Statsminister Kjell Magne Bondevik

Innledning på Nord – Trøndelag KrFs årsmøte

Med forbehold om endringer

Nord-Trøndelag KrF årsmøte Val landbruksskole
21. februar 1998

1997 vil for alltid stå som et begivenhetsrikt år for KrF. Vi gikk inn i valgkampen med en målsetting om å øke oppslutningen til 10,1%. Dere vet alle hva som ble det endelige resultatet – 13,7%.

Jeg vil gratulere Nord Trøndelag Kristelig Folkeparti med et valgresultat som førte Arne Lyngstad, vår dyktige politiske rådgiver inn på ”Tinget” som Stortingsrepresentant. Jeg har lest i årsmeldingen at dere på fylkesårsmøte i 1997 stilte dere ”drømmespørsmålet” for KrF i Nord Trøndelag: ”Finnes det ikke 7500 nordtrøndere som ønsker et varmere samfunn med kristne verdier?” I 1993 hadde dere 3322 stemmer, og i 1997 ble det talt opp 8845 stemmer og 12,1%. Gratulerer. KrF ble ved dette valget et landsdekkende parti med stortingsrepresentanter fra alle fylker.

Etter valget har det gått slag i slag. For meg har det har vært krevende måneder, men også givende og interessante. Jeg skal ikke legge skjul på at dagene i Nagano var spennende. Onde tunger vil ha det til at det virket forløsende på de norske utøverne at Statsminister og Kulturminister forlot Japan. Jeg vil hevde at Anne Enger Lahnstein og jeg sørget for god opplading. Jeg er imponert over de norske utøverne og deres støtteapparat. Langsiktig, målbevisst satsing som gir imponerende resultater.

NY REGJERING:

Det får være nok fra idrettsarenaen. Det er på den politiske arena jeg hører til og trives best, når Molde stadion holdes utenfor:

Det viktigste som skjedde i norsk innenrikspolitikk i fjor høst var:

En langvarig Arbeiderparti-makt-dominans er brutt, vi har fått et lenge etterlengtet skifte.

Vi har vist at andre enn Arbeiderpartiet vil, og kan, styre landet.

Vi har langt på vei satt en ny politisk dagsorden, noe debatten om verdikommisjonen og familiepolitikken viser.

Vi har erklært oss blokkuavhengige, og vi ønsker å være det. Høsten har vist at vi har styringsmuligheter. De mulighetene skal vi utnytte.

Jeg har hele tiden sagt at vi må være forberedt på økende motstand.

Det er alltid slik at opposisjonen er noe “snillere” med en ny Regjering. Våre hvetebrødsdager er definitivt over, hvis vi har hatt noen. Ja, Thorbjørn Jagland har jo til og med ”friskmeldt” sitt parti ved en egenmelding utstedt på partiets sentralstyremøte i forrige uke.

Men Arbeiderpartiet viser nå klare tegn til å vingle i sin politikk. Dette har vi sett både i partiets holdning til hvilken oppslutning det krever for å ha regjeringsmakt, og i spørsmålet om familiepolitiske reformer.

Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland mente tidligere at partiet måtte ha minst 36,9 prosents tilslutning for å ha regjeringsmakt. Dette tok han da også konsekvensen av etter valget. Men nå er signalene annerledes. Dette viser at det ikke er noen klar linje i partiets regjerings-strategi, men at man tvert imot vingler.

I sin kritikk av sentrums-regjeringen har Arbeiderpartiet beskyldt oss for uansvarlig pengebruk. Dette har vært rettet ikke minst mot reformen om kontantstøtte til småbarns-foreldre. Men så opplever vi at Arbeiderpartiet selv lanserer en utvidelse av retten til foreldrepermisjon, som på sikt vil bli vel så kostbart som kontantstøttereformen. Da hører vi ikke noe om uansvarlig pengebruk. Igjen ser vi hvordan Arbeiderpartiet vingler i sin argumentasjon.

For øvrig er det ganske forunderlig å se hvilke argumenter man nå bruker mot kontantstøtte-reformen. Man frykter for eksempel uheldige virkninger fra arbeidsmarkedet. Men Arbeiderpartiets forslag vil jo i så måte kunne virke mer drastisk ved å trekke folk ut fra arbeidsmarkedet i ett år utover dagens situasjon.

Situasjonen har vist at sentrumsregjeringen er liv laga. Oppslutningen om sentrumspartiene samlet er større enn ved valget, og jeg tror etter hvert alle tre regjeringspartiene vil dra nytte av samarbeidet. Vi står overfor store utfordringer, ikke minst på det økonomiske området. Forventningene er store. Vi kan ikke makte å innfri alle disse, men vi skal gradvis føre politikken inn på en ny kurs, ikke minst når det gjelder familiepolitikk, miljøpolitikk og distriktspolitikk.

I regjering kan vi på en helt annen måte ta initiativ og legge premisser for den politiske debatt.

Vi setter dagsorden, og gleder oss over positive resultater ved verdikommisjonens arbeid allerede før den har hatt sitt første møte. Det hadde de forøvrig, torsdag 19/2.

ØKONOMISK POLITIKK:

Utviklingen på arbeidsmarkedet og vårens lønnsoppgjør får stor betydning for den videre utviklingen i vår økonomi. Å få til et vellykket inntektspolitisk samarbeid er en krevende oppgave, selv om det er til alles interesse. Vi må gjøre det vi kan for å bidra til det.

En av de største utfordringene blir den økonomiske politikken. Budsjettforslaget for 1999 vil få et sterkere preg av våre prioriteringer, men allerede nå må vi dempe forventningene til hva som kan gjennomføres i et enkeltstående år. En ansvarlig budsjettpolitikk må videreføres også i 1999.

For oss er det derfor grunn til å minne om at Voksenåsen-erklæringen og partiprogrammet gjelder for hele 4-årsperioden, ikke for ett år. Når man ser på hva som nærmest forventes at regjeringen skulle ha klart å gjennomføre bare i løpet av sine første måneder, er det grunn til å understreke dette ytterligere. Vi må ikke komme dithen at summen av alle våre gode forslag blir en situasjon og en politikk vi ikke ønsker.

Vi er nå i gang med en rekke tyngre og større saker som vi skal sette vårt stempel på:

• Oppfølgingen av Kyoto-konferansen, inkludert gasskraftverk-spørsmålet
• Oppfølging av Grønn Skattekommisjon
• Utarbeidelse av planer for kreftomsorgen og for psykiatrien

(I en parentes her må jeg nevne at Regjeringen har gitt Radiumhospitalet de fullmakter de trenger for å rekruttere personell til strålebehandlingen som nå hoper seg opp. Det er et spørsmål om personell, ikke penger.)

• Oppfølging av den vedtatte eldresatsingen
• Stortingsmelding om forskjells-Norge
• Handlingsplan for små- og mellomstore bedrifter
• En distriktspolitisk offensiv

Dette er noen av de aktuelle sakene vi arbeider med nå.

KONTANTSTØTTE:

Iverksetting av kontantstøtten må jeg vie ekstra oppmerksomhet:

Arbeidet med stortingsmeldingen pågår for fullt. Modellene for organisering er til høring. Vi må allerede nå si ifra at selv om ordningen blir innført fra 1.august vil det bli nødvendig med etterutbetaling den første høsten. Det tar tid å innarbeide nye systemer.

Arbeiderpartiets råkjør mot kontantstøtten og Valgerd Svarstad Haugland kan best karakteriseres med ordtaket: Opp som en løve og ned som en skinnfell.

Alt galt som tenkes kunne, klistret Arbeiderpartiets representanter til kontantstøtten og Barne- og familieministeren. Arbeidet med likestillingen ville bli satt tilbake ved at kvinner ble presset til arbeid i hjemmet, det ville bli mangel på arbeidskraft og sist men ikke minst, norsk økonomi ville ikke bære disse utgiftene. Alt dette var gyldige argumenter til Arbeidepartiet kom med sitt svar på kontantstøtten: ytterligere ett års permisjon til mødre, med unntak av 4 uker forbeholdt fedrene. Glemt må argumentene i forhold til likestilling, arbeidskraft og økonomi være.

Kontantstøtteordningen gir en større valgfrihet for småbarnsforeldre. Den innebærer også større rettferdighet ved at de som ikke har barnehageplass får noe av den samme økonomiske støtten fra det offentlige som de får som har barnehageplass. Kontantstøtteordningen, slik Regjeringen har lagt opp til, vil også gi foreldre mulighet til å trappe noe ned på sin yrkesaktive innsats og kombinere mindre ute-arbeid med mer tid hjemme med barna, selv om de skulle velge ikke å være hjemme på full tid.

Regjeringen er trygg på at foreldre selv kan avgjøre hva som er til deres eget beste i den perioden de har små barn. Derfor har vi kjempet for valgfrihet for foreldre og en ordning som vil gi lik uttelling for de som benytter barnehagetilbud med offentlig støtte og de som velger å ordne barnetilsynet selv. Skal valgfriheten bli reel må også barnehagetilbudet være tilstede. Derfor satser regjeringen på samme tilskudd til barnehager som regjeringen Jagland gjorde.

DISTRIKTSPOLITIKK:

Sentrumsregjeringen har høye ambisjoner i distrikts- og regionalpolitikken. Vi vil ta hele landet i bruk. Distriktene har ikke utspilt sin rolle. Det er viktig å opprettholde livskraftige lokalsamfunn og spredt bosetting. Vi må ikke forspille mulighetene til å utnytte våre rike naturressurser, men heve kompetansen i de ressursbaserte næringene slik at de kan møte fremtidens krav.

Vi må bevare det kulturelle, regionale mangfoldet som gjør Norge spesielt og som gir oss muligheten til å velge mellom ulike miljøer og livsformer.

Mange ser med bekymring på de siste års flyttetall. Selv om det er naturlig at ungdom reiser ut for å ta utdanning, er det alvorlig når folketallet i over halvparten av alle landets kommuner går ned. Folketallsnedgangen skyldes både stor utflytting og en aldrende befolkning i mange distriktskommuner.

Motivene for å flytte varierer sterkt, men utdanning og arbeid er fremdeles viktige flyttemotiver. Høyt utdanningsnivå er bra for den enkelte og for landet som helhet, men valget om å flytte tilbake til hjemstedet er vanskelig for mange. Ferdig utdannet, med studielån, kjæreste og nye venner, er det ikke enkelt å flytte hjem hvis det ikke er en jobb å flytte hjem til.

Vi vet at mange småbarnsforeldre ønsker å flytte tilbake til distriktene. I denne fasen av livet er nærhet til besteforeldre og godt oppvekstmiljø viktig. De nyetablerte er derfor en strategisk gruppe i distriktspolitikken. Spørsmålet blir da hvilke tiltak vi kan sette iverk for å realisere tilbakeflyttingen.

Hovedstrategien i distrikts-politikken har i mange år vært å bidra til å skape varige og lønnsomme arbeidsplasser.

En politikk for utvikling av livskraftige lokalsamfunn vil være rettet mot:

• Kommunene må settes i stand til å opprettholde sysselsettingen og ivareta grunnleggende velferdsoppgaver og likeverdige tjenestetilbud i hele landet.
• Primærnæringene må gis rammevilkår for fortsatt å kunne være basisnæringer i distriktene.
• Det må legges til rette for utnytting av naturgitte fortrinn og utvikling av arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter bl.a. ved å utnytte de muligheter for desentralisering som ligger i ny teknologi.
• Bidra til utbygging av infrastruktur som reduserer avstandskostnadene og gjør næringslivet i distriktene mer konkurransedyktig.

Regjeringen vil arbeide målrettet for mer distriktsrettet innsats innenfor alle politikkområdene og har styrket Kommunal- og regionaldepartementets samordningsrolle. I innsatsen vil regjeringen fokusere på de unge, kvinnene og tilbakeflytterne.

Fylkeskommunen er også en viktig distriktspolitisk aktør. Fylkeskommunen her i fylket er en av de som arbeider best og mest nyskapende med distrikts-politikken. Nord-Trøndelag var bl.a. det første fylket som forsøkte ordningen med et lokalt SND-kontor. Bedre samordning og økt målretting av innsatsen er nødvendig både på sentralt og regionalt nivå, og Nord-Trøndelag roses for godt samarbeid mellom fylkeskommunen, lokalt SND-kontor og de regionale statsetatene. Samarbeidet skjer i særlig grad i tilknytning til arbeidet med regionale utviklingsprogram.

Gjennom slike utviklingsprogram får det enkelte fylke større mulighet til å utvikle strategier for næringsutvikling tilpasset regionens særlige utfordringer. Det forventes at arbeidet med programmene vil gi en bedre kobling mellom de planer som blir lagt og den konkrete bruken av virkemidlene. Her er det særlig viktig at det offentlige spiller på lag med næringslivet i regionen.

Næringslivet står overfor mange utfordringer i årene fremover knyttet til internasjonalisering, teknologisk utvikling, behov for omstilling og økt konkurranse. Næringslivet må også selv ta ansvar for å møte disse utfordringene. En særlig utfordring for mange distriktsbedrifter i dag er å skaffe nødvendig kompetanse. De unge jentene og guttene med utdanning og kunnskap flytter til byen. Mange av dem er ikke klar over hvilke jobbmuligheter som finnes i det lokale eller regionale arbeidsmarkedet. Bransjene og bedriftene må bli flinkere til å markedsføre seg som attraktive, framtidige arbeidsplasser!

Kommunal- og regionaldepartementet har etablert et program som skal sørge for nærmere kontakt mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet i distriktene. Programmet skal stimulere små og mellomstore bedrifter til å rekruttere personell med høyere utdanning, og stimulere nyutdannede kandidater til å ta arbeid i små og mellomstore bedrifter.

Jeg er gjort kjent med at Ytre Namdalen videregående skole og Val Landbruksskole er viktige kompetanseressurser for regionen. Det fremheves en betydelig kursvirksomhet rettet mot næringslivet og engasjement knyttet til EU’s utdanningsprogram.

Fiskerinæringen og landbruks-næringen retter også sterk fokus mot rekruttering. Næringene arbeider med å utforme ulike tiltak som kan gjøre det mer attraktivt å satse innenfor de tradisjonelle distriktsnæringene.

For kystkommunene i Nord-Trøndelag representerer havbruksnæringen en fremtidsrettet og trolig interessant karrieremulighet for de unge.

Fiskeridepartementet arbeider med en strategimelding for fiskeflåten og fiskeindustrien som skal legges fram for Stortinget i vårsesjonen. Strategidokumentet er ment å være en klargjøring av regjeringens fiskeripolitikk, og skal presentere regjeringens hovedmål.

På havbrukssiden er Ytre Namdal den største lakseprodusenten i Nord-Trøndelag. Effektivisering av produksjonen og bred satsing på helse og miljø i tilknytning til driften har gitt gode resultater for næringa de senere år.

Forholdene for ulike oppdrettaktiviteter ligger godt til rette i Ytre Namdalen og potensialet for videre økt verdiskaping innen havbrukssektoren er stort.

Fra fiskeriministeren er jeg blitt informert om at det nå er etablert interkommunalt havnesamarbeid mellom Verdal og Levanger kommuner. Slike interkommunale samarbeid har i alle tilfelle vist seg å være vellykkede, og Regjeringen tror at nettopp havnevirksomhet er et av de felter som er særlig egnet til interkommunalt samarbeid. Vi ønsker derfor kommunene lykke til, og håper at også andre kommuner i Nord-Trøndelag vurderer slik form for samarbeid.»

I viktige omstillingsprosesser er det ofte nødvendig å se hele steder eller regioner i sammenheng. Kommunal- og regionaldepartementet vurderer å gi Steinkjer kommune status som omstillingskommune. Bakgrunnen er blant annet omstilling innenfor statlige virksomheter som Forsvaret og Posten og tap av viktige arbeidsplasser. Steinkjer har mange viktige kvaliteter som senter for hele Nord-Trøndelag, blant annet ved at Høyskolen i Nord-Trøndelag og Nord-Trøndelagsforskning er lokalisert der.

Både statlige myndigheter, kommunene, næringslivet og ikke minst den enkelte må trekke sammen i arbeidet for å bevare livskraftige bygder.

En kan selvfølgelig ikke snakke om kultur i dette fylket uten å nevne Stiklestad – som er et sentralt minnesmerke både for regionens og ikke minst for Norges historie. Samlet består knutepunkts-institusjonen Stiklestad Nasjonale Kultursenter av både et frilufts-museum, et kulturhus og et friluftsteater. Gjennom aktivitetene og utstillingene her minnes en både slaget på Stiklestad i 1030, Olav den Helliges historie og helgendyrkelsen av ham – og også de mer lokalt tilknyttede utstillingene om Verdalsraset fra 1893. Friluftsteateret er en kulturinstitusjon i seg selv – med lange tradisjoner. Spelet om Heilag Olav har vært satt opp hvert år siden 1954 og involverer i dag 600 personer. Selv har jeg sett spelet flere ganger, senest sist sommer. Den store oppslutningen om arrangementet – både i regionen og fra andre kanter – vitner også om den betydningen slike tiltak har.

Det er et sentralt mål for regjeringa å støtte opp om det mangfoldet av aktiviteter som foregår på grasrotplanet i frivillige organisasjoner rundt omkring i landet. Dette er medlemsbasert virksomhet , der selve deltakelsen og tilhørigheten til nærmiljøet gir aktiviteten mening. Slikt engasjement – om det er gjennom orienteringsgruppa, søndagsskolen, 4H-klubben eller noe annet – er også grunnleggende for øvelse i og ivaretakelse av demokrati. Dette skjer både gjennom trening i organisasjonsarbeid, men også ikke minst gjennom at barn og unge lærer betydningen av å være aktive deltakere i eget nærmiljø – at de gjennom aktivitet og initiativ faktisk kan påvirke og være med på å skape det samfunnet de lever i. Samtidig er det viktig å understreke at aktive organisasjoner er en av forutsetningene for et levende lokalsamfunn.

Regjeringen arbeider derfor med en tilleggsmelding til Stortingsmeldingen om frivillige organisasjoner som ble lagt fram i fjor. Arbeidet konsentrerer seg om en gjennomgang og konkretisering av forslag til hvilke virkemidler staten kan bruke for å stimulere deltakelse og aktivitet på lokalt nivå. Målet er å styrke medlemsbasert virksomhet i organisasjonene.

AVSLUTNING:

Medlemsbasert virksomhet vil vi svært gjerne se i Kristelig Folkeparti også i fremtiden. Vi har hatt en solid, stabil og god medlemsstokk i Krf. Ved dette valget fikk vi mange nye stemmer. Vi ønsker våre nye velgere velkommen som medlemmer i partiet. Det er først som medlem en kan få benyttet sine demokratiske rettigheter fullt ut. Det er en utfordring for oss gamle ringrever å få friskt nytt blod inn i organisasjonen. Som en sa: vi må aktivt motarbeide søskensjalusien. Ta inn over dere hvor stor søskenflokken har blitt – 8845 nordtrøndere som ved å stemme Krf ønsket et varmere samfunn med kristne verdier ved siste Stortingsvalg.

Jeg har behov for å slutte som jeg begynte: Takk til hver enkelt av dere for innsatsen i 1997. Lykke til med utfordringene i 1998. Takk for omsorg og forbønn.

Lagt inn 23. februar 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen