Tale av statsminister Kjell Magne Bondevik

Norge – et lite land i en stadig mindre verden

Holdt ved NHOs årskonferanse, Oslo 6. januar 1998

Ærede forsamling, representanter for norsk næringsliv, la meg få starte med å ønske dere alle et godt nytt år,

En forgjenger av meg, statsminister i Norges forrige sentrumsregjering, Lars Korvald, ble nærmest herostratisk berømt for i Stortinget å fastslå at ”Norge er et land i verden”. Om han med dette utsagnet bragte ny erkjennelse inn i norsk politikk, skal være usagt. Men dersom det i hele tatt er mulig å vurdere dette i relative termer, må det være grunnlag for å si at dette er mer dekkende enn noensinne.

På terskelen til et nytt årtusen er nemlig et av de mest dominerende trekkene at verden blir stadig tettere sammenvevd. Forbedrede kommunikasjoner, ny teknologi og økende handelssamkvem gjør landene stadig mer avhengige av hverandre. Utviklingen stiller oss overfor enorme utfordringer og tilnærmet ubegrensede muligheter. Omstillingsevne og vilje til fornyelse blir stadig viktigere i alle land og innen alle sektorer. Det er de landene og de næringene som best takler disse utfordringene som peker seg ut som morgendagens vinnere. Norge skal som nasjon være en av disse vinnerne!

Det er i dette internasjonaliseringsperspektivet det ofte fremholdes at verden blir mindre. Vi har det siste halvåret opplevd hvordan rystelser på børsene i Asia får ringvirkninger også i vår egen verdensdel. Og vi har opplevd hvordan de industrialiserte land på frivillig basis har inngått en juridisk forpliktende klimaavtale med mål om utslippsreduksjoner for hvert enkelt land. Klarere enn noe annet er dette et signal om at verden nå erkjenner at vi bare har en klode, bare ett livsmiljø.

Veksten i verdenshandelen har de siste ti år vært nesten dobbelt så stor som veksten i verdens BNP og nesten 50 % større enn veksten i verdenshandelen tiåret før. Dette illustrerer hvilke fordeler som kan ligge i en bedre internasjonal arbeidsdeling. Samtidig innebærer dette enorme fremskritt i retning av en mer effektiv ressursbruk. Man får i dag mer ut av hver arbeidstime, av hver investert krone og av energibærere som for eksempel olje og gass, enn noen gang tidligere i historien. Og alt tyder på at dette er en utvikling som bare vil fortsette.

Norges plass

Hvor befinner så Norge seg i denne rivende utvikling? I tillegg til å være en del av verden, har Norge normalt blitt oppfattet å ligge litt i utkanten av verden. Vi befinner oss i utkanten av det store europeiske fellesmarkedet, noen vil hevde politisk så vel som økonomisk. Mellom oss og de asiatiske markedene ligger verdens største land, Russland. Og i møte med USA kan for eksempel lakseeksportører fortelle at vi er å anse som økonomiske småfisk, på tross av førsteklasses politiske forbindelser.

Betyr dette at Norges muligheter for å klare seg i den internasjonale konkurransen er dårligere enn den burde vært? Dette kan vel alltid hevdes. Det er alltid noe som kunne vært bedre. Men det er min påstand at Norge har de beste forutsetninger for å ligge i forkant av de endringsprosesser som er i utvikling. Norge har hatt en av verdens raskeste utviklinger fra tilbakeliggende jordbruksland til et høyteknologisk og moderne velstandssamfunn. Historien om Norge er på mange vis historien om rask forandring. Det er viktig for meg å understreke at mytene om norsk motvilje mot endringer og nisseluementalitet i hovedsak er akkurat det: Myter. De siste 25 årene er bevis bedre enn noe på hvordan Norge gjennom målrettet satsing, import av kompetanse, politisk styring og teknologiutvikling, i dag er verdens ledende land innen offshore petroleumsproduksjon. Hvem hadde tro på dette for 25 år siden?

De erfaringer vi har høstet fra oljeeventyret viser at Norge kan utvikle seg til å bli blant de fremste, mest lønnsomme og samtidig mest miljøvennlige innen denne næring, om vi tør satse. Noen nordmenn turde for 25 år siden å tenke stort, svært stort. Historien har vel vist oss at om de tok feil på noe punkt, så var det i tilfelle at de ikke tenkte stort nok. Nå skal det i sannhet sies at vi har fått god hjelp fra naturen, for ikke å si fra Skaperen. Men det sier også mye om viktigheten av å satse.

Det er ikke politikernes oppgave å peke ut morgendagens vinnere og tapere. Akkurat den jobben slipper vi heldigvis. Vår oppgave som politikere er fremfor noe å sørge for at rammebetingelsene for næringslivet gir muligheter, stabilitet og forutsigbarhet som grunnlag for nødvendig omstillingsarbeide i bedriftene.

EØS og WTO

Små land er i større grad enn andre aktører i verdenssamfunnet avhengige av rettferdige kjøreregler for verdenshandelen. De viktigste av disse kjørereglene for Norges vedkommende er nedfelt i WTO- og EØS-avtalen. Selv om åpnere verdenshandel, større markeder og intensivert konkurranse representerer en utfordring for et land med en svært åpen økonomi, er det liten tvil om at Norge har høstet fordeler av utvidet markedsadgang og vekst i internasjonal handel. Norge har funnet sin plass i det internasjonale vare- og tjenestebytte.

EU er det klart dominerende markedet for norsk eksport og norske uteetableringer. Ikke minst i et slikt perspektiv er EØS-avtalen viktig for Norge. I debatten fram mot avklaring av medlemskapsspørsmålet for Norges vedkommende, virket EØS-avtalen som selve forsikringen mot at et norsk nei til EU også innebar et nei til de europeiske markedene. For mange av oss representerer EØS-avtalen den riktige avveining mellom det vi ser som politisk betenkelig i forhold til hva vi allikevel anså og anser som økonomisk nødvendig i vårt forhold til EU. Det synes å være langt mellom dem som presenterte de dystreste økonomiske spådommer i forkant av folkeavstemningen som står ved det samme i dag.

Den største utfordringen regjeringen ser i forhold til EØS-avtalen i dag, er å sørge for at avtaleverket og regelverket er kjent blant våre europeiske samarbeidspartnere. I en slik sammenheng er det viktig at vi også nasjonalt skjøtter vårt bo riktig. Anbuds- og konkurransebestemmelser må aktivt etterleves i Norge, slik at vi med større styrke og legitimitet kan påpeke avtaleomgåelser i andre land. Samtidig vil regjeringen videreføre sitt aktive arbeid med å påvirke utfallet av de prosesser som fører fram til utforming av nytt regelverk på EU-siden. Arbeidet med gassdirektivet er et godt eksempel på en slik arbeidsform. Det ble fra norsk side, fra både denne og den forrige regjering, gjort utvetydig klart at enkelte av de direktivutkastene som forelå var å anse som fullstendig uakseptable for Norge. Jeg tror det var en udelt styrke i denne prosessen at den hjemlige politiske enighet om dette spørsmålet var så stor.

Utviklingen av både WTO- og EØS-avtalene må følges kritisk opp. Viktige hensyn som helse, sikkerhet og miljø må ha forkjørsrett i forhold til det frie marked. Derfor må det arbeides for forbedring av WTO-avtalen, og EU-direktiver kan i visse tilfelle kreve veto fra norsk side.

Etablering av Den økonomiske og montære union, ØMU, 1. januar 1999 vil innebære den mest omfattende utdyping av det økonomiske samarbeidet som har funnet sted innenfor Den europeiske union. Allerede i mai i år vil det bli truffet vedtak om hvilke land som kvalifiserer for deltakelse. Innenfor Euro-området vil utøvelsen av pengepolitikken flyttes fra nasjonalt nivå til fellesskapsnivå. Det innebærer bl. a. et felles rentenivå og forsterket markedsintegrasjon i EU-området.

Norge er sterkt sammenvevd med europeisk økonomi gjennom vår omfattende handel med EU, vår deltakelse i det indre marked gjennom EØS-avtalen og gjennom finans- og valutamarkedene. Regjeringen har igangsatt arbeid med sikte på å belyse samfunnsøkonomiske konsekvenser, endringer i rammebetingelsene for den økonomiske politikken og praktiske konsekvenser for Norge knyttet til innføringen av Euro som EU-valuta. Resultater fra deler av dette arbeidet vil bli presentert i Revidert nasjonalbudsjett 1998.

Rammevilkår for næringslivet

Jeg tror det er viktigere enn noensinne å understreke at skal norske bedrifter og virksomheter kunne lykkes ute, må de også tilbys arbeidsvilkår som gir gode muligheter for etablering, utvikling og vekst også på hjemmemarkedet. Næringslivet må satse og tenke offensivt. For de aller flestes vedkommende vil dette innebære at mye må prøves ut hjemme. Derfor må næringslivet tilbys vilkår som er stabile og forutsigbare. Offentlig sektor må spille på lag med bedriftene. En god utvikling på hjemmemarkedet vil for mange være en viktig forutsetning for å kunne prøve seg ute i verden.

Konkurransedyktige vilkår for næringsetableringer i Norge er forutsetningen for at også utenlandske selskaper vil vurdere Norge som lokaliseringssted for virksomheter.

Samtidig må vi legge til rette for en næringsutvikling som setter norske bedrifter i stand til å utvikle omstillingsevne. Regjeringen vil også være opptatt av at vi må ta hensyn til menneskene og de menneskelige behov i slike prosesser.

Statistisk Sentralbyrå anslår at de menneskelige ressursene utgjør om lag 2/3 av nasjonalformuen. Til sammenligning er petroleumsressursene anslått til mindre enn 10 pst. Mer enn noe viser dette at arbeidstagersiden og arbeidsgiversiden må spille på lag for å få denne type prosesser til å bevege seg langs et konstruktivt og utviklende spor.

La meg også understreke at det beste vernet mot en brå og uheldig omstilling vil være en fornuftig økonomisk politikk. Det innebærer en moderat lønnsutvikling og forholdsvis stramme offentlige budsjetter i en medgangskonjunktur, for å beskytte oss mot den største og mest smertefulle omstillingen; den å måtte bygge ned konkurranseutsatt sektor for så å bygge den opp igjen når oljen tar slutt.

La meg nevne noen av de mest markante utviklingstrekkene ved samfunnet og i arbeidslivet, både i Norge og andre deler av verden;

1. Fremveksten av en rekke nye næringer, spesielt innenfor olje- og offshoreindustrien og tjenesteytende sektor
2. Utvikling av høyteknologi på flere områder, spesielt innenfor IT- og telekommunikasjon
3. Økt informasjon både mht omfang og antall medier/kanaler
4. Internasjonalisering med økt internasjonal avhengighet
5. Desentralisering og delegering av myndighet på mange områder
6. Fremveksten av samfunn preget av mange kulturer
7. Stadig flere kvinner i arbeidslivet og i fremtredende posisjoner
8. Økende andel eldre i befolkningen i de industrialiserte land

Store internasjonale kapitalkonsentrasjoner og en globalisert økonomi kan utgjøre en trussel mot viktige nasjonale målsettinger i den økonomiske politikken. For regjeringen er det viktig at disse dominerende internasjonale utviklingstrekk kan korrigeres av nasjonale folkevalgte organ. Dette innebærer at regjeringen aktivt vil gjøre bruk av tilgjengelige styringsvirkemidler, og også søke å utvikle nye økonomiske styringsredskaper i en tid med en mer åpen økonomi. Det offentlige må nasjonalt spille en aktiv rolle i nærings- og distriktspolitikken. Det må samtidig søkes utviklet internasjonale spilleregler som kan sikre hensynet til miljø- og ressursforvaltning og internasjonal fordeling samt utvikling av sosiale og politisk rettigheter.

Det er jo ikke lenger slik at det bare er tradisjonelle og store eksportbedrifter som må ha et internasjonalt perspektiv på sin virksomhet. Også små og mellomstore bedrifter i alle deler av landet må forholde seg til internasjonaliseringen. Næringslivet blir stadig tettere integrert over landegrensene, blant annet gjennom informasjonsteknologiske nettverk. Vi har både en teknologisk utvikling som knytter markedene sammen, og en politisk utvikling som fører til at markeder som tidligere har vært underlagt politisk kontroll i økende grad utsettes for konkurranse.

Ved utgangen av dette årtusen er det flere mennesker som lever under regimer som bekjenner seg til markedsøkonomien enn noen gang tidligere i historien. Dette er en utvikling som har skutt virkelig fart i etterkant av sammenbruddet for den menneskefiendtlige og undertrykkende Østblokk-kommunismen etter 1989. Det utviklingen samtidig har vist oss er at markedsøkonomien i seg selv ikke er en garantist for en demokratisk og sosialt rettferdig utvikling. Nettopp en styrking av de demokratiske og sivile institusjonene er en av de største utfordringene mennesker i diktaturer eller tidligere diktaturer står overfor. Og det er dette som også må ligge til grunn for norsk utenriks-, utviklings- og handelspolitikk. Dermed er dette en utfordring også til norske virksomheter i utlandet, som må forutsettes å ha med seg norske holdninger, norske verdier og norsk forretningsmoral også i utlandet. Dette er også en eksportartikkel.

Regjeringen ser det også som en del av sin oppgave å bistå norske bedrifter hele veien ut til potensielle markeder utenlands. Jeg tror dette er særlig viktig for de stadig flere små kunnskapsbaserte bedriftene som retter oppmerksomheten utover landets grenser.

Utvikling av kompetanse er også nært knyttet til eierskap i bedriftene. Regjeringen legger betydelig vekt på å utvikle eierskap som en strategisk ressurs i næringsutviklingen. Sentrumsregjeringen vil stimulere til aktivt, personlig eierskap i stedet for statlig og institusjonelt eierskap.

Skatte- og avgiftssystemet er et viktig element for å få til dette. Dette preger vår holdning til delingsmodell, AMS-sparing og aksje-beskatning, noe som kom fram i de endringer vi på disse områder gjorde i den forrige regjerings budsjettforslag.

Delingsreglene må ikke være en konkurranseulempe for aktive eiere. Endringene som Stortinget vedtok i delingsreglene i vår var et skritt i retning av lempeligere beskatning av aktive eiere. Familieeide bedrifter er karakterisert av aktivt eierskap. Regjeringen er opptatt av at det ikke skal være ugunstig å videreføre denne eierformen. Generasjonsskifte i bedriftene må ikke medføre urimelige kostnader for familiebedriftene.

Innretningen i regjeringens eierskapspolitikk vil bli drøftet i en tilleggsmelding til Jagland-regjeringens melding om eierskap i norsk næringsliv. Denne vil legges frem om få uker.

Regjeringen tar i tillegg sikte på å få fram en næringsmelding før påske, som bl.a. vil følge opp arbeidet i Henriksen-, Aakvaag-, Hervik- og Bergo-utvalgene. Her vil regjeringen legge opp til en bred drøfting av utfordringene for næringslivet inn i det neste århundre. Spesiell oppmerksomhet vil bli viet situasjonen for småbedrifter, utvikling av kunnskap og kompetanse samt informasjonsteknologi. Meldingen skal forhåpentligvis legge et godt grunnlag for en interessant og nyttig næringspolitisk debatt både i Stortinget og i sentrale næringslivskretser og -organisasjoner. En egen handlingsplan for små og mellomstore bedrifter blir også lagt fram.

Informasjonsteknologi

En stadig økende andel av verdenshandelen foregår etterhvert over Internett. Både varer, tjenester og EDB-produkter som ligger i grenseland mellom vare- og tjenesteproduksjon omsettes over nettet. Dette innebærer nye utfordringer for nasjonalstatenes handelspolitikk. Hva er for eksempel riktig tollklarering og avgiftsinnberetning for 1 GigaByte programvare lastet ned over nettet fra en leverandør på den andre siden av kloden? Hvem registrerte i det hele tatt at transaksjonen fant sted?

Men i datateknologiens utbredelse ligger også store muligheter for et land som Norge. Vår geografiske beliggenhet spiller liten rolle i denne datahandelen. Norge ligger langt fremme når det gjelder dereguleringen av telesektoren. Dette sikrer oss et viktig konkurransefortrinn i møte med den nye virkeligheten, på samme måte som det har sikret næringslivet og husholdningene her hjemme dramatiske kostnadsreduksjoner. Regjeringen er opptatt av at denne utviklingen skal fortsette og at Telenor gis rammebetingelser som også gjør selskapet konkurransedyktig internasjonalt.

På alle områder i samfunnet skaper informasjonsteknologien muligheter som var utenkelige bare for få år siden. Samtidig er drivkreftene i den digitale revolusjonen så kraftige at utviklingen uten styring kan føre til et samfunn med skjev fordeling og sterk sentralisering av makt, kompetanse og bosetting. Regjeringen vil derfor møte denne utviklingen offensivt med en politikk der nettopp informasjonsteknologiens muligheter utnyttes for å motvirke sentralisering. Jeg vil nevne noen tiltak:

• Vi vil legge vekt på nettverksbygging og kompetanseutvikling mellom små og mellomstore bedrifter. Bl. a. vil vi legge til rette for at små bedrifter i ulike deler av landet kan samarbeide om f. eks. innkjøp og markedsføring. Det kan være en effektiv form for kompetansebygging for små bedrifter.
• Vi vil senke terskelen for at de minste bedriftene kan ta i bruk informasjonsteknologi. Det er avgjørende at småbedriftene klarer å ta i bruk de nye mulighetene for å oppveie tap av arbeidsplasser i industri og tjenesteyting.
• Der er også et mål for regjeringen at det offentlige bidrar til at IT-miljøer utvikles over hele landet gjennom kompetansesentra som tar utgangspunkt i etablerte miljøer. Alt skal ikke konsentreres på Fornebu.
• Det offentlige skal også medvirke til økt bruk av fjernarbeid og telependling, slik at arbeidstagere lettere kan utføre deler av arbeidet fra hjemstedet.

Den frie flyt av varer, kapital og tjenester reiser helt nye styringsutfordringer som alle politikere må ta inn over seg. Mange av de gamle styringsredskapene virker ikke mer. Sosialdemokratiets fremst svar på styringsutfordringen har i stor grad vært styring gjennom eierskap. Dette er en styringsform med klare begrensninger, ofte så klare begrensninger at selve eierskapet utvikler seg til et substitutt for styring. Den omfattende rolleblanding som etter hvert bygger seg opp kan i en del tilfeller svekke, heller enn å styrke, styringsmulighetene. Eksempler på dette finner vi når det offentlige blir sittende både som eier, konsesjonssøker, konsesjonsgiver og tilsynsmyndighet på samme tid. Samtidig er det alltid en fare for at offentlig eierkapital utvikle seg til en sovepute og forandrer fokus i bedriftene bort fra markedsorientering, over mot de offentlige kapitalkilder. Det er regjeringens oppfatning at dette er en utvikling som har gått langt nok. Denne regjerings svar på styringsutfordringene er et sterkere fokus på lovgivning og håndheving av de konsesjonsbestemmelser og andre styringsmekanismer som gjelder. Regjeringen ønsker både norsk og utenlandsk kapital velkommen i det norske markedet, og er opptatt av å gi også kapitalen gode arbeidsvilkår. Dette er viktige forutsetninger for at Norge kan være et aktuelt lokaliseringssted for både innenlandske og utenlandske virksomheter.

Menneskerettigheter og rettferdighet

La meg få understreke det ansvar vi i Norge – politikere, enkeltindivider og bedrifter – har for menneskerettigheter og global rettferdighet. Kampen for menneskerettigheter må føres gjennom politiske og diplomatiske kanaler, men vil også ha konsekvenser for internasjonal handel og økonomisk samarbeid. Det er viktig at hensyn til menneskerettigheter ikke kommer i skyggen av Norges økonomiske interesser. Regjeringen arbeider blant annet med å utarbeide retningslinjer for plassering av oljefondet i utlandet som i større grad skal sikre at hensynet til menneskerettigheter og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg. Det er videre viktig at næringslivet – de ansatte, ledelsen og eiere – tar innover seg at vi alle har et personlig og moralsk ansvar. Vi står alle av og til overfor valg hvor avveiningen ikke er om det er lovlig å gjøre det ene eller det andre, men om det er moralsk og etisk riktig å gjøre det. Næringslivet kan heller ikke – på lik linje med resten av samfunnet - skjule seg bak evt. smutthull eller mangler i det juridiske lovverket.

Det trengs et krafttak for å snu den urovekkende økningen i forskjellen mellom rike og fattige land i verden. De rike landene har forpliktet seg til å bidra med 0.7 % av BNP i bistand, men OECD-gjennomsnittet nærmer seg nå 0.2%. Sentrumsregjeringen vil utarbeide en plan for hvordan vi kan komme opp på 1 % av BNI. Utviklingskløften er ikke bare en katastrofe for verdens mer enn 1 milliard fattigste. Den er også en trussel for oss. En verden med utbredt fattigdom er, som også Brundtland-kommisjonen fastslo, ikke bærekraftig.

Private investeringer i utviklingslandene øker, men de når stort sett bare en liten gruppe land og ikke de fattigste blant dem. Samtidig vet vi hvor lite det skal til for å hjelpe utviklingslandene til å få orden på de mest elementære betingelser for en positiv samfunnsutvikling. Adgangen til rent vann, grunnleggende helsetjenester og utdanning er ikke alltid så kostbare tiltak – og de gir gjennomgående positive resultater.

Miljø-tiltak

Regjeringen styrket miljørelaterte tiltak i det samlede statsbudsjettet for i år med om lag 250 millioner kroner i forhold til det budsjettet Jagland-regjeringen la fram. Vi legger betydelig vekt på tiltak som kan bidra til å løse de store miljøutfordringene vi står foran. Blant annet oppfølgingen av den internasjonale klimaavtalen som en oppnådde enighet om i Kyoto før årsskiftet, vil kreve mye av oss.

Regjeringen arbeidet for en ambisiøs og forpliktende avtale i Kyoto. Det fikk vi. Kyoto-avtalen er historisk. Det er et første skritt i en utvikling der alle land må bidra til ytterligere reduksjoner av utslipp. De forpliktelsene Norge påtar seg, vil bety reduserte utslipp på 5% i forhold til i dag av de seks aktuelle gasser. Dette blir ekstra krevende i lys av at det uten nye tiltak er forventet en vekst i norske utslipp på til sammen 18% for tidsperioden 1990-2010.

Vi må altså ikke bare treffe tiltak for å forhindre en forventet vekst i årene som kommer – vi må også foreta reelle kutt utfra dagens situasjon. Vi vil måtte gjennomføre betydelige tiltak rettet mot blant annet industrien, bil- og båttrafikken, energibruk og petroleumsvirksomhet. Også dette politikkområdet vil stille store krav til omstilling i alle deler av det norske samfunn.

Regjeringen har invitert representanter for næringslivet til drøftinger om hvordan vi sammen kan bidra til å oppfylle Kyoto-avtalens forpliktelser og våre mål i klimapolitikken. Tilsvarende vil vi gjøre i forhold til andre grupper i denne sammenheng, som f. eks. miljøbevegelsen. Vi ser positivt på det initiativ NHO har tatt for å drøfte fremtidig energipolitikk med regjeringen, og vil imøtekomme dette. Energipolitikken er helt sentral i spørsmålet om hvordan vi skal makte å oppfylle våre miljøforpliktelser i fremtiden samtidig som den er av avgjørende betydning i vår industrielle og teknologiske utvikling. Regjeringen har som målsetning å dempe veksten og på sikt flate ut energiforbruket gjennom en offensiv og fremtidsrettet energipolitikk. I normalår skal det produseres tilstrekkelig elektrisk kraft av fornybare energikilder til å dekke innenlandsk forbruk.

For å nå dette målet vil regjeringen bl.a. legge opp til redusert bruk av elektrisk kraft til varmeformål gjennom bruk av bioenergi og varmepumper der det ligger til rette for det, samt øke satsingen på energiøkonomisering og fornybare energikilder som vind-, sol- og bølgekraft. Samtidig eksisterer det et betydelig potensiale for økt kraftproduksjon og energieffektivitet gjennom modernisering og opprusting av eksisterende vannkraftproduksjonsanlegg og linjenett.

Norsk fornybar energi må fortsatt spille en sentral rolle i utviklingen av norsk industri. Denne industrien representerer i det alt vesentlige et miljøalternativ til produksjon i konkurrentland der bl. a. miljøkrav er mindre strenge. Det er viktig å sikre industrien forutsigbarhet og langsiktighet i rammevilkårene. Det er en målsetting for regjeringen at norskprodusert energi fortsatt skal gi grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i Norge.

Regjeringen har allerede gjort det klart at den ikke kan se at Kyoto-avtalen gir rom for bygging av gasskraftverk i Norge. Vår jobb er å redusere utslippene fra dagens nivå med 5%, mens gasskraftverkene vil øke dem med ytterligere ca 4%. Det er det samme som utslipp fra 700.000 biler eller ca halvparten av hele prosessindustriens utslipp av karbondioksyd. Det må nå bli opp til de som mener at det bør bygges gasskraftverk i Norge å påvise hvor vi evt. skal foreta en tilsvarende reduksjon i utslippene for å gi plass til gasskraftverkene.

Utdanning og kompetanse

Mer satsing på utdanning og kompetanse er en langsiktig investering i mennesker og livskvalitet, og det bedrer vår evne til å møte utfordringer og omstilling i det neste årtusen. En slik satsing vil være et viktig bidrag for å bedre konkurransesituasjonen for norsk næringsliv. Vi regner med at mellom halvparten og to tredjedeler av den økonomiske veksten vi kan vente oss frem mot år 2030 vil skyldes økt kunnskap og bedre organisering av produksjonen. En stadig større del av vår nasjonalformue utgjøres av menneskefaktoren – den faktoren øker sin betydning i forhold til muskelkraft og maskinene. Med en slik utvikling, der kunnskapsnivået øker sterkt og der vi tar i bruk de teknologiske mulighetene som utvikles her hjemme og i utlandet, vil det i stadig sterkere grad være mulig å kombinere høyere verdiskaping og et bedre miljø.

Regjeringen vil legge til rette for etter- og videreutdanning for å sikre videreutvikling av arbeidsstyrkens kompetanse. Utgangspunktet må være den enkeltes ønsker og behov for videreutvikling og arbeidslivets behov for kompetanseutvikling. Både en generell heving av befolkningens kompetanse og en målrettet kompetanseutvikling i arbeidslivet, vil styrke den enkelte og virksomhetens endringsberedskap. Vi vil også arbeide for at etter- og videreutdanning blir et tilbud til alle, uansett alder, yrke, kjønn, bosted eller økonomisk evne.

La meg også minne om at et sentralt mål for Buer-utvalgets arbeid var at en etter- og videreutdanningsreform skal legge til rette for en arbeidsstyrke som bedre kan møte omstillinger i arbeidslivet. Regjeringen har i Voksenåsen-dokumentet og i regjeringserklæringen varslet at den vil legge frem en stortingsmelding denne våren på grunnlag av Buer-utvalgets innstilling. I arbeidet med en slik reform vil regjeringen legge vekt på nær kontakt med arbeidslivets parter. Det er de som arbeider i bedriftene og deres organisasjoner som best kjenner behovene og mulighetene. Dette er et omfattende løft hvor alle parter må være villig til å bidra. Arbeidet i regjeringen er foreløpig forankret i et eget statssekretærutvalg. I tillegg er det nær kontakt med partene i arbeidslivet, bl. a. gjennom regjeringens kontaktutvalg.

Desentralisering

Regjeringen vil ta hele landet i bruk. Vi må bidra til at kunnskap er tilgjengelig for næringslivet i regionene og til at næringslivet bedre kan utnytte den kunnskap som er tilgjengelig. Derfor må arbeidsplasser, kapital og makt desentraliseres. Det er viktig for regjeringen å sikre hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å søke å unngå at omstillinger i arbeidslivet bidrar til økende sentralisering. I dag er vel hovedtrenden snarere den motsatte: omstilling virker sentraliserende. For å motvirke dette og gradvis snu flyttestrømmen vil sentrumsregjeringen bl. a. bidra til at:

• Kommunene settes i stand til å ivareta grunnleggende velferdsoppgaver, kulturtilbud og likeverdig tjenestetilbud over hele landet
• Den økonomiske politikken og den generelle næringspolitikken legges til rette for utnytting av naturgitte fortrinn og utvikling av arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter

Integrering

Regjeringen er videre opptatt av en langt bedre integrering av personer med innvandrerbakgrunn i det norske arbeidslivet. Vi vet at ledigheten er særlig stor for personer med bakgrunn fra Afrika, Asia og Øst-Europa. Nedgangen i ledigheten i denne gruppen er svakere enn for befolkningen ellers. I denne sammenheng vil jeg understreke den enkeltes rett til arbeid uavhengig av hudfarge eller opprinnelse. Og det ser ut til å være grunn til å minne om at personer med innvandrerbakgrunn har betydelig og spesifikk kompetanse og kunnskaper å tilføre ulike virksomheter.

Inntektsoppgjøret

Denne regjeringen har flere ganger understreket at den ønsker å forsette det inntektspolitiske samarbeidet. Dette samarbeidet har representert betydelige bidrag til å stabilisere den innenlandske økonomien samt bidratt til å styrke konkurransekraften i norsk næringsliv.

Vårens inntektsoppgjør får stor betydning for Norges videre økonomiske utvikling. Det er regjeringens inntrykk at partene erkjenner dette, og ser hva vi alle kan tape dersom vi ikke alle tar dette ansvaret inn over oss. Å få til et vellykket inntektspolitisk samarbeid er en krevende oppgave, selv om det er til alles interesse. I en oppgangsperiode kan det være fristende for enkeltgrupper å skaffe seg kortsiktige fordeler. Det er dette vi i fellesskap må unngå. Fortsatt må de nominelle lønnstilleggene holdes innenfor rammer som sikrer lav inflasjon og lave renter. Samtidig er det viktig at kravet til moderasjon gjelder alle grupper. Det gjelder også lederlønninger og eierutbytter. Enkeltgrupper som har en sterk forhandlingsposisjon må vise samme ansvar som andre. Inntektsforskjellene mellom forskjellige grupper har økt de senere år. Det inntektspolitiske samarbeidet bør derfor i kommende periode medvirke til en bedring av inntektsforholdene også for dem som står svakt i forhandlinger med sine motparter eller er uten forhandlingsrett. Det gjelder f eks en del kvinneyrker.

Avslutning

Vi står i en ny politisk situasjon som viser at andre enn Arbeiderpartiet både kan og vil styre landet. Sentrumsalternativet ble i valgkampen ikke levnet så store sjanser av andre enn sentrumspartiene selv. Så skjer altså det at nettopp dette alternativet er blitt landets regjering.

Vi er oss fullt bevisst at regjeringen er en mindretallsregjering. Men vi akter ikke å være noe forretningsministerium. Vi har lagt frem en ambisiøs politisk plattform. Vi ønsker å stå i et konstruktivt samarbeid også med arbeidslivets organisasjoner for å videreutvikle vårt velferdssamfunn. Vi trenger hverandre for å gjøre et godt samfunn enda bedre.

Lagt inn 7. januar 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen