Statsminister Kjell Magne Bondevik

Universitetet i Tromsø - 30 år

Tromsø, 27. august 1998 (med forbehold om endringer)

Jeg vil først få takke for invitasjonen til å komme hit til Universitetet i Tromsø sin årsfest. Universitetet i Tromsø kan stå som symbol for den satsing som har skjedd innen utdanning i Nord-Norge. Det er uttrykk for en politikk som er i pakt regjeringens. Jeg kjenner meg mer enn på én måte i slekt med dem som la grunnen for vedtaket om et nord-norsk universitet for 30 år siden. Jeg vil dermed også benytte anledningen til å ønske Universitetet til lykke med 30 års jubileet.

Da Universitetet startet opp sin undervisning, hadde befolkningen i Nord-Norge lavere utdanningsnivå enn andre landsdeler, og det var stor mangel på fagfolk på mange viktige områder. Legemangelen var bare ett eksempel. Årsakene er det ikke vanskelig å finne: tre lærerskoler og en teknisk skole var de eneste tilbud innen det vi nå kaller høgre utdanning. Ungdomsskoler var så vidt etablert, og gymnasene var få. Veien fram til studier må ha fremstått som nærmest uoverkommelig for et flertall av de unge.

Universitetet i Tromsø var begrunnet i hensynet til landsdelens behov for kompetanse, og -ikke minst i at alle skulle ha samme rett til utdanning uansett bosted. Det er blitt fortalt meg at man ved Universitetet i København i presteutdannelsen praktiserte en egen variant av karakteren immaturus: ”kan dog brukes til prestetjeneste i Nord-Norge.” Det er definitivt slutt på de tider når det gjelder kvalifikasjonskrav.

Nord-Norge har ennå mangel på kvalifisert personell på en del områder. Men situasjonen er radikalt forandret. Jeg er ikke i tvil om at den brede satsingen på utdanning på alle nivåer har lagt grunnlaget for den utviklingen som har skjedd når det gjelder utdanningsnivå, innsats på kultursektor, utbygging av befolkningens tjenestetilbud og næringsutvikling.

Den faglige virksomheten ved dette verdens nordligste universitet har fått bredde og styrke; forskningen har ved sin kvalitet og relevans utvidet vårt kunnskapsgrunnlag. Landsdelens egen kulturarv, ikke minst samisk innen språk og kultur, er eksempler på områder der det er gjort nybrottsarbeid. Men det vitenskapelige arbeidet er ikke avgrenset til dette. Andre har arbeidet internasjonalt innen sine fagområder og gjort faglige nyvinninger. Styrken ligger i at det er satset både på det spesifikke og det allmenne.

Universitetet har nå et fagtilbud, et studenttall og et antall høyt kvalifiserte vitenskapelig tilsatte som langt overgår det som var ansett som dristig planlegging. . Profesjonsstudier er kommet i tillegg til den fagporteføljen som var tenkt. Det er ikke mange akademiske yrker man nå ikke kan få utdanning til i Tromsø. Ved å skue til den innsatsen dere som arbeider ved Universitetet har gjort, har nok mange både i og utenfor landsdelen endret sine oppfatninger om hva som er mulig å få til. Rekrutteringsvansker har lagt store byrder på dem som har måttet trekke lasset. Men vansker er overvunnet og resultater er nådd.

Universitetet er et universitet i og for landsdelen, men søkes også av studenter fra hele landet. Kanskje er dette nettopp en bekreftelse på at prosjektet har lyktes. Samtidig er vi blitt minnet på at søkningen til Tromsø er sårbar når ungdomstallene går ned.

Jeg er kjent med universitetet ønsker nye studier og fag og videre utbygging. Dette vil bli løpende vurdert innenfor det handlingsrom budsjettene gir. Dere er allerede blitt utfordret til å tenke omstilling og omfordeling. Det vil fortsatt kreves, selv om det er en grunnleggende forståelse for at Universitetet i Tromsø står i en særskilt stilling blant universitetene.

Et desentralisert utdanningsmønster har vært og er en nasjonal politikk. Et desentralisert utbyggingsmønster representerer en kvalitet ved sin tilgjengelighet, men bare så lenge kvaliteten er fullverdig. Distriktene blir skadelidende dersom utdanningen ikke er god nok. Det ville være stikk i strid med intensjonene bak politikken. Man må være årvåken når det gjelder holde kvalitetskrav i hevd, slik at dystre spådommer om kvalitetssenkning ikke blir oppfylt, men kan gjøres til skamme. Universitetet i Tromsø har bidratt til det.

Denne regjering ønsker å føre en politikk som styrker distrikts-Norge. Erfaringen med utbygging av utdanning her i den nordlige landsdelen viser at dette nytter.

Utdanning og kunnskapsutvikling gir grobunn for å utnytte regionenes ressurser og sikre et mer allsidig arbeids- og næringsliv, samtidig som det gir den enkelte mulighet til et rikere liv. Vi skal ikke gjennom utdanning etablere stavnsbånd, men politikken skal legge til rette for at den enkelte kan få utdanning, og at utdanningen som tilbys er egnet til å gi arbeid, i den region man er vokst opp.

Gjennom strukturreformer i skoleverket er det skapt rammer for et sterkt skolesystem. Den fysiske utbygging av skoleverket sikrer tilgjengelighet som gjør det til et godt og reelt alternativ. Men målet om en god skole er ikke nådd en gang for alle. Denne regjering ønsker å fokusere på spenningen mellom mangfold og enhet. Det arbeides med en handlingsplan for lærere. Vi ønsker også å styrke verdidimensjonen innen utdanning.

Norgesnettet innebærer ambisjoner om å forene de ulike universiteter og høgskoler i et nasjonalt system, og å samle det som skal styres fra Statens side. Jeg vil gi Universitetet i Tromsø honnør for å ha bidratt til å skape et samarbeidsnett med de nord-norske høgskolene i pakt med prinsippet om samarbeid og arbeidsdeling. Norgesnet-tenkningen settes nå på nye prøve. Mens oppgaven hittil har vært å fordele vekst og å ta imot flest mulig av søkerne til høgre utdanning, ser en nå at antallet søkerne går ned, og de søker seg nye veier. Universitetet i Tromsø og en del av høgskolene i distriktet har hatt betydelig fall i søkningen, og klarer ikke å nå de forutsatte studenttall. Dette kan ikke behandles som lokale problemer, men er en nasjonal utfordring.

I denne situasjon har man søkt å gå flere veier: studiekapasiteten ved allmennfakultetene ved universitetene er forutsatt redusert, mest i Oslo, minst i Tromsø. Nye studieplasser er fordelt på områder der det er store behov. Helse- og omsorgsfag og IT er blant disse. Adgangsregulering blir nå vurdert ikke bare ut fra ressursmangel, men for å styrke søkningen så vel til Tromsø som ved høgskolene i distriktene. Livskraftige institusjoner i alle deler av landel er nødvendige for å gi et godt og likeverdig tilbud. Det er også viktig for institusjonenes omland. Å la studietilbudet forvitre ville være å sløse med etablert kompetanse.

Norge står overfor nye utfordringer når det gjelder å tilby utdanning gjennom nye medier – it og fjernundervisning. Ikke minst innen etter- og videreutdanning ligger det store muligheter her. Regjeringen vil invitere de høgre utdanningsinstitusjonene til å spille en sentral rolle i det kompetanseløftet som er forutsatt å skulle skje. Ved å tenke utover det som har vært kjerneoppgaver, kan universiteter og høgskoler ved evne til å fornye seg bidra til å løse viktige samfunnsoppgaver.

Den anerkjennelse jeg har gitt til Universitetet i Tromsø og det norske høgre utdanningssystem, skal ikke være en sovepute verken for institusjonene selv eller for dem som definerer deres rammer. OECD har rettet søkelys på en rekke sider ved våre universiteter og høgskoler. Det gjelder ikke minst forholdet mellom den grunnleggende utdanning og arbeidslivet. Det er i sommer reist en debatt om en rekke sider ved universitetenes virksomhet, om deres måte å møte sine studenter, og om institusjonenes rammevilkår. Det er avgjørende både for universitetene selv og for deres betydning i samfunnet at det er dialog og debatt om deres virksomhet.

Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede utfordringer for universiteter og høgskoler etter år 2000, med Tromsøs egen Ole D. Mjøs som leder. Utvalgets mandat gir rom for nytenkning på viktige områder. Jeg er overbevist om at en rekke grupper vil ønske å engasjere seg , slik at det etableres dialog mellom utvalget og institusjoner, studentorganisasjoner og andre interesserte. For Universitetet i Tromsø skulle ikke kommunikasjon til utvalgets leder, by på nevneverdige problemer.

Jeg har hørt at uttrykket en mannsalder tilsvarer 30 år når det brukes i vitenskapelig sammenheng. Med sitt 30-års jubileum viser også Universitetet at mannsalder og levetid er forskjellig begrep. At universitetet etter en mannsalder ledes av en kvinnelig rektor fra Finnmark, er også et synlig uttrykk for at det har skjedd et tidsskifte innen utdanning i Nord-Norge.

Universitetet i Tromsø dokumenterer livsvilje og levedyktighet med faglig forankring i landsdelens behov og med etablerte forbindelseslinjer innen nasjonalt og internasjonalt forsknings- og utdanningssamarbeid.

Jeg vil ønske Universitetet i Tromsø til lykke med jubileet og med det videre arbeidet.

Lagt inn 28. august 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen