Med forbehold om endringer

Statsminister Kjell Magne Bondevik

Trontaledebatten i det norske Storting føres i en situasjon med dramatiske internasjonale hendelser

Tale ved/til: Trontaledebatten

Stortinget
15. oktober 1998

Balkan har igjen vist seg som et urolig hjørne i Europa. Ja, mer enn det: Det serbiske regimet har gjort seg skyld i omfattende overgrep, drap og menneskerettsbrudd i Kosovo. Mennesker er drevet på flukt. Situasjonen er desperat for mange ettersom vinteren nærmer seg. Verdenssamfunnet kunne ikke sitte stille og se på dette. President Milosevic forstår tydeligvis bare ett språk; makt. Derfor ble det nødvendig for NATO å vedta en aktiveringsordre – med tidsfrist – for en eventuell militær aksjon.

Ved hjelp av denne troverdige trussel har NATO klart å presse president Milosevic til å innta en mer konstruktiv holdning. Forhandlingene om en fredelig politisk løsning på konflikten har gitt resultat. Uten en fast, felles holdning fra NATO-landene ville dette neppe vært mulig.

Men vi kan ikke være sikre på at avtalen blir etterlevd. I tilfelle ikke, er NATO klar til aksjon.

NATO har igjen demonstrert sin betydning for ivaretagelse av stabilitet og sikkerhet i Europa. Ønsket om å avverge en humanitær katastrofe har vært en avgjørende drivkraft for både FNs krav til partene, NATOs oppfølging av disse, og for Regjeringens vurderinger. Titusener av flyktninger lever fortsatt under åpen himmel. Disse må reddes. Regjeringen har foreslått å bevilge ytterligere 40 millioner kroner til nødhjelpsarbeidet i Kosovo. OSSE vil få en sentral rolle i å kontrollere at partene overholder sine forpliktelser. Dette blir en stor utfordring for Norges formannskap i OSSE neste år.

Internasjonal økonomi

Verden rystes av dyp økonomisk krise flere steder - kanskje den største på 50 år.

Finanskrisen som begynte i Asia rammet først mange utviklingsland og nye markedsøkonomier. Det finansielle sammenbruddet i Russland i august utgjorde så et vendepunkt. Krisen har bredt seg til Latin-Amerika. Brasil blir av mange ansett som en prøvestein. Det arbeides nå for raskt å etablere en internasjonal krisepakke for landet. Håpet er at denne, sammen med nasjonale tiltak for å rette opp statsfinansene, skal gjøre det mulig å løse Brasils finansieringsproblemer. I motsatt fall er det en utbredt frykt for at flere land i Latin-Amerika får problemer med å oppfylle sine forpliktelser. Også de baltiske land og nye markedsøkonomier i Sentral- og Øst-Europa kan bli satt under press.

I forbindelse med årsmøtene i Pengefondet og Verdensbanken sist uke har ledere fra de økonomiske stormaktene lansert en rekke ideer for å stabilisere den globale økonomiske situasjon. En arbeidsgruppe er i gang med utredninger om reformer i det internasjonale finansielle system; en ”ny internasjonal finansiell arkitektur”. Hovedvekten vil ligge på større innsyn, sterkere finanssektor og bedre krisehåndtering.

Målet er å ivareta sentrale interesser og verdier, både for Norge og verdenssamfunnet. Dette målet omfatter en bedre demokratisk kontroll med globaliseringen. Det omfatter et vern av et åpent markedsøkonomisk system til fremme av bærekraftig utvikling, fri handel og langsiktige investeringer i produktiv virksomhet. Og det omfatter fordeling av godene, både nasjonalt og i solidaritet med u-landene.

Det er behov for politisk lederskap for å beskytte finansmarkedene mot seg selv og for å gjenreise investorenes tillit til engasjement i alle deler av verden. Pengefondets evne til å håndtere og forebygge kriser, må styrkes raskt. Norge er beredt til å ta sin del av ansvaret for dette.

Frigjøringen av kapitalbevegelsene de siste 20 år har skapt stor dynamikk. Men den pågående krisen har vist at visse begrensninger på kortsiktige kapitalbevegelser er blant de tiltak som nå vurderes internasjonalt – av stadig flere. Regjeringen vil derfor ta opp igjen spørsmålet om en global avgift på valutatransaksjoner. Det kan bidra til å dempe kortsiktig valutaspekulasjon, og samtidig bli en inntektskilde for internasjonale institusjoner som trenger økt handlekraft. Tidligere har dette møtt motstand i internasjonale organer, men det kan være i ferd med å endres.

På toppmøtet i Verdens Handelsorganisasjon i mai foreslo jeg en internasjonal konferanse om globalisering. Den planlegges lagt til Oslo på forsommeren 1999. Et nasjonalt forberedelses-seminar vil bli avholdt allerede i inneværende måned. Regjeringen ønsker at Norge aktivt skal bidra til den internasjonale debatten om hvordan globaliseringens fordeler kan utnyttes og ulempene motvirkes.

Også i mandatet for den nye Maktutredningen har spørsmålet om globaliseringens konsekvenser fått en sentral plass. Forskergruppen for Maktutredningen ble oppnevnt av Regjeringen i mars i år og er allerede godt i gang med sitt arbeid.

Verdispørsmål

De internasjonale markedsaktørene trenger rammevilkår som bedre sikrer sentrale verdier og fellesskapsinteresser. Vi må tilstrebe et system der det blir bedre sammenfall mellom egeninteresse og almenninteresse, mellom det økonomisk lønnsomme og det etisk riktige. Det er en viktig side av verdidebatten.

Regjeringen har gjennom oppnevningen av Verdikommisjonen søkt å stimulere verdidebatten på bred basis i det norske samfunnet. Etter få måneders virke har den allerede bidratt til en fornyet verdidebatt i mange sammenhenger. Flere organisasjoner er trukket med i kommisjonens prosjekter. Verdidebatten forplanter seg rundt omkring på mange skoler og arbeidsplasser, i lokalsamfunn og familier. Prosjektene spenner fra barneoppdragelsens vilkår og mediepåvirkning til etiske sider ved forvaltningen av petroleumsressursene, fra ungdommens framtidsforventninger til sikring av menneskeverd og omsorg for døende kreftpasienter.

Skal vi få et bedre samfunn, kan vi ikke bare kreve. Vi må også yte. Samfunnet kan ikke hvile bare på krav. Det må også bygges på plikter. Men pliktfølelse krever et moralsk fundament i den enkelte. Den kan best næres i en kultur preget av respekt for menneskeverdet og gjensidig ansvar for hverandre, av solidaritet og nestekjærlighet. De kristne og humanistiske verdier gir den beste forankring for en slik kultur.

Sentrumsregjeringen 1 år

Sentrumsregjeringen har nå virket i 1 år. Dette har satt sitt preg på den politiske dagsorden: Vi har fått en ny verdidebatt. Familiepolitikken har kommet i fokus, og småbarnsfamiliene har fått økt valgfrihet. Distriktspolitikken har fått en ny giv. En handlingsplan for mindre bedrifter er lagt fram. Arbeidet for større åpenhet, fornyelse og modernisering av forvaltningen er godt i gang. Minstepensjonistene har fått et skikkelig løft. Innsatsen økes kraftig i helsesektoren. Det føres en mer human flyktning- og asylpolitikk. Det er lagt fram en omfattende plan for gjeldslette for u-land. Bare for å nevne noen av sakene.

Flere saker som ble fremmet av Regjeringen i vår ligger nå til behandling i Stortinget. Jeg nevner her som eksempler stortingsmeldingene om eierskap i næringslivet og næringspolitikken for det 21. århundre, om økt offentlighet i forvaltningen, om kriminalomsorg, om oppfølging av ”Jødebo-utvalgets” innstilling, om olje- og gassvirksomheten, om perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring, om frivillige organisasjoner og om etter- og videreutdanning, den såkalte kompetansereformen.

Årets trontale viser at reformarbeidet vil fortsette.

Avisen Verdens Gang har i en oversikt i går vist at halvparten av 69 konkrete løfter i Voksenåsen-erklæringen – som er et 4-årsprogram – helt eller delvis er oppfylt allerede etter ett år. Det er meget bra. Regjeringen vil i forbindelse med sin ett-årsmarkering offentliggjøre et politisk regnskap som viser oppfølging av enda langt flere av Voksenåsen-erklæringens programpunkter.

Den parlamentariske situasjon

Sentrumsregjeringen har manifestert sentrum som et tredje tyngdepunkt i norsk politikk. Med utgangspunkt i denne sentrumsposisjonen, vil Regjeringen invitere alle stortingsgrupper til et konstruktivt samarbeid.

Regjeringen har fått vekslende støtte til de saker som er lagt fram. Fremskrittspartiet og Høyre har bidratt til at vi fikk i havn budsjettet for 1999, og revideringen av det. Det fortjener partiene honnør for.

Arbeiderpartiet og SV har på sin side på en konstruktiv måte bidratt i andre saker hvor partiet ligger nær sentrumspartiene. Eksempler er forbud mot anti-personellminer, oppmyking av asyl- og flyktningepolitikken, kapitalutvidelsen i Telenor og jordbruksoppgjøret.

Arbeiderparti-regjeringen valgte frivillig å gå av etter valget i fjor fordi partiet ikke oppnådde 36,9 prosent av stemmene. Sentrumsregjeringen tok ansvar. Jeg kan ikke se at et annet alternativ har bedre styringsmuligheter. Et alternativ på høyre-siden vil pga politisk plassering ikke kunne overleve. Og Arbeiderpartiet sa jo først nei til å styre pga for lav valgoppslutning, for så å gjøre kontantstøtten til hindring, en reform det er avtalefestet flertall for.

Arbeiderpartiets leder har understreket behovet for en flertallsregjering i dagens situasjon. Men han er høyst uklar på hvem han helst vil samarbeide med, og har vekselvis åpnet for SV og Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre. Han har slettes ikke valgt side, slik han ber andre om. Så vidt jeg har registrert har ingen av de nevnte partier svart positivt på invitasjonen. Det betyr at det bare vil være grunnlag for mindretallsregjeringer i denne perioden.

Statsbudsjettet for 1999

Regjeringens forslag til statsbudsjett for 1999 er tilpasset den økonomiske situasjonen for å bidra til lavere rente. Samtidig har budsjettet en klar profil med satsing særlig på distriktstiltak, små og mellomstore bedrifter, barnefamiliene og ikke minst på helsesektoren. Opptrappingsplanene for psykiatri, kreftomsorg og behandling og utstyrsanskaffelse i sykehus er den største helsesatsing noensinne. I et ellers stramt budsjett for neste år øker innsatsen til disse helsetiltak med om lag 1 milliard kroner. I tillegg kommer ytterligere satsing på eldreomsorg på ca. 1,5 mrd.

De utfordringene vi nå står overfor i norsk økonomi tilsier en betydelig innstramming gjennom finanspolitikken. Dette er krevende. Det er ikke mulig å foreta en slik innstramming smertefritt og uten motstand. Det er imidlertid en balansert innstramming Regjeringen foreslår. Alle deler av økonomien må bidra. Budsjettforslaget har tiltak både på utgiftssiden og inntektssiden. Offentlig sektor, husholdningene og næringslivet må alle ta sin del. Det er en nasjonal dugnad Regjeringen inviterer til.

Jeg konstaterer med tilfredshet at et flertall i opposisjonen har gitt støtte til det innstrammingsomfang som Regjeringen har foreslått. Men så langt har opposisjonspartiene stort sett bare kritisert Regjeringens konkrete forslag, ikke lansert alternativer. Ja, Thorbjørn Jagland har sagt at Arbeiderpartiet kanskje ikke vil presentere sitt alternativ før i finansinnstillingen om en måned. Slik skal det i tilfelle herske uklarhet om hva Arbeiderpartiet vil, helt opp til Stortinget skal gjøre sine vedtak.

Fremskrittspartiet og særlig Høyre har gjort skatte- og avgiftsendringer til det store problem. Men hva dreier det seg om? På skattesiden er det en tilnærming mellom skatt på kapitalinntekter og lønnsinntekter. Opplegget betyr skattelettelser eller samme skatt for inntekter opp til ca. 300.000 kroner. Først på inntekter over dette nivå vil det skje relativt beskjedne skatteøkninger.

På avgiftssiden utgjør el-avgiften en hoveddel. Hva betyr den? Jo, selv med denne avgiften ligger det an til billigere strøm enn i fjor. Strømprisen har falt med 6 øre gjennom –98, og med 11 øre fra årsskiftet 96/97. Avgiftsøkningen på 2,5 øre er altså langt mindre enn prisreduksjonen.

Avslutning

Regjeringen har tatt ansvar i en krevende situasjon. Det krever tiltak som også er upopulære. For å sitere kollega Tony Blair i en hilsen til sine regjeringsmedlemmer:

”There will be attacks to the left of you, attacks to the right of you, attacks from behind and in front. Welcome to government”.

Det er lett for opposisjonspartier å kritisere forslag som er upopulære. Slik vi hørte i debatten i går. Men de plikter å fremme andre innstrammingsforslag dersom de ikke vil være med på våre. Vi forutsetter at de kommer, før eller siden.

Noen snakker også om behovet for en annen regjering. Da plikter de å skissere realistiske alternativer. Det har vi ikke sett. Tvert om er signalene uklare, og går i forskjellige retninger. Det er vanskelig å få øye på et mer styringsdyktig alternativ. Trontaledebatten kalles gjerne opposisjonens debatt. Men så langt har den mer hatt preg av opposisjonenes debatt.

Sentrumsregjeringen har overlevd og styrt det første av stortingsperiodens fire år. Vi kan levere et betydelig politisk regnskap. Men vi har mer vi ønsker å gjennomføre:

Et godt velferdssamfunn skal bli enda bedre , med vekt på tiltak for barn, eldre, sjuke og funksjonshemmede.

Arbeidet for et bedre miljø og en bærekraftig utvikling skal fortsette.

Den distriktspolitiske innsats skal forsterkes for å ta hele landet i bruk.

Planer for større åpenhet, modernisering og fornyelse av offentlig forvaltning skal realiseres.

Og – ikke minst: Regjeringen vil ha Norge i front i solidaritet med fattige og forfulgte, i kamp for menneskeverd og menneskerettigheter.

Etter 10 år med nesten sammenhengende Arbeiderpartistyre var det på tide, og sunt, med et skifte etter valget i fjor. Det vil være sunt for demokratiet at vi får fortsette.

Lagt inn 15 oktober 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen