Statsminister Kjell Magne Bondevik

Tale ved Sogndal KrFs 50-årsjubileum

Sogndal, 20. mars 1998

Med forbehold om endringer

Kjære venner – gratulerer med dagen.

Jeg vil takke for anledningen til å komme til denne festkvelden i Sogndal KrF.

Jeg har gledet meg til denne kvelden – til å komme til Sogndal. Som dere vet har jeg sterke røtter her. Min far kom fra Sogndal og min mor fra Årdal – men selv er jeg da født og oppvokst i Molde.

De eneste gangene jeg føler denne kombinasjonen som problematisk er når Sogndal møter Molde i fotballkamp. Ellers trives jeg godt som moldenser og sogning. (I september 1997 spilte Sogndal – Molde uavgjort 3-3). Jeg har mange gode barndomsminner fra sommerferier her i Sogndal.

Men igjen – gratulerer med 50-års jubileet. Det er all grunn til å gratulere. Det var mange kritiske røster som ved partiets start aldri trodde at noe lokallag i Kristelig Folkeparti skulle kunne feire 50-års jubileum. De hevdet at partiet var et misfoster, en ”politisk døgnflue”. Og i dag står vi i den situasjon at partiet er blant de største i landet. Ja, slik kan tidene forandre seg.

Ikke bare det, vi er også et regjeringsbærende parti. Heller ikke Sentrumsalternativet ble levnet så store sjanser. I valgkampen karakteriserte enkelte det som et luftslott. Så skjer altså det at nettopp dette alternativet ble landets regjering. Og det 25 år siden sist gang vi hadde en sentrumsregjering – Korvald-regjeringen i 1972.

Kort om partiets historie.

Tanken på å starte et Kristelig Folkeparti var langt eldre enn partiet selv. Allerede i 1919 ble det holdt flere små møter i Bergen der man snakket om kristenfolkets politiske ansvar og gjorde forsøk på å stille egen liste ved stortingsvalgene. Geilo-møtet for kristne ledere i 1919 drøftet samme spørsmål og nedsatte en komite som skulle vurdere muligheten for å danne et Kristelig Folkeparti. Tre av komitemedlemmene gikk inn for dette, men Geilo-møtet utsatte saken i 1921 og skrinla den i 1932. (Et av komitemedlemmene som gikk positivt inn for tanken var den kjente professor i jus. Absalon Taranger, en mann som i lang tid hadde vært en ledende drivkraft innenfor kirkelig reformbevegelse og i det såkalte kirkepartiet.)

Selv om Geilo-møtet i 1921 la saken til side, så var den ikke glemt av alle i kristenfolket. I en notis i Dagen av 1924 dukket tanken opp igjen. Det samme skjedde i 1927. Da gikk man så langt at et møte satte opp en egen liste for høstens stortingsvalg, men mannen som skulle levere listen hos fylkesmannen, mistet motet på veien. Dermed løp fristen ut uten at listen var innlevert.

Neste stortingsvalg var i 1933, og da skjedde det avgjørende: En liste for et eget Kristelig Folkeparti i Hordaland ble stilt. Det er blitt gitt ulike vurderinger for bakgrunnen av dette. Men ut fra den litteratur som finnes er det klart at det er nok flere momenter som spiller inn: For det første var det en generell tendens til uro i kristenfolket over ting som skjedde i kulturlivet. Særlig må vi nevne Arnulf Øverlands foredrag om kristendommen som den 10. landeplage, og skuespillet ”Guds grønne enger”. Kristenfolket var skuffet over for eksempel Venstres og Bondepartiets holdning til disse fenomener. En annen viktig faktor var det som skjedde på Venstres nominasjonsmøte i Hordaland i 1933. En tidligere stortingsmann og sokneprest trakk seg, og bibelskolelærer Nils Lavik ble foreslått på hans plass. Men dette forslaget ble utmanøvrert, en annen ble satt i stedet. Dette var medvirkende til at det deretter ble sendt ut et brev om et stiftelsesmøte for et nytt parti. Stiftelsesmøtet var den 4. september og i begynnelsen var det en viss usikkerhet på hvordan saken skulle gripes an. Men så ba de tilstedeværende sammen, og deretter stemte alle for å opprette Kristelig Folkeparti. Etter flere forsøk, ble Nils Lavik overtalt til å stille på førsteplass på listen. Det var et lykkelig valg.

Meldingen om et nytt parti ble ikke mottatt med begeistring i de andre politiske grupperinger. Straks kastet Venstre-pressen seg over KrF med harde utfall. En venstre-avis kalte Kristelig Folkeparti en ”spekkhogger”, og skrev partinavnet konsekvent i gåseøyne. ”Spekkhogger” var ellers et navn man i Høyre på den tiden satte på Quisling-partiet.

Men valget kom. Partiet fikk 10 272 stemmer og det var 17,2% av alle stemmene i Hordaland og nok til at Nils Lavik ble stortingsmann.

Forsøkene på å organisere partiet utenfor Hordaland var famlende, men et unntak var Bergen hvor soknepresten og senere biskop Karl Marthiniussen tok initiativet i 1934 og oppnådde 7 KrF-representanter i bystyret. Ting begynte å skje. Ved stortingsvalget i 1936 ble det dobbelt så mange velgere som i 1933, og Hordaland Kristelig Folkeparti fikk 2 representanter på Tinget. I tillegg til Nils Lavik kom også Nils Svarstad. Ting begynte å skje ellers i landet også. Det ble forsøkt å få i gang KrF-lag i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, men det stilnet raskt av.

Det var først etter krigen at det for alvor brøt i gjennom. Formelt var landspartiet stiftet i 1938 (reelt 33), og 1. februar 1940 ble Olav Bryn tilsatt som landssekretær. Krigen stanset arbeidet brått, men det ble gjenopptatt sommeren 1945. Og det var i de aktive årene etter krigen at Sogndal KrF ble opprettet.

Det som særlig er interessant er at vi etter krigen fikk en ”koalisjon”, et samarbeid mellom kristne grupper av nokså ulik karakter. Kjente navn fra den såkalte Oxford-gruppebevegelsen ble med. Jeg tenker på h.r.adv. Erling Wikborg og forfatter Ronald Fangen. Wikborg lot seg stille på stortingslisten for Akershus i 1945, og ble valgt. Ronald Fangen hadde nærmest lovet å stille på KrF-listen i Hedmark i 1949, men omkom ved en tragisk ulykke i 1946. Oxford-gruppebevegelsen kom til Norge i 1930-årene og var sosialt sett mellom øvre middelklasse og særlig overklassen. Det var her en vekkelse som understreket det personlige ansvar og viktigheten av åpenhet. Ledende menn fra denne gruppering gikk altså inn i samarbeid med våre folk på Vestlandet som tilhørte lavkirkelige og pietistiske indremisjonskretser. De hadde altså ulik bakgrunn, men egentlig fant de sammen i en felles visjon: De trodde at ethvert samfunn måtte bygge på en fundamental basisverdi, det som i våre første program er uttrykt som ”kristen tro og moral”. Denne verdi måtte fremfor alt beskyttes. Tanken var at folkets og de styrendes forhold til basisverdien avgjør om et samfunn skal gå mot forfall eller vekst. Budskapet var klart og enkelt – og det fenget. Partiet vokste seg sterkere og sterkere, fram til den stilling vi har i dag. Et parti som på meningsmålingene har rundt 20%. Det var det ikke mange som ville spå for 50 år siden. Da het det jo at Kristelig Folkeparti ikke hadde politikere, men bare emissærer. Men så har det vist seg at flere av disse emissærene også har blitt meget dyktige politikere.

I Sogn & Fjordane vart fylkeslaget oppretta i 1936, mens det var først 1953 KrF stilte med egen liste til Stortingsvalget. Siden den gang har Sogn & Fjordane vært et solid fylke for KrF. Gjennom Hans Ommedal, Knut Myrstad, Per J Husabø, Oddlaug Vereide (vararepr. mens L.G.Lie var samferdselsminister) og nå Lars G.Lie har KrF i Sogn & Fjordane hatt stortingsplass sammenhengende siden 1953.

Valg og ny regjering:

Vi har en stolt historie i KrF, og en arv å føre videre. Mange har jobbet og slitt for partiet i tider da det var mye motbakke. Men det bar frukter.

Også i denne forsamlingen sitter det mange trofaste slitere. Vi hadde aldri oppnådd det valgresultatet vi fikk i fjor hadde det ikke vært for alle de gode medarbeiderne vi har i KrF. . Selv om vi nå sitter i Regjering glemmer vi ikke at organisasjonsapparatet – lokallagene - er ryggraden i partiet. Jeg vil derfor takke dere alle for det bidraget dere gir. 11 640 stemte KrF i

valget i Sogn & Fjordane - 18,65%. En fremgang på over 6% - 550 av stemmene kom fra Sogndal.

Ja - 1997 vil bli stående som et begivenhetsrikt år for KrF. Vi klarte å bryte gjennom en usynlig sperregrense. Og det med en kraft som overrasket selv de mest optimistiske av oss. I dag er det to landsdekkende partier på Stortinget. To partier med stortingsrepresentanter fra alle fylker. KrF er det ene. For første gang i historien har vi nå stortingsrepresentanter fra alle fylker, og vi sitter i Regjering.

Som Statsminister må en forholde seg til et bredt spekter av saker. En vanlig arbeidsdag kan begynne med et kort besøk i en barnehage for deretter å ha et møte om situasjonen i Midt-Østen. Da gjelder det å koble om raskt.

Situasjonen har vist at sentrumsregjeringen er liv laga. Oppslutningen om sentrumspartiene samlet er større enn ved valget, og jeg tror etter hvert alle tre regjeringspartiene vil dra nytte av samarbeidet. Vi står overfor store utfordringer, ikke minst på det økonomiske området. Forventningene er store. Vi kan ikke makte å innfri alle disse, men vi skal gradvis føre politikken inn på en ny kurs, ikke minst når det gjelder verdispørsmål, familiepolitikk og distriktspolitikk.

- Arbeiderpartiet har nå tydeligvis oppdaget at Kristelig Folkeparti er en farlig konkurrent. Ap har derfor satt i gang et hardkjør mot KrF. Ved å tegne et vrengebilde av KrF som det største regjeringsparti, ønsker Ap og Thorbjørn Jagland å svekke sentrumsregjeringens stilling. Men angrepene er så urimelige at de vil virke mot sin hensikt; samholdet og kampviljen, både innad i regjeringen og i Kristelig Folkeparti, vil øke. Etter mange års Arbeiderparti-styre fikk vi i fjor høst et etterlengtet regjeringsskifte. Det er viktig at den nye regjeringen også får satt sitt preg på utviklingen i tiden framover.

- Regjeringen ønsker en familiepolitikk med bl.a. bedre muligheter for småbarnsforeldre for tid til samvær med barna, større valgfrihet i omsorgsform og større rettferdighet i den økonomiske støtten. Det er dette debatten om kontantstøtten egentlig dreier seg om. Arbeiderpartiet står for en politikk med vekt på ensidig institusjons-omsorg og en urettferdighet når det gjelder økonomiske overføringer fra staten til foreldrene, avhengig av om de har eller ikke har barnehageplass. For å kunne fortsette denne ensidige politikken, prøver Arbeiderpartiet å komme med alle mulige motforestillinger mot en kontantstøtteordning. Flere av innvendingene rammer deres eget forslag om utvidet foreldrepermisjon. Det er viktig å holde fast ved hovedsaken: En familiepolitisk reform der kontantstøtte utgjør et sentralt element for å skape større valgfrihet, mer tid til barna og større rettferdighet i overføringsordningene.

I debatten om begrensning av søndagsåpne butikker prøver det vanligvis reguleringsvillige Arbeiderpartiet å fremstille Kristelig Folkeparti og de andre regjeringspartiene som bakstreverske. Men det var Thorbjørn Jaglands egen regjering som selv fremmet forslag om den såkalte ”Brustad-bua”, hvor begrensningen tar utgangspunkt i antall kvadratmeter. På grunn av innvendinger mot denne løsningen, har Senterpartiets saksordfører i Stortinget lansert en forslag om avgrensning i vareutvalget. Dette forslaget har også sine klare svakheter og er neppe en farbar vei. Men Jagland kunne ha spart seg å raljere med dette og å prøve å score billige politiske poeng, noe vi unnlot overfor hans eget forslag. Jeg trodde vi hadde et felles ønske om å verne de ansattes interesser mot omfattende søndagshandel, og å markere skillet mellom søndag og hverdag, slik at ikke søndagen blir som hverdagen når det gjelder vareomsetning. Vi trenger ordninger som markerer forskjellen mellom hverdag og helg og vekslingen mellom arbeid og hvile.

- Når Thorbjørn Jagland, som leder for det vanligvis så reguleringsivrige Arbeiderpartiet, generelt prøver å fremstille KrF som forbudsglad og representant for gledesløsheten, skyter kritikken så langt over mål at den faller på sin egen urimelighet. Jeg hadde ærlig talt ventet et annet debattnivå fra opposisjonslederen når han går til angrep på det største regjeringspartiet.

Bakgrunnen for Jaglands kritikk er nok bl.a. følgende: Kristelig Folkeparti har fremstått som et moderne kristen-demokratisk parti som fører an i en lenge etterlengtet verdidebatt som dreier seg om noe annet enn Arbeiderpartiets ensidige økonomisk-politiske tenkning. Sentrumspartiene er i ferd med å konsolidere seg som et styringsdyktig regjeringsalternativ. Begge disse forhold misliker nok Arbeiderpartiet på det sterkeste. Partiet har så langt opptrådt slik i opposisjon at det har spilt seg utover sidelinjen når det gjelder reell innflytelse på politikkens utforming. Partiet må bestemme seg om det vil søke innflytelse eller ikke.

Aktuelle saker:

Saker som dreier seg om helse- og sosialpolitikk er stadig i mediabildet – og det dreier seg ofte om negative hendelser som enkeltmennesker opplever.

Vi må bare se i øynene at det fortsatt er mye ugjort i helse- og omsorgssektoren. Dette vil være et satsingsområde for Regjeringen. I løpet av våren vil det bli lagt fram både en handlingsplan for kreftomsorgen og for utstyrsatsing i sykehusene, og en opptrappings- plan for innsatsen i omsorgen for mennesker siste har jo fått ekstra med psykiske lidelser. Dette oppmerksomhet den siste tiden p.g.a. flere tragiske drap. Vi må sørge for at det blir tilstrekkelige tilbud til denne pasientgruppen både i institusjon og i hjemmemiljøet i kommunene. Kommunene må settes i stand til å gi pasientene et tilfredsstillende tilbud utenfor institusjonene. Samtidig må sengeplassen være der når det er behov.

I fjor vår vedtok Stortinget en formidabel satsing på eldreomsorgen. Ca. 30 mrd kr. skal satses i løpet av 4 år. Dette var det et bredt tverrpolitisk forlik om i Stortinget. Denne eldresatsingen vil Regjeringen følge opp. Så langt ser det også ut til at kommunene er i rute. Så godt som alle kommuner har nå planene klare. Det som i tilfelle kan gjøre at planene må skyves noe i tid, er stramheten i byggemarkedet og mangel på personell. På dette området skal det ikke være noen mangel på økonomisk oppfølging fra Regjeringens side.

Vi er godt i gang med statsbudsjettet for 1999. Vi kommer til å legge frem et budsjettforslag med en klar sentrumsprofil.

Norsk økonomi er sterk og god. Vi er nå inne i det sjette året på råd med sterk økonomisk vekst. Sysselsettingen øker, og arbeidsledigheten går ned. Fra 1993 til 1997 økte sysselsettingen med 185 000 personer. Det tilsvarer den samlede befolkning i Sogn og Fjordane og Finnmark. Arbeidsledigheten har gått kraftig ned og den er langt lavere enn i våre lavere naboland. Samtidig har vi lav prisstigning (den ligger på rundt 2 ½ ).

Lønnsutviklingen har ligget klart over prisstigningen, slik at folk flest har fått økt kjøpekraft. Med fortsatt moderasjon i lønnsoppgjørene og en balansert økonomisk utvikling, kan næringslivet beholde konkurranseevnen og vi kan fortsatt ha økt sysselsetting og reallønnsvekst. Kort sagt: Folk flest kan få det bedre også neste år!

Det betyr ikke at vi skal bevilge mer over statsbudsjettet til alt og alle. Det er feil når enkelte opposisjonspolitikere tillegger meg slike uttalelser. Å prioritere annerledes enn Arbeiderpartiet, betyr ikke at vi skal dele ut til alt og alle. På regjeringens budsjettkonferanse - på Halvorsbøle for snaut to uker siden - understreket jeg derimot at vi må vurdere budsjettkutt og begrensninger i utgiftsveksten på flere områder for å få rom til viktige reformer.

Å styre statens økonomi er ikke som å styre egen lommebok. Som privatpersoner er vi vant til at så lenge vi avpasser utgiftene etter inntektene så går det bra. God styring av landets økonomi betyr å bruke statsbudsjettet aktivt for å øke etterspørselen etter arbeidskraft i perioder der det er liten etterspørsel fra andre. I tider som nå, der ledigheten er lav, må det offentlige trekke seg noe mer tilbake.

Den økonomiske situasjonen stiller krav til oss alle – til myndighetene, til næringslivet og til arbeidstakerne. Lønnsoppgjøret i vår vil bli viktig for mulighetene til å nå dette målet. Det trengs fortsatt ansvarlighet i lønnstilleggene. Men dette kan ikke bare gjelde lønnstakerne. Det gjelder også næringslivets ledere og selvstendig næringsdrivende. Situasjonen krever også moderasjon i offentlig sektor, slik at vi unngår en alt for sterk oppheting av norsk økonomi.

En overoppheting fører til problemer. Ett slikt problem er at vi begynner å få mangel på arbeidskraft i flere sektorer. Det gir negative konsekvenser på flere områder – det kan gi økt inflasjon, uønskede forskjeller og vanskeliggjøre gjennomføringen av viktige reformer.

Det kan og føre til økt sentralisering, fordi arbeidskraft suges ut av lavtlønnede næringer i distriktene og inn til jobber med høyere lønn i tettstedene. Vi har erfaring for denne sammenhengen. Da det var mangel på arbeidskraft i andre del av 1980-årene, nådde den årlige nettoflyttingen fra utkantkommuner til sentrale kommuner en topp. Tilbakeslaget førte til at nettostrømmen gikk i favør av utkantkommunene inntil 1993, men etter 1994 har vi fått en ny høykonjunktur og en ny sentraliseringsbølge.

Vi har derfor mange og gode grunner til å dempe tendensene til en overoppheting av norsk økonomi. Det vil Regjeringen arbeide for ved å avdempe etterspørselsveksten både i offentlig og privat sektor. Vi vil kutte eller holde igjen på utgiftsveksten innen andre områder for å få rom til viktige reformer. Vi må vise vilje til å prioritere:

Slik skal vi gjennomføre det løft vi har lovet for minstepensjonistene, kontantstøtten til småbarnsfamilier, en forbedret eldreomsorg og et styrket helsevesen.

Kort om distriktspolitikk

Vi har også høye ambisjoner i distrikts- og regionalpolitikken. Vi må ikke forspille mulighetene til å utnytte våre rike naturressurser, men heve kompetansen i de ressursbaserte næringene slik at de kan møte fremtidens krav.

Mange ser med bekymring på de siste års flyttetall. Selv om det er naturlig at ungdom reiser ut for å ta utdanning, er det alvorlig når folketallet i over halvparten av alle landets kommuner går ned. Folketallsnedgangen skyldes både stor utflytting og en aldrende befolkning i mange distriktskommuner.

Motivene for å flytte varierer sterkt, men utdanning og arbeid er fremdeles viktige flyttemotiver. Høyt utdanningsnivå er bra for den enkelte og for landet som helhet, men valget om å flytte tilbake til hjemstedet er vanskelig for mange. Ferdig utdannet, med studielån, kjæreste og nye venner, er det ikke enkelt å flytte hjem hvis det ikke er en jobb å flytte hjem til.

Vi vet at mange småbarnsforeldre ønsker å flytte tilbake til distriktene. I denne fasen av livet er nærhet til besteforeldre og godt oppvekstmiljø viktig. De nyetablerte er derfor en strategisk gruppe i distriktspolitikken. Spørsmålet blir da hvilke tiltak vi kan sette iverk for å realisere tilbakeflyttingen.

En politikk for utvikling av livskraftige lokalsamfunn vil være rettet mot:

• Kommunene må settes i stand til å opprettholde sysselsettingen og ivareta grunnleggende velferdsoppgaver og likeverdige tjenestetilbud i hele landet.
• Primærnæringene må gis rammevilkår for fortsatt å kunne være basisnæringer i distriktene.
• Det må legges til rette for utnytting av naturgitte fortrinn og utvikling av arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter bl.a. ved å utnytte de muligheter for desentralisering som ligger i ny teknologi. Vi skal legge frem en egen handlingsplan for små- og mellomstore bedrifter.
• Bidra til utbygging av infrastruktur som reduserer avstandskostnadene og gjør næringslivet i distriktene mer konkurransedyktig.

Avslutning

Kjære venner. Igjen – gratulerer med 50-års jubileet. Når laget runder 50 år står det i sin beste alder. Ja, det skulle ha de beste arbeidsår foran seg.

Vi står i en ny politisk situasjon med et endret politisk landskap. Sentrum har igjen vokst frem som et tyngdepunkt i norsk politikk. KrF har fått innpass i nye grupper og blitt et bredt folkeparti – med klar verdiforankring. Det er en posisjon vi ikke skal gi fra oss. Skal vi lykkes trenger vi den støtte dere gir. Gratulerer – og lykke til!

Lagt inn 23 mars 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen