Statsminister Kjell Magne Bondevik

Politiske visjoner og politisk ansvar for rollefordelingen i arbeidslivet

Med forbehold om endringer

AF-konferansen 1998
Rica Park Hotel, Sandefjord, 29. januar 1998

Kjære konferansedeltakere!

Takk for invitasjonen. En god dialog med partene i arbeidslivet er en viktig forutsetning for å kunne gjennomføre regjeringens politiske mål. Jeg setter stor pris på å få denne muligheten til å treffe tillitsvalgte i en av våre viktigste arbeidstakerorganisasjoner.

Jeg er blitt bedt om å løfte blikket vekk fra de nære og dagsaktuelle problemstillinger og heller fokusere noe mer på fremtiden. Iallfall tolker jeg det slik. Jeg er kort sagt blitt bedt om å uttrykke politiske visjoner med utgangspunkt i rollefordelingen i arbeidslivet. Nå er det som kjent alltid en viss risiko forbundet med å uttrykke seg om fremtiden. De av oss som er fylt 50 år og nådd den såkalte middagshøyden i livet, vet jo at fremtiden ikke er det den engang var - og det har den vel heller aldri vært. Jeg regner også med at denne forsamlingen kan gi vel så kvalifiserte spådommer om den fremtidige rollefordelingen i arbeidslivet. Det burde gi mulighet for en god kommunikasjon begge veier.

Winston Churchill uttalte engang at jo lengre bakover du kan se, desto lengre fremover ser du sannsynligvis. Jeg skal derfor starte med å rette blikket bakover i historien. Ikke til Adam og Eva, men til industrisamfunnets begynnelse i Norge.

Siden århundreskifte har vi i arbeidslivet fått kortere arbeidstid, økt lønn og lønnsutjamning, medbestemmelse, bedre arbeidsmiljø og sikrere sosial og økonomisk trygghet. Fremfor alt har vi gjennom lover og avtaler fått et regulert arbeidsliv. Det har vært ført mange forhandlinger siden kvinnene på fyrstikkfabrikken i Kristiania i 1889 gikk i bresjen for bedre arbeidsvilkår.

Den klassiske interessemotsetningen mellom kapital og arbeid som i stor grad preget arbeidslivet i industrialismens barndom i Norge, fikk mer og mer preg av et samarbeid mellom likeverdige parter. Verdensbanken sier i dag at den frie fagbevegelse er en hjørnestein i et effektivt økonomisk system.

Etter hvert har vi utviklet gode tradisjoner for samarbeid mellom partene i norsk arbeidsliv. Denne samarbeidstradisjonen bygger på den overbevisning at det er et ubestridelig gode at kreftene samles og problemene søkes løst i fellesskap. Myndighetene deltar også i dette trepartsamarbeidet man ofte hører omtalt som: "Den nordiske modellen". Sentrale trekk ved modellen er: En sterk og ansvarlig fagbevegelse, nær kontakt mellom fagbevegelse og staten, samt et omfattende avtaleverk mellom partene. Det er god grunn til å anse modellen som et konkurransefortrinn for norsk arbeidsliv - et fortrinn som sentrumsregjeringen ønsker å beholde og bygge videre på.

I dette samspillet mellom myndighetene og arbeidslivets parter spiller hovedavtalen en viktig rolle. Arbeidslivets parter ble allerede i 1935 enige om en slik avtale. Fremdeles kalles den arbeidslivets grunnlov. Tanken var at alle parter hadde felles interesse av økt produktivitet og produksjon. For å oppnå dette måtte det skapes fred og samforstand i arbeidslivet. Konflikter skulle løses etter bestemte spilleregler.

Dette systemet for samarbeid har vist seg å gi økonomisk og materiell fremgang for folk flest. Et menneske har imidlertid ikke bare materielle behov. En arbeidstaker er noe mer enn en økonomisk størrelse i et kretsløp av produksjon og forbruk. Vi trenger et arbeidsliv med mennesker som tar ansvar for miljø og kommende generasjoner og som er preget av medmenneskelighet, nestekjærlighet, solidaritet og sunne normer som ærlighet og rettskaffenhet. Et arbeidsliv der vi bekjemper grådighetskultur, skatteunndragelse og svart økonomi. Regjeringens varslede kommisjon for samfunnsetisk og verdimessig mobilisering må sees også i dette perspektivet.

Jeg ønsker et arbeidsliv som tar vare på det hele mennesket. Arbeidstakeren er som nevnt ikke bare en produksjonsfaktor, men også et familiemedlem. Det er fullt mulig å se et fremtidig arbeidsliv hvor rollene som arbeidstaker og familiemedlem er bedre samordnet enn i dag. Et arbeidsliv som støtter opp under samfunnets grunnpilar og minste enhet; nemlig familien. Kanskje vil de bedriftene med den beste "familiepolitikken" vinne kampen om fremtidens arbeidskraft. Kanskje kan regjeringen og arbeidslivets parter møtes i et felles ønske om å gi større oppmerksomhet til arbeidstakeren som familiemedlem bl.a. i hensynet til å kunne ivareta omsorgsoppgaver f.eks. for småbarnsforeldre. Det er åpenbart at småbarnsforeldre har andre arbeidstidsbehov enn enslige og arbeidstakere med voksne barn. Kanskje kan den teknologiske utviklingen med nye kommunikasjonsformer gi oss arbeid med større valgmuligheter både med hensyn til tid og sted. Individuelle arbeidstidsordninger og arbeidsplasser i hjemmet kan for noen arbeidstakere være attraktivt i noen livsfaser. Vi må likevel passe oss for å få et så fleksibelt arbeidsliv at vi organiserer oss bort fra fellesskapet på arbeidsplassen. Den beste samhandling vil vi nok fortsatt få i et arbeidsfellesskap der vi bokstavelig talt kan ta og lukte på hverandre.

Vårt samfunn er kjennetegnet av et demokratisk mangfold, der også arbeidslivets organisasjoner har sin naturlige plass. Gjennom fagforeningene får vanlige folk anledning til å fremme sine synspunkter og interesser, og i fellesskap får de styrke til å hevde dem overfor andre store maktsentra i samfunnet. Fagforeningene sørger for at demokratiet blir utvidet til nye grupper. Medlemskap i en fagforening er jo fortsatt den vanligste formen for organisasjonsdeltakelse i Norge. I klubber, forbund og hovedorganisasjoner trenes tusener av borgere i foreningsdemokratiet, kanskje den beste skolen for å ta på seg et større samfunnsansvar. Man får øvelse i å forhandle og kompromisse med andre og tenke på en større helhet enn sin egen. Det daglige - ofte ulønnede - fagforeningsarbeidet som utføres blant tusenvis av arbeidstakere, bidrar som regel til gode bedrifter og er med på å utvikle samfunnet.

Uten å frata oss politikere vår del av ansvaret, tror jeg at arbeidslivet og organisasjonene kan bidra enda mer aktivt enn i dag. Mange av de gruppene som står nederst på rangstigen, er ikke organisert og har kanskje ingen til å fremme sine interesser. Til tross for den generelle forbedring i velferd for de fleste har vi gjennom flere år registrert økt kriminalitet, høyt alkoholforbruk, økt angst, mange selvmord, økte vansker for aleneforeldre, stor andel langtidsledige, flere uførepensjonister og større økonomisk ulikhet. Arbeidstakerorganisasjonene bør i kraft av sin størrelse og betydning ta et større samfunnsansvar også for de svake gruppene. De som oftest mangler talsmenn.

Arbeidslivets organisasjoner spiller - og skal spille - en viktig rolle i samfunnsdebatten. De gir viktige og interessante innspill til den løpende debatten, særlig når det gjelder rene inntektspolitiske spørsmål, men også i generelle fordelingspolitiske spørsmål og for eksempel i utdanningspolitikken - der AF har spesielle interesser. Regjeringen sitter jo på sin egen utredningskapasitet, men fra mine mange år i Stortinget var innspill fra arbeidstakerorganisasjonene alltid viktige premisser både når budsjettet ble behandlet og ellers. Det er viktig at vi har ulike miljøer som kan komme med alternative tanker - og her har organisasjonene i arbeidslivet en viktig rolle å spille.

Det er viktig at arbeidstakerorganisasjonene engasjerer seg på et bredt felt av saksområder. Jeg har her lyst til å nevne et par saksområder. Økt globalisering og økt konkurranse vil gjøre det nødvendig med økt oppmerksomhet omkring etikk i arbeidslivet. Det vil også være nødvendig med økt fokus på miljøspørsmål generelt og arbeidsmiljøet mer spesielt. Hardere konkurranse vil også kunne føre til at enkelte får stadig større problemer med å mestre arbeidssituasjonen. Da er det viktig at både ledelse og kolleger stiller opp. Sist, men ikke minst: det er viktig at arbeidslivets organisasjoner også ser utover våre landegrenser og er aktive i internasjonalt solidaritetsarbeid. I en tid da det kan se ut som om internasjonal solidaritet får dårligere kår er det viktig at arbeidslivets organisasjoner tar sin del av ansvaret.

Jeg har etter det jeg har sett av målene for AF's virksomhet kunnet konstatere at både etikk i arbeidslivet, arbeidsmiljøet og internasjonal solidaritet er viktige arbeidsoppgaver for AF.

Selv om arbeidstakerorganisasjonene både kan og bør ta et bredere samfunnsansvar, ligger det i sakens natur at de først og fremst har som oppgave å tenke på sine medlemmer. De politiske myndighetene må på sin side legge til grunn et helhetssyn der ulike gruppers interesser søkes ivaretatt - ikke bare i nåtid, men også i fremtid. Det som forener oss er ønsket om å finne samlede løsninger som man kan leve med.

Vårt samfunn er kjennetegnet av et mangfold av organisasjoner som påvirker og samspiller med demokratisk valgte politiske partier. Dette gjelder også hovedorganisasjonene. På den ene siden som motpart ved forhandlingsbordet og på den annen side som medspiller og samrådepart med de politiske myndigheter. Den ene siden er ikke mindre viktig enn den andre, selv om de til tider kan være noe problematisk å skille. Jeg forventer at AF vil være aktivt med både som motpart og medspiller til å løse de utfordringene arbeidslivet står overfor.

Sentrumsregjeringen legger i utgangspunktet til grunn at arbeidstakerorganisasjonene opptrer med den nødvendige ansvarlighet som kreves i dagens situasjon. Norsk økonomi er inne i en vekstperiode. Men presset i økonomien kan bli for stort. Nettopp i en slik situasjon er det nødvendig at partene opptrer med kollektiv fornuft og utviser disiplin med hensyn til den fremtidige lønnsutvikling.

Selv om millioner av nordmenn er med i en eller annen forening, så er ikke makten og innflytelsen likelig fordelt. Av de yrkesaktive i Norge er omtrent halvparten ikke tilsluttet noen arbeidstakerorganisasjon. I mange situasjoner kan utenomparlamentariske interessegrupper som f.eks. arbeidslivets organisasjoner vektlegge sine argumenter med en tyngde som ikke alle grupper eller enkeltindivider er forunt å ha. Politikernes ønske om å fatte vedtak som tar hensyn til helheten, kan lett bli illusorisk. Regjeringen vil i løpet av våren nedsette forskergruppen som skal gjennomføre Maktutredningen. Da vil regjeringen og Stortinget trolig få belyst også dette samspillet bedre.

Med utgangspunkt i temaet rollefordeling i arbeidslivet er det naturlig også å knytte noen bemerkninger til Arbeidsrettsrådets innstilling om prinsipper for en ny arbeidstvistlov. Som dere er kjent med, avga Arbeidsrettsrådet i 1996 en prinsippinnstilling der de i skisseform la fram en rekke forslag til endringer i arbeidstvistloven.

Jeg regner med at dere er vel kjent med forslagene. Det kan likevel være hensiktsmessig at jeg frisker opp kunnskapene med et historisk tilbakeblikk og et kort resymé av de mest sentrale punktene.

Tariffavtalesystemet har som kjent sine røtter i avtaler som ble inngått mellom arbeidslivets parter omkring århundreskiftet og justert frem mot arbeidstvistloven av 1915. Arbeidstvistloven av 1927 bygget videre på disse erfaringene. Selv om det i årenes løp har vært foretatt noen mindre endringer i loven, ligger de grunnleggende prinsipper fast. Det er likevel hovedorganisasjonenes praksis, like mye som arbeidstvistloven, som i dag styrer dagens tariffavtalesystem. Kommunene kom først i 1957 inn under arbeidstvistlovens virkeområde, selv om de i praksis hadde fulgt den lenge. I staten fikk vi tjenestetvistloven i 1958 som i hovedsak bygger på de prinsipper som ligger til grunn i arbeidstvistloven.

Arbeidstvistloven bygger på at det er en frivillig sak for partene i arbeidslivet om de ønsker å forhandle. Hvorvidt forhandlinger kommer i stand, er i prinsippet et spørsmål om forhandlingsposisjon, hvor det viktigste maktmiddel er trusselen om arbeidskamp (streik) - i alle fall etter utløpet av tariffperioden.

Selv om det meste i dagens tariffsystem synes å fungere tilfredsstillende, ser det ut til at systemet har noen problematiske sider som kan summeres opp i tre forhold: Bruken av tvungen lønnsnemnd, konkurrerende tariffavtaler og forhandlingsordningen i kommunal sektor. La meg eksemplifisere dette fra kommuneoppgjøret i 1994. Da forhandlet AF - K seg frem til et anbefalt forslag med KS. Fem forbund innen AF - K avviste imidlertid forslaget og gikk til konflikt.

De endringer Arbeidsrettsrådet foreslår, bygger alle på den hovedtanke at arbeidslivets hovedorganisasjoner bør gis sterkere og mer avgjørende formelle posisjoner i tariffavtalesystemet. Rådet legger til grunn at hovedorganisasjonene ved sin størrelse og representativitet bidrar til at det ved lønnsoppgjørene tas helhetlige og brede samfunnsmessige hensyn. Etter Arbeidsrettsrådets syn bør lovgivningen støtte opp om dette.

Spørsmålet nå er hvordan en eventuell oppfølging av innstillingen skal skje. Jeg vil ikke legge skjul på at dette er en vanskelig sak, der en rekke forhold må tas med i vurderingen. Forholdet mellom arbeidslivets parter står sentralt i det norske samfunnet, og det er viktig at forholdet partene imellom og mellom partene og myndighetene er godt. Regjeringen vil derfor sette seg nøye inn i problemstillingene før det tas noen beslutning. Som et ledd i denne prosessen, gjennomfører kommunal- og regionalministeren møter med en rekke av organisasjonene i arbeidslivet for å høre deres synspunkter.

Høringsrunden avdekket betydelig motstand mot innstillingen og dere var vel blant de mest kritiske.

Det er heller ikke grunn til å legge skjul på at også regjeringspartiene ser motforestillinger. I Voksenåsen-erklæringen er formuleringen at en sentrumsregjering vil sikre reell organisasjonsfrihet, og er kritisk til å innskrenke uavhengige fagforeningers forhandlings- og streikerett.

Samtidig er det åpenbart at samfunnet som helhet er tjent med ansvarlige organisasjoner i arbeidslivet. Vi opplever gode stabile økonomiske tider nå. Det er ikke tvil om at organisasjonenes opptreden i lønnsoppgjørene har vært særdeles viktige bidrag til den vellykkede snuoperasjonen norsk økonomi har vært i gjennom. Det at de store organisasjonene her har tatt ansvar, har vært avgjørende.

Vi skal som sagt gå grundig gjennom hele sakskomplekset. Flere alternativer foreligger også når det gjelder hvordan en videre revisjon av arbeidstvistloven kan foregå. Vi må ta oss den tiden som er nødvendig for å finne fram til den beste løsningen.

Regjeringen har også flere ganger understreket at den ønsker å fortsette det inntektspolitiske samarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet. Et samarbeid som er grunnlagt på hovedlinjene i innstillingen fra Sysselsettingskommisjonen i 1992. Innstillingen konkluderer med at et bredt basert inntektspolitisk samarbeid er den strategi som er best for å styrke sysselsettingen og samtidig gi en forsvarlig pris- og lønnsutvikling.

En slik inntektspolitikk basert på forsvarlige lønnstillegg kan vanskelig gjennomføres uten at de landsdekkende organisasjonene i arbeidslivet spiller en sterk rolle, og at de har generell tillit i samfunnet. Mulighetene for å lykkes med inntektspolitikken vil avhenge av flere forhold, men graden av koordinering mellom og innen hovedorganisasjonene er svært sentralt. Med sentrale forhandlinger og arbeidstakerorganisasjoner som dekker hele økonomien, vil arbeidstakerne f.eks. kunne ta hensyn til effektene på sysselsettingen av for høye lønnskrav.

Som et ledd i opplegget for inntektspolitikken, bør det være et mål at organisasjonene har bred oppslutning. Store arbeidstakerorganisasjoner som dekker brede arbeidstakergrupper har større betydning for den samfunnsmessige utviklingen, og vil derfor kunne føle mer samfunnsmessig ansvar enn det de små arbeidstakergruppene gjør hver for seg. Et godt samarbeidsklima mellom de politiske myndighetene og partene i arbeidslivet, krever en viss grad av samsvar også på andre, nærliggende områder i politikken. I mange tilfeller kan et godt samarbeidsklima være en forutsetning for å komme frem til gode løsninger, ved at alle parter trekker i samme retning. Samarbeidet kan da omfatte forhold som ikke direkte påvirker lønnsutviklingen. Eksempelvis har partene i arbeidslivet anledning til å legge frem synspunkter på områder som de er særlig opptatt av, som lover og reguleringer på arbeidsmarkedet, skattesystemet/satser, pensjonsregler og trygder.

Inntektspolitisk samarbeid er ikke minst viktig i oppgangstider i økonomien, med lav eller synkende arbeidsledighet. For eksempel kan det da være sterkt lønnspress forårsaket av mangel på enkelte typer arbeidskraft eller særlig høy fortjeneste i deler av næringslivet. Høy lønnsvekst for enkelte grupper kan lett smitte over på resten av arbeidslivet, og dermed sette i gang en lønns- og prisspiral som på lenger sikt undergraver grunnlaget for trygge arbeidsplasser. I en slik situasjon er det av stor betydning at virksomheter og organisasjoner, både på arbeidstaker- og på arbeidsgiversiden, bidrar til at lønnsoppgjørene holdes innenfor en ansvarlig ramme.

Sentrumsregjeringen vil også legge denne linjen til grunn for sin politikk, og ønsker god kontakt og dialog med arbeidstakernes organisasjoner i oppfølgningen. Moderat lønnsvekst er nødvendig for at norsk næringsliv ikke skal tape kostnadsmessig konkurranseevne overfor utlandet. Dette vil bidra til en produksjons- og sysselsettingsutvikling som gir grunnlag for at ledigheten kan holdes varig lav, og at så mange som mulig av de 82000 ledige kan komme seg inn i arbeidslivet. Det er viktig å huske at inntektspolitikken må ha et langsiktig perspektiv, det er ikke en politikk som man slår av og på.

Den inntektspolitiske linjen som har vært ført på 90-tallet, har gitt betydelig nedgang i ledigheten og økt gjennomsnittlig reallønnsvekst. Reallønnsveksten har vært sterkere i denne perioden, enn i tidligere perioder der de nominelle tilleggene har vært større.

Vårens inntektsoppgjør får stor betydning for Norges videre økonomiske utvikling. Det er regjeringens inntrykk at partene erkjenner dette, og ser hva vi alle kan tape dersom vi ikke alle tar dette ansvaret inn over oss. Å få til et vellykket inntektspolitisk samarbeid er en krevende oppgave, selv om det er til alles interesse. I en oppgangsperiode kan det være fristende for enkeltgrupper å skaffe seg kortsiktige fordeler. Det er dette vi i fellesskap må unngå. Fortsatt må de nominelle lønnstilleggene holdes innenfor rammer som sikrer lav inflasjon og lave renter. Samtidig er det viktig at kravet til moderasjon gjelder alle grupper. Det gjelder også lederlønninger og eierutbytter. Enkeltgrupper som har en sterk forhandlingsposisjon, må vise samme ansvar som andre.

Regjeringen forstår godt reaksjonene mot at meglere får urimelig høye inntekter. Regjeringen har derfor satt i gang et arbeid, bl.a. gjennom Kredittilsynet og Konkurransetilsynet, for å finne fram til tiltak som kan motvirke dette.

Mer satsing på utdanning og kompetanse er en langsiktig investering i mennesker og livskvalitet, og det bedrer vår evne til å møte utfordringer og omstilling i det neste årtusen. En slik satsing vil være et viktig bidrag for å bedre konkurransesituasjonen for norsk næringsliv. Vi regner med at mellom halvparten og to tredjedeler av den økonomiske veksten vi kan vente oss frem mot år 2030, vil skyldes økt kunnskap og bedre organisering av produksjonen. En stadig større del av vår nasjonalformue utgjøres av menneskefaktoren – den faktoren øker sin betydning i forhold til muskelkraft, maskiner og kapital. Med en slik utvikling, der kunnskapsnivået øker sterkt, og der vi tar i bruk de teknologiske mulighetene som utvikles her hjemme og i utlandet, vil det i stadig sterkere grad være mulig å kombinere høyere verdiskaping og et bedre miljø.

Partene har gjennom de senere års utvikling vist vilje og evne til et nært samarbeid, noe som har resultert i en positivt utvikling for både arbeidslivet, samfunnet og det enkelte individ. Vi har vært inne i en god sirkel med bedret konkurranseevne totalt sett. Norsk økonomi er inne i en vekstperiode, men presset i økonomien er også stort. Nettopp i en slik situasjon er det nødvendig at vi i fellesskap kan bevare denne positive utviklingen.

Det er en lang vei fra fyrstikkarbeidernes nokså magre livs- og arbeidsvilkår i det forrige århundre til vår tids overflodssamfunn, der de fleste av oss har fått det materielt godt. De fleste av oss har det vi trenger. Ja, mer enn vi trenger. Men dette er ikke det samme som livskvalitet. Kanskje bør vi nå stoppe opp å tenke over: Har vi mistet noe på veien? Har noen livsverdier gått tapt? Jeg håper ulike organisasjoner, også fagorganisasjonene, vil bidra til debatt om dette.

Lykke til og takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 29 januar 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen