennom og tilbudt jødiske organisasjoner og enkeltpersoner en historisk erstatning for den konfiskasjon av jødisk eiendom som fant sted under krigen.
9. Regjeringen har – i forbindelse med 99-budsjettet – lagt fram en handlingsplan for små- og mellomstore bedrifter. Vi vil gjøre det enklere å starte og drive bedrifter. Det vil bidra til økt dynamikk og nyskaping i norsk næringsliv!
10. Regjeringen har i budsjettforslaget satt av 620 millioner kroner til økt innsats overfor distriktene i form av midler til næringshager, SND, regionale samordningstiltak og etablererstipend for ungdom. Vi vil motvirke sentraliseringen – vi vil ha en mer aktiv distriktspolitikk!

Dette er bare noen eksempler. Men de viser at sentrumsregjeringen tar praktiske grep – og at resultatene begynner å komme. Men vi har mer vi vil ha gjort. Tiltak vi trenger lengre tid på å gjennomføre. Reformtempoet må tilpasses den økonomiske situasjon. Alt kan ikke gjøres samtidig. Og vi er avhengig av å skape flertallsløsninger i Stortinget. Men - vi har startet på jobben!

Den parlamentariske situasjon

Sentrumsregjeringen har manifestert sentrum som et tredje tyngdepunkt i norsk politikk. Med utgangspunkt i denne sentrumsposisjonen, har Regjeringen invitert alle stortingsgrupper til et konstruktivt samarbeid.

Regjeringen har fått vekslende støtte til de saker som er lagt fram. Fremskrittspartiet og Høyre har bidratt til at vi fikk i havn budsjettet for 1999, og også revidert budsjett. Det fortjener partiene honnør for.

Arbeiderpartiet har på sin side på en konstruktiv måte bidratt i andre saker hvor partiet ligger nær sentrumspartiene. Eksempler er forbud mot anti-personellminer, oppmyking av asyl- og flyktningepolitikken, kapitalutvidelsen i Telenor og jordbruksoppgjøret.

Fjorårets stortingsvalg viste at det i denne stortingsperioden bare er aktuelt med mindretallsregjeringer. Arbeiderparti-regjeringen valgte frivillig å gå av fordi partiet ikke oppnådde 36,9 prosent av stemmene. Sentrumsregjeringen tok ansvar. Jeg kan ikke se at et annet alternativ har bedre styringsmuligheter. Et alternativ på høyre-siden vil pga politisk plassering ikke kunne overleve. Og Arbeiderpartiet sa jo først nei til å styre pga for lav valgoppslutning. Nå gjør de også kontantstøtten til en hindring, en reform det er avtalefestet flertall for.

Arbeiderpartiets leder har understreket behovet for en flertallsregjering i dagens situasjon. Men han er høyst uklar på hvem han helst vil samarbeide med, og har vekselvis invitert Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre til et slikt samarbeid. Så vidt jeg har registrert har ingen av disse partier svart positivt på denne invitasjonen. Det innebærer at det bare vil være grunnlag for mindretallsregjeringer i denne perioden.

Friskolene/ bibelskolene

Den siste uken har det vært het debatt rundt bibelskolene. Arbeiderpartiet - og til dels Fremskrittspartiet - har karakterisert opplæringen ved bibelskolene som ”intern skolering”, ja noen har til og med brukt ordet ”intern bedriftsopplæring”.

Vi som kjenner bibelskolene vet at de utdanner folk til tjeneste for hele kristen-Norge, og ikke bare for den organisasjonen som står bak skolen. Noen elever går videre til høyskoleutdanning i kirkelige fag. Mange ønsker bibelskole som en del av allmennutdanningen, uten at alle har tanker om å bruke den i yrkessammenheng. Bibelskolene har derfor en rolle i utdanningssystemet langt utover de organisasjonene som eier skolene.

(Regjeringen mener også at ikke-kristne trossamfunn må få anledning til å få statstilskudd til å drive skoler på samme vilkår som andre. Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet har derfor godkjent Urtehagen friskole, som er en islamsk videregående skole. Skolen har blant annet til formål å forberede elevene til læreroppgaver i islamske organisasjoner. Det er satt som forutsetning for godkjenningen at undervisningen skal fremme respekt for de internasjonale menneskerettighetene, og gi elevene grundig kjennskap til det norske storsamfunnet.

For KrF – og for Regjeringen - er det viktig at vi ikke behandler personer eller grupper ulikt på bakgrunn av kultur eller trosretning. Etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er staten pålagt å respektere foreldres religiøse og livssynsmessige overbevisning. Konvensjonen stiller krav om lik behandling - både formelt og reelt. )

Etter vedtaket i Stortinget 13. oktober har utdanningsdepartementet fått i oppdrag å komme tilbake med en lovendring med hensyn til tilskuddsordninger for privatskoler. Debatten i Stortingssalen gav føringer for hvordan disse endringene vil bli. Vi reagerte sterkt på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets flertallsforslag og de holdninger som ble avslørt i forhold til privat- og livssynsskoler. Arbeiderpartiet foreslo å kutte tilskudd til private grunnskoler og videregående skoler til 50 prosent, mens skoler godkjent på faglig/pedagogisk grunnlag fortsatt skal få 85 prosent statsstøtte til skoledriften. Det betyr at for eksempel Steinerskolene skal beholde 85 % statsstøtte, mens Kristelig Gymnasium bare vil få 50 prosent. Dette gikk regjeringspartiene samlet imot.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har skapt alvorlig usikkerhet rundt bibelskolenes finansieringssituasjon. Den siste ukens hendelser viser betydningen av at vi har en regjering – og en statsråd – som vil bibelskolene vel. Det vil Jon Lilletun. Denne saken er en illustrasjon av betydningen av å kunne sitte i regjeringskontorene og legge føringer på det videre arbeid med sakene.

Statsbudsjettet for 1999

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1999 er tilpasset den økonomiske situasjonen for å gi grunnlag for en lavere rente. Samtidig har budsjettet en klar profil med satsing særlig på distriktstiltak, barnefamiliene, små og mellomstore bedrifter, og ikke minst på helsesektoren. Opptrappingsplanene for psykiatri, kreftomsorg og behandling og utstyrsanskaffelse i sykehus er den største helsesatsing noensinne. I et ellers stramt budsjett for neste år øker innsatsen på disse områder med om lag 1 milliard kroner.

De utfordringene vi nå står overfor i norsk økonomi tilsier en betydelig innstramming gjennom finanspolitikken. Dette er krevende. Det er ikke mulig å foreta en slik innstramming smertefritt og uten motstand. Det er imidlertid en balansert innstramming som foreslås av Regjeringen. Alle deler av økonomien må bidra. Budsjettforslaget har tiltak både på utgiftssiden og inntektssiden. Offentlig sektor, husholdningene og næringslivet må alle ta sin del. Det er en nasjonal dugnad Regjeringen inviterer til

Jeg konstaterer med tilfredshet at et flertall i opposisjonen har gitt støtte til det innstrammingsomfang som Regjeringen har foreslått. Men så langt har de andre partiene stort sett bare kritisert Regjeringens konkrete forslag, ikke lansert alternativer. Ja, Thorbjørn Jagland har sagt at Arbeiderpartiet kanskje ikke vil presentere sitt alternativ før om en måned. Slik skal det i tilfelle herske uklarhet om hva Arbeiderpartiet vil, helt opp til Stortinget skal gjøre sine vedtak.

Høyre har gjort skatte- og avgiftsendringer til det store problem. Men hva dreier det seg om? På skattesiden er det en tilnærming av skatt på kapitalinntekter og lønnsinntekter. Opplegget betyr skattelettelser eller samme skatt for inntekter opp til ca. 300.000 kroner. Først på inntekter over dette nivå vil det skje relativt beskjedne skatteøkninger.

Arbeidet med statsbudsjettet har ikke vært lett. Da vi laget førsteutkastet på Halvorsbøle i mars, ble vi minnet om følgende utsagn fra en jente i 5. Klasse: - Skatt er noe vi betaler staten, og som vi kan få tilbake når vi kommer på sykehus. Det er noe annet med momsen. Den ser vi aldri igjen.

Satsing på helse og omsorg

Regjeringen har i statsbudsjettet grepet fatt i de største utfordringene i helsetjenesten. Vi vil trappe opp innsatsen på de forsømte områdene psykiatri, kreftomsorg og utstyr. Sterkere vekt på forebygging går som en rød tråd gjennom de planene regjeringen har fått vedtatt og som følges opp i statsbudsjettet. Bedre organisering og mer effektiv utnyttelse av ressursene er minst like viktig som tilførsel av mer penger, utstyr og personell.

I tillegg til eldresatsingen er psykiatrien en hovedsatsing fra regjeringens side. I perioden 1999-2006 er det planlagt å investere om lag 6,3 milliarder kroner mer i tiltak for psykisk helse. Driftsutgiftene skal gradvis økes til et nivå som ligger 4,6 milliarder kroner over utgiftene i 1998. Vi starter opptrappingen med å øke bevilgningene til psykisk helse med 400 millioner kroner neste år. Som forutsatt i den opptrappingsplanen Stortinget har vedtatt, blir opptrappingen noe brattere mot slutten av perioden enn i begynnelsen på grunn av personellsituasjonen.

Til kreftomsorg og sykehusutstyr foreslås bevilget til sammen 265 mill. kroner mer i 1999. Pengene skal bl.a. gå til utbygging av flere strålemaskiner, utvidelse av mammografiscreening og forebyggingstiltak. Opptrappingen av innsats mot tobakksbruk og for et sunnere kosthold fortsetter. Kamp mot antibiotika-resistens og forebygging av beinskjørhet er også viktige stikkord.

Også i kreftomsorgen er tilgangen på personell en begrensende faktor. Derfor satser vi samlet 13 prosent mer på personell- og kompetansetiltak under Sosial-og helsedepartementets budsjett neste år, bl.a. til flere studieplasser, etter- og videreutdanning.

Kombinasjonen av en betydelig satsing på bedre helse- og omsorgstjenester og en økning i egenbetalingen er viktig for å sikre et offentlig helsevesen der vi får gjort noe med de største forsømmelser og mangler, og kan sikre bedre og raskere behandling for flere.

Kommuneopplegget

Kommuner og fylkeskommuner har ansvaret for de mest sentrale velferdsoppgaver i det norske samfunn, og arbeidet med å realisere den videre eldresatsingen i helsesektoren er prioriterte oppgaver i 1999. Dette er kostnadskrevende oppgaver som det er knyttet store forventninger til fra folk flest. Kommuner og fylkeskommuner står derfor midt i den politiske hverdagen, med forventninger og press på tjenestene som skal produseres innenfor fastlagte økonomiske rammer. Jeg har forståelse for at dette er en vanskelig og krevende situasjon, og at følelsen av at pengene ikke strekker til kan bli påtrengende.

Kommunes inntekter anslås nå for 1998 til om lag 190 milliarder kroner. Det har vært sterk vekst i kommunesektoren det siste tiåret. Fra 1990 til 1998 har det vært en reell økning på om lag 23 milliarder kroner. Dette skyldes i tillegg til forbedringer av det eksisterende tjenestetilbudet også at sektorens oppgaver er blitt mer omfattende. Blant annet har det vært satset mye på barnehageutbygging og undervisningsreformene. Reformen for psykisk utviklingshemmede og utbygging av sykehussektoren har også krevd store ressurser.

Regjeringen har ved utformingen av det økonomiske opplegget tatt utgangspunkt i Kommuneøkonomiproposisjonen for 1999. Det opplegget som nå legges fram, innebærer en reell inntektsvekst på vel 1 ¼ prosent, eller om lag 2,6 milliarder kroner. Hoveddelen av veksten er knyttet til handlingsplanene for eldreomsorg, psykiatri, utstyrsinvesteringer på sykehus og kreftbehandling – som jeg nettopp var inne på. Det legges i budsjettet opp til en økning i de frie inntektene med 235 millioner kroner.

Når kommuneopplegget for 1999 likevel vil framstå som strammere enn da Kommuneøkonomiproposisjonen ble lagt fram skyldes det en rekke forhold. Jeg vet at økte pensjonspremier, lønnsutgifter og renteutgifter skaper en stram økonomisk situasjon i mange kommuner. Budsjettopplegget viser likevel at Regjeringen har vilje til å slå ring om fellesskapssektoren innenfor en stram finanspolitisk ramme.

Det er ikke fullt så ille som det kan høres ut i den gamle historien, hvor læreren spør skoleklassen om hvem som rev ned Jerikos murer. Han fikk ikke noe svar, og gikk skuffet til rektor og fortalte det.

Da svarer rektoren: - Ja, det er jo ikke lett å få elevene til å innrømme noe, så skolen blir nok nødt til å ta ansvaret.

Seinere på dagen treffer rektoren ordføreren i kommunen, og forteller han historien. Da sukker ordføreren, og sier: - Ja, ja, det kan vel bli det samme, for til slutt blir det nok kommunen som må betale allikevel.

Verdiskaping

Statsbudsjettet inneholder også mange viktige tiltak for å gjøre det enklere å starte og drive bedrifter i Norge. Disse viser at sentrum er det beste regjeringsalternativet for næringslivet.

Innenfor rammen av et stramt budsjett satser regjeringen målrettet på nyskaping og små bedrifter. Samtidig er det også lagt fram en egen handlingsplan for små bedrifter. Her legges det fram en rekke tiltak som klart dokumenterer at sentrumsregjeringen står for en helt annen og mer småbedriftsvennlig politikk enn Jagland-regjeringen. Selve utgangspunktet er da også forskjellig: Sentrumsregjeringens mål er at det skal det bli enklere å starte og drive bedrifter i Norge. Skaperkraft skal verdsettes.

Regjeringen vil at offentlig sektor skal være en mer aktiv medspiller for næringslivet. Dette skal vi få til ved å gå mer aktivt og systematisk løs på skjemaveldet, gjøre offentlig informasjon bedre tilgjengelig og arbeide for økt forståelse for og mer positive holdninger til småbedriftenes behov.

I dagens komplekse samfunn er det behov for et godt regelverk, men det må utformes på en måte som gjør det enkelt å etterleve for næringslivet og særlig for de minste bedriftene. En undersøkelse som Nærings- og handelsdepartementet har gjennomført viser at slik er det ikke alltid i dag. Små bedrifter bruker i gjennomsnitt 31 timer per måned til å etterleve regelverket innen skatt, arbeidsliv og miljø.

Regjeringen har bestemt at alle statlige forskrifter skal gjennomgås for å rydde opp i regelverket og gjøre hverdagen enklere for små bedrifter. Overflødige bestemmelser skal fjernes og de gjenværende skal samordnes bedre. I løpet av noen få år skal all innrapportering av opplysninger fra næringsliv til staten kunne foregå elektronisk, og statlige etater skal bli flinkere til å bruke opplysninger andre etater har samlet inn. Det prinsipielle mål er at en opplysning bare skal måtte rapporteres en gang til det offentlige.

Avslutning

Regjeringen har tatt ansvar i en krevende situasjon. Det krever tiltak som også er upopulære. Men vi har mot og vilje til å ta de tak som må til.

Vi vil gjøre et godt samfunn bedre. Men - skal vi få et bedre samfunn, kan vi ikke bare kreve. Vi må også yte. Samfunnet kan ikke hvile bare på krav. Det må også bygges på plikter. Men pliktfølelse krever et moralsk fundament i den enkelte. Den kan best næres i en kultur preget av respekt for menneskeverdet og gjensidig ansvar for hverandre, av solidaritet og nestekjærlighet. De kristne og humanistiske verdier gir en god forankring for en slik kultur.

Etter 10 år med nesten nesten sammenhengende Arbeiderpartistyre var det på tid, og det var sunt, med et skifte etter valget i fjor. Det vil være sunt for demokratiet at Sentrumsregjeringen får fortsette.

Selv om vi nå sitter i Regjering glemmer vi ikke at organisasjonsapparatet er ryggraden i partiet. Vi vet at det er de trofaste sliterne – de mange aktive lokalt, i kommune- og fylkespolitikken – som er basisen for den økte tilstrømmingen til KrF.

Det er faktisk bare to partier landsdekkende partier på Stortinget i dag. To partier med stortingsrepresentanter fra alle fylker. KrF er det ene. For første gang i historien har vi nå stortingsrepresentanter fra alle fylker. Vi er sterkere enn noen gang. Det er med det utgangspunktet vi nå går inn i et nytt valgår.

I KrF har vi en enestående sjanse til å manifistere oss som et stort parti. Mindre ambisjoner enn det kan vi ikke ha. Med godt arbeid både lokalt og sentralt skal vi lykkes.

Lagt inn 21. oktober 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen