Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale på Eidsvoll 17. mai

Eidsvoll, 17. mai 1998 (med forbehold om endringer)

Eidsvoll og 17. mai hører sammen. Jeg har ofte denne dagen talt om Eidsvoll, men aldri i Eidsvoll. Derfor: takk for invitasjonen til å delta på 17. mai feiringen her. Umiddelbart føres våre tanker tilbake i tiden, til 1814 og de begivenhetsrike dagene i april og mai dette turbulente året.

Det var her Christian Fredrik innledet med at: ”Nordmenn, helligt er det kall der samler eder ved Fædrelandets alter. Det norske folks hu staaer til eder, dets utvalgte menn, at I med visdom og sanndrægtighet, kan grunnlegge den statsforfatning, af hvilken nærværende og tilkommende slekter kunne vente hell, orden og velstand innen riket.”

Og det gjorde de. Men Christian Fredrik tapte det landet han hadde knyttet seg så sterkt til.

Forspillet til hendingene her på Eidsvoll ligger i det som skjedde på kontinentet. Europa hadde rystet under napoleonskrigene. Også i vårt land hadde vi fått merke følgene av de voldsomme hendelsene som fant sted sør for våre grenser. Gjennom det dansk-norske dobbeltmonarkiet hadde vi blitt trukket inn i begivenhetene på en måte som skulle få de mest vidtrekkende konsekvenser.

Men fra de samme områder av Europa hadde også frihetstankene nådd opp til det høye nord, tanker om frihet, likhet og brorskap for den enkelte - og om nasjonal selvstendighet. Og det var mennesker i vårt land som så de muligheter som tiden gav til å gjenvinne Norges nasjonale selvstendighet, og de grep anledningen.

Midt i vårløsningen 10. april ankom de 112 utsendingene og skulle innlosjeres. Forholdene var nok ikke alltid like gode. Borgermester Steenstrup fra Kongsberg har i sin dagbok gitt følgende beskrivelse da han måtte dele seng med fogd Collet fra Buskerud:

”Efterat vi havde styrket oss paa god madeira som Collet bragte med fra Christiania, og holdt oss lustige, gik vi til sengs, i senge med fuktige lakener. Collet og jeg blev antipoder, og da vore senge neppe var 2 alen lange, maatte vi gøre en Constitusjon om vor sengeforfatning, hvori det ble vedtatt, og gjort til lov at enhver parts eiende to ben skulle følge de gjensidige diagonaler, dog med forbeholdenhet ikke at spænde de respektive næser, som stod i ubetydelig afstand fra den store taae-spidse.”

Også maten ble det klaget på. Mange var det som beklaget seg over den ”evige kalvesteg” som de visstnok fikk servert hver dag.

Uansett forholdene – de jobbet og samlet seg om tre viktige prinsipper: folkestyre, rettssikkerhet og ytringsfrihet. Tre viktige prinsipp som generasjonene etter kunne bygge videre på.

Prins Christian Fredrik var bare 26 år da han ble sendt til Norge som stattholder - idealistisk og entusiastisk, men uerfaren. Problemene var mange og hjelpeapparatet minimalt.

Vi må nok innrømme at vi i Norge har hatt en tendens til å nedvurdere den rollen Christian Fredrik spilte. Det er først i senere år at stadig flere har sett Christian Fredriks rolle i et nytt lys. Historikeren Knut Mykland sier bl.a. at ”Han var en av de store statsmenn som har sittet med roret på det norske statsskipet”.

Noe norsk biografi om han har imidlertid aldri blitt skrevet. Det holder tidligere statsråd Lars Roar Langslet på med i disse dager. Det er med forventning jeg ser frem til å lese det materiale Langslet vil legge frem. Christian Fredrik er utvilsomt en av de sentrale skikkelser i norsk historie. Det dristige spillet han drev i gjennom gav Norge gevinster som ble vendepunktet i vår nyere historie: Vi fikk vår grunnlov som la fundamentet for et helt nytt styringsmønster, nasjonal selvstendighet, folkestyre, likhet i rettigheter – den mest avanserte grunnlov i noe europeisk land på den tiden, og også den mest slitesterke – for vi har den fremdeles. Med sine demokratiske ideer var Eidsvoll-forsamlingen på mange måter forut for sin egen tid.

Selv forsvant Christian Fredrik ut av Norges historie få måneder etter Eidsvollverket. En oktoberdag satte han seil ved Bygdøylandet. 25 år senere ble han Danmarks kong Christian VIII.

En annen sentral skikkelse var Carsten Anker, verkseier her i Eidsvoll. Fylt av nasjonal patriotisme stilte han sin store eiendom til disposisjon for den folkevalgte forsamling som hadde fått i oppdrag å gi det nye Norge en grunnlov. Og nettopp her, i Eidsvoll, i Carsten Ankers hus, var det at utsendingene fullførte sitt verk.

Når vi nå nærmer oss et tusenårsskifte og vi i vår framtidsorienterte feiring også skal skue bakover, er det naturlig og rett at vi tar med hendingene her i Eidsvoll. Carsten Ankers hovedbygning ligger her i dag som i 1814, omgitt av en vakker park med løvfylte trær. Den har en helt enestående plass i vår historie og er en av landets største attraksjoner. Jeg vil gi honnør til lokale krefter og Eidsvoll kommune som tok initiativ til at vi her nå kan etablere et rikspolitisk historisk senter. Regjeringen har nå foreslått at åpningen av dette senteret 17. mai år 2000 skal være en nasjonal historisk markering av tusenårsskiftet.

I forståelse med Akershus fylkeskommune tar Regjeringen også sikte på at Rikspolitisk historisk senter i Eidsvoll blir utpekt som tusenårssted i Akershus fylke. Hendelsene på Eidsvoll i 1814 kan på mange måter sies å representere begynnelsen på historien om det moderne Norge. Ved å ta vare på bygningen der Riksforsamlingen møttes - som et nasjonalt historisk minnesmerke og et levende senter for formidling av de ideer som ligger i vår konstitusjon - vil vi formidle både historiske og moderne politiske strømninger.

Rikspolitisk historisk senter i Eidsvoll skal bli en kilde til kunnskapsformidling og inspirasjon inn i det kommende årtusen. Et demokratisk styresett basert på idealer om likhet og brorskap og der enkeltmennesket står i sentrum, er ingen selvfølgelighet. Historien har mange eksempler på det. Derfor trenger vi et senter som dette, som kan være en nasjonal fane i kampen for å bevare idealene fra Eidsvoll og 1814.

Norge har lenge vært og vil i økende grad være et land hvor det bor folk fra ulike kulturer. Også i det perspektivet er det viktig at vi kjenner vår historie og våre røtter. Frykt for fremmede oppstår hos dem som er utrygg på sitt eget. Vi må ikke glemme at det beste i vår tradisjon er skapt i vekselvirkning mellom det hjemlige og det som kommer utenfra. Gjennom en åpen og tolerant holdning til nye landsmenn kan det norske samfunnet favne en større kulturell rikdom og også få sterkere frem i lyset de verdier som har preget og preger vår kultur.

Vi feirer en frihet som forplikter.

Vi trenger alle avveksling fra hverdagen, høytidsstunder – noe å samles om, noe å feire. Vi har mye å glede oss over, og feire, i Norge. Et samfunn som er godt for de fleste. Stor velferd. Flott natur. Mye kultur. Og framfor alt: Demokrati – og frihet. Verdien av frihet oppdager man først hvis den blir tatt fra oss. Vi som har friheten, må for det første ta vare på den, og for det andre: Bruke den til å kjempe for andres frihet.

Friheten forplikter. La oss ikke sovne i selvgodhet. Husk at mennesker lever i ufrihet i et land som Iran, holdes nede i fattigdom i Afrika, den demokratisk valgte leder Aung San Sun Kyi nektes å utøve sitt lederskap i Burma.

Den 10. desember i år vil vi markere 50 års jubileet for FNs menneskerettighetserklæring. I månedene som kommer vil man verden over markere denne erklæringens innhold og betydning. I vårt land kan vi trygt ta det som der står skrevet som en selvfølge, ja som en menneskerett, fordi vi har ført arven fra 17. mai på Eidsvoll videre. Slik er det ikke for alle mennesker.

”Krig er forakt for liv, fred er å skape. Kast dine krefter inn, døden skal tape”, skrev Nordahl Grieg.

Selvgodhet og selvtilstrekkelighet kan true de verdier og idealer vi feirer på vår nasjonaldag. Det må aldri skje.

Over nyttår vil Norge ta over formannskapet for arbeidet i Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa, OSSE. Vi er allerede nå inne i ledelsesgruppen for dette samarbeidet som favner over 50 stater i Europa og Nord-Amerika. Vi er i gang med en av de største oppgavene for norsk utenrikspolitikk på mange år. Nå får vi en spesiell mulighet og et stort ansvar for å gi vårt bidrag til utviklingen av det nye Europa.

Vi må også ha ryggrad til å se utover vår egen verdensdel. Vi lever i mulighetens tidsalder. Men en stor del av klodens befolkning kjenner ikke muligheter, de kjenner bare elendighet. Mer enn 1 milliard mennesker lever i absolutt fattigdom. Det kan vi ikke vende ryggen til. Vi må være med på det løftet som trengs for å få folk ut av fattigdommen. Det handler om menneskeverd og nestekjærligheten som er bærebjelker i vår kristne kulturarv.

17. mai er som nasjonaldag og frihetsdag viktig for oss. Men 18. mai og dagene som kommer er også viktige. Eidsvoll-verket skal føres videre. Den utfordringen gjelder fortsatt – og mer enn noen gang. Gratulerer med dagen!

Lagt inn 26. mai 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen