Statsminister Kjell Magne Bondevik

Regjeringens lunsj for Tysklands Forbundspresident, professor Dr. Roman Herzog

Bogstad Gård, Oslo 18. juni 1998 (med forbehold om endringer)

Deres Eksellense, Forbundspresident Roman Herzog og fru Christiane Herzog; Deres Majesteter, Kong Harald V og Dronning Sonja; Ærede medlemmer av den tyske delegasjon, Eksellenser, Mine damer og herrer,

Kjære gjester !

På vegne av den norske regjering er det en stor glede å kunne hilse Tysklands Forbundspresident og fru Christiane Herzog og det norske Kongepar velkommen til denne lunsj. Når statsoverhodet for vår store og viktige samarbeidspartner, Tyskland, besøker Norge, vil vi gjerne gjøre det litt spesielt. Det har regjeringen ønsket å markere ved å legge denne lunsjen til Bogstad. Det dreier seg om intet mindre enn en liten historisk begivenhet. Så vidt vi vet, har det i moderne tid ikke tidligere vært holdt et tilsvarende arrangement her.

Det er imidlertid ikke første gang Bogstad gård er rammen rundt historiske begivenheter. Bogstad var i mange år nær knyttet til viktige hendinger i Norges historie. Fremfor alt symboliserer Bogstad den nære forbindelsen mellom Norge og det større Europa, inklusive Tyskland.

Da Norge i 1814 som følge av Kieler-traktaten fikk muligheten til å gjenvinne nasjonal selvstendighet, fant viktige politiske drøftelser sted akkurat her. Den daværende eier, Peder Anker, og hans svigersønn, Herman Wedel Jarlsberg, var begge sentrale personer i det politiske liv i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. Etter samtaler på Bogstad, ble Peder Anker 18. november 1814 utnevnt til Norges første regjeringssjef med tittel av statsminister. Han innehadde embetet i åtte år – (og var i så måte et eksempel til etterfølgelse !) Grev Wedel var finansminister like lenge og to av deres etterkommere var norske statsministre i unionstiden med Sverige.

Salen vi nå er samlet i, ble bygget og innredet på Peder Ankers tid, omkring 1780. Den framstår i dag omtrent som den gang, og vitner gjennom sin arkitektur og bildene som Anker kjøpte under sine reiser på kontinentet, om verdien av vekselspillet mellom det nasjonale og verden utenfor. Få har som Goethe oppsummert betydningen av dette da han slo fast - ”Nur wer sich fremde Schätze aneignet, kann Grosses schaffen”. (”Bare den som tilegner seg fremmede skatter, kan skape det store”).

Norge og Tyskland har i gode og også onde dager levd hverandre tett innpå livet. Bortsett kanskje fra våre nordiske naboland, er det knapt noe land og noen kultur som over så lang tid har øvd så avgjørende innflytelse på samfunnsutviklingen i Norge som Tyskland. Når norske og tyske historikere til høsten kommer sammen for å diskutere perspektivene for våre forbindelser, trekker de derfor linjene fra tidlig middelalder. Den store utstilling om forbindelsene mellom Skandinavia og Tyskland som om kort tid åpner på Norsk Folkemuseum, viser med all tydelighet bredden og omfanget av de nære kontakter på nær sagt ethvert område.

Jeg vil gjerne forsikre Dem, herr Forbundspresident, at det er Regjeringens ønske og prioriterte mål å videreføre og styrke forbindelsene og samarbeidet med Tyskland. Vi har mye å tilføre hverandre. Tyskland er vår viktigste handelspartner og en nær alliert. De politiske kontakter er grunnfestet og preget av personlige bånd slik tilfellet var med Willy Brandt og hans norske samtidige. Selv hadde jeg i desember i fjor gleden av å møte forbundskansler Helmut Kohl til samtaler i Bonn, og ser om et par uker fram til å besøke Tysklands gamle og nye hovedstad, Berlin. I alle disse sammenhenger er vi oss bevisst den dynamiske faktor som Tyskland representerer i arbeidet for å forme et fritt og samarbeidende Europa.

Tyskland har i etterkrigstiden ydet et avgjørende bidrag til det Europa vi i dag ser vokse fram. Det er et Europa som ennå er uferdig, men der vi øyner konturene av et alleuropeisk fellesskap med sikkerhet og en rettmessig del av velstanden for alle. Willy Brandt sa det slik - ” Jetzt wächst zusammen, was zusammen gehørt”. (”Nå vokser dét sammen, som hører sammen”). Hans utsagn var myntet på Tysklands gjenforening. Jeg synes bildet taler med samme uttrykkskraft om den forening av det delte Europa vi i dag er vitne til.

Norge står ikke på sidelinjen av denne utvikling. Sammen med Tyskland og andre partnere tar vi vår del av ansvaret slik det i disse dager blir demonstrert på Balkan. Gjennom organisasjoner som FN, NATO, EØS og OSSE er det Regjeringens mål at Norge skal være en engasjert og troverdig samarbeidspartner i løsningen av de utfordringer vi står overfor. Som Tyskland legger vi avgjørende vekt på å integrere Russland i det europeiske samarbeid. Det regionale samarbeid vi har innledet med Russland over landegrensen i nord, kompletteres nå av Den Nordlige dimensjon der Tyskland er en viktig støttespiller.

Herr Forbundspresident;

Når Norge og Tyskland står hverandre så nær, er det i siste instans fordi vi i stor grad har et verdifellesskap. De har selv gjort dem til talsmann for verdienes betydning i politikken. Det dreier seg om et tema som også opptar den norske Regjering og meg personlig sterkt. Vi har en solid plattform for det neste århundre i vår kristne og humanistiske kulturarv. Vi har imidlertid også registrert at vi deler mange av de samme bekymringer over tendenser til fremmedgjøring, intoleranse og selvopptatthet. For oss som ledere og politikere er det, som De har pekt på, mer enn et tankekors at mange unge i dag opplever ”…ein gewachsenes Unbehagen an der Politik”. (”…forbinder et voksende ubehag med politikk”). Vi deler den overbevisning De har gitt uttrykk for at disse utfordringer bare kan løses gjennom levende demokrati og medbestemmelse på det nasjonale plan, og bredt forpliktende samarbeid mellom landene. De tanker De har fremsatt om globalisering vekker også gjenklang i Norge.

Som en rød tråd gjennom vår felles historie går den kulturelle samhørighet. Regjeringen vil gjerne bidra til å styrke dette fellesskap. Jeg vet det er en oppgave som også opptar Dem, herr Forbundspresident. Som et uttrykk for den store betydning vi tillegger den menneskelige dimensjon, har Regjeringen derfor besluttet å støtte opprettelsen av et professorat i tysk-norsk kulturhistorie ved Humboldt universitet i Berlin. Professoratet vil være knyttet til professor Henrik Steffens navn. Han var nordmannen som ble professor i Berlin, der han i første del av forrige århundre virket som naturforsker og filosof. Ved sin formidlerrolle kom han til å stå i det fruktbare spennet mellom Norge og Tyskland som har gitt oss så store verdier.

Jeg vil at vi skal utbringe en skål for vennskapet mellom Norge og Tyskland og for Forbundspresident Roman Herzog og fru Christiane Herzog. Det er en ære og glede at dere er her.

Ich bitte Sie nun, mit mir das Glas zu erheben – auf de Freundschaft zwischen Deutschland und Norwegen und auf das Wohl von Bundepräsident Herzog und seiner Frau Christiane. Es ist eine Ehre und Freude für uns, dass Sie hier sind.