Statsminister Kjell Magne Bondevik

Kvalitet og kvaliteter i skole og oppvekst.

Dagsavisen lørdag 28. august 1999

De siste årene er det bygget mange flotte skolebygg. Elevene i grunnskolen sitter med finere og mer oppdaterte bøker framfor seg enn noen gang tidligere. Dyktige lærere gjør en kjempejobb for å undervise elevene og få dem til selv å bli aktive for å lære. Foreldre møter til samtaler sammen med barna sine for å få orientering og veiledning og for å skape god kontakt mellom hjem og skole. Elever i ulik alder tar initiativ til å gjøre noe ut av skolehverdagen til glede både for seg selv og andre. Listen kunne gjøres adskillig lenger. Men våger vi å si at vi har en god skole? I et valgår?

Mangler påpekes. Det er fortsatt mye å rette på. Men vi har en god skole i Norge. Kvalitet i skolen skal både etterspørres og utvikles, og mange har både rett og plikt til å stille krav til skolen. Debatten om kvalitet dreier seg ofte om kontroll, innsikt og målbare resultat som karaktersnitt og ressursutnyttelse, noe som for så vidt i rett mengde og til enkelte formål forteller noe om tilstanden i skolen. Skolen er imidlertid mer enn en kunnskapsfabrikk, og det blir derfor like mye et spørsmål om hvilke kvaliteter skolen har.

Regjeringen legger vekt på at skolen skal gi rom for mangfold og lokalt handlingsrom, den skal være verdibevisst og nyskapende og oppmuntre elevene til selv å være nyskapende. Dessuten skal den utvikles i et nært samarbeid med foreldre, lærere og elever. Derfor har vi valgt ut satsingsområder for årene framover der mange av disse kvalitetene trengs, nemlig utvikling av ungdomstrinnet og lærerrollen. Dessuten vil det bli avgjørende for utviklingen i skolen at data og internett blir satt inn i en pedagogisk sammenheng slik at det åpner for variasjon og tilrettelegging av selve undervisningen, innhenting av informasjon og utnytting av kommunikasjonsmulighetene som vi kanskje bare har sett en flik av enda. På disse områdene ønsker regjeringen å bruke 900 mill de neste fire årene for å heve kvaliteten.

Jeg har med glede merket meg at regjeringens utspill om å få flere yrkesgrupper inn i skolen som ledd i arbeidet med å finne morgendagens lærerrolle, er positivt mottatt i ulike fagmiljøer. Det dreier seg om å finne ut hvordan en skal dele oppgavene slik at alle gjør mest av det de kan best. Regjeringen vil bruke 25 millioner neste år for å få de erfaringene vi trenger. At ulike fagmiljø har gitt positive signaler, lover godt for det videre arbeidet, et arbeid til beste for elevene som skolen er til for.

Det er mange grunner til at det trengs erfaringer med flere yrkesgrupper i et nært samarbeid i skolen. Etter hvert som samfunnet har endret seg, har stadig flere oppgaver blitt lagt på skolen og lærerrollen har endret seg gradvis som et resultat av det. Kompetansen som andre yrkesgrupper kan bidra med, kan gjøre det lettere for skolen å leve opp til de krav som nå stilles.

Men uansett om en klarer å styrke skolens kompetanse og legger til rette for elevenes læring og trivsel på beste måte, vil aldri skolen alene kunne gi et barn det som det trenger for å ha det godt. Det har heller aldri vært meningen. Det er foreldrene som har ansvaret for sine barn, og skolen arbeider på et mandat fra dem for å ”hjelpe til” slik at ”dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske” som det heter i loven. Men heller ikke foreldre og skole i et tett samarbeid vil kunne klare oppgaven alene. Ofte opplever begge å være en motkultur i forhold til det barna ellers får av inntrykk fra medieverden, vennekrets, budskap fra idoler og inntrykk fra storsamfunnet. Derfor trenger både hjem og skole en tredje støttespiller, nemlig et positivt og utviklende miljø som kan gi en trygg og meningsfull fritid. Her gjør de frivillige organisasjonene en stor innsats.

Det blir ofte sagt at det ikke er de som går på speideren eller på fotballtrening som er i faresonen og som trenger oppmerksomhet, men den ”uorganiserte ungdommen”. Og det er riktig og viktig å sette inn ressurser for disse, men det må aldri få oss til å ta alt annet arbeid som en selvfølge. Hvis en tenker over hvordan det ville ha sett ut dersom organisasjonsarbeidet i by og bygd ble lagt ned, er det ikke vanskelig å se betydningen av det frivillige arbeidet. Samtidig viser det alvoret i rekrutteringssvikten når det gjelder ledere til barne- og ungdomsarbeid. Hvis alle konsentrerer seg om bare å bruke tiden til egne interesser og egen familie, vil det til slutt bli mindre støtte å hente for alle fordi den tredje støttespilleren er borte.

Skolens formålsparagraf peker på de kvaliteter grunnskolen skal arbeide mot. Der heter det at skolen skal ”fremje åndsfridom og toleranse”. Etter hvert som vi utfordres til å takle at vi møtes i hverdagen med ulike livssyn, blir det avgjørende at vi har lært å omsette begrepene toleranse og respekt til handling og holdning. Jeg er glad for at vi har en sterk offentlig skole som tar den utfordringen på alvor. Samtidig krever mangfoldet i samfunnet at en i den offentlige skolen prøver å favne vidt for at flest mulig skal kunne oppleve at skolen også er for dem. Paradoksalt nok fører det til at skolen favner så vidt, at noen foreldre mener at grensen er nådd. Særlig gjelder dette spørsmål som angår livssyn og oppdragelse.

Når vi har en lov som åpner for private skoler, er ikke det fordi myndighetene kom til at ”til lags åt alle kan ingen gjera”, og derfor lot de som ville, starte sin egen skole. Etter loven er det bare livssyn og alternativ pedagogikk som gir grunnlag for en privat grunnskole. Norge har forpliktet seg på internasjonale konvensjoner når det gjelder foreldres rett til å velge oppdragelse og livssyn. Det undrer meg derfor stort at det er nettopp mot skoler på religiøst grunnlag kritikken den siste tiden er kommet. Hvis en har en økonomisk begrunnelsen for å hindre flere livssynskoler, undrer det meg fordi det fremdeles er flere elever i grunnskoler på et alternativt pedagogisk grunnlag enn på livssynsgrunnlag. Hvis det er religiøse skoler man vil bli kvitt eller ikke legger til rette for, undrer det meg enda mer fordi det er på det området vi har de klareste forpliktelser i forhold til de internasjonale konvensjonene.

Jeg har forståelse for at man ser fordelen med å holde barn fra ulike miljøer mest mulig samlet. Men å samle barn i den offentlige skolen på bekostning av foreldreretten, er for meg en dårlig praktisering av begrepene respekt og toleranse.

Lagt inn 30. august 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen