Statsminister Kjell Magne Bondeviks tale 1. mai 1998

Gratulerer med dagen!

Jeg kan vanskelig tenke meg noe bedre sted enn Vestfold og Larvik om våren. Jeg er glad for muligheten til å tilbringe denne første maidagen her, som statsminister. Det er resultat av historiens beste KrF-valg og den politiske muligheten det ga. Takk til hver enkelt av dere som på forskjellig vis bidro. KrF har for første gang i historien representanter fra alle landets fylker. Arbeidet i stortingsgruppen er beriket med mer lokalkunnskap fra hele landet. Og våre lokalpolitikere har direktelinje inn til sine representanter. God kommunikasjon er viktig. I Elsa Skarbøvik, har Vestfold fått en iherdig og godt arbeidende representant. Det er jeg glad for. Bruk henne.

Arbeidet i Regjeringen:

Sentrumsalternativet beveget seg fra å være et "luftslott" og "steindødt" alternativ i valgkampen, via 36,9% og angrepsposisjon, til vi i dag sitter med en regjering som har “satt seg” godt i folks bevissthet. Vi får svært mange og hyggelige tilbakemeldinger.

Når vi nøyaktig 25 år etter Korvald-regjeringen kunne ta fatt med en ny sentrums-regjering, hadde vel ingen regnet med at vi skulle få en slik mottakelse. Den varmer.

Det var med ydmykhet og spenning jeg tok fatt, det er med ydmykhet og glede jeg utfører mitt arbeid.

Vi blir nå møtt med et skarpere motlys enn tidligere - både av media, politiske motstandere og av våre "egne". Vi innser at Regjeringens og den enkelte statsråds "hvetebrødsdager" definitivt er omme.

Forholdet mellom partiene - og hele Regjeringen – fikk en påkjenning i bispesaken. Jeg erklærte meg av naturlige grunner inhabil og kunne derfor ikke gjøre noe før saken var ferdigbehandlet. Da tok vi straks fatt i dette, og vi har bestått prøven innad i Regjeringen.

Hva er så Regjeringens hovedbudskap? Hvorfor vil vi regjere?

Det har vi som dere vet nedfelt i Voksenåsen-dokumentet. Det er en plattform for arbeidet som er mer omfattende enn ved de tidligere regjeringsdannelser jeg har deltatt i. Jeg vil nevne noen hovedpunkt hvor Regjeringen har varslet en kursomlegging:

1. En mer verdiorientert politisk debatt - Verdikommisjonen
2. Økt valgfrihet for barnefamiliene - kontantstøtte/barnehageutbygging/ fedrerettigheter
3. Redusere forskjellene i samfunnet – stortingsmelding er under arbeid
4. Distriktspolitisk offensiv – redegjørelse gitt i Stortinget i går
5. Større åpenhet i forvaltningen – stortingsmelding lagt fram i går
6. En mer langsiktig ressursforvaltning og offensiv miljøpolitikk - Klimameldinga/Grønne skatter/ Oljeutvinningstempo/stortings-meldinger om landbruk og fiskeri

Skal vi få dette og mer til må vi lykkes i vår økonomiske politikk:

Norges økonomiske situasjon er god. Prisstigningen er fortsatt lav, selv om den er lavere hos flere av våre handelspartnere. Sysselsettingen er høy og vokser raskt. Fra 1993 til 1997 økte sysselsettingen med 185.000. I revidert nasjonalbudsjett vil vi oppjustere anslagene for økningen i 1998 fra vel 30.000 til 50.000. På fem år tilsvarer sysselsettingsøkningen mer enn hele folketallet i Vestfold fylke. Arbeidsledigheten synker raskt.

Men det er også sterke faresignaler i økonomien. Den økonomiske aktiviteten er nå i ferd med å bli så stor at økonomien gradvis må ”kjøles ned” for at vi fortsatt kan ha en god situasjon.

Vi har i stigende grad mangel på arbeidskraft i flere og flere bransjer. De arbeidsgivere som ønsker seg mer arbeidskraft har stadig vanskeligere for å finne de folkene de trenger, der de trengs. Dette gjelder både i det offentlige og i store deler av det private næringslivet. At vi har oljeinntekter gjør ikke at vi kan trylle fram mer arbeidskraft. Landet er ikke tjent med en situasjon der det i flere bransjer er stadig stigende mangel på arbeidskraft. Vi vet at da er det særlig den delen av vårt næringsliv som konkurrerer med andre land, samt distriktene, som taper. Sterk konkurranse om arbeidskraft er ikke et teoretisk begrep. Det betyr at arbeidsplasser blir nedlagt og mange må flytte for å få de nye jobbene.

Det er flere årsaker til denne situasjonen:

· Når mange søker utdanning og flere går ut i tidlig pensjon, betyr det at veksten i tallet på arbeidssøkere ikke er så stor som før, særlig når vi heldigvis heller ikke har så mange som har meldt til arbeidskontorene at de er arbeidsledige.

• Investeringstakten er høy både i fastlandsnorge og på sokkelen. I vinter kom det tall for høyere oljeinvesteringer, noe som jo medførte at Regjeringen foreslo tiltak for å dempe denne økningen.
• Den valutakurspolitikken Regjeringen fører, og som det er bred politisk tilslutning til, innebærer at rentenivået også i Norge ligger lavt. Denne politikken ligger fast, men lave renter stimulerer selvfølgelig lysten til å låne penger. Utlånsveksten fra bankene er fortsatt svært stor.

· Det private forbruket stiger. De romslige rammene som er gitt i flere av inntektsoppgjørene vil ytterligere bidra til økt forbruk. Økt privat forbruk betyr at en trenger folk til å produsere og selge de varene og tjenestene som da etterspørres, med andre ord: Økt press på arbeidsmarkedet.

Økende mangel på arbeidskraft i flere bransjer presser lønninger og seinere prisene i været. Regjeringen ser sitt ansvar, og vil derfor etter hvert måtte fremme tiltak som kan dempe den økonomiske aktiviteten. Erfaringene fra 70- og 80-åra viste at for at vi fortsatt skal ha en god situasjon også i årene framover, må vi sette inn tiltak mens det ennå er tid. Dersom vi ikke setter inn tiltak, kan mye av den gunstige situasjonen vi nå har opparbeidet etter hvert bli ødelagt.

Fordi vi jevnt over har det bra, kan det være lett å overse faresignalene. De høye lønnstillegg i flere inntektsoppgjør tyder på det samme når det gjelder næringslivet. Det er særlig provoserende for lavtlønte som kan ha berettigede krav om bedring at det skjer uforholdsmessige inntektsøkninger for høytlønte næringslivsledere.

Det er derfor viktig at også andre aktører enn Regjeringen tar konsekvenser av situasjonen. Det har nå blitt relativt høye rammer i flere av de sentrale inntektsoppgjørene. Tilleggene må derfor begrenses i de lokale oppgjørene. For sterk økning i lønningene vil nemlig alle, også arbeidstakerne, etter hvert tape på. Det vil føre til økt prisstigning og tap av arbeidsplasser.

Det er derfor min oppgave som statsminister å si klart fra om at utviklingen ikke kan fortsette slik den har gjort den senere tid. Den økonomiske aktiviteten må dempes. Hvis ikke vil vi komme inn i en ond spiral med økende priser, renter og svekket konkurranseevne, og dermed fare for stigende arbeidsledighet. Bremsene må settes på.

De tre regjeringspartiene har ikke flertall alene i Stortinget. Jeg håper også at de andre partiene vil bidra til at vi får en fornuftig nedkjøling av norsk økonomi.

Internasjonal solidaritet

For meg er 1. mai først og fremst en dag for solidaritet – solidaritet på tvers av landegrenser. Noe av en regjerings største privilegium er å sette den politiske dagsorden. Vi ønsker en omfattende debatt i det norske folk om våre holdninger og handlinger i forhold til våre nye landsmenn og i forhold til mennesker som lever i undertrykkelse og nød.

Respekten for hvert enkelt menneskes verdi og verdighet er et fundament i Regjeringens politikk. Vårt arbeid for å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettferdighet overalt i verden er et uttrykk for internasjonal solidaritet og nestekjærlighet. Vårt mål er å bidra til at flest mulig mennesker sikres retten til liv, og muligheten til et liv i fred, frihet og et minimum av velferd.

La meg bare nevne noen få eksempler på hva internasjonal solidaritet og mellomfolkelig engasjement betyr i praksis:

• I går deltok jeg på en mektig markering i Oslo Konserthus i anledning av 50-årsjubiléet for staten Israels opprettelse. Uten den brede støtte Israel fra første stund ble møtt med av myndigheter og enkeltpersoner i det store flertall av land, er det ikke sikkert at dette jubiléet hadde kunnet finne sted. Vårt arbeid i dag for å skape varig fred og trygge livsvilkår for Israel og palestinerne er en videreføring av dette engasjement.
• Utenriksministeren kom i forgårs tilbake fra et besøk til det tidligere Jugoslavia og Albania. Der drøftet han hva vi kan gjøre for å stanse voldsspiralen og hindre nye blodsutgytelser i Kosovo. Norske soldater har i flere år stått vakt om den skjøre freden i Bosnia. Og vi har ytet store bidrag i humanitær bistand og til gjenoppbyggingen.
• I Burma sitter fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi, en vever, modig kvinne i husarrest, fordi myndighetene frykter hennes budskap om frihet og menneskerettigheter. Hennes kamp for demokrati og menneskeverd er også vår kamp. Derfor arbeider Regjeringen aktivt både hjemme og internasjonalt for å legge press på makthaverne i Burma til akseptere frie valg og folkestyre.
• Vårt store naboland i nordøst – Russland – har brutt med sin fortid og er midt i arbeidet med å forme fra grunnen av et nytt samfunn, basert på demokrati og åpenhet. Gjennom samarbeidet i Barentsrådet og de brede kontaktene over grensen søker regjering og folk flest å gjøre sitt for at reformene kan vinne fram og det russiske folk kan få sin rettmessige andel av den velstand vi tar for gitt.

Vår utviklingsbistand er et konkret uttrykk for solidaritet med befolkningene i de fattigste landene.

Regjeringen mener at Norge, som ett av verdens rikeste land, bør ha som mål å gi én prosent av vår brutto nasjonalinntekt i utviklingshjelp. Det er både et moralsk ansvar, og i vår egen langsiktige interesse, å bidra til å hindre sult og nød, og fremme økonomisk utvikling blant verdens fattigste. Vi vil legge fram en gjeldsplan for u-land.

Krig og konflikt er ødeleggende for utvikling og respekt for menneskerettighetene. Vi vil derfor også bruke mye ressurser på å støtte fred og forsoning, mekling i konflikter, humanitær nødhjelp, demokrati og menneskerettigheter. Vårt formannskap i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) neste år er et viktig ledd i dette arbeidet.

På denne dagen må vi ikke glemme at mange mennesker, også barn, verden over arbeider under helt uakseptable forhold. Vi har engasjert oss for å bekjempe dette. Norge var vertskap for en internasjonal konferanse om barnearbeid i fjor høst. Vi samarbeider med andre land om tiltak som skal fjerne skadelige former for barnearbeid.

I år er 50-årsjubileet for FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene. Dette er en spore til økt innsats, både hjemme og i andre land.

Vårt aktive engasjement i FN og andre internasjonale organisasjoner, er et uttrykk for internasjonal solidaritet. Gjennom FN, NATO, OSSE og andre fora vil vi bidra til fred og utvikling, både i Europa og verden for øvrig.

Forholdet til våre nye landsmenn

For sentrumsregjeringen er en aktiv integreringspolitikk nødvendig for å motvirke utviklingen av diskriminering og nye klasseskiller. Vårt mål er å skape et solidarisk og demokratisk fellesskap der alle, uansett hudfarge og kulturell bakgrunn er likeverdige medlemmer.

Jeg er kjent med at Vestfold Fylkeskommune tidligere denne uken vedtok med stort flertall en plan mot rasisme og fremmedfrykt. Bare Frp’s representanter stemte imot. Vestfold er den første fylkeskommunene i landet som har gjennomført et slikt planarbeid. Gratulerer. Flere kommer etter. Det er gledelig.

Deltakelse i arbeidslivet er sentralt for at innvandrere og flyktninger skal vinne innpass i vårt samfunn og bli likeverdige medlemmer.

Innvandrerbefolkningen ble hardt rammet av nedgangstidene på slutten av 80-tallet. Mange mistet jobben og fikk problemer med å komme inn i arbeidslivet igjen. Vi har nå stigende sysselsetting og lav arbeidsledighet. Selv om arbeidsledigheten blant innvandrere går ned også, er ledigheten fortsatt mer en tre ganger høyere blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig.

De negative konsekvensene av at mange innvandrere står utenfor arbeidslivet er store. Arbeidsledighet kan føre til betydelige problemer for den som blir rammet. Arbeidsledighet er sløsing med fellesskapets ressurser, når villige hender ikke kan komme i jobb. I tillegg bidrar arbeidsledigheten til å gjøre det vanskelig for den enkelte innvandrer å finne en plass i det norske samfunn. Nye klasseskiller knyttet til etnisk bakgrunn kan oppstå. Arbeidsledigheten er derfor ikke et problem bare for innvandrerbefolkningen. Det er et samfunnsproblem. Den angår alle som vil se Norge utvikle seg som et solidarisk og demokratisk fellesskap.

Innvandrernes deltakelse i arbeidslivet skal økes. De tiltak vi setter i verk har to formål:

• · å tilføre innvandrerne kompetanse for norsk arbeidsliv og
• · å bygge ned barrierene som holder dem utenfor arbeidslivet.

Vi har satt i gang en rekke tiltak:

• Vi har styrket norskopplæringen betydelig.
• Vi vil se på hvordan kvalifiseringen av nyankomne innvandrere kan gjøres bedre.
• Vi vil også se på hvordan vi kan styrke sammenhengen mellom det nyankomne innvandrere mottar i offentlige stønader og deres deltakelse i kvalifiseringstiltak.
• Godkjenning av utdanning fra utlandet skal bli enklere. Vi arbeider nå med å få til en ordning for yrkesprøving som skal gjøre det lettere for folk som ikke kan dokumentere sin fagutdanning å få et bevis for hva de kan og hva de mangler for å ta fagprøve.
• Vi vil i løpet av sommeren legge fram en egen handlingsplan for å styrke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor.
• Før sommeren vil vi presentere en handlingsplan mot rasisme og diskriminering.
• Vi vil i løpet av høsten etablere et Senter mot diskriminering. Senteret skal ha som oppgave å overvåke situasjonen med hensyn til diskriminering, og gi juridisk råd og veiledning til personer som mener seg utsatt for diskriminering på grunnlag av hudfarge eller opprinnelse.

I arbeidet med å øke innvandrernes deltakelse i arbeidslivet er samarbeid et nøkkelord. Jeg er glad for at arbeidslivets parter har tatt denne utfordringen. Jeg vil her fremheve samarbeidsopplegget mellom NHO, LO, HSH og arbeidsmarkedsetaten. Dette samarbeidsopplegget, som er igangsatt i omtrent alle fylker i landet, har som mål å legge forholdene til rette slik at innvandrere som trenger opplæring og jobbtilpasning kan få innpass i det ordinære arbeidsliv.

Jeg vet at det gjøres mye bra arbeid i kommunene for å øke innvandrernes deltakelse i arbeidslivet. Mangt et prosjekt er igangsatt i samarbeid mellom bl.a. kommunene og arbeidsmarkedsetaten, med gode resultater. Prosjektet «Arbeidsformidling av innvandrere i Larviks-distriktet» er et eksempel på at slikt samarbeid gir resultater.

Verdidebatten

Noe av det viktigste som har skjedd etter regjeringsskiftet, er at vi har fått en ny, verdiorientert debatt.

Som det sto på lederplass i Vårt Land 26/4:

”Regjeringens makt til å legge premisser for samfunnsdebatten er stor. Nå har endatil Fremskrittspartiet innført verdidebatt på landsmøtet sitt..” Lederen avsluttes med: “Hva Frp mener med å være verdiparti er derfor ikke særlig klart. Men et sted må man jo begynne.” Og det er jo nettopp hva det handler om. Å komme i gang.

Verdikommisjonen har kommet godt igang med sitt arbeid. Vi har fått en større bevissthet om at politikk er noe mer enn det som kan måles i kroner og øre.

Valgfrihet for barnefamiliene

Regjeringen har også, ved KrF’s partileder, stått i en ideologisk debatt vi nesten ikke har sett sidestykke til. Jeg tenker på debatten om kontantstøtten. stortingsbehandlingen av saken er ikke ferdig.

Forhandlinger pågår. Jeg er optimistisk. Jeg tror ikke noe parti nå vil forskusle mulighetene til å få vedtatt reformen.

Med kontantstøtten ønsker regjeringen å gi foreldre:

• mer tid til barna,
• flere valgmuligheter når det gjelder omsorgsformer
• større likhet i fordelingen av statlige midler til familier som benytter, og de som ikke benytter barnehageplass.

Et flertall av foreldre til ett- og toåringer vil foretrekke å passe barna selv som hovedordning. 75% sier de vil benytte seg av kontantstøtten til høsten. (Opinion mars –98).

Det er familier med høyere inntekt som foretrekker Arbeiderpartiets alternative reform, utvidet fødselspermisjon - en reform som ytterligere favoriserer yrkesaktive.

Målet om full behovsdekning av barnehager innen år 2000 står fast. Valgfrihet er betinget av at familier har et reellt valg mellom barnehage og andre omsorgsløsninger.

Barnehagetilbudet må være fleksibelt. Familiene må få de oppholdstider de har bruk for. Foreldrebetalingen må holdes på et forsvarlig nivå. Barnehagene skal ikke være et alternativ bare for familier med svært god økonomi.

Et hovedelement for at foreldre med små barn skal oppleve reell valgfrihet, er fedres rettigheter:

· Flere fedre må bruke retten til å ta fødselspermisjon og redusert arbeidstid. Det har vært en gledelig økning i antall fedre som tar ut fødselspermisjon. Bare de siste to årene har prosentandelen fedre som tar ut permisjon økt fra 60 prosent til 75 prosent

Etter Arbeidsmiljøloven har begge foreldre rett til redusert arbeidstid dersom vektige velferdsgrunner tilsier det. Som vektig velferdsgrunn regnes blant annet ønske om og behov for mer tid sammen med barna. Det er en rett som flere fedre bør benytte seg av.

· Arbeidet for likelønn og likestilte arbeidsvilkår må intensiveres.

· Lav status for hjemmearbeidet gjør at ikke menn ser dette som et mulig valg. Kontantstøtten kan bidra til å endre holdningene til hva vi betrakter som verdifullt arbeid.

Kontantstøtten blir av våre arge motstandere framstilt som likestillingsfiendtlig.

Jeg må spørre:

Er det virkelig slik at det ikke er likestilling dersom en kvinne velger å arbeide hjemme ett år eller to, mens barna er små, men dersom mannen gjør det, da er det likestilling? Likestilling er ikke at alle må velge likt.

Det har fra flere hold vært drevet den rene hetskampanje mot statsråd Svarstad Haugland. Av alt er hun beskyldt for ikke å fremme likestilling. Det faller på sin egen urimelighet. Hun er en dyktig og dynamisk likestillingsminister. Denne regjeringen vil ikke slå seg til ro med status quo.

Jeg benytter 1. mai til å peke på noen likestillingspolitiske utfordringer Regjeringen har igangsatt arbeid med:

9. juni har likestillingsloven 20 års jubileum. Siden loven ble vedtatt har det skjedd omfattende endringer i samfunnet. Regjeringen mener det er behov for en gjennomgang av likestillingsloven for å gjøre den til et mer egnet redskap til å møte dagens utfordringer.

Stortinget gav i 1993 sin prinsipielle tilslutning til revisjon av likelønnsbestemmelsene i likestillingsloven, men Arbeiderparti-regjeringen la ikke fram noe lovforslag. Regjeringen vil få fortgang i saken, slik at vi får en formålstjenlig lovgivning i tråd med våre internasjonale forpliktelser. Lovfesting av handlingsplaner for likestilling, hvor kartlegging av lønnsforholdene vil inngå, er blant de virkemidler vi vil vurdere.

Regjeringen vil arbeide for å få flere kvinner i ledende stillinger. Det er for få kvinner i ledende stillinger i offentlig forvaltning, næringslivet og i organisasjonslivet, særlig på toppledernivå.

Jeg har som statsminister vært i Vestfold en gang tidligere, 4. januar. Da deltok jeg på en gripende markering av trafikkskadde og drepte i Vestfold-trafikken foregående år.

Jeg håper vi unngår de store trafikkulykkene denne sommeren. I 1997 ble det registrert en betydelig fartsøkning på våre veier. Mye tyder på at fart er en vesentlig årsak til ulykker med drepte og alvorlig skadde.

Regjeringen har som mål å redusere antall skadde og drepte i trafikken. Fra Politiavdelingen i Justisdepartementet har jeg fått opplyst at E-18 gjennom Vestfold er en høyt prioritert vei i politiets trafikksikkerhetstjeneste. Og slik må det være med den trafikktettheten vi har her.

Det største og mest kostnadskrevende tiltaket gjennom Vestfold er bygging av ny motorvei fra Gutu til Helland. Det er flertall på Stortinget for at den skal bygges med 4 felt. Jeg lovte sist jeg var her at Regjeringen ville behandle søknaden fra Vestfold fylkeskommune om bompengefinansiering av deler av utbyggingen så raskt som mulig.

Jeg kvitterer ut: Bompengeproposisjon om finansiering er nå til behandling i Samferdselsdepartementet.

Det er så mangt som synes viktig. Jeg vil avslutte med å sitere et dikt av Hans Børli:

“Et er nødvendig – her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse: Å TA BOLIG I SEG SELV Gå inn i et mørke Og pusse sotet av lampen. Slik at mennesker på veiene Kan skimte lys I dine bebodde øyne”

Lykke til i alt arbeid her i Larvik og i Vestfold for øvrig.

Lagt inn 1. mai 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen