Statsminister Kjell Magne Bondevik

Politikk og verdier

Tale i Executive Club, Stockholm 25. mars 1998

Annabel Belfrage, mine damer og herrer,

Det er en glede for meg å kunne begynne denne andre dagen av mitt besøk i Stockholm med en frokost i Executive Clubs regi. I går hadde jeg gleden av å treffe mitt gode vertskap, statsminister Gøran Persson, til politiske samtaler og samvær. Senere i dag ser jeg fram til å møte andre fremtredende representanter for svensk politikk. En lunsj med det svenske kongeparet vil være et avsluttende høydepunkt på et givende døgn i Sverige.

Innbydelsen fra Executive Club var kjærkommen fordi den gir meg anledning til å engasjere det brede og viktige forum dere representerer, til det som forhåpentligvis kan bli en dialog om spørsmål som står sentralt i den politiske debatten i Norge så vel som i Sverige – en dialog om politikk og verdier.

Svært få hadde før valget i Norge i fjor høst tro på at landet ville få en ny en sentrumsregjering. Tanken ble betegnet som en umulighet og et ”luftslott”. Men den er nå en realitet. Med dette er en langvarig Arbeiderparti-makt-dominans brutt. Vi har vist at andre enn Arbeiderpartiet vil, og kan, styre Norge. Sentrum utgjør et tredje tyngdepunkt i norsk politikk. Regjeringen er blokk-uavhengig og vil søke samarbeid med alle partier i Stortinget. Vi er oss bevisst vår mindretallsposisjon og de utfordringer det medfører. Vi har imidlertid langt på vei klart å sette en ny politisk dagsorden, noe debatten om bl.a. verdikommisjonen og familiepolitikken viser. Vi har fått en engasjert og spennende debatt om disse spørsmålene i Norge, og det gleder meg at temaet har vakt interesse også her i Sverige og i Danmark.

La meg begynne i en mindre alvorlig ende. Som dere vet, har det på folkemunne i mange år eksistert en vitsekrig mellom Norge og Sverige. Stikk imot tradisjonen skal jeg ikke fortelle historier som setter svensker i et komisk lys, men en historie som svensker gjerne forteller om oss nordmenn. Den lyder så her.

”En norrman var anstäld som kontorist på Volvo. Efter manga klagomål får han frågan:

• Hur sätter du egentligen in papperna i pärmarna?
• Jag sätter in dom efter det bibliska systemet, svarar norrmannen.

· Hur hittar man där?

· Sök och du kommer att finna.”

Jeg skal selvsagt være forsiktig med å trekke vidtrekkende slutninger på basis av en slik anekdote, men for nå å være alvorlig minner den meg i all enkelthet om at det i vår tid ikke er lettere å finne mønstre og holdepunkter som er felles for alle. Dette gjelder også grunnleggende politiske verdispørsmål. Men, historien sier meg også at det gis svar. Dessuten - å stille slike grunnleggende spørsmål, har sin egen verdi. Eller som (den svenske dikteren) Karin Boye har sagt: ”Nog finns det mål och mening i vår färd – men det er vägen, som er mödan värd”.

I januar i år nedsatte den nye norske regjeringen en Verdikommisjon for å stimulere til diskusjon om de etiske utfordringer vi møter som enkeltmennesker og samfunnsborgere. Initiativet har funnet bred gjenklang. Vi opplever i dag at folk flest er opptatt av disse tema. Bare for å nevne et par eksempler. Den norske forfatteren Jostein Gaarder har i flere år ligget på toppen av salgslistene verden over med ”Sofies Verden” og andre romaner som tar opp eksistensielle og filosofiske spørsmål. For en uke siden samlet over 1000 mennesker seg til et møte i Oslo i det nystartede Forum for systemdebatt. 400 kom ikke inn. En slik interesse for politikkens verdigrunnlag har vi ikke opplevd på lenge.

Utgangspunktet for regjeringens verdidebatt er selvfølgelig at politikk og verdier henger uløselig sammen. Politiske valg vil alltid være verdivalg. Begrepet verdi er mest kjent fra økonomien, men det har lenge vært brukt også om immaterielle verdier. Det vil si forhold som er viktige for at vi kan ha gode mellommenneskelige relasjoner, som vi ønsker å bygge vårt liv og samfunn på og som gir livet kvalitet og mening.

Når vi nå står foran en milepæl som et årtusenskifte, er det spesiell grunn til å stille enkelte langsiktige, grunnleggende verdispørsmål: Er dagens Europa i ferd med å bli for sterkt preget av en ensidig materialistisk kultur, der ”tingene” kommer foran ”menneskene” og der et stressende jag etter økonomiske verdier kommer foran en søken etter de verdier som kan gi oss et godt liv og et godt samfunn? Er vi i ferd med å miste noe verdifullt på veien i vår streben etter økonomisk vekst og velstand?

Når det har blitt slik interesse rundt den norsk Verdikommisjonen, tror jeg det skyldes at stadig flere stiller slike spørsmål. Det er en utbredt “materialisme-trøtthet”. Slike spørsmål er ikke uttrykk for noen svartmaling av virkeligheten. La meg understreke at vi lever i et godt samfunn med mange kvaliteter. Det finnes imidlertid skyggesider og det er grunn til bekymring over tegn til moralsk og verdimessig forvitring i samfunnet. Det medvirker til problemer som har både en rent menneskelig og en økonomisk side. Jeg kan nevne forhold som økende ensomhet blant folk, tendenser til oppløsning av nærmiljø og familiefellesskap, økende voldsbruk, herunder mobbing og seksuelle mishandling og tendenser til en “grådighetskultur” innen økonomi og næringsliv med skatteunndragelser og svart økonomi. Jeg tror det er bred enighet, på tvers av politiske skillelinjer og ulike livssyn, om at det er behov for en verdimessig og moralsk mobilisering for å snu slike negative utviklingstrekk.

Skal vi få til en slik mobilisering er det ikke tilstrekkelig at politikerne fører denne debatten for folket. Det er folket som må gjøre denne debatten så høylydt at politikerne må lytte – og delta. Samtalen om verdier må reises i familiene, i skolen, på arbeidsplassene, i mediaredaksjonene, i forskningsfora, i kirkene og i andre tros- og livssyns-samfunn.

Hovedmålet med Verdikommisjonen er nettopp å bidra til en bred mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier. Denne mobiliseringen skal søke å motvirke likegyldighet og fremme personlig ansvar, deltagelse og demokrati.

Følgelig er selve prosessen rundt kommisjonens arbeid minst like viktig som de skriftlige rapporter m.v. som den utarbeider. Kommisjonen skal stimulere samfunnets forskjellige institusjoner til selv å identifisere de verdimessige og samfunnsetiske utfordringer de står overfor og finne svar på dem. Slik kan de ulike miljøer og institusjoner selv få et “eierforhold” til arbeidet og ta et større ansvar for oppfølgingen etter at kommisjonens arbeid er fullført.

Vi ønsker å få større fokus på betydningen av det sivile samfunn, dvs de mange institusjoner og fellesskap som finnes på nivået mellom staten og det enkelte individ. La meg nevne familien, nærmiljøet, kirken, skolen, bedriften, det frivillige foreningslivet, lokalsamfunnet, osv. Deres betydning er ofte blitt undervurdert både i sosialistisk og liberalistisk ideologi, som har vært sterkt opptatt av forholdet mellom staten og individet. Men det er ikke minst i de mellomliggende fellesskap vi formes som mennesker. Det er derfor ikke tilstrekkelig bare å rette søkelyset mot individets moral og offentlig moral.

Beslutningene om hvordan samfunnet skal organiseres, legger viktige premisser for enkeltmenneskenes, familienes, organisasjonenes og bedriftenes atferd, deres mulighet til å ta ansvar og initiativ – deres makt og avmakt, ja deres mulighet til å lykkes. Dette er viktig, men et godt samfunn krever også noe av det enkelte menneske. Enten vi snakker om samfunnet, bedriften eller familien, så er styrken i fellesskapets lenke avhengig av at ingen ledd brister. Det må være lov å stille krav. Deltakerne må ville fellesskapets vel, og ha karakterstyrke nok til å ta ansvar og følge spillereglene.

Hva håper jeg kan komme ut av Verdikommisjonens arbeid i de tre årene den skal virke? Det viktigste med Verdikommisjonen er at den skal stimulere til å få satt de ulike verdispørsmålene på den private så vel som den politiske dagsorden.

Verdikommisjonen skal også utfordre offentlige myndigheter, næringslivet og ulike deler av det sivile samfunn og bidra til en avklaring av hva som er den enkeltes og hva som er det offentliges ansvar. Ikke alle spørsmål skal politiseres og gjøres til gjenstand for statlig regulering.

Verdikommisjonen er blitt møtt med kritikk om at det umulig kan komme noe konkret ut av dette arbeidet. Jeg vil imøtegå en slik innvending. Det er mange forhold og spørsmål som ikke har med vedtak eller bevilgninger å gjøre. Det er verdifullt i seg selv å diskutere disse spørsmålene.

En annen innvending har vært at dette vil bli et eksempel på en norsk bedehus-versjon av det amerikanske “moral majority”. Til dette er å si at vi selvfølgelig ønsker økt oppmerksomhet om de kristne fellesverdier som er en del av vår europeiske kulturarv, men Verdikommisjonens oppgave er ikke å gi noen endelig, teoretisk avklaring av verdibegrepet eller en autorativ opplisting og rangering av ulike verdier. Verdikommisjonen skal heller ikke gi svar på vegne av alle eller debattere på vegne av folket. Det er ikke slik at verdidebatten vil fremme intoleranse. Bevissthet om egne verdier fordrer tvertom vilje til dialog med mennesker med andre ståsteder. Toleranse står ikke i strid med det å ha egne, klare oppfatninger. Vi mener at den som selv har gjennomtenkte holdninger best vil kunne forstå og respektere andre som har det.

Våre samfunn er de siste tiårene blitt mer flerkulturelle gjennom økt innvandring og internasjonalisering. Dette stiller nye og store krav til vår vilje til åpenhet, dialog, respekt og integrasjon. Hvis vi klarer dette, kan møtet med andre kulturer og livssyn bli en berikelse, samtidig som det bevisstgjør, og ikke svekker, verdiene i vår egen kulturarv.

Utvikling og menneskerettigheter

Et annet tema som har med verdier, politikk og også næringsliv å gjøre, er utviklings- og menneskerettighetsspørsmål. Gjennom vårt århundre har det kristenhumanistiske menneskerettighetsprinsippet vunnet økende innpass i nasjonal og internasjonal politikk. I vår sivilisasjon står respekten for mennesket og dets rettigheter sentralt, slik det bl.a. er uttrykt i Verdenseerklæringen om menneskerettigheter av 1948. I løpet av de nesten 50 år som er gått siden erklæringen ble vedtatt, har man opplevd både fremgang og tilbakeslag for menneskerettighetenes stilling. Arbeidet for menneskerettighetene er derfor ikke mindre viktig nå enn før. Men arbeidet er blitt mer sammensatt og har tatt nye former i takt med internasjonaliseringen av næringslivet.

Den norske regjeringen vil prøve å følge en mer markert og mer konsekvent menneskerettighetspolitikk internasjonalt. Vi vil påtale grove brudd på menneskerettighetene, og vi vil arbeide systematisk med tiltak som kan føre til økt respekt for disse rettighetene.

Vi må være forberedt på at vår politikk kan ha sin pris, både økonomisk og politisk. I gitte situasjoner kan vår prioritering av menneskerettighetshensyn komme til å koste i form av tapte muligheter for norske bedrifter.

La meg også gjøre det klart dersom Norge med troverdighet skal engasjere seg for menneskerettighetene internasjonalt, innebærer det at vi også må sette søkelys på hva vi må gjøre bedre når det gjelder forhold for utsatte grupper i vårt eget land, som funksjonshemmede, psykiatriske pasienter og innsatte. Menneskerettighetsprinsippene er et utgangspunkt også i arbeidet for å bekjempe all rasisme og diskriminering og i arbeidet med flyktning- og asylpolitikken.

I vår utviklingspolitikk vil vi gi økt støtte til tiltak som skal bygge opp demokratiske institusjoner, styrke folkelig deltakelse i politikken og bidra til etterlevelse av menneskerettighetene i våre samarbeidsland. Til dette trengs ikke bare penger, men en overføring av kunnskap og erfaring på mange områder. Her kan også næringslivet spille en positiv rolle.

Noe av det første regjeringen gjorde var å omgjøre den tidligere bistandsministerposten til en statsrådspost for utvikling og menneskerettigheter. Her hentet vi inspirasjon fra Sverige. Dette var et uttrykk for at vi ønsker å se utvikling i et bredere perspektiv. Bistand til økonomisk og sosial utvikling skal fortsatt spille en vesentlig rolle, men vi ønsker også å gi arbeidet for menneskerettighetene høyere prioritet i utviklingssamarbeidet.

Jeg tror det er gode muligheter for å fremme menneskerettighetene gjennom bruk av et bredt sett av virkemidler, der kontakt og dialog er det viktigste. Det er større aksept internasjonalt for at menneskerettigheter ikke er et indre anliggende, men et internasjonalt ansvar. Flere nasjoner erkjenner egne overgrep og aksepterer samarbeid med andre land for å rette på forholdene. Derfor er jeg optimistisk når det gjelder våre muligheter for å nå frem med påvirkning og konstruktiv dialog i mange land vi har kontakt med.

Etter mitt syn vil økonomisk utvikling og økt handel bidra til å styrke menneskerettighetene i et globalt perspektiv. Politisk dialog, kulturelt samarbeid og økt samhandel bidrar til å bygge broer. En grunnleggende forutsetning må likevel være på plass; vi må ha en sjanse til å nå frem på et nivå der dialogen spiller en rolle. Det må være slik at utviklingen, til tross for at det kan komme tilbakeslag, følger et hovedspor i riktig retning.

I Norge ønsker regjeringen å samarbeide med de frivillige organisasjonene og næringslivet om hva slags dialog Norge skal føre overfor land som bryter menneskerettigheter og hvilke virkemidler som er relevante. Dette er viktig i lys av både utenrikspolitiske og bistandspolitiske mål og angår særlig bruken av offentlige midler. Derfor har Regjeringen opprettet et forum for dialog med næringslivet. Forumet vil bestå av myndigheter, arbeidslivets parter, enkeltbedrifter, frivillige organisasjoner og andre aktører.

Myndighetene kan velge fra et bredt register av politiske, økonomiske, bistandsmessige og multilaterale virkemidler. Såfremt myndighetene i det aktuelle land viser en genuin vilje til å sette menneskerettighetene på dagsorden, er det vår erfaring at vi når lengst ved å engasjere oss i en konstruktiv dialog og et praktisk samarbeid om disse spørsmål. Kontaktene med Kina og Tyrkia er eksempler på dette.

Dessverre er det en del land som er nokså lukket for kontakt med Norge og der politisk dialog ikke er mulig. Da kan og må vi arbeide internasjonalt for samordnede reaksjoner og samlet internasjonalt press.

I spørsmålet om handel og menneskerettigheter er det ikke slik at vi bare kan velge mellom to muligheter:

- Enten fullt handelssamkvem eller full boikott. Vi står derimot overfor en skala av virkemidler, som kan forenkles i fem trinn:

5.Full boikott med lovpålagt forbud mot handelssamkvem mv.

6.Begrensede sanksjoner, for eksempel forbud mot våpeneksport kombinert med anbefalinger til næringslivet om å begrense samhandel.

7.En nøytral holdning.

8.Politisk oppmuntring til handelssamarbeid kombinert med statlige garantier.

9.Sterk politisk og økonomisk støtte fra myndighetene til økt handelssamarbeid, for eksempel ved bruk av statlig bistand.

I noen tilfeller har Norge aktivt arbeidet for økonomisk boikott av land hvor regimet er skyldig i alvorlige, omfattende og vedvarende brudd på menneskerettighetene. Dette hører imidlertid til unntakene. Et historisk eksempel er apartheid-tidens Sør-Afrika. I dagens situasjon vil jeg nevne Burma og Iran som tilsvarende eksempler.

I Burma har militærregimet etter valget i 1990 satt de folkevalgte til side, fengslet de som ytrer opposisjon og i årevis holdt demokratiforkjemperen Aung San Suu Kyi i husarrest. Av frykt for ikke å få innreise igjen til sitt hjemland har hun ennå ikke tatt sjansen på å komme til Norge og motta den fredspris som Nobelkomiteen med rette tildelte henne i 1991.

I mai 1997 vedtok norske myndigheter å utelukke Burma og Iran fra den generelle tollpreferanseordningen for import fra utviklingsland. Før jul gikk regjeringen ut med en henstilling til norske bedrifter om å avvikle handelen med Burma. Ved en frivillig medvirkning håper vi å unngå det mest ytterliggående skritt - lovvedtak om handelsboikott.

I forhold til f.eks Kina følges en annen strategi enn overfor 1980-årenes Sør-Afrika og dagens Burma. Norges strategi overfor Kina har vært basert på at handelssamkvem kan kombineres med en ”konstruktiv” politisk dialog om blant annet menneskerettigheter.

Det gis ikke noe allmenngyldig og lettvint svar på hva som er den beste strategi i arbeidet for menneskerettighetene. Hver situasjon må vurderes på selvstendig grunnlag. Målsettingen er å oppnå reelle forbedringer i situasjonen til beste for det enkelte menneske. Alle virkemidler må måles opp mot dette.

Men som nevnt er de politiske myndigheter ikke alene om å ha et ansvar for arbeidet for menneskerettighetene. Regjeringen er opptatt av at ikke minst nærings- og arbeidslivet også har et selvstendig ansvar for sine handlinger. Den økende globaliseringen og internasjonaliseringen stiller næringslivet overfor nye utfordringer både hva gjelder menneskerettigheter, arbeidsforhold og på miljøområdet. Regjeringen forventer at norsk næringsliv i utlandet formidler holdninger og verdier som vi gjenkjenner som våre.

I Norge har LO, Næringslivets Hovedorganisasjon og mange bedrifter i lengre tid lagt vekt på disse spørsmål, og det er både viktig og gledelig. Fagbevegelsens innsats mot barnearbeid er ett eksempel. Næringslivets økende vilje til å trekke menneskerettighetslige vurderinger inn i de forretningsmessige beslutninger er positivt. Til hjelp i dette arbeidet har NHO utarbeidet en sjekkliste (”code of conduct”) for bedrifter som satser internasjonalt og som kan gjøre det lettere for bedriftene å ta etisk vanskelige beslutninger. Bedriftene kan ikke lenger gjemme seg bak utsagn som at ”vi driver forretninger, ikke politikk”.

I Norge er vi i den situasjon at vi i noen år har kunnet sette av store overskudd fra statsbudsjettet til det såkalte Oljefondet. Ved utgangen av 1997 var Oljefondet kommet opp i 115 milliarder kroner. Når vi forventer at næringslivet skal ta hensyn til menneskerettigheter i sine beslutninger om investeringer, er det naturlig at vi også stiller krav til investeringer av statens penger. Regjeringen vil derfor i løpet av våren fremme forslag om supplerende retningslinjer for bruk av fondets plasseringer i utlandet. Sikkerhet vil fortsatt være et hovedkrav. I tillegg vil kriterier i forhold til miljø og menneskerettigheter bli vurdert.

Også når det gjelder våpeneksport har vi i Norge et strengt regelverk og en restriktiv praksis. Vi legger vekt på at våpen og ammunisjon ikke skal leveres til områder hvor det er krig, krig truer eller til land hvor det er borgerkrig. Før beslutning om eksport tas blir det foretatt en nøye vurdering av de politiske forholdene i mottakerlandet. herunder spørsmålet om menneskerettighetenes stilling og den politiske situasjonen for øvrig.

Det er en stor grad av felles forståelse når det gjelder disse spørsmålene mellom Norge og Sverige. Våre land har alltid hatt et sterkt engasjement for internasjonale spørsmål og dette har gitt oss en innflytelse som langt overgår det vårt folketall skulle tilsi. Vi samarbeider nært i FN, og min regjering legger stor vekt på å videreføre og forsterke dette samarbeidet. Det er dessuten mitt håp at vår felles verdiforankring skal gi grunnlag for en ennå mer markert nordisk profil på menneskerettighetsområdet.

Det har vist seg at selv i denne historiske brytningstid med store endringer i Europa har samholdet i den nordiske familien bestått. På mange måter er det blitt styrket. Det er en løpende dialog mellom de nordiske land om alle aktuelle utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål. Våre land er tilknyttet et mangfold av ulike europeiske samarbeidsordninger; alle land er med i OSSE og Europarådet. Tre land er EU-medlemmer – to deltar i EØS gjennom EFTA. Tre land er NATO-medlemmer – to land deltar i samarbeide med NATO i Partnerskap for Fred og Det euro-atlantiske partnerskapsråd. Vi er alle sterkt engasjert i Barents- og Østersjøsamarbeidet. Dette viser at det nordiske samarbeid ikke er et alternativ til europeisk samarbeid – det er en del av europeisk samarbeid.

Den økonomiske situasjonen

Når det gjelder økonomisk politikk er Norge på mange måter i en privilegert situasjon. Norsk økonomi er sterk og god. Vi er nå inne i det sjette året på rad med sterk økonomisk vekst. Sysselsettingen øker, og arbeidsledigheten går ned. Fra 1993 til 1997 økte sysselsettingen med 185 000 personer.

Lønnsutviklingen har ligget klart over prisstigningen, slik at folk flest har fått økt kjøpekraft. Med fortsatt moderasjon i lønnsoppgjørene og en balansert økonomisk utvikling, håper vi at næringslivet kan beholde konkurranseevnen.

Utfordringen i Norge er å unngå overoppheting av økonomien. Den økonomiske situasjonen stiller krav til oss alle – til myndighetene, til næringslivet og til arbeidstakerne. Vi trenger fortsatt ansvarlighet. Dette kan ikke bare gjelde lønnstakerne. Det gjelder også næringslivets ledere og selvstendig næringsdrivende. Situasjonen krever også moderasjon i offentlig sektor.

En overoppheting av økonomien vil føre til problemer. Allerede nå begynner vi å få mangel på arbeidskraft i flere sektorer. I den forbindelse er det hyggelig å registrere det store antall svensker som hat tatt jobb i Norge.

Familiepolitikk

Selv om vi må unngå overoppheting i økonomien, skal vi ikke ha en full reformpause. I så måte har vi en pågående og engasjert debatt i Norge om familiepolitikken. Debatten har sin bakgrunn i regjeringens forslag til kontantstøtte til familier med barn mellom 1 og 3 år. Forslaget går ut på at de som ikke benytter seg av det offentlige barnehagetilbudet skal få en kontant-støtte tilsvarende det statlige tilskudd til heldags barnehageplass, i dag ca. 36.000 NOK. Kontantstøtte-ordningen gir større valgfrihet for småbarnsforeldre. Den innebærer også større rettferdighet ved at de som ikke har barnehageplass får noe av den samme økonomiske støtten fra det offentlige som de som får barnehageplass. Kontantstøtteordningen, slik regjeringen har lagt opp til, vil også gi foreldre mulighet til å trappe noe ned på sin yrkesaktive innsats og kombinere mindre ute-arbeid med mer tid hjemme med barna, selv om de skulle velge ikke å være hjemme på full tid.

Maktutredningen

Et aspekt ved regjeringens fokusering på prinsipielle politiske spørsmål, er den nye maktutredningen som vi nylig har satt i verk. Siktemålet er å utforske maktforholdene i et stadig mer komplekst samfunn der det kan synes som om de demokratiske valgte institusjoner ikke lenger er like relevante for å løse grunnleggende politiske oppgaver, som fordeling av godene, sikkerhet, likhet og frihet for den enkelte. Et lignende prosjekt ble gjennomført for ca. 20 år siden og har også, til dels inspirert av de norske erfaringer, vært gjennomført i Sverige. Vi legger denne gangen opp til et nært samarbeid med forskningsmiljøer i Sverige og andre land.

Avslutning

Vi er, både i Sverige og Norge, med rette stolte over den nordiske velferdsmodellen. Våre samfunn, og den politiske tenkning, er relativt like. Vi har heller ikke de kolossale politiske motsetninger innad i våre land som man finner i enkelte andre deler av verden. Dette er en styrke. Men demokratiet forutsetter politiske alternativer. I Norge betød regjeringsskiftet at vi langt på vei fikk en ny politisk dagsorden. Det var sunt.

Lagt inn 25. mars 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen