Statsminister Kjell Magne Bondevik

Regjeringens Europa-politikk

Universitetet i Oslo, 28. april 1998 (med forbehold om endringer)

Innledning

Takk for innbydelsen til å holde vårens ARENA-forelesning. Jeg er bedt om å presentere Regjeringens Europapolitikk. Det gjør jeg gjerne. Men la meg først sette det inn i et historisk perspektiv.

”Den europeiske revolusjon av 1989”

Da den franske president på 70-tallet besøkte Kina og møtte Mao Tse Tung, kom de to inn på de lange linjer i historien. Under samtalen – sies det - undret presidenten seg over hva Mao Tse Tung mente den franske revolusjon hadde betydd for den kinesiske revolusjon, og for utviklingen av den menneskelige sivilisasjonen i sin alminnelighet. Til dette svarte Mao lakonisk og knapt: ” Herr President, det er for tidlig å si ”.

To hundre år etter den franske revolusjonen falt Muren i Berlin og dermed symbolet på det delte Europa – på skillet mellom demokrati og diktatur. Enkelte mener at natten mellom den 9. og 10. november 1989, da folk for første gang kunne klyve over Muren uten å bli skutt eller lemlestet, vil få den samme symbolverdi og fremstå som en like skjellsettende begivenhet i Europas utvikling, som stormen på Bastillen den 14. juli 1789. Jeg var utenriksminister høsten 1989, og bildene av det som skjedde, og følelsen av opplevd historie, står klart for meg den dag i dag.

Vi må nok som Mao drøye en tid før vi kan felle den endelige dom over den omveltning vi har vært vitne til - det noen har kalt ”den europeiske revolusjon av 1989”. Likevel kan vi allerede i dag slå fast at den - liksom den franske revolusjon - har fått dramatiske følger og bidradd til å gjøre frihet og menneskerettigheter til en realitet for nye millioner av europeere. Og for første gang, kanskje, er det skapt reelle muligheter for at vi kan forme et felles Europa der demokratiet og menneskerettighetene er allment aksepterte og bærende prinsipper. Og der statene er vevd sammen i et nett av samarbeid som gir landene og deres borgere muligheten for sikkerhet i fellesskap og en rettmessig del av den økonomiske velstand.

Målet om et fritt og helt Europa

Vi er selvsagt ennå ikke der. Veien dit vil være lang, vanskelig og - som daglige nyhetsoppslag minner oss om – fylt av konflikter. Men vi må holde fast ved visjonen og gripe den historiske sjanse vi er gitt til å skape et fritt, helt og samarbeidende Europa.

Spørsmålet om norsk medlemskap i EU ble avgjort på grunnlag av folkeavstemningen i november 1994. I stedet for gårsdagens kampanjepregede meningsutveksling bør vi nå kunne få en spennende debatt om de mange viktige utfordringer som vi står overfor i den viktige omformingsprosess som Europa nå gjennomgår etter den kalde krigens slutt.

• En av regjeringens hovedmålsettinger i utenriks- og sikkerhetspolitikken er å bidra til at det etableres varig fred, sikkerhet og stabilitet over hele Europa.
• Vår vektlegging av verdier og etikk gir seg utslag i en høyere prioritet til fremme av menneskerettigheter og grunnleggende friheter.
• Vi vil bidra til å styrke den demokratiske utvikling i alle europeiske land, basert på rettsstatens prinsipper og individets rettigheter.
• Vi ønsker å bidra aktivt, i samarbeid med de andre europeiske land, til økonomisk vekst og sosial stabilitet på vårt kontinent.
• Vi vil bidra med politiske, teknologiske og økonomiske resursser til å skape et bærekraftig miljø i vår verdensdel.

Vi må bruke et mangfold av samarbeidsstrukturer og skape et nettverk av delvis overlappende sirkler slik at hele Europa trekkes med. For å oppnå dette vil Regjeringen gjøre aktivt bruk av alle de eksisterende samarbeids-strukturene vi er medlemmer av. NATO, OSSE, Europarådet, Barentsrådet og Østersjørådet og ikke minst EØS - alle har viktige funksjoner å fylle. Vi vil også samarbeide nært med EU. Jeg vil videre understreke betydningen av å holde den euro-atlantiske dimensjon levende – også på andre områder enn de rent sikkerhetspolitiske. Det er ved å videreutvikle slike mekanismer og bygge genuint alleuropeiske ordninger at vi kan sikre fred, sikkerhet, sosial stabilitet og et bærekraftig miljø i Europa.

Francis Fukuyama er blitt kjent for sitt postulat om at den øst-europeiske kommunismens sammenbrudd markerer ”The end of history”. Kapitalismen seirer på alle kanter og vil bli den nye verdensorden. Om jeg skal holde meg til denne type retorikk, har jeg mer sans for Vaclav Havel, som ser på omveltningene i Øst-Europa som landenes ”gjeninntreden i historien”. Det var heller ikke først og fremst kapitalismen som økonomisk system som vant fram, men demokrati i menneskerettigheter og frihetstrang.

Ja, historien er ikke slutt, strid mellom ulike ideologier opphører ikke selv om Sovjet-kommunismen har spilt fallitt. Andre forskere har i stedet spurt: - Hva slags skillelinjer og konflikter kan komme opp til overflaten nå som etterkrigstidens form for rivalisering mellom Øst og Vest er forbi. Hva slags begreper om ”vi” og ”de andre” vil nå følge, hva slags konflikter kan nå bryte ut?

Harvardprofessoren Samuel Huntington har satt fram hypotesen om at ”The clash of civilizations” vil bli den dominerende kilde til konflikt i det neste årtusen. Ikke minst vil randsonene mellom de store, gamle sivilisasjoner og kulturer kunne bli åsted for opprivende konflikter. Kanskje kan Huntingtons teori bidra til forståelsen av noen av de blodige konflikter vi har sett i det post-kommunistiske Øst-Europa. De konfliktmønstre vi har sett utvikle seg på Balkan og i Kaukasus har sin rot i historiske motsetninger. Samtidig henter de ny næring gjennom de muligheter moderne teknologi gir for massesuggesjon og gjennom moderne våpens ødeleggelseskraft. Et trekk ved denne utvikling er at vi kan ane konturene av en inndeling av Europa som følger gamle kulturelle, etniske og religiøse skillelinjer. Ikke minst med utgangspunkt i borgerkrigen i Bosnia har forskere antydet at religiøse og kulturelle konflikter er i ferd med å erstatte den kalde krigens politiske og ideologiske konfrontasjon.

Huntington fokuserer særlig på den utfordring islam og den muslimske verden representerer for de vestlige demokratiske land. Men, han viser også hvordan det midt i Europa går et skille mellom kulturer som står i den bysantinske tradisjon på den ene side, og den romerske på den annen. Det store skismaet fra 1054 setter ennå sine spor.

I Samuel Huntingtons omdiskuterte verk ”The clash of civilizations” er det et kart som nettopp viser delelinjen på 1500-tallet mellom mellom Pavekirken og Østkirken, altså mellom den vestlige kristenhet og den ortodokse. Skillelinjen gikk langs Russlands nåværende vestgrense i nord, rett sørover gjennom Hviterussland og Ukraina før den svingte vestover mellom Kroatia og Serbia og løp ut i Adriaterhavet. Kartet minnet meg ikke bare om de gamle motsetninger mellom katolske kroater og ortodokse serbere. Når en også har muslimske bosniere i samme område, ser en hvilket kulturelt grenseområde Balkan representerer. Minner om feider har kynisk blitt brukt til å gjenskape hat og oppildne til krig. Her har vi et ansvar for å forsone, for å bygge ned fiendebilder og skape nytt framtidshåp. Den betydelige norske fredsinnsatsen på Balkan må også ses i dette perspektivet. Av samme grunn er det også viktig å trekke Tyrkia med i det vestlige samarbeidet.

Den gamle skillelinjen mellom vestlig kristenhet og den ortodokse Øst-kirken ga meg også en annen assosiasjon. Det slo meg at når første runde av EUs utvidelsesprosess er fullført, vil en nærmest ha gjenskapt den gamle grenselinjen fra 1500-tallet. Hvilke virkninger dette kan få for forståelsen av Europa og forholdet mellom øst og vest i Europa er ennå lite diskutert.

For meg er det i alle fall en påminnelse om at enhet i EU ikke er identisk med enhet i Europa. Og det er en påminnelse om betydningen av andre og bredere samarbeidsstrukturer som integrerer de øst-europeske land som faller utenfor konseptet i EU. Glemmer vi det all-europeiske perspektiv, vil visjonen om et fritt og helhetlig Europa – slik det er kommet til uttrykk i en rekke høytidelige erklæringer gjennom det siste tiår – kunne forbli nettopp det – bare en visjon.

La meg derfor begynne med det alleuropeiske perspektiv.

Nødvendigheten av det overgripende alleuropeiske perspektiv

Slik jeg ser det, har vi ennå ikke maktet det som må være vårt overordnede mål - å skape de fellesinstitusjoner og samarbeidsordninger som trengs for at integrasjon, sikkerhet, tillit og åpenhet skal ha samme betydning for alle europeere enten de bor i Vest-Europa, på Balkan, i Tyrkia eller i Russland. På samme måte som man i EU snakker om et demokratisk underskudd, kan det hevdes at det også foreligger et organisatorisk underskudd for å sikre en likeverdig alleuropeisk utvikling.

Vår overordnede oppgave må derfor være å medvirke til brede, inkluderende løsninger i et samspill mellom ulike institusjoner. Vi skal være forsiktige med å trekke paralleller, men det er interessant å merke seg det arbeid som nylig er satt i gang med sikte på å utrede mulighetene for at de økonomiske samarbeidsordninger som finnes på det nordamerikanske og søramerikanske kontinent, kan inngå i et allamerikansk økonomisk samarbeidssystem. Kan noe tilsvarende på sikt tenkes for Europa ?

OSSE – det alleuropeiske perspektiv

Fra nyttår overtar Norge formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE. Dette formannskapet blir en stor og viktig utfordring for Norge. Det vil innebære at vi får en sentral rolle i europeisk krisestyring, i nær kontakt og samarbeid med tunge aktører som USA, Russland og EU-landene. Det vil gi oss anledning til å ta vår del av ansvaret for sikkerheten og stabiliteten i Europa. Det vil plassere oss ved de politiske begivenheters sentrum i en grad vi ellers sjelden opplever, med de muligheter og belastninger det kan medføre. De siste ukers krise omkring situasjonen i Kosovo har gitt oss en forsmak på dette.

Enkelte advarer mot å overdrive OSSEs betydning. Det er jeg enig i. OSSE kan ikke alene løse de sikkerhetspolitiske utfordringer vår del av verden står overfor. Men man skal heller ikke undervurdere organisasjonens betydning, som ett av flere vesentlige elementer i den nye europeiske sikkerhetsarkitektur som har vokst frem på nittitallet. OSSE – dengang KSSE – sto der som en møteplass mellom gamle og nye demokratier da jernteppet falt, og har i så måte allerede spilt en historisk rolle. Trusler mot europeisk sikkerhet kan nå bare avverges gjennom et samspill mellom organisasjoner som FN, NATO, EU, VEU, Europarådet og OSSE, med utgangspunkt i hver enkelt organisasjons komparative fortrinn og på basis av et bredt spekter av virkemidler- politiske, økonomiske og militære.

OSSE har en rekke slike komparative fortrinn som gjør organisasjonen til et tjenlig virkemidler i det konflikt-forebyggende og –løsende arbeid. Ett av dem er den brede deltagerkretsen . Organisasjonen samler 54 land i et område fra Vancouver til Vladivostok og fra Murmansk til Marseille. OSSE er den eneste av de regionale sikkerhetorganisasjonene der Russland er en sentral deltager på like fot med de store vestlige land, herunder USA og EU-landene. Samtidig omfatter OSSE også landene i konfliktutsatte områder som Balkan, Kaukasus og Sentral-Asia. OSSE blir slik sett den mest overgripende og inklusive av sikkerhetsorganisasjonene.

Et annet viktig kjennetegn ved OSSE er også organisasjonens brede dagsorden, som gjør det mulig å legge til grunn helhetlig tilnærming der politisk og militære aspekter ved konfliktforebyggende og –bileggende arbeid kan settes inn i en bredere sammenheng som også omfatter bl.a demokratibygging og menneskerettighetsvern, økonomiske reformer og miljømessige aspekter. Denne tilnærming har ikke minst kjennetegnet OSSEs rolle i fredsprosessen i det tidligere Jugoslavia. OSSEs virksomhet er med andre ord basert på og avspeiler det utvidete sikkerhetsbegrep som må være utgangspunktet for all krisehåndtering i nittiårenes Europa.

Et tredje viktig komparativt fortrinn som kjennetegner OSSE er organisasjonens fleksibilitet. Organisasjonen er ubyråkratisk – sekretariatet omfatter bare ca 170 medarbeidere mot Europarådet ca 1500 medarbeidere. Samtidig sikrer ledelsesformen, der ett av medlemslandene tar på seg formannskapet for ett år av gangen, en høy grad av politisk oppmerksomhet og fremdrift.

OSSE – samarbeidet har selvsagt også sine svakheter. Mange vil nok i denne sammenheng vise til at beslutninger treffes ved enstemmighet. Men selv innenfor de grenser konsensusprinsippet setter, vil et målbevisst og handlekraftig formannskap ha betydelige muligheter for å påvirke og styre utviklingen. Formannskapet har ansvaret for og ledelsen av det politiske arbeid i OSSE. Det tar nødvendige politiske initiativ og sørger for å lose dem frem til et vedtak alle medlemslandene kan leve med. Denne ledelsesfunksjonen og initiativretten gir betydelige muligheter for å påvirke dagsordenen. Det må vi vite å benytte oss av. Samtidig må vi til enhver tid holde nær kontakt og samarbeide med OSSEs toneangivende aktører, i første rekke USA, EU-landene og Russland, samt de land som er direkte berørt av et gitt spørsmål.

OSSE-formannskapet gir oss muligheten til å gi konkrete og praktiske bidrag til sikkerheten og stabiliteten i vår del av verden. Men vi må ikke tape av syne at vi i egenskap av formannskap må opptre på vegne av samtlige 54 medlemsland. Vi kan ikke bruke formannskapet til å ”kjøre” nasjonale norske hjertesaker, hvor gode de enn måtte være. Skal vi gjøre en god jobb som formannskap og utnytte de muligheter det innebærer, er det viktig at vi bevarer vår troverdighet i forhold til alle parter i en konflikt eller stridsspørsmål. Da kan vi ikke alltid gå ut med rendyrkede norske holdninger i sensitive enkeltspørsmål. Det gjelder også på menneskerettighetsområdet. Skal det norske formannskapet bli vellykket, er det med andre ord ikke nok med handlekraft og politiske behendighet. Vi må også være i stand til å vise politisk sindighet og selvkontroll når det er påkrevet.

Hva vil vi så bruke vårt OSSE-formannskap til?

Vi må for det første bidra til å opprettholde OSSEs moralske autoritet som er en viktig del av organisasjonens styrke. Overholdelsen av demokratiske spilleregler og respekt for menneskerettighetene er en del av OSSE-landenes felles verdigrunnlag. Å bidra til ytterligere å styrke OSSEs engasjement i demokratibygging og menneskerettighetsvern vil derfor bli en viktig oppgave for det norske formannskapet. Normene er idag gode nok. Det skorter imidlertid på den praktiske iverksettelse av de forpliktelser statene har påtatt seg. Vi må derfor sette mye inn på å styrke det praktiske arbeid for å fremme demokratiske institusjoner og respekt for enkeltmenneskers rettigheter.

For det andre må vi også legge stor vekt på å styrke organisasjonen når det gjelder praktisk konfliktavverging og krisestyring, og skape et tryggere økonomisk grunnlag for dens mangslungne virksomhet. I dag er mange medlemsland rause med å gi OSSE nye oppgaver, men tilbakeholdne med å gi organisasjonen de ressurser som trengs for å løse dem. Det er et problem.

For det tredje må vi gjøre det vi kan for å styrke forbindelsene og samarbeidet mellom OSSE og andre sikkerhetsrelaterte organisasjoner, ikke minst FN og NATO. Forholdet mellom de Europeiske sikkerhetsorganisasjonene er et vesentlig element i arbeidet med en europeisk sikkerhetspakt. For et land som Norge er det av stor betydning å kunne bidra til en hensiktsmessig arbeidsdeling mellom OSSE, NATO, EU/VEU og Europarådet. I egenskap av OSSE- formannskap vil i få en unik anledning til å gjøre nettopp dette. Som påtroppende formannskap har vi allerede i dag en sentral rolle under disse viktige forhandlingene, som etter alt å dømme vil bli sluttført i 1999, under det norske formannskap.

Enkelte har antydet at OSSE formannskapet er en for stor oppgave for et lite land og antydet at det ikke representerer fornuftig bruk av begrensede ressurser. Jeg er ikke enig i dette. OSSE-formannskapet vil gi oss anledning til å ta ansvar for sikkerhet og stabilitet i Europa. Det vil gi oss mulighet til å markere oss som et land med vilje og evne til å styre en tung organisasjon med sensitive politiske oppgaver. Dersom vi gjør denne jobben på en skikkelig måte, vil det styrke vårt alminnelige omdømme internasjonalt.

NATO – styrket sikkerhet for alle

NATO er Norges sikkerhetspolitiske ankerfeste. Fortsatt! Ryktene om NATOs forestående død var høylydte for noen år siden, men NATO har vist stor evne til fornyelse og til å møte de nye utfordringene. Alliansen tar nå opp tidligere Warszawa-paktland i et interessefellesskap, med felles målsetning om fred og sikkerhet. NATO utvikler et vidtrekkende sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med et stort antall europeiske land utenfor alliansen gjennom Det Euro-atlantiske Partnerskapsråd, Partnerskap for Fred og Fellesrådet med Russland. Samarbeidet omfatter løpende sikkerhetspolitisk dialog og praktisk militært samarbeid.

Beslutningen om å invitere Polen, Tsjekkia og Ungarn til å slutte seg til Atlanterhavstraktaten er også et ledd i NATOs tilpasning til en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Regjeringen støtter helhjertet opp om utvidelsesprosessen. NATOs toppmøte i Madrid bekreftet at ytterligere søkerland vil bli invitert når de er kvalifisert, men det er ikke gitt at andre runde i utvidelsesprosessen bør innledes allerede neste år. Regjeringen vil imidlertid legge stor vekt på at NATOs utvidelsesprosess også får en nordlig dimensjon. Vi har derfor gjort det klart at de baltiske land må ha den samme rett som andre til å velge alliansetilknytning. Vi vil arbeide for at hensynet til deres ønske om medlemskap ivaretas.

NATO har gjort det klart at kun de land som selv bidrar til en fredelig utvikling vil kunne betraktes som potensielle medlemmer. De krav og forventninger NATO stiller til nye medlemmer bidrar derfor i seg selv til å styrke stabiliteten i Europa. Ønsket om å tilfredsstille forventningene til medlemskap i NATO - og i EU - har vært en drivkraft i sentral- og østeuropeiske lands bestrebelser for å styrke reformer og redusere uoverensstemmelser seg i mellom. Konkret dreier det seg bl.a. om å sikre demokratisk og politisk kontroll over de væpnede styrker, avklaring av uløste grensetvister og håndtering av spørsmål i tilknytning til minoriteter.

Gjennom sin evne til fornyelse har NATO befestet sin unike rolle i europeisk sikkerhet og vil fortsatt være en av hovedpilarene for norsk utenrikspolitikk.

Forholdet til EU

Når det gjelder Norges forhold til EU, er det gjennom folkeavstemningen i november 1994 avklart at vi ikke skal være medlem av Den europeiske union. Norsk tiltredelse til EU står følgelig ikke på den politiske dagsorden. Utviklingen etterpå har vist at Norge har klart seg svært godt utenfor, faktisk bedre enn 52,2% av folket våget å tro, og definitivt bedre enn de resterende 47,8% fryktet. Senest i forrige uke hadde avisen ”The European” en artikkel der de kåret Norge til det landet som samlet hadde hatt den mest positive økonomiske utvikling i 1990-årene. Det skyldes selvsagt i en ikke liten grad våre petroleumsressurser, men langtfra bare det.

Folkeavstemningens resultat var ikke et nei til et fortsatt nært politisk og økonomisk samarbeid med EU. Det er en sentral del av vår Europa-politikk, og det er nødvendig for å ivareta vitale norske interesser. Men vi vil mer enn det. Vi ønsker aktivt å bidra til at det nye Europa som vokser frem skal preges av de beste av de verdier som finnes i vår kulturarv; frihet og demokrati, sosial omsorg og rettferdighet.

Norge vil være en konstruktiv partner. Vi har mange felles interesser å ta vare på. Vi vil utvikle våre forbindelser med EUs medlemsstater bilateralt og med EUs nøkkelinstitusjoner, og vi vil arbeide for at forbindelsene med Norge får den oppmerksomhet som er nødvendig.

Petroleumsvirksomheten gir Norge en viktig posisjon internasjonalt. Dette gjelder ikke minst i forhold til EU-landene som samlet har et stort og voksende importbehov for olje og gass. Norge som en nær alliert og samarbeidspartner er viktig for å underbygge og styrke EU’s energiforsyningssikkerhet. Petroleumsvirksomheten på norsk sokkel betyr at betydelige olje- og gassreserver befinner seg i EU-landenes geografiske nærhet. I løpet av få år vil EU-landene få dekket omkring 18% av sitt gassforbruk fra Norge.

På norsk side er vi opptatt av også å se disse kommersielle og politiske realitetene i et bredere utenrikspolitisk perspektiv. EU og Norge er på linje når det gjelder å prioritere støtten til det økonomiske og politiske reformarbeidet i Sentral- og Øst-Europa og, ikke minst, i Russland. Energi er et nøkkelområde i dette arbeidet.

EØS

EØS-avtalen er den primære innfallsport og ramme for Norges samarbeid med EU, og den danner selve grunnlaget for vår EU-politikk. EU er det klart dominerende markedet for norsk eksport og norske nyetableringer. Mer enn 76% av vår eksport går til EU, mens over 70% av vår import kommer derfra. Jeg kan også nevne at handelen med de sentral- og østeuropeiske landene har økt sterkt på 90-tallet.

Norge er ett av de landene som økonomisk er sterkest knyttet til EU. Men, det eksisterer et visst avhengighetsforhold også den andre veien. I 1995 var Norge EUs fjerde største handelspartner, etter USA, Japan og Sveits. Ser vi på EFTA totalt er samhandelen med EU lik 2/3 av EUs samhandel med USA, og dobbelt så stor som samhandelen med Japan. EFTA er EUs nest største handelspartner, og det skal vi være oss bevisst.

Regjeringen legger stor vekt på arbeidet med å vedlikeholde og videreutvikle EØS-avtalen. Ved gjennomføringen av nye EØS-direktiver vil vi legge særlig vekt på forhold som sikkerhet, helse og miljø, samt betydningen av å opprettholde strenge krav til matkvalitet og veterinærkontroll.

EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen Norge har inngått. Den kontinuerlige utfordringen ligger i å sikre at EØS forblir livskraftig og at Norges interesser ivaretas innenfor de rammer som avtalen gir.

En utfordring blir å få innflytelse på utformingen av det regelverket som vedtas i EU og som løpende innlemmes i norsk lovgivning. Regjeringen vil jobbe målrettet med saker som EU har oppe til behandling og som er spesielt viktige for vårt land. Vi må sørge for å komme tidligst mulig inn i prosessen med utforming av nye regler, slik at våre hensyn i størst mulig grad blir ivaretatt allerede før EU fatter sine vedtak.

Men, man kan ikke bare konsentrere seg om Brussel. Laksesaken og arbeidet med gassmarkedsdirektivet viste at det diplomatiske arbeidet som gjøres i de europeiske hovedstedene ofte er helt avgjørende for å påvirke medlemslandenes holdninger. At man i laksesaken lyktes med å komme frem til en forhandlingsløsning, skyldtes for en stor del at Kommisjonen var lydhør for at et flertall av medlemslandene engasjerte seg og ønsket en forhandlingsløsning med Norge isteden for straffetoll og utjevningsavgift.

Disse sakene viser at det er mulig å oppnå en viss innflytelse i EU, selv om vi står utenfor. Dette skyldes primært at andre land i forskjellige saker har sammenfallende interesser med våre. Å identifisere potensielle allianser i viktige saker for Norge er derfor en sentral del av arbeidet med EØS-avtalen. Som jeg var inne på, er en annen lærdom at vi må prioritere de sakene som er viktige for oss.

EØS-avtalen gjør oss til en integrert del av EUs indre marked, og ivaretar således de økonomiske og handelsmessige hensyn i våre forbindelser med EU. I tillegg åpner avtalen for et omfattende politisk samarbeid på viktige områder som energi og miljø. Når Regjeringen bygger på EØS-avtalen er det disse hensyn vi har in mente. EØS-avtalen gir selvsagt ikke Norge like stor politisk innflytelse på EUs beslutninger som vi ville hatt med medlemskap, men på den annen side har vi beholdt større frihetsområder for våre nasjonale myndigheter. Vi har fattet et valg, og utfordringen nå er å utnytte maksimalt de mulighetene for innflytelse som avtalen gir – på alle de områder som avtalen dekker.

Utviklingen i EU

Vi befinner oss i en tid kjennetegnet av betydningsfulle endringer i EU-samarbeidet. Tunge EU-prosesser har nådd avgjørende faser. Førstkommende helg vil trolig bli en milepæl for EU. Da skal et EU-toppmøte vedta iverksettelsen av Den økonomiske og monetære union – ØMU. For en måned siden startet EU forhandlingene om den nye utvidelsen mot øst. EU har også revidert sitt traktatverk. I en slik situasjon er det viktig for Norge å ha nær kontakt til den tyngste aktøren i Europa.

I juni i fjor avsluttet EU-landene på toppmøtet i Amsterdam revisjonsarbeidet med EUs traktater i den såkalte Regjeringskonferansen. Blant annet ble det vedtatt å integrere Schengen-samarbeidet i EU og finne en løsning som sikrer Norges og Islands fortsatte tilknytning til samarbeidet.

I Voksenåsenerklæringen legger Regjeringen vekt på å opprettholde den nordiske passunion. Alle de nordiske EU-land er opptatt av å finne en institusjonell løsning som sikrer en videreføring av den nordiske passunion slik at man unngår at de nordiske EU-land må innføre yttergrensekontroll mot Norge. Regjeringen legger også til grunn at stortingsflertallet ønsker forhandlinger om en institusjonell løsning for å kunne videreføre norsk og islandsk tilknytning til Schengen-samarbeidet. Regjeringen er klar til disse forhandlingene, men den interne forberedelsesprosessen i EU tar tid.

Regjeringen varslet i tiltredelseserklæringen en vurdering av de konstitusjonelle spørsmål knyttet til en ny Schengen-avtale. Regjeringen kunngjorde i går at den har opprettet en referansegruppe av juridiske eksperter for den forhandlingsdelegasjonen som skal forestå forhandlingene med EU. Dette vil sikre at Regjeringen får et bredest mulig beslutningsgrunnlag når den tar stilling til forhandlingsposisjoner- og løsninger.

ØMU

Målsetningen er at Amsterdam-traktaten skal kunne tre i kraft pr. 1. januar 1999. Fra samme tidspunkt iverksettes tredje fase av ØMU. Med etableringen av ØMU flyttes et viktig politikkområde og en kjerne i samfunnslivet – pengepolitikken, fra nasjonalt til fellesskapsnivå. Iverksettelsen av pengeunionen er det mest betydningsfulle skritt i unionsprosessen på mange år, og det vil blant annet føre til økt press om en stadig mer samordnet økonomisk politikk.

Med en felles valuta fjernes muligheten for forstyrrelser som følge av bevegelser i valutakursene blant de deltakende landene. Men samtidig mister deltakerlandene muligheten til å bruke renten og valutakursen som virkemiddel i den nasjonale økonomiske politikken.

Mange advarer mot at etableringen av ØMU vil kunne øke de politiske spenningene i EU og at de sosiale og økonomiske ulikheter i EU vil kunne øke. EU-ledere som jeg har møtt i det siste, trekker selvsagt frem fordelene og den styrke ØMU vil gi unionen. Men jeg har også registrert usikkerhet og tvil om de politiske konsekvenser av ØMU. Det er ingen gitt i dag å si med sikkerhet hva de langsiktige konsekvensene av opprettelsen av ØMU vil bli. For å si det med den tidligere tyske sentralbanksjef Karl Otto Pöhl: ” Man sier at det bare finnes seks eksperter på det nye europeiske valutasystemet: tre som forstår det, men ikke kan forklare det, og tre som kan forklare det, men som ikke forstår det”.

ØMU kan gi en bedre ramme for den økonomiske utviklingen i Europa, og bidra til å få den høye arbeidsledigheten i Europa ned. Men det stiller store krav til utformingen av den samlede økonomiske politikken. En forutsetning er at det lykkes å finne en god balanse mellom den felles pengepolitikken og budsjettpolitikken i de enkelte land. En annen viktig forutsetning er at EU-landene lykkes i å få arbeidsmarkedene til å fungere bedre.

Vi kan ikke se bort i fra at overgangen til euro vil være forbundet med mer ustabilitet i de internasjonale finans- og valutamarkedene. Etableringen av ØMU vil også virke inn på økonomiene i de EU-land som ikke deltar. Og på Norge.

De umiddelbare virkningene av ØMU for Norge vil imidlertid begrenses av at Danmark, Sverige og Storbritannia ikke vil delta i ØMU ved etableringen. Disse tre landene står til sammen for nær halvparten av vår tradisjonelle varehandel med EU. Det vil dessuten ta tid før virkningene av den felles valutaen fullt ut slår gjennom i markedene i ØMU-området.

Etableringen av ØMU endrer ikke de avveiningene som ligger til grunn for den vekten Norge tradisjonelt har lagt på stabil valutakurs. Å opprettholde en nasjonal penge- og valutapolitikk vil kunne være en fordel dersom den økonomiske utviklingen i Europa skulle bli mindre gunstig, eller dersom Norge på andre måter skulle bli stilt overfor betydelige økonomiske forstyrrelser. Men vi må være forberedt på at vi kan stilles overfor nye utfordringer. Regjeringen vil redegjøre nærmere for dette i Revidert Nasjonalbudsjett.

EUs utvidelsesprosess

EUs utvidelsesprosess ble innledet 30. mars med et felles utenriksministermøte i Brussel blant de 15 medlemsland og 11 søkerland. Dagen etter ble bilaterale medlemskapsforhandlinger innledet med 6 av søkerlandene (Tsjekkia, Ungarn, Polen, Slovenia, Estland og Kypros). Parallelt igangsettes gjennomganger av gjeldende EU-lovgivning - det såkalte acquis’et - også med de øvrige 5 søkerland (Latvia, Litauen, Bulgaria, Romania og Slovakia) for å påskynde disse landenes forberedelser til å innlede medlemskapsforhandlinger.

På samme måte som vi forventer respekt for de samarbeidsløsninger Norge har valgt i forhold til EU, må andre land kunne forvente respekt og støtte for de valg som de ut fra sine forutsetninger foretar. Det gjelder ikke minst de tre baltiske land, Estland, Latvia og Litauen. Fra norsk side støtter vi søkerlandenes anstrengelser for å reformere sine politiske, rettslige og økonomiske systemer slik at de kan oppfylle integrasjonsvilkårene. Det at medlemskap i vestlige organisasjoner oppfattes som så attraktivt, er i seg selv en drivkraft for eksempel i arbeidet for demokrati, menneskerettigheter og fredelig konfliktløsning.

Utvidelsen berører ikke bare EU og søkerlandene. Den berører også Norge direkte fordi nye EU-medlemmer også vil bli parter i EØS-avtalen. Det er positivt. Det vil føre til et tettere samarbeid mellom Norge og de nye medlemslandene på alle de områdene som omfattes av EØS. Det gir oss nye muligheter for forpliktende samarbeid om blant annet miljø, energi, og handel. Vi har nå muligheten for å hjelpe disse landene i deres bestrebelser for å ta igjen den utvikling som de ikke fikk ta del i på grunn av den ulykksalige delingen av Europa.

Det at det indre marked blir større er i utgangspunktet positivt for Norge. Vi står imidlertid også overfor utfordringer. For eksempel har Norge i dag gjennom EFTAs frihandelsavtaler med alle de 10 søkerlandene i øst bedre markedsadgang til disse landene for handel med fisk enn det vi har til EU. Ettersom utvidelsen berører Norge direkte, har vi behov for å kunne ivareta våre interesser og få anledning til å påvirke utformingen av vilkårene for innlemmelsen av de nye søkerlandene i det indre marked.

Hva vil vårt konkrete bidrag i denne prosessen være? Jeg er opptatt av at vi ikke skal fremstå som tilskuere i disse prosessene, som et land som i sin rikdom ikke vil bidra til Europas utvikling. Derfor er det viktig at vi på de områdene hvor vi har et politisk og økonomisk samarbeid med EU, fremstår som aktive bidragsytere. EØS-avtalen må også sees i et slikt bredere perspektiv. Fra vår side vil vi bl.a. styrke kontakten med de baltiske land og engasjere oss i oppfølgingen av EUs nordlige dimensjon.

Fra norsk side har vi også en klar interesse av å opprettholde nære bånd til EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk - FUSP.

Siden 1995 har vi hatt en kontakt- og dialogordning på det utenrikspolitiske området mellom Norge og de andre EFTA/EØS-landene og EU. Denne del av EØS-samarbeidet gir en nyttig, løpende kontakt med EU-samarbeidet på det utenrikspolitiske området.

Den dype integrasjonen noen, ikke alle, EU-land nå går inn i ved ØMU, viser allerede tendenser til et EU i flere hastigheter. Dette kan forsterkes når øst- og sentraleuropeiske land blir EU-medlemmer. Vi kan få ulike grader av integrasjon og dermed en utvikling hvor problemstillingen ikke blir et forenklet ’innenfor – eller – utenfor- EU’, men mer et bilde med en indre kjerne, og så konsentriske sirkler av land med noe ulik tilknytning til EU. Dette kan være interessant for Norge med vår EØS-tilknytning.

VEU

Ambisjonen om å styrke EU-samarbeidets ansvar også på sikkerhetsområdet er en del av et bredt arbeid for å utvikle en Europeisk Sikkerhets- og forsvarsidentitet, ESDI. Arbeidet med ESDI pågår i forsvarsorganisasjonen Den Vesteuropeiske Union,VEU, i EU og ikke minst i NATO. Siktemålet er at de europeiske land skal få styrket ansvar for sikkerheten i Europa.

Oppbyggingen av VEU er basert på et nært samarbeid både med NATO og EU. Vårt assosierte medlemskap i VEU er derfor viktig, både fordi denne organisasjonen etter hvert vil kunne påta seg krisehåndteringsoppdrag, og fordi deltakelse i VEU gir anledning til medvirkning i denne del av arbeidet med sikkerhet i det nye Europa.

Nærområdepolitikken

Regjeringen arbeider med å bygge videre ut en sammenhengende politikk for vårt geografiske nærområde. Utenriksministeren vil i neste måned gi en egen redegjørelse i Stortinget om dette. I en slik nærområdepolitikk vil vårt forhold til Russland og Barents-samarbeidet, våre forbindelse til EUs nordlige dimensjon, vårt forhold til de baltiske land og Østersjø-samarbeidet, samt det nordiske samarbeidet og også samarbeidet i Arktis være sentrale elementer.

I denne forbindelse legger Regjeringen spesiell vekt på to overordnede hensyn. For det første å inkludere Russland i et omfattende og konstruktivt samarbeid til alle deltakeres beste i Europas nordøstlige region. Og for det andre å engasjere andre tunge og sentrale aktører som EU og USA i dette samarbeidet. For oss har det derfor vært naturlig å støtte opp om det finske forslaget om en nordlig dimensjon for EU.

Dette forslaget, som ble lansert i september 1997 av Finlands statsminister Lipponen, har som mål å gjøre den nordlige dimensjon til en integrert og generelt akseptert del av et helhetlig europeisk samarbeid med de baltiske land og Russland. I dette inngår et bredt spekter av samarbeidsområder inklusive energiforsyning/gassrørledninger, miljøvern, atomsikkerhet, arktisk samarbeid, handel og samferdsel.

Bakgrunnen for det finske forslaget er at EU etter utvidelsen med Sverige og Finland strakk seg over Østersjøen, forbi Polarsirkelen og fikk en felles grense på 1.300 km med Russland. Dette gav EU en ny geografisk dimensjon som naturlig nok burde følges opp av en bevisst politikk for disse områdene. At denne utvidelsen i tid faller sammen med en historisk omstøpning av Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen, bidrar bare til å øke behovet for en bevisst nordområdepolitikk såvel fra EU som fra andre berørte parter. En viktig drivkraft bak forslaget er også ønsket om å motvirke at det oppstår dype økonomiske og sosiale skiller som kan true stabiliteten i området.

Mot bakgrunnen av utvisningssaken for noen uker siden, vil jeg for at det ikke skal være noen tvil, understreke at Regjeringen ser et mest mulig nært og vidtrekkende samarbeid med Russland som en avgjørende forutsetning for utviklingen av fred, stabilitet og velstand i Europa. Blir velstandskløften mellom Europa og Russland og andre land i øst større, vil vår visjon om et fritt og helhetlig Europa stå for fall. Det dreier seg om et politisk, og – vil jeg legge til - moralsk imperativ. Derfor er oppfølgingen av avtalene mellom NATO og Russland og EU og Russland så livsviktige. Derfor er det også en av våre aller viktigste oppgaver å yte vårt bidrag gjennom utvikling av et bredest mulig samarbeids- og tillitsforhold til vår store nabo i nordøst. Vi ser statsbesøket om en måned som et viktig innslag i dette arbeidet.

Enkelte gjenstående utfordringer fortsetter imidlertid å prege det bilaterale forholdet. Blant de viktigste er avgrensningsspørsmålet i Barentshavet, det vanskelige investeringsklimaet i Russland og uavklarte spørsmål i forbindelse med samarbeid innen kjernefysisk sikkerhet og fiskeri.

Barentssamarbeidet

I vår politikk i forholdet til Russland inntar Barentssamarbeidet en viktig plass. Dette samarbeidet bidrar ikke minst til å trekke Russland med i samarbeidet med andre land. Med vårt formannskap i Barentsrådet i år vil vi prioritere prosjekter innenfor helse, utdanning, forskning og energiøkonomisering. Dessuten anser vi det som svært viktig å stimulere til multilateralt samarbeid med internasjonale aktører for å gjennomføre større og krevende prosjekter i regionen. Det er derfor gledelig at EU og observatørlandene i Barentsrådet, særlig USA og Storbritannia, har vist et økende engasjement i den senere tid.

Av åpenbare grunner er kjernefysisk sikkerhet et avgjørende spørsmål i vår nærområdepolitikk. Mange nordmenn føler frykt og usikkerhet i forbindelse med de mange uløste problemene i våre nærområder knyttet til atomavfall og faren for ulykker. I de senere år har vi fra norsk side medvirket til utviklingen av et omfattende program for å bedre kjernefysisk sikkerhet i Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. Igjen er dette en oppgave som er altfor stor for Norge å løse alene. Fra norsk side har vi derfor et nært samarbeid i disse spørsmål med EU-kommisjonen samt en rekke europeiske land og USA.

Østersjørådet

Østersjørådet er et annet viktig forum for regionalt samarbeid i vårt nærområde. Samarbeidet skal bidra i arbeidet med å sikre en demokratisk og bærekraftig utvikling i Østersjøregionen. Østersjørådet ble opprettet i 1992 og har 12 medlemsland. Rådet fokuserer virksomheten på områdene demokratibygging, bekjempelse av organisert kriminalitet, økonomisk integrasjon og utvikling, utdanning, kjernefysisk sikkerhet og miljøvern. Østersjøsamarbeidet har etablert seg som et sentralt samarbeids-forum i Nord-Europa, hvor Norge ønsker å spille en aktiv rolle. Fra norsk side legger vi vekt på samarbeidet i Østersjørådet bl.a. som et viktig forum for integrering av de baltiske land og Russland i det vestlige demokratiske mellomfolkelige samarbeid. Vi anser at Østersjørådet og Barentsrådet utfyller hverandre i en slik sammenheng.

Når det gjelder norske prioriteringer i Østersjøsamarbeidet, så legger vi hovedvekten på demokratiutvikling, utdannelse og andre “folk-til-folk”-tiltak. Vi ønsker også fremover å legge større vekt på helse- og sosialspørsmål i Østersjøregionen. Jeg tok under Østersjøtoppmøtet i Riga i januar et initiativ til å utvikle energisamarbeidet i Østersjøområdet. Dette forslaget vil bli fulgt opp av et felles energiministermøte til høsten, hvor man nærmere vil se på konkrete muligheter for å utvikle et slikt samarbeid i regionen.

Norden

Hva så med Norden? Å styrke samarbeidet mellom de fem nordiske land er og blir et helt sentralt mål for norsk utenrikspolitikk, både i en regional og i en videre europeisk sammenheng. Ved å fremme felles holdninger, har vi kunnet oppnå å bli bedre lyttet til i internasjonale spørsmål. Endringene i Europa har tilført både det formelle og det uformelle nordiske samarbeidet nye dimensjoner. Samarbeidet har bl.a. fått nytt innhold gjennom at nordiske møter benyttes som forberedelse av spørsmål som senere kommer opp i EU. Nordisk Ministerråd har også vedtatt et arbeidsprogram for samarbeid med nordiske nærområder, først og fremst de baltiske land og Nordvest-Russland. Denne tilleggsdimensjonen i det nordiske samarbeidet hilser vi velkommen.

Europarådet

Vår deltakelse i Europarådet er også av stor betydning. Siden 1988 har medlemstallet økt fra 21 til 40 land og Europarådet er blitt en alleuropeisk organisasjon. Det er særlig i arbeidet med å skape trygghet og stabilitet i de nye medlemslandene fra Sentral- og Øst-Europa at Europarådet har påtatt seg en nøkkelrolle. Gjennom medlemskapet har disse land forpliktet seg til å overholde Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og en rekke andre konvensjoner. Vi bidrar aktivt i arbeidet med å overvåke at alle medlemsland overholder sin forpliktelser i henhold til europarådkonvensjonene. I lukkede møter kan vi i en åpen og konstruktiv atmosfære ta opp kritikkverdige forhold og føre dialog om manglende overholdelse av forpliktelser i andre medlemsland. Regjeringen legger stor vekt på å gi praktisk bistand til medlemsland på de områder hvor en avdekker manglende overholdelse av medlemskapforpliktelsene.

Avslutning

Det er viktig å stimulere en bred og fremtidsrettet debatt om vår rolle og plass i Europa. For at vi skal kunne ivareta norske interesser på en best mulig måte i et Europa i endring, er det viktig at vi har kunnskap og forståelse om utviklingen.

Året 1998 er i spesielt stor grad preget av mange store begivenheter og grunnleggende beslutninger vedrørende utviklingen av Europa i årene fremover. Utenriksdepartementet har nettopp startet en ny seminarserie som dreier seg om utviklingen Europa etter den kalde krigen, ØMU, EUs utvidelse og EUs nordlige dimensjon, samt den forsvars- og sikkerhetspolitiske utviklingen. Vi planlegger å avslutte det hele med en større Europa-konferanse sent på høsten i år.

I arbeidet for å legge til rette et best mulig grunnlag for en bred Europa-debatt, har ikke minst også de forskningsmiljøer som fokuserer på Europa-forskning en viktig rolle å spille.

De utenrikspolitiske forskningsmiljøene i Oslo-området vil, sammen med programmer som ARENA og universitetene, være sentrale institusjoner som det offentlige kan trekke på i utformingen av Europa-politikken. Det er allerede bygget opp mye kompetanse, og denne må utvikles videre. Men jeg vil gjerne legge til at det utover i landet er opprettet en rekke forskningsmiljøer i de senere år, som har et lokalt og regionalt utgangspunkt for sitt forskningsarbeid. Jeg tenker på institusjoner som Agderforskning, Rogalandsforskning, Møreforskning og NORUT i Tromsø. Det kontaktnett disse institusjonene etterhvert bygger opp, går på tvers av regionale og nasjonale grenser og bidrar med relevant forskning på avgrensede felter til europa-forskningen. Ikke minst gjelder dette forskning som ser på regionalt samarbeid på tvers av landegrenser. Dette er et viktig forskningsfelt hvor instituttsektoren har mye å bidra med.

Overfor Stortinget vil Regjeringen selvsagt videreføre en åpen linje når det gjelder Europa-politikken. Stortinget og dets organer holdes løpende informert om alle spørsmål av viktighet på dette området.

Jeg har i dette foredraget søkt å få frem de sentrale målsetninger og virkemidler for denne regjerings Europa-politikk. Jeg håper det har kommet klart frem i mitt innlegg at Regjeringen vil føre en aktiv Europa-politikk, og at vi skal være en bidragsyter – økonomisk og politisk – til den videre utvikling av europeisk samarbeid. Jeg er overbevist om at ivaretakelsen av norske interesser på sikt avhenger av at andre europeiske land oppfatter oss som en reell bidragsyter i så måte. Det setter store krav. Mer konkret innebærer dette bl.a. at:

• Vi ønsker å styrke de all-europeiske samarbeidsstrukturene. Dette er viktig for å unngå nye skillelinjer i Europa.
• Gjennom OSSE-formannskapet i 1999 vil Regjeringen være med å ta ansvar for Europas videre utvikling. Vi ønsker at vårt formannskap viderefører og styrker OSSEs arbeid på kjerneområdene menneskerettigheter, demokrati og etterlevelse av rettsstatens prinsipper.
• Regjeringen mener det er riktig at man skynder seg langsomt med NATO-utvidelsen, men at man står fast på en “åpen dør”-politikk. Norge vil arbeide aktivt for å skape en inkluderende sikkerhetsstruktur i Europa.
• Vi legger stor vekt på vår deltakelse i VEU, som er av stor betydning for vår kontakt med utviklingen av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.
• Regjeringen vil føre en aktiv politikk overfor Den europeiske union. Norge vil være en konstruktiv samarbeidspartner - i tråd med de mange felles interesser som vi deler med resten av Europa.
• Regjeringen vil basere sin EU-politikk på EØS-avtalen. Regjeringen vil arbeide aktivt for å vedlikeholde og videreutvikle avtalen.
• Når det gjelder utvidelsesprosessen, vil vi i respekt for demokratiske staters selvstendige valg støtte søkerlandenes egne anstrengelser. Vi legger vekt på at denne prosessen må gjennomføres på en slik måte at det ikke blir skapt nye skillelinjer i Europa.
• Regjeringen vil utvikle videre en sammenhengende politikk for vårt nærområde.
• Vi ønsker å bidra til i størst mulig grad å gjøre Russland til en partner i europeiske samarbeidsstrukturer.
• Regjeringen vil bruke formannskapet i Barentsrådet i 1998 og i Østersjørådet i annet halvår 1999 og første halvår 2000 til å skape en styrket dynamikk i dette samarbeidet.

Vi må bruke den historiske sjanse vi nå har til å skape et nytt Europa. De politiske-økonomiske strukturene i vår verdensdel gjennomgår nå en viktig og vanskelig omsmelting, og vi må se til at de formasjoner som kommer ut av smeltedigelen ikke skaper kimen til framtidige konflikter. Derfor må målet om et fritt, helt og samarbeidende Europa hele tiden være prøvesteinen for den løpende Europapolitikken.

Lagt inn 28. april 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen