Med forbehold om endringer

Tale av Statsminister Kjell Magne Bondevik

Musikk, kultur og samfunn

Clarion Royal Christiania Hotel , Oslo, 20. januar 1998

Gode kongressdeltakere - kulturbærere.

La meg først få uttrykke glede over å få være til stede på kongressen. Det er sentrale tema dere tar opp på konferansen: Musikk, kultur og samfunn.

Ser vi på ulike kulturer verden rundt, springer det en straks i øynene hvilken dominerende plass musikk og sang har i nærmest alle kulturer.

Ikke minst i vår egen kultur, den vesterlandske, er musikken framtredende. Ved alle livets milepæler er musikken med, ved høytidlige anledninger, ved festdager, i møte med sorg, ved de forskjelligste markeringer. På nær sagt alle plan i samfunnet, fra det private til det offisielle.

Vi søker til musikken, vi er glade i musikken, vi trenger musikken fordi den gir styrke, glede, samhold.

Vi kjenner vel det varmer når vi ser tindrende barnøyne stråle av glede når de fremfører for eksempel ”Ro, ro til fiskeskjær” eller ”Min båt er så liten og havet så stort”. Det er som vi ser dem hoppe og danse av glede over egen prestasjon.

La meg her få gjengi et sitat av den verdenskjente polsk-amerikanske dirigenten Leopold Stokowsky (1882-1977) som sier:

"Musikken er et universelt språk. Den taler til enhver og er en gave fra fødselen. Musikk er poesi uttrykt i toner istedenfor ord.

Men musikken er ikke bare universell som språk. Den er også universell i sitt uttrykk. Den kan være en barnesang, en soldatvise, en nasjonaldans, en enkel folkevise - musikkens uttrykksevne er uten grenser.

Musikk er den høyeste kunstens uttrykk og en av alle de krefter i universet som inspirerer oss. Den er det mest intime og mest direkte av alle språk."

Vi forstår alle hva Stokowsky her ønsker å si. Musikken er til stede overalt hvor følelser skal komme til uttrykk. Musikken har evne til å si det uutsigelige. Det være seg i glede, i sorg, i kirken, i teatret, til fest, til dans, til framføring av tekst. Vi har en flora av musikk tilpasset de fleste formål.

Med julen nylig overstått er det naturlig å tenke på oratoriene og julesangene. Et blikk på avisannonsene før jul viste hvor bredt publikum f.eks. Bachs Juleoratorium og Händels Messias etter hvert har fått.

Rikskonsertenes virksomhet overfor barn og unge og de lokale musikk og kulturskoler kan være noe av forklaringen bak den store interessen. De har skapt en forståelse for musikk i alle former.

Rikskonsertene markerer nå 30 års virke. Skolekonsertvirksomheten er omfattende. Det ble i 1996 gjennomført 30 skolekonserter hver eneste av skoleårets 190 dager. Regjeringen fikk flertall for å bevilge 1,5 mill kroner ekstra til rikskonsertene. Vi ønsket at 6 åringene som omfattes av skolekonsertordningen skulle få tilbud om konserter på lik linje med øvrige elever i skolen. De får nå tilbud om to konserter i året.

Musikk og kulturskolene har vi også arbeidet fram. 19. juni 1997 gjorde Stortinget vedtak som forplikter kommunene til å ha et musikk – kulturskoletilbud alene eller i samarbeid med andre kommuner. Vedtaket trer i kraft 1.juli 1998. Jeg sier endelig.

Og Regjeringen fikk flertall for å øke rammen til kommunene med 10 mill for å delfinansiere tilbudet.

Opprettelsen av kommunale musikkskoler har utgangspunkt i lokal musikkinteresse og kommunalt engasjement.

Den første kommunale musikkskolen ble etablert i 1961 i Stavanger. Siden da har tallet på musikkskoler økt, men fikk ikke skikkelig fart før i begynnelsen av 1980-årene. Dette hadde klar sammenheng med at det ble innført statsstøtte i 1984. Det ga en tryggere tilværelse for de eksisterende skolene, og stimulerte videre utbygging. I 1997 er antall musikkskoler økt til 357. (Jeg må her få være så personlig å uttrykke glede over denne utvikling på bakgrunn av at jeg selv tok opp statsstøtteforslaget gjennom en interpellasjon i Stortinget.)

Musikkskolene har siden starten vært i stadig utvikling både når det gjelder form, innhold og omfang. En del musikkskoler har utvidet sin aktivitet til også å omfatte andre kunst- og kulturuttrykk som bilde, dans og drama.

”Å opptre for andre er å utlevere seg selv,” er det sagt. Å opptre for andre er en aktivitet som utvikler personligheten og styrker selvbildet når det skjer i en riktig tilrettelagt og trygg situasjon.

Utvidelsen av aktivitetstilbudet har ført til at musikkskoler har skiftet navn til musikk- og kulturskoler.

Utfordringen nå er å utvikle det faglige innholdet i skolene. Jeg vet at musikk og kulturskolene også vil berike undervisningstilbudet i grunnskolen.

I de senere år er det utviklet et nært og godt samarbeid mellom musikk- og kulturskolene og grunnskolen, inkludert skolefritidsordningen og fritidskulturlivet.

Det ligger godt til rette for å videreutvikle det samarbeidet som allerede er etablert.

Musikk og kulturskolene kan i samarbeid med frivillige organisasjoner legge til rette for et yrende kulturliv i hele Norge inn i det neste årtusen.

Musikken kobles ofte til andre kunstarter. Slik var musikken en selvfølgelig del av eldre tiders teater.

Musikken til de greske tragedier er gått tapt, men gjennom forsøk på å rekonstruere en totalopplevelse av disse tragediene kom et nytt musikkbarn til verden i Italia på 1600-tallet: Operaen.

Gjennom en lang utvikling er denne genren optimistisk i live, og vi ønsker den et fortsatt liv. Et eksempel på det: Regjeringen går inn for bygging av et nytt operahus på Vestbanen.

Dette representerer en stort løft, og en klar prioritering av musikklivet. En nasjonal norsk opera er et kraftsentrum i vårt musikkliv med ringvirkninger ut over hele landet via profesjonelle utøvere og medarbeidere på alle plan, med plikten til å drive riksopera som et viktig element.

Det er også interessant å konstatere at musikken er den kunstart som engasjerer alle i vårt samfunn, fra de yngste til de eldste. Kor, korps og band. Klassisk og rock.

I prosessen som gjør barn til voksne er musikken sannsynligvis det viktigste felt for opprør i forsøket på å bygge opp en egen identitet. Musikken blir til noe helt vesentlig for profileringen av personligheten.

Store grupper av befolkningen er aktive utøvere av musikk, som amatører eller som profesjonelle. Det er gledelig. Vi ønsker et samfunn der alle kan delta i kulturlivet.

Likevel er ikke verden slik. Alle har ikke den samme adgang til kulturgodene. Årsaken kan være manglende tilgjengelighet eller sviktende praktisk tilrettelegging. Ofte skyldes det rett og slett uforstand og forglemmelser hos oss med ansvar for å påse at ingen stenges ute. Vi ønsker det ikke slik. Her må vi alle ta et ansvar og vi må gjøre oss selv bevisste at det er noen som trenger assistanse i hverdagen for å nå fram til det de fleste av oss tar for gitt.

Temaet for den etterfølgende debatt er "Kulturen møter makten". Jeg vet ikke hvilke problemstillinger som skal drøftes. La meg bare minne om at de mennesker jeg nettopp har omtalt, de funksjonshemmede, så langt fra representerer noen maktfaktor i samfunnet.

Jeg har med glede registrert at musikk bryter murer eller barrierer mellom mennesker.

Vi har gjennom Dissimilies fått erfare hvilke ressurser som ligger gjemt i mennesket. Med sitt glade engasjement og sin livsutfoldelse skaper de kontakt mellom mennesker, også ut over landets grenser.

Kulturtilbudene skal i hele sin bredde være for alle. Barn og unge må føres inn i vår kultur på en måte som gjør dem trygge og kulturelt sikre i det som er deres kulturelle arv. Det er barna som skal forme morgendagens samfunn. Skal de makte den oppgaven, må de ha et ståsted som gjør dem sikre i sin gjerning.

Hva slags samfunn vi får, er avhengig av hvilke tradisjoner og verdier vi i dag overlater våre barn.

Også i et flerkulturelt perspektiv er dette viktig. Nye kunst og kulturytringer er i dag til stede i det norske samfunn. Det bringer verdifulle impulser inn i vår tradisjonelle norske kultur.

Skal dette møtet med nye kulturer bli positivt, er det viktig at vi alle er oss bevisste hva vi, i vår norske tradisjon, står for, hva vi tror på og hva vi anser for umistelig. Skal kulturen være det fundament vi vil at samfunnet skal hvile på, må den bygge på idealer og verdier vi kan identifisere oss med og anser som våre. Slik skal kulturen generelt, og musikken spesielt, utvikles i spenningen mellom tradisjon og fornyelse.

Lykke til.

Lagt inn 20. januar 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen