Statsminister Kjell Magne Bondevik

Innledning på pressekonferanse

Plenumssalen R4, 24. september (med forbehold om endringer)

La meg først ønske dere alle vel møtt! Noen av dere pressefolk møtte meg allerede ved 8-tiden i morges. Mange har ønsket egne intervjuavtaler, men jeg har valgt den mest praktiske løsning - å ta et felles møte med hele pressekorpset.

Det er godt å være tilbake, og få møte igjen den politiske staben, embetsverket og alle andre gode medarbeidere ved Statsministerens kontor.

Dagen begynte med et møte med politisk stab, for å få en oppdatering og forberede dagens regjeringskonferanse. Slik rutinen er, hadde jeg også et møte med finansministeren i forkant av regjeringskonferansen.

I forbindelse med regjeringskonferansen fikk jeg anledning til å takke Regjeringen og særlig Anne Enger Lahnstein, for den gode jobben kollegiet under hennes ledelse har utført i mitt fravær.

Jeg har de siste dagene hatt jevnlig kontakt med fungerende statsminister og med mitt kontor. Under mitt fravær har Regjeringens arbeid blitt gjennomført i samsvar med de planer som var lagt. Dette er det godt å ha med seg når jeg nå gjenopptar arbeidet.

Det å ”møte veggen” i en lederposisjon har gjort noe med meg – som menneske, og som politiker. Jeg er blant dem som livet så langt hadde fart godt med, selv om jeg også de senere år har hatt sterke opplevelser av sorg og tap i familie og vennekrets. I det politiske liv har jeg fått stadig større oppgaver, og mange synes kanskje det meste har gått ”på skinner” for meg. Slik har det slettes ikke alltid vært, men likevel har jeg vel sluppet relativt lett fra det. Jeg har vært helsemessig sterk og har tålt mye arbeid og press. Derfor har jeg heller ikke satt særlig med grenser for deltagelse og aktiviteter. Kapasiteten har liksom virket ubegrenset, noe den selvsagt ikke er.

Slik fortsatte jeg i stor grad inn i statsministerjobben. Jeg visste at den er enda mer arbeidskrevende og ansvarsfull enn andre lederjobber jeg har hatt. Oppgavene står i kø, problemstillingene skifter hele tiden. Men fordi jeg tidligere ikke har hatt problemer med kapasiteten, har jeg ikke satt klare nok grenser for aktiviteter. Slik har kreftene gradvis blitt tappet mer enn jeg var klar over, og derfor var jeg uten tilstrekkelig energi i møtet med utfordringene på ettersommeren.

Da jeg for tre og en halv uke siden ble sykemeldt var det rett og slett fordi kreftene tok slutt. Jeg fikk en depressiv reaksjon, slik pressemeldingen gav til kjenne.

Jeg valgte å gå åpent ut med legens diagnose. Og jeg er trygg på at min beslutning var rett. Jeg håper dette har bidratt til å avmystifisere noe som er relativt utbredt, men som mange har problem med å omtale offentlig. Flere har skrevet til meg og sagt at det har vært til hjelp for dem. Kanskje kan det også ha vært et bidrag til en debatt om grensen mellom det offentlige og private, og det dilemmaet dette ofte representerer for politikere og andre ledere, og for pressen selv.

Jeg har i disse ukene fått en leksjon både med hensyn til egne og andres reaksjoner. For meg har dette heldigvis vært av forbigående karakter. Men det ga meg likevel et visst innblikk i den smerte andre kanskje bærer gjennom et helt liv.

Også vi som har blitt velsignet med stor arbeidskapasitet, må erkjenne at vi ikke i lengden kan drive rovdrift på oss selv. Tappes vi for krefter og overskudd, mister vi energien som skal til for å løse de oppgavene vi har.

Jeg fikk raskt den profesjonelle hjelp jeg trengte. Min aller beste støtte har vært den nærmeste familie, kone og barn. Jeg takker også politikerkollegaer for forståelse og oppmuntring. Og jeg er overveldet over de enormt mange og varme, omsorgsfulle henvendelser jeg har fått fra inn- og utland, kjente og ukjente. Jeg takker hjertelig for alt dette.

La meg avslutningsvis si noe om det jeg som menneske og politiker har lært gjennom denne sykdomsperioden:

Som menneske har jeg fått en leksjon i hvilket ”finstemt instrument” menneskets kropp og sjel er. Som statsminister har jeg fått en leksjon i viktigheten av å sette grenser.

Jeg ønsker å fortsette med en åpen og utadvendt holdning, men vil rasjonere bedre med kreftene.

Og kreftene – ja, de kjenner jeg nå har kommet tilbake. Jeg vet at oppgavene som ligger foran meg er tøffe. Jeg gleder meg til å ta fatt igjen. Regjeringen skal legge fram et budsjett tilpasset den økonomiske situasjon, noe som krever en innstramming. Det blir ikke bare populært. Men det er ansvarlig, og et bidrag til at vi kan få renta ned og for å ta vare på, og utvikle det velferdssamfunn vi har opparbeidet. Jeg vil prioritere tid og krefter til dette arbeidet framover. Og jeg oppfordrer alle partier på Stortinget til å vise ansvar og samarbeidsvilje.

Sentrumsregjeringen har også mange andre viktige oppgaver foran seg. Det vil framgå av trontalen og av den oversikt over varslede saker som Regjeringen vil oversende Stortinget.

Om Regjeringens politikk for øvrig vil jeg bare kort nevne: Vi vil bygge ut helsevesenet på basis av de reformer vi har lagt fram særlig hva angår kreftomsorg, psykiatri og utstyrsanskaffelse. Vi vil legge opp til en forsterket distrikspolitisk innsats. Vi vil legge opp til en miljø- og energipolitikk som tar konsekvensen av de klimapolitiske forpliktelsene vi tok på oss på Kyoto-konferansen. Vi viderefører en familiepolitikk med vekt på omsorg og valgfrihet. Og vi konstaterer med tilfredshet at Verdikommisjonen allerede har vært en kanal for mange og omfattende verdimessige debatter og aktiviteter i regi av skoler, bedrifter, organisasjoner m.v. For bare å nevne noen saker.

Sentrumsregjeringen har allerede utført mye. Nye oppgaver venter.

På denne bakgrunn vil jeg, med både ydmykhet og frimodighet, fortsette mitt virke som statsminister.

Lagt inn 25. september 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen