Tale ved globaliseringsseminar

Det Norske Medicinske Selskabs lokaler, Drammensveien 44, 27. oktober 1998

Med forbehold om endringer

Kjære forsamling,

Da jeg på toppmøtet i Verdens Handelsorganisasjon i Geneve i mai inviterte til et internasjonalt symposium om globalisering i Norge, var aksjekursene på vestlige børser nær et ”all time high”. Asia-krisen var fortsatt kun skyer i horisonten.

Så kom finanssammenbruddet i Russland. Risikofrykt og usikkerhet spredte seg blant markedsaktører og spekulanter. Utviklingsland og nye markedsøkonomier er blitt rammet hardt. Men også etablerte industriland som Norge har erfart at det å ha en grunnleggende sunn og solid økonomi ikke er nok når psykologi og panikk råder.

Turbulensen i finansmarkedene har ført til frykt for at også den vestlige verden vil bli truet av økonomisk tilbakegang og depresjon. Enkelte økonomer har antydet at verdensøkonomien i 1999 står overfor en situasjon som i 1929. Dommedagsprofeter har dukket opp. De aller siste dagene har det vært litt mer optimistiske toner igjen. Det snakkes imidlertid stadig oftere om en globaliseringskrise. Er det slik?

Vi har nok sett overreaksjoner, både i markeder og medier. Men dette til tross - rystelsene i verdens finanssystemer kan tyde på at den økonomiske globaliseringen har nådd et kritisk punkt ved terskelen til det nye årtusenet.

En ting er sikkert: utviklingen nylig har vist – mer enn vi setter pris på – at regjeringens initiativ til en bred politisk gjennomgang av globaliseringen er mer aktuelt enn noensinne. Og det vil neppe være mindre aktuelt når vi arrangerer det internasjonale Symposiet i Oslo 2.-3.juli neste år. Den nasjonale idédugnaden her i dag er et ledd i forberedelsene til dette. Jeg er glad for at så mange gode krefter stiller opp på dagens seminar. Vi trenger felles innsats, på tvers av politiske skillelinjer, fra myndigheter, næringsliv og frivillige organisasjoner, for å løse globaliseringens utfordringer.

Hva er det så vi ønsker å oppnå?

Først må vi ha en felles forståelse av problemstillingene. Og vi må komme frem til en grunnleggende enighet om mulighetene for å møte utfordringene.

”Globalisering” kan være så mangt. På et generelt plan er det snakk om erkjennelse. Verden blir – eller føles – mindre, på grunn av moderne kommunikasjoner, kontakt og kunnskap. Dette er positivt. Grenseoverskridende miljøforurensing, kriminalitet og flyktningestrømmer gjør at andres problemer uansett blir våre egne. Ingen land og nasjoner kan isolere seg fra omverdenen. Ikke engang Nord-Korea kan det. Denne erkjennelsen er nødvendig for å mobilisere solidaritet og samarbeid over landegrensene.

Vi fokuserer her i dag på den økonomiske globaliseringen. Den anses ofte som et nærmest naturgitt fenomen - et uavvendelig faktum, enten vi liker det eller ikke.

Utvidelse og integrasjon av markedene for handel, investeringer, produksjon og kapital - som er det vi i bred forstand taler om - er utvilsomt en prosess med stor egen tyngde.

Men det er en prosess som er primært politisk drevet, ikke et resultat av noen ”usynlig hånd”. Markedet eksisterer ikke uavhengig av politiske rammebetingelser og prioriteringer. Selv Adam Smith understreket dette. Markeder opprettholdes, reguleres og dereguleres som følge av politiske beslutninger.

Dette er ikke bare et filosofisk, men i høyeste grad et politisk spørsmål. Vi hører ofte argumenter som: at det er umulig å regulere kapitalkreftene; at det er teknologien som råder; at når vi først har sluppet markedet løs, må vi bare tilpasse oss det.

Men selvsagt er det politisk mulig å styre markedene. Vi gjør jo det på mange områder. Spørsmålet er om det er politisk vilje til å regulere. Og om det er økonomisk ønskelig.

La meg først slå klart fast: Norge har all interesse av å støtte opp under et fortsatt liberalt demokratisk og markedsøkonomisk internasjonalt system. Velstandsveksten de siste 50 år skyldes i stor grad et stabilt regime for fri handel og internasjonale investeringer i produktiv virksomhet. Fremsynte politiske ledere etablerte etter krigen gode globale samarbeidsinstitusjoner - FN, Pengefondet, Verdensbanken. Målet var å unngå nye depresjoner og kriger. Norge, med en liten og åpen, eksportrettet økonomi, har hatt store fordeler av dette systemet.

Verdenshandelen er blitt liberalisert på en gradvis og kontrollert måte, gjennom flere multilaterale forhandlingsrunder. Mange produkter og sektorer er fortsatt – og av mange gode grunner - gjenstand for nasjonale beskyttende tiltak. Landbruk er ett eksempel. Regjeringen vil delta konstruktivt i nye forestående forhandlinger i Verdens Handelsorganisasjon (WTO), til beste for norsk næringsliv, arbeidere og forbrukere.

Hva angår internasjonale direkte investeringer, er det oppstått usikkerhet rundt MAI-forhandlingene som var planlagt i regi av OECD. Flere land ønsker nå disse lagt til WTO. MAI-avtalen inneholder flere kontroversielle punkter. Mye taler for at det er klokt. Uansett forum, er det i norsk interesse å bidra til stabile rammebetingelser for langsiktige investeringer, overalt i verden. Dette er en støtte til utviklingslandene, som har stort behov for utenlandsk kapital. Vi må også ivareta interessene til et stadig mer internasjonalisert norsk næringsliv.

Globaliseringen har gått lengst når det gjelder integrasjon av finansmarkedene. Frigjøringen av kapitalbevegelsene de siste 20 år har skapt stor dynamikk. Den har vært drevet frem politisk av de finansielle stormaktene i G7, og i OECD. Dette har skapt store muligheter for internasjonal kredittfinansiering av ny virksomhet i nye markeder.

Men stadig flere spør seg om liberaliseringen av kapitalkreftene har gått for langt. Om valutaspekulantenes jakt på kortsiktig profitt har blitt en trusel – ikke bare mot demokratisk økonomisk styring, men også mot den stabiliteten som er nødvendig for at markedsøkonomien skal fungere mest mulig effektivt. Dette erkjennes også i økende grad blant investorer og næringslivsaktører med mer langsiktige interesser.

Disse bekymringene er selvsagt ikke nye. Det har lenge vært advart mot at omfanget av kortsiktige kapitalbevegelser er i ferd med å bli en fare for finanssystemet selv, og for nasjonal økonomisk styring og utvikling. Dette lå bak regjeringens mål fra Voksenåsen om å arbeide internasjonalt for å innføre en global avgift på valutatransaksjoner. Det er uaktuelt å innføre en slik avgift nasjonalt. Men som et resultat av internasjonal enighet, ville det dempe kortsiktig valutaspekulasjon, og bli en inntektskilde, for eksempel for FN og Bretton Woods-institusjonene, som trenger økte ressurser og handlekraft.

Det nye er at tiden nå kan være moden for igjen å ta opp denne ideen, som tidligere har møtt sterk motstand. Selv kapitalister som George Soros ønsker nå bedre regulering av kapitalkreftene. Flere i G7-kretsen har lagt frem konkrete forslag til bedre politisk styring, åpenhet og innsyn i finansmarkedene, og en styrket rolle for Bretton Woods institusjonene. Jeg har drøftet globalisering med både Lionel Jospin og Tony Blair de seneste måneder. Også fra amerikansk og tysk hold er det kommet nye signaler. Diskusjonene om ”en ny finansiell arkitektur” på årsmøtene i IMF og Verdensbanken viste at begrensninger på kortsiktige kapitalbevegelser nå vurderes med nye øyne. Regjeringen vil arbeide aktivt i relevante fora til støtte for fornuftige styringstiltak.

Krisen har konsentrert oppmerksomheten omkring behovet for mer politisk handling. Dette gir håp om en løsning og en ny demokratisk giv. Utfordringen nå er å mobilisere lederskap og vilje til å styrke internasjonal samarbeid for å ivareta de positive sidene ved globaliseringen, og avhjelpe de negative konsekvensene. Globale institusjoner må styrkes for å kunne håndtere globale markedskrefter. Ubalansen mellom markedets og myndighetenes makt, må rettes opp. Samtidig må vi motarbeide nasjonale eller regionale proteksjonistiske tiltak, som bare vil gjøre vondt verre.

Mine damer og herrer,

Hverken markedet eller politikken har noen verdi i og for seg selv. Målet med vår politiske virksomhet må være moralsk og etisk. Hensynet til menneskets verdi og verdighet, og til det naturlige og sosiale miljø vi lever i, må stå i sentrum.

For at globaliseringen av økonomien skal være en god ting, må den bidra til å styrke verdier som velstand og sikkerhet, frihet og rettferdighet – for flest mulig mennesker i flest mulig land. Det er ikke nok at vi i vesten tjener på en global kapitalisme. Solidaritet og nestekjærlighet må også globaliseres. Det er moralsk og politisk uforsvarlig med et system som fremmer marginalisering, maktkonsentrasjon og velstandsforskjeller, det være seg nasjonalt eller internasjonalt.

Globaliseringen er en svært mangesidig prosess. Den fremmer generelt økonomisk vekst, velstand og integrasjon. Dermed bidrar globaliseringen til fred, menneskerettigheter og demokratisk utvikling. Historien viser dette klart.

Men som vi nylig har fått erfare: globaliseringen medfører også store omveltninger og ustabilitet. Derfor må den styres, politisk og demokratisk. Det må i første rekke skje gjennom styrket internasjonalt samarbeid.

Vi må være realistiske: Norge er ingen stormakt i internasjonalt finansielt samarbeid. Vår politikk må være fokusert. Vi må spørre: Hvor kan vi mest mulig effektivt bidra?

Vi må sørge for en helhetlig tilnærming til vårt omfattende multilaterale engasjement for fred og utvikling, demokrati og menneskerettigheter. Norge er en ”liten stormakt” i FN-systemet. Bedre samordning mellom aktivitetene i FN og Bretton Woods institusjonene er nødvendig. Norge er rede til å bidra til den planlagte kapitalpåfyllingen for å styrke Pengefondets evne til å møte nye finanskriser. Verdensbankens rolle i langsiktig utvikling, miljøvern og bekjempelse av fattigdom må opprettholdes.

Det er en moralsk forpliktelse å hjelpe de fattigste land til å delta i globaliseringen på en positiv måte. Mye av utviklingslandenes problemer skyldes lokale svakheter i administrasjon, finansvesen og privat sektor. Her kan norsk bistand gi verdifulle bidrag. Ikke minst vil vi arbeide for internasjonal oppslutning om den omfattende planen for gjeldslette for de fattigste landene, som regjeringen har foreslått i statsbudsjettet.

Mitt håp er at det internasjonale symposiet til sommeren skal bli et konstruktivt bidrag til dette arbeidet, og til debatten om globaliseringen og dens konsekvenser. Jeg tror også at tiden er moden for å involvere privat sektor og næringsliv mer direkte i det politiske arbeidet for internasjonal økonomisk og sosial stabilitet, menneskerettigheter og miljø. Dialogen er kommet godt i gang i Norge. Her har vi felles interesser.

Vår u-hjelp og humanitære innsats er et av de ”komparative fortrinn” som gjør Norge interessant internasjonalt. For å få ledende politikere, forskere, representanter for internasjonale organisasjoner og næringsliv til Oslo for å drøfte globalisering, bør vi derfor fokusere på u-landenes situasjon. Jeg er opptatt av at også de mindre landene trekkes bedre med i diskusjonene, slik at deres synspunkter blir tatt bedre hensyn til.

Et hovedspørsmål må være hvordan de fattige i den tredje verden skal få mulighet til å ta bedre del i globaliseringens gevinster. Med dette som utgangspunkt vil Symposiet kunne ta for seg så vel problemer i nasjonale strukturer som i det globale kapital- og styringssystemet. Dette vil gi et integrert perspektiv på vårt freds- og utviklingsarbeid.

I siste instans er det tale om å ivareta demokratisk legitimitet og menneskelige verdier i den verden vi sammen er med på å forvalte, både politikere, næringsliv og frivillige organisasjoner. Den økonomiske globaliseringen er i en politisk krise den dagen systemet blir en byrde for flertallet, og kun til gunst for et fåtall. Og den er i en moralsk krise den dagen vi erkjenner dette, uten å gjøre noe med det. Det er i høyeste grad en utfordring til politisk styring som angår oss alle, å sørge for at vi ikke kommer dit.

Takk for oppmerksomheten.

Lagt inn 27. oktober 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen