Statsminister Kjell Magne Bondevik

Kristendemokrati i Norden ved årtusenskiftet – profil, image og hovedoppgave

Kristendemokratisk kongress Smygehamn, Sverige, 7. - 8. august 1998 (med forbehold om endringer)

Kjære venner.

Det er et viktig tema dere har valgt for denne sekvensen. Årtusenskiftet nærmer seg. Det gir et gir et godt utgangspunkt for refleksjon og diskusjon. Vi trenger en fornyet gjennomtenkning av hva som er de viktige, de grunnleggende verdiene vi må ta vare på om vi skal videreutvikle et godt og varmt samfunn. Grunnleggende sett betyr det en fornyet og fordypet gjennomtenkning av de verdiene demokratiet skal brukes til å fremme. Som kristendemokrater har vi her en viktig oppgave.

For hvilket jubileum er det vi feirer ved årtusenskiftet? Utgangspunktet for tidsregningen i vår sivilisasjon er fødselen til Jesus Kristus fra Nasaret. Alle vil feire tusenårsskiftet, men mange er seg ikke bevisst at det vi også markerer er 2000-årsdagen for Kristi fødsel.

Slik er det også med de kristne ideers betydning for den europeiske sivilisasjon, de er fortsatt meget omfattende – og meget undervurdert. Det gjelder også de kristne ideers betydning for europeisk politikk.

Men, la meg begynne i en mindre alvorlig ende. Som dere vet, har det på folkemunne i mange år eksistert en vitsekrig mellom Norge og Sverige. Stikk imot tradisjonen skal jeg ikke fortelle historier som setter svensker i et komisk lys, men en historie som svensker gjerne forteller om oss nordmenn. Den lyder så her.

”En norrman var anstäld som kontorist på Volvo. Efter manga klagomål får han frågan:

- Hur sätter du egentligen in papperna i pärmarna?

-Jag sätter in dom efter det bibliska systemet, svarar norrmannen.

- Hur hittar man där?

-Sök och du kommer att finna.”

Jeg skal selvsagt være forsiktig med å trekke vidtrekkende slutninger på basis av en slik anekdote, men for nå å være alvorlig minner den meg i all enkelthet om at det i vår tid ikke er lettere å finne mønstre og holdepunkter som er felles for alle. Dette gjelder også grunnleggende politiske verdispørsmål. Men, historien sier meg også at det gis svar. Dessuten - å stille slike grunnleggende spørsmål, har sin egen verdi.

Et kristendemokratisk synspunkt

Som kristendemokrat tror jeg at demokratiet er den beste av alle mulige styringsformer. Men politikk dreier ikke bare om beslutningssystemer. Politikk er like mye et spørsmål om å ha et klart formål med det å styre: Hvilke grunnleggende verdier skal vi som mennesker og som samfunn slutte opp om - og hvilke politiske, økonomiske og sosiale strukturer er best egnet til å føre oss i ønsket retning?

Denne ideologiske diskusjonen har lenge vært fortrengt av striden mellom kapitalisme og sosialisme, en rivalisering om hvilket økonomisk system som mest effektivt kunne fremskaffe materielle goder. Denne materialistiske grunnholdningen ble tatt for gitt.

Nasjoner i øst og vest, nord og sør, hyller i dag markedsøkonomien, som gjennom globaliseringsprosessen synes å etablere seg som den nye økonomiske verdensorden.

I denne nye situasjonen ser vi imidlertid tydelig at vitenskap, teknologi og industri ikke kan gi oss alle svarene, slik mange "vitenskapelige sosialister" i Øst-Europa og mange kapitalister i Vest-Europa syntes å tro inntil 1989. Vi kan ikke se bort fra de klassiske etikk- og verdispørsmålene.

Det er mange grunner til at stadig flere nå innser dette. Mange har fått øynene opp for at en ubegrenset, materialistisk orientert økonomisk vekst må komme i konflikt med naturmiljøets behov. Andre er bekymret over den oppløsningen av sosiale nettverk som fulgte med industrialiseringen i øst og vest - fremmedgjøringen, destabiliseringen av familien som institusjon, menneskets ensomhet i mengden. Andre frykter at markedskreftene skal bli så sterke at de ødelegger vår kultur, at menneskene primært blir betraktet som produksjonsfaktorer og forbrukere som kan manipuleres i kommersiell hensikt. Atter andre er bekymret over tendensen til moralsk forfall, at klare og forpliktende forestillinger om rett og galt avløses av pragmatisk egeninteresse som ikke tar hensyn til konsekvensene for medmennesker. Når vi nå står foran en milepæl som et årtusenskifte, er det spesiell grunn til å stille slike langsiktige, grunnleggende verdispørsmål.

I januar i år nedsatte den nye norske regjeringen en Verdikommisjon for å stimulere til diskusjon om de etiske utfordringer vi møter som enkeltmennesker og samfunnsborgere. Initiativet har funnet bred gjenklang. Vi opplever i dag at folk flest er opptatt av disse tema. Bare for å nevne et par eksempler. Den norske forfatteren Jostein Gaarder har i flere år ligget på toppen av salgslistene verden over med ”Sofies Verden” og andre romaner som tar opp eksistensielle og filosofiske spørsmål. Over 1000 mennesker samlet seg til et møte i Oslo i vår, i det nystartede Forum for systemdebatt. 400 kom ikke inn. En slik interesse for politikkens verdigrunnlag har vi ikke opplevd på lenge. I skoleklasser og bedrifter arrangeres verdidebatter eller etableres lokale ”verdi-kommisjoner”.

Utgangspunktet for regjeringens verdidebatt er selvfølgelig at politikk og verdier henger uløselig sammen. Politiske valg vil alltid være verdivalg.

Når det har blitt slik interesse rundt den norsk Verdikommisjonen, tror jeg det skyldes at stadig flere stiller slike spørsmål. Det er en utbredt “materialisme-trøtthet”. Det er ikke uttrykk for noen svartmaling av virkeligheten. Vi lever i et godt samfunn med mange kvaliteter. Det finnes imidlertid skyggesider og de må vi ta på alvor. Det er grunn til bekymring over tegn til moralsk og verdimessig forvitring i samfunnet. Jeg tror det er bred enighet, på tvers av politiske skillelinjer og ulike livssyn, om at det er behov for en verdimessig og moralsk mobilisering for å snu slike negative utviklingstrekk.

Hovedmålet med Verdikommisjonen er nettopp å bidra til en bred mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier. Samtalen om verdier må reises i familiene, i skolen, på arbeidsplassene, i mediaredaksjonene, i forskningsfora, i kirkene og i andre tros- og livssyns-samfunn. Denne mobiliseringen skal søke å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati. Følgelig er selve prosessen rundt kommisjonens arbeid minst like viktig som de skriftlige rapporter m.v. som den utarbeider.

Verdikommisjonens oppgave er ikke å gi noen endelig, teoretisk avklaring av verdibegrepet eller en autorativ opplisting og rangering av ulike verdier. Verdikommisjonen skal heller ikke gi svar på vegne av alle eller debattere på vegne av folket. Det er heller ikke slik at verdidebatten vil fremme intoleranse. Toleranse står ikke i strid med det å ha egne, klare oppfatninger. Vi mener at den som selv har gjennomtenkte holdninger best vil kunne forstå og respektere andre som har det. Våre samfunn er de siste tiårene blitt mer flerkulturelle gjennom økt innvandring og internasjonalisering. Dette stiller nye og store krav til vår vilje til åpenhet, dialog, respekt og integrasjon. Hvis vi klarer dette, kan møtet med andre kulturer og livssyn bli en berikelse, samtidig som det bevisstgjør, og ikke svekker, verdiene i vår egen kulturarv.

Tanken bak Verdikommisjonen har vakt interesse internasjonalt. Fra flere land har vi fått spørsmål om informasjon om prosjektet. Den internasjonale kristendemokratiske Union vil dessuten også ta opp temaet på et eget møte i Oslo i høst.

Et forsvar for menneskets liv og verdighet

En verdidebatt er i seg selv positivt. Lykkes vi i å få til en slik bred debatt har vi oppnådd mye. Som kristendemokrater og politikere må vi imidlertid ville mer enn det. Hvilke verdier er det vi ønsker å fremme å bidra med i debatten? Hva skal være vårt utgangspunkt; vår profil og hovedoppgave ?

I vår søken etter verdier for det neste århundre vil det være klokt å ta et tilbakeblikk og se hva vi kan lære av egne erfaringer, av Europas egen historie. Europa har bidratt med to verdenskriger og med konkurrerende politiske ideologier som ble viktige referanserammer for land og politikere over hele verden. Europa har gitt opphav til totalitære ideologier og politiske systemer som har forårsaket noen av de verste menneskeskapte tragediene i verdenshistorien - der millioner av jøder ble likvidert i Nazi-Tysklands utryddelsesleire og atter andre millioner døde i konsentrasjonsleire i Sovjetunionen.

På bakgrunn av disse kjensgjerningene kan vi vende tilbake til det grunnleggende spørsmålet: Hvilke basisverdier må holdes i hevd og respekteres for at Europa skal unngå en gjentakelse av de tragediene det har vært ansvarlig for i det århundret som nå går mot slutten?

Jeg tror det mest avgjørende spørsmålet dreier seg om vårt menneskesyn: "Til grunn for ethvert styringssystem ligger en dominerende forestilling om menneskets natur og meningen med menneskets eksistens. Ofte er denne forestillingen implisitt snarere enn eksplisitt. Men selv om den ikke er eksplisitt, er den alltid fundamental" (Frank H. Hallowell).

Ut fra et kristent menneskesyn er alle mennesker like verdifulle uansett rase, kjønn, alder, kulturbakgrunn, religion, sivilstatus og yrke. Den mest grunnleggende verdien er retten til liv, og denne gjelder for alle. I en verden av nød og urett må vi handle i samsvar med de grunnleggende prinsippene om retten til liv og likeverd for alle mennesker.

Et slikt menneskesyn gir ikke rom for rasisme. På dette punktet bærer Europa på en dyster, århundrelang arv. Nazismens og fascismens nederlag i Europa var en seier i kampen for menneskeverdet. Det samme var kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa for ti år siden. Dette betydde slutten for et politisk system som var basert på den forutsetning at klassekampen, slik partiet definerte den, gikk foran sannheten og enkeltmenneskets verdighet.

For øvrig var immigranter fra Europa arkitekter for apartheidsystemet i Sør-Afrika, et system som definerte svarte mennesker som mindreverdige og nektet dem de samme rettigheter som hvite. Dette var nok et overgrep mot menneskeverdet og likeverdet.

Kampen for menneskeverd, likeverd og menneskerettigheter har vunnet fram mange steder. Men fortsatt gjenstår mye. Det er nok å nevne land som Iran, Irak, Libya, Burma, Nigeria m.fl.

Den ideologiske diskusjonen om menneskesyn og menneskeverd er sentral. En rekke grunnleggende debatter kretser rundt disse spørsmålene:

• Abortdebatten - er menneskefosteret, det ufødte barnet i mors liv, bare en celleklump og en del av morens kropp, eller er det et selvstendig liv som har krav på beskyttelse?
• Debatten om aktiv dødshjelp - bør leger alltid beskytte liv, eller bør pasienter og pårørende ha rett til å be legen avslutte et liv av en eller annen årsak?
• Dødsstraffdebatten - bør stater som respekterer menneskelivet holde fast ved dødsstraffen i sin rettspleie?
• Debattene om fremmedfrykt, rasisme, bruk av vold og våpen, seksuelt misbruk av barn - alt dette har med vårt syn på menneskeverd og likeverd å gjøre.
• Debatten om hvordan vi fremmer respekt for menneskerettigheter og demokrati.

For oss som kristendemokrater må det være en overordnet oppgave å forsvare menneskeverdet, å bidra til å gjøre nye generasjoner kjent med historiske ugjerninger og å lære de unge en dyp respekt for menneskets liv og verdighet.

Kampen for menneskeverd og menneskerettigheter må være en viktig del av den politiske profil for kristendemokrater.

Gjenreising av familien

I sin velkjente bok "Foundations of Social Theory" (1990) presenterer den amerikanske sosiologen James C. Coleman en urovekkende og provoserende analyse av familieinstitusjonens rolle i dagens samfunn: "Familien er ikke lenger i stand til, og dens medlemmer har heller ikke noen sterk interesse av, å påta seg et overordnet og langsiktig ansvar for medlemmene. Det offentlige har overtatt omsorgsfunksjonen for mange personer. Dette betyr at ansvaret for og myndigheten over barn er forskjøvet fra foreldrene til representanter for det offentlige. Men barns psykologiske og sosiale utvikling er avhengig av at voksne gir dem personlig omsorg og oppmerksomhet, ikke som offentlige myndighetspersoner, men som mennesker (som for eksempel foreldre eller andre familiemedlemmer). Barn blir altså i stadig større grad fratatt foreldrenes omsorg og oppmerksomhet, uten at tapet oppveies fra annet hold. Representanter for det offentlige, enten det er barnehageansatte, førskolelærere, rådgivere eller annet skolepersonell, kan ikke gi individuell omsorg fordi de har for mange barn å føre tilsyn med."

Coleman slår fast at "ingen stat har lyktes i å erstatte foreldre med offentlige personer når det gjelder å gi omsorg og oppmerksomhet." På bakgrunn av dette spør han om sosialpolitikken burde prøve å gjenskape de betingelsene som forsterker foreldrenes naturlige interesse og ansvar for egne barn. I så fall måtte vi snu om på en del individualiserende og rasjonaliserende tendenser i samfunnet, og utsiktene for dette synes små. Men hvis ikke noe blir gjort, vil stadig flere barn lide under omsorgssvikt og manglende oppmerksomhet.

Familiepolitikken som føres i mange land kan påvirke foreldrenes holdninger i helt andre retninger enn det som var meningen. Den generelle tendensen i Europa er at ansvaret for daglig omsorg og oppdragelse av små barn overføres fra foreldre til offentlige institusjoner. Hvis vi mener at hovedansvaret for små barn skal ligge hos foreldrene, må vi begynne å diskutere hvordan vi skal forsvare dette prinsippet og gi foreldre bedre muligheter til å ta påta seg sitt ansvaret.

Som Coleman antyder, må vi utfordre de individualiserende tendensene i samfunnet - forestillingen om at personlig velferd og individuell "selvrealisering" er viktigere enn gode fellesskap. Prisen for slik individualisme er økt usikkerhet og mistro voksne imellom. Men den høyeste prisen betales av barna, som er de mest forsvarsløse medlemmene av familien.

En viktig faktor som kommer i tillegg til den destruktive individualismen, er vekstideologien og forbrukermentaliteten, det vil si forestillingen om at teknologisk utvikling og materiell velstand er viktigere enn vern om tradisjonelle menneskelige verdier og kvaliteter, for eksempel en stabil familieinstitusjon.

Det er sterke ideologier som truer familien i dagens samfunn, men deres makt er ikke absolutt. De støter sammen med tradisjonelle familieverdier som fortsatt holdes i hevd, og som det nå blåses nytt liv i etter som flere blir klar over omkostningene ved å overse familiens betydning.

Det er ikke lett å snu de trendene som svekker familiens posisjon, men politikere i mange europeiske land føler at tiden nå er inne for en ny giv for familien. Europeiske kristendemokrater og nytenkende sosialdemokrater som Storbritannias statsminister Tony Blair, oppfordrer nå til gjenreising av "familieverdiene". For å lykkes i dette trenger vi en ideologisk bevisstgjøring og en justering av de økonomiske virkemidlene som i dag gjør det svært dyrt for foreldre å ta ansvar for oppdragelsen av egne barn.

I Norge har min regjering nylig foreslått en famliepolitisk reform som tar sikte på å gjøre det mulig å kombinere familie og yrkesliv på en mer harmonisk måte. Foreldre som velger å være hjemme med barna i mer enn ett år, får i dag ingen økonomisk støtte. Dette gjør det svært dyrt for foreldre å passe ett- og toåringene sine selv. Mange småbarnsforeldre opplever stadig at de har for lite tid til å være sammen med barna. Siden vi vet at de første årene i livet har svært mye å si for personlighetsutviklingen, er det en viktig målsetning å gi foreldre bedre muligheter for å kombinere egen karriere med omsorg for små barn.

Hovedpoenget med den nye familiepolitiske reformen i Norge er at foreldre som blir hjemme for å passe egne småbarn, vil motta en månedlig kontantutbetaling tilsvarende støtten som staten ellers ville gitt til barnehagen hvis barna hadde hatt plass der. Reformen er beregnet på ett- og toåringer, (det første året gis støtte i form av fødselspenger eller betalt permisjon). Foreldre vil ha valget mellom å bli hjemme med barna selv eller å benytte en eller annen form for hjelp, enten fra dagmamma, naboer eller slektninger. De kan også velge å kombinere barnehageplass med egen omsorg. Denne reformen vil gi foreldre større frihet til å velge den beste samlede løsningen for barna og for familien sett under ett. Det er på tide å mobilisere og stå sammen for å styrke familien som institusjon og å forsvare familieverdiene. Jeg ser på dette som en god investering for fremtiden, fordi barna er vår fremtid. Dette er en viktig krisstendemokratisk kampsak.

Det sivile samfunn

Slik jeg ser det, er demokratiet ikke bare avhengig av forholdet mellom stat og individ. På nivået mellom borger og stat finner vi det sivile samfunn, som har en avgjørende rolle i å verne om den personlige frihet og oppmuntre til sosialt engasjement og ansvar.

Røttene til det sivile samfunn kan spores tilbake til Bibelen - Det gamle og Det nye testamentet - og Koranen. Alle de tre monoteistiske religionene - kristendommen, islam og judaismen - understreker betydningen av å gjøre det gode, tjene andre og ta ansvar for fellesskapet. Folks vilje til å hjelpe de undertrykte og utestengte er en målestokk på deres respekt for menneskeverdet og på kvaliteten i en kultur.

I moderne språkbruk omfatter begrepet "det sivile samfunn" - i motsetning til staten - vanligvis alle frivillige sosiale relasjoner, institusjoner og organisasjoner som ikke hører inn under statens organisatoriske system. I liberal og marxistisk språkbruk omfatter det ofte også økonomiske relasjoner. Jeg tror det er nødvendig å skille mellom det sivile samfunn og markedet, mellom kultur og økonomi - og ikke bare ut fra teoretiske betraktninger. De nordiske landene, med sine rike tradisjoner for folkelige bevegelser, har gjort historiske erfaringer som er like viktige i denne sammenheng. De nordiske velferdssamfunnene kunne ikke ha oppstått uten kreativiteten, de sosiale nyskapningene og den folkelige mobiliseringen for kulturelle aktiviteter og sosialt ansvar som autonome, ikke-statlige organisasjoner har stått for.

Selv om private selskaper kan bidra til aktiviteter i det sivile samfunn, har markedet og det sivile samfunn hver sin logikk. Markedets kjerneverdi kan sies å være profitt. Det sivile samfunns nøkkelverdier er annerledes. De er like mangfoldige som det sivile samfunn selv, men er ofte sentrert om fellesskapsverdier som samhold og solidaritet. Kort fortalt har det sivile samfunn to hovedfunksjoner som bidragsyter til demokratiet:

• Den positive funksjonen er å fremme solidaritet, fellesskapsverdier og en samfunnsånd som stimulerer borgerne til å samarbeide frivillig for å nå sosiale mål.
• Den "negative" funksjonen er å være "vakthund" i forhold til staten, å gjøre staten mer ansvarlig og å motvirke enhver tilbøyelighet fra statens side til å monopolisere beslutningstakingen på en autoritær måte.

En grunnleggende svakhet ved det kommunistiske systemet som dominerte Øst-Europa inntil for ti år siden, var en autoritær stat som hindret utviklingen av et aktivt og fritt sivilt samfunn - med dets dynamiske pluralisme av frie religiøse, kulturelle, sosiale og politiske organisasjoner og institusjoner. Denne grunnleggende feilen bidro ganske sikkert til stagnasjonen i den sosiale utviklingen og til kommunismens sammenbrudd.

Som kristendemokrater må vi legge vinn på å skape en kultur som fremmer både personlig og privat initiativ og offentlig ansvarlighet. Det er den dynamiske kombinasjonen av disse kreftene som får samfunnet til å utvikle seg i riktig retning. Jeg tror at et aktivt og fritt sivilt samfunn er en forutsetning for et sunt og stabilt demokrati.

En visjon for Europa

Jeg har i dette innlegget i hovedsak konsentrert meg om grunnleggende verdier som vi som kristendemokrater bør fremme, og ikke gått særlig inn på internasjonale spørsmål som fred, menneskerettigheter og bekjempelse av fattigdom. For meg er det en helt sentral del av det å være kristendemokrat. Vi tilhører en global verdensomspennende bevegelse, og har et globalt ansvar.

I dag befinner Europa seg i en utfordrende og vanskelig omformingsperiode. Spørsmålet er om vi har en virkelig visjon for Europa, en visjon for det gode samfunnet vi gjerne vil tilby våre barn og barnebarn. Dypest sett er dette et spørsmål om å velge hvilke verdier som skal være toneangivende i fremtidens samfunn i vår del av verden. En visjon for Europa må ikke bare fokusere på de institusjonelle strukturene for samarbeid mellom europeiske stater. En visjon for fremtiden må også fokusere på de verdiene vårt samfunn skal hvile på, og på tiltak for å realisere disse verdiene. Dette innebærer utfordringer som å:

• hegne om menneskeverdet og individets frihet,
• styrke fellesskapsverdiene, særlig familien og det sivile samfunn,
• trygge freden, demokratiet og menneskerettighetene,
• utvikle en økologisk bærekraftig økonomi og velferd for alle, og
• styrke Europas bidrag til å løse de globale problemene.

En visjon for Europa må ikke være selvsentrert og bare fokusere på integrasjonen innad i Europa, men må også skissere hvilken rolle Europa skal spille i global sammenheng. Og det må være en visjon som favner om hele Europa.

Jeg møter ofte folk som ikke lenger tror at det nytter å påvirke, at det ikke lenger nytter å engasjere seg politisk. De tror ikke at vi kan endre samfunnsutviklingen. Vi har kommet inn på et galt spor dersom vi sier at det ikke nytter lenger. Vi må være realister, men samtidig idealister med håp og visjoner.

William Wilberforce er et eksempel på det. Han står den dag i dag som et stort forbilde for alle som ønsker å forandre lover som truer menneskeverdet.

Wilberforce var 21 år gammel da han ble innvalgt i det britiske parlamentet i 1780. Noen år senere ble han grepet av John Wesleys vekkelse. 28 år gammel skrev han i dagboken sin:

«God Almighty has set before me two great objects, the Suppresion of the Slave Trade and the reformation of manners.»

Med denne setningen utfordret han selve grunnvollen i det britiske imperium. Økonomien i kolonimakten hvilte på kjøp og salg og utnyttelse av millioner av slaver som arbeidskraft. Wilberforce, som så slaveriet som et opprør mot Jesu prinsipper, bestemte seg for å vie sitt liv til kampen mot slaveriet. Hans syn var enkelt : Også en svart afrikaner er et menneske, ja, en likeverdig bror! Dette standpunkt ble betraktet som håpløst og latterlig av datidens intelligensia, som fastslo hva som var politisk korrekt.

Wilberforce ga seg aldri. På tross av hånlatteren fikk han stadig flere sympatisører. Etter 46 års kamp opplevde han å se kampen kronet med seier. Den 23. juli 1833 ble loven om opphevelse av slaveriet i det britiske imperium behandlet for annen gang i Underhuset - loven var endelig vedtatt. Wilberforce, som var svekket av sykdom, fikk dokumentet presentert på sykesengen og døde tre dager senere. Fra å være en original og latterlig figur som talte mot det politisk korrekte og ble sett ned på, var han plutselig blitt en av de mest respekterte og elskede ledere i Europa. Han stod for et av de største vendepunktene i historien, fordi han kjempet for det som var rett - uavhengig av hva mennesker tenkte om ham.

William Wilberforce kan stå som en kilde til inspirasjon for oss alle. Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 10. august 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen