Statsminister Kjell Magne Bondevik

Innlegg i finansdebatten

Stortinget, 30. november 1998

Med forbehold om endringer

President,

Norsk økonomi har i flere år opplevd kraftig vekst med bl.a. sterk økning i sysselsettingen og fall i arbeidsledigheten. For de fleste har de senere årene betydd en betydelig forbedring i kjøpekraft og levestandard. Imidlertid er det tegn som tyder på at vi i norsk økonomi har nærmet oss en kapasitetsgrense som før eller siden ville sette en stopper for videre vekst. Klarest opplever vi denne grensen innenfor deler av arbeidsmarkedet, der det i flere sektorer lenge har vært tilnærmet umulig å fremskaffe kvalifisert arbeidskraft.

Sysselsettingskommisjonens anbefalinger har lagt føringer for mye av den økonomiske politikken de senere årene. På en rekke områder er kommisjonens målsettinger mer enn oppfylt. Norge er i dag et land med tilnærmet full sysselsetting ”i et hav av arbeidsledighet”, som observatører har karakterisert det. Utfordringen fremover er å videreføre en solidarisk lønnspolitikk som sikrer at de senere års styrking av norske bedrifters konkurranseevne kan videreføres. Det er i en situasjon med lav arbeidsledighet at viljen til å søke kollektivt fornuftige løsninger settes på prøve. Regjeringen har med utgangspunkt i de nye utfordringene i inntektspolitikken invitert partene i regjeringens kontaktutvalg for arbeidslivet til en 2-dagers konferanse i desember. På denne konferansen vil også spørsmålet om nedsetting av en ny kommisjon eller komite for utvikling av rammer for det fremtidige inntektspolitiske samarbeidet bli diskutert. Både KrFs parlamentariske leder, Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon har kommet med forslag i denne retning. Også i dagens finansinnstilling løftes dette spørsmålet opp, bl.a. gjennom et forslag fra Arbeiderpartiet. Jeg ser positivt på intensjonene i forslaget. Regjeringen ser på et gjensidig forpliktende samarbeid med arbeidslivets parter i en krevende økonomisk situasjon som svært viktig. Det er oppløftende at LO’s leder har sendt ut signaler om svært moderate tillegg i vårens ”mellomoppgjør”. Dersom en slik linje blir realisert, øker statens muligheter for å bidra til etter- og videreutdanningsreformen.

Om regjeringens budsjettforslag

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1999 innebar en finanspolitisk innstramming på opp mot 1 % av BNP, eller om lag 9 milliarder kroner. Det fremforhandlede budsjettopplegget innebærer en innstramming på noe under 8 milliarder kroner.

De politiske reaksjonene på regjeringens budsjettforslag har vært preget av to ting: For det første har regjeringen fått bred tilslutning til innstramming om lag på det nivået vi foreslo. På den annen side har de aller fleste brukt mye energi på å motarbeide enkeltelementer i innstrammingsopplegget. På denne bakgrunn måtte regjeringspartiene være villige til å strekke seg langt for å få til de nødvendige politiske vedtak i forbindelse med budsjettet. På samme måte må det forventes at opposisjonen er villig til å kompromisse for å skaffe landet et budsjett. Fremskrittspartiet og Høyre har vært villig til det.

Om den økonomiske situasjonen

Høstens budsjettforhandlinger har vært ført mot et bakteppe av internasjonal økonomisk uro og et dramatisk fall i oljeprisen, noe som har stor betydning for norsk økonomi. Samtidig er det grunn til å peke på at omverdenens vurdering av norsk økonomi som en ”råvareøkonomi” nok er overdrevet. I Budsjettet for 1999 er det lagt opp til det laveste forbruket av inntekter fra petroleumsvirksomheten på 10 år. Dette viser at norsk økonomi gjennom flere år har beveget seg i riktig retning i forhold til målsettingen om lavere oljeavhengighet. Denne utviklingen bør fortsette. Det er avgjørende at vi ikke mister kontrollen med kostnadsutviklingen i norsk industri, noe som på sikt kan medføre tapte markedsandeler og fare for at arbeidsledigheten igjen vil tilta. Regjeringen har gjennom sitt økonomiske opplegg lagt grunnlag for en fortsatt balansert utvikling.

En svekkelse av verdien av norske kroner har medført at Norges Bank gjennom året har gjennomført flere renteøkninger for å støtte opp under verdien av valutaen. Det er en hovedmålsetting for Regjeringen å legge grunnlaget for at rentenivået kan komme ned igjen mot europeisk nivå.

Om den politiske situasjonen

Det er krevende å styre ut fra en mindretallsregjeringsposisjon. Men vi har igjen vist at det er mulig. Så får erfaringene fra årets prosess brukes til å gjøre behandlingen av senere budsjetter mer effektiv.

Arbeiderpartiets rolle har dessverre vært lite konstruktiv. Partiet har i realiteten satt seg utenfor innflytelse pga. motstand mot én reform, nemlig kontantstøtten for småbarnsforeldre. Ja, partiet vil endog ta fra foreldrene støtten midt i et barnehageår hvor de nettopp har basert seg på denne støtten.

Men Arbeiderpartiet ga et viktig bidrag: Under partiets landsmøte for vel en uke siden ble det ganske klart at partiet var ute etter regjeringsmakt. I sitt framstøt for å få Høyre med på dette sa man ikke et kritisk ord om sin såkalte hovedmotstander, men varslet i stedet frafall av standpunkter i sitt fordelingspolitiske program.

Partier som ikke ønsket en Jagland-regjering tilbake fant fram til et forlik som også Regjeringen vurderer som et tilfredsstillende budsjett for neste år.

Fremskrittspartiet og Høyre skal ha honnør for at de kom regjeringspartiene i møte. Skatte- og avgiftspolitikken har stått sentralt i debatten. I sine alternative budsjetter foreslo Fremskrittspartiet og Høyre henholdsvis 25 mrd og 2,3 mrd i skatte- og avgiftslette. Regjeringen foreslo som ledd i en innstramming 4 mrd i økning. Da er en ut-nulling til å leve med.

På budsjettets utgiftsside er sentrumsregjeringens prioriterte formål bibeholdt; helse og omsorg, småbarnsfamilienes valgfrihet, distriktspolitisk satsing og bedring for små og mellomstore bedrifter. I tillegg er det i forliket funnet rom for ytterligere styrking av helsebudsjettet og politibudsjettet, og forsvarsbudsjettet tilgodeses noe mer enn i Regjeringens opplegg.

Alt i alt blir dette et opplegg med mye god sentrumspolitikk. Og – noe som heller ikke er uten betydning: Sentrumsregjeringen kan fortsette. Vi har fått gjennomført mye det første året, men har mer vi ønsker å få gjort.

Norge er et høyt utviklet velferdssamfunn hvor de aller fleste har trygghet for arbeid og inntekt. Men det er strømninger i det internasjonale og nasjonale samfunn som skaper usikkerhet om hva framtida vil bringe. Regjeringen ser derfor en politikk for økt trygghet som helt sentralt.

Krise i internasjonal økonomi er en trussel mot vekst og velferd i alle land, særlig i den fattige verden. I disse dager rettes særlig oppmerksomheten mot Latin-Amerika, hvor det er avgjørende at økonomien i Brasil kan stabiliseres. Norge vil bidra til Pengefondets kriseprogram for landet. Jeg regner selv med å få førstehånds informasjon og mulighet til å drøfte situasjonen under min reise til Brasil, Chile og Argentina om noen dager.

Usikkerheten om framtida er ikke minst knyttet til om verdenssamfunnet klarer å løse miljø- og fattigdomsproblemene. Selv om Norges bidrag uansett vil være begrenset i forhold til hva som trengs, vil Regjeringen at vårt land skal være i fremste rekke i å gå løs på de viktigste utfordringer. Sentralt i så måte står klimapolitikken og u-landenes gjeldsbyrde. Vår miljøvernminister har vært med i en gruppe med medlemmer fra ulike land som av FN’s generalsekretær fikk i oppgave å gjennomgå FN’s arbeid for miljøspørsmål. Regjeringen har foreslått en omfattende plan for ettergivelse av gjeld u-land har til Norge. Planen har fått bred tilslutning i Stortinget, og har vakt internasjonal interesse.

Europa er i forandring. Regjeringen vil aktivt bruke de mulighetene Norges tilknytning til ulike europeiske organisasjoner gir for påvirkning, og for å trygge vårt lands interesser. EØS-avtalen, OSSE, Europarådet, Nordisk Råd, Baltisk Råd, Barentsrådet -, og det transatlantiske samarbeidet gjennom NATO og Partnerskap for fred gir til sammen en ramme for et aktivt engasjement for utformingen av framtida for våre nærområder og vår egen verdensdel.

Mange har en økende utrygghetsfølelse også ut fra forhold i vårt eget samfunn. Utviklingen med grov og brutal vold er skremmende – og uakseptabel. Situasjonen må møtes på bred basis. Det har med holdninger og normer å gjøre. Det har med politi og rettsvesen å gjøre. Derfor er det en sammenheng i Regjeringens politikk med økt vekt på familieverdier, bevisstgjøring om etiske normer bl.a. gjennom debatten omkring Verdikommisjonen, økte bevilgninger til politiet, og gjennomgang av ulike rettslige virkemidler.

Vi ser skremmende volds- og mobbetendenser i ungdomsmiljøer. Vi må i større grad påkalle foreldrenes ansvar. Vi må også våge å drøfte innvandrermiljøenes rolle i dette. Selv vil jeg ta initiativ til en direkte dialog med disse for å drøfte virkemidler for bedre integrering, og for å bekjempe vold.

Finansdebatten så langt har vært rolig. Spenningen omkring hvilket budsjett vi ville få, ble utløst ved den budsjettavtale vi fikk i stand mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre. Alle deltagende partier har gitt positive bidrag. Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre tok regjeringsansvar da Arbeiderpartiet frasa seg dette etter valget i fjor. Vi er beredt til fortsatt å utøve dette ansvaret – i en utfordrende og krevende tid.

Lagt inn 1. desember 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen