Det nye NATO og Kosovo-krisen

Av statsminister Kjell Magne Bondevik

Ved inngangen til et nytt århundre er vår visjon om et helt og udelt Europa i ferd med å bli virkelighet. Gamle skillelinjer viskes ut. Men det er et unntak: - Jugoslavia. Internasjonal politikk domineres for tiden av Kosovo-konflikten, som også preger nyhetsbildet og den offentlige debatt i Norge. Krigen, flyktningkatastrofen og den etniske rensing utfordrer de verdier vi europeere står for.

Kosovo-tragedien har kastet en skygge over det som skulle ha vært en feststemt vår, med feiring av at frihet, demokrati og menneskerettigheter slår rot i Europa ved avslutningen av et turbulent århundre.

NATO fylte 50 år sist helg. Europarådet fyller 50 år neste uke. Bemerkelsesverdige resultater er oppnådd gjennom arbeidet til disse organisasjonene. Vi skulle ha gått imot det 21. århundret med optimisme og fremtidstro. I stedet er det alvoret som råder.

NATO-toppmøtet i Washington ble arbeidsorientert og nøkternt. Feiringen ble naturlig nok tonet ned. Den alvorlige situasjonen i Kosovo innbød ikke til champagnerus og militærparader.

Vårt amerikanske vertskap laget likevel en fullverdig markering av at Alliansen nå har sikret frihet og fred i Europa siden Atlanterhavstraktaten ble inngått i 1949. Toppmøtet ble en manifestasjon av Alliansens enhet, tiltrekningskraft og relevans, både i forhold til de tradisjonelle forsvarsoppgaver og de nye utfordringer knyttet til krisehåndtering i det euro-atlantiske området.

Da stats- og regjeringssjefer fra de 19 NATO-landene og et tyvetalls samarbeidsland samlet seg til toppmøte i Det euro-atlantiske partnerskapsråd sist søndag, fornemmet jeg historiens sus og hvor underlig uforutsigbar verden ofte kan være. Rundt bordet satt flere tidligere sovjetiske politbyråmedlemmer, nå ledere for nye demokratier i øst, og applauderte NATOs vellykkede bidrag til å spre demokratiske verdier og bygge ned skillelinjene i Europa. Hvem skulle ha trodd at det var mulig for bare ti år siden?

Kosovo

Toppmøtet viste at NATO-landene står samlet sin strategi i Kosovo-konflikten. Målet er å oppnå Milosevic-regimets aksept av kravene som det internasjonale samfunn har stilt for å avbryte luftangrepene: stans i overgrepene, tilbaketrekking av serbiske styrker fra Kosovo, utplassering i Kosovo av en robust internasjonal styrke som kan skape trygge forhold for snarlig tilbakevending av flyktninger og fordrevne.

Dersom Milosevic-regimet ikke viser vilje til å innfri kravene, er NATO beredt til å intensivere de luftmilitære aksjonene mot Jugoslavia. Spørsmålet om å sette inn bakkestyrker uten at det foreligger aksept fra partene, ble ikke noe sentralt tema under toppmøtet. Det var enighet om at det ikke er noen grunn til å skifte strategi nå. Bombeaksjonene vil derfor fortsette så lenge som det er nødvendig.

Vi vet at det kan ta tid å oppnå våre mål. Vi vet at sivile tap vil forekomme, selv om vi fra norsk side klart har understreket at NATO må gjøre sitt ytterste for å unngå det. Men alternativet er å akseptere den humanitære katastrofen og overlate den kosovoalbanske befolkning til sin egen skjebne. Det ville være uforståelig om Alliansen skulle gi opp nå.

De militære tiltak er selvsagt ikke et mål i seg selv. Bombeaksjonene skal bidra til en politisk løsning som kan skape varig fred og stabilitet for befolkningen i Kosovo og regionen som helhet. En løsning fordrer at alle parters legitime interesser tas hensyn til.

Som OSSE-formann spiller Norge en viktig rolle. Vi har arbeidet for å trekke Russland inn i de politiske bestrebelser på å finne en fredsløsning. Vi må bidra til at Russland benytter sine kanaler til Beograd, ikke minst for å få Milosevic til å godta innsetting av et internasjonalt militært nærvær i Kosovo. Beograds manglende aksept av en robust fredsbevarende styrke er et av de viktigste og vanskeligste hindre for en løsning.

I det siste har vi sett tegn på økende realisme og kompromissvilje innen Milosevic-regimet. Men, vi har også sett tegn på det motsatte: Milosevic har nettopp avsatt visestatsminister Vuk Draskovic. Uansett - alle konstruktive utspill og signaler må etterprøves og følges opp gjennom diplomatiske og politiske kanaler. Ingen muligheter til å oppnå en snarlig fredsløsning må ligge uprøvd.

Hensynet til de hundretusener av uskyldige mennesker som lider under krigen må veie tyngst. Hver dag med krig betyr en ny humanitær tragedie, nye sivile lidelser og etnisk rensning, nye overgrep som vil skape enda dypere hat og gjøre det enda vanskeligere for folkegruppene i området å leve fredelig sammen igjen.

Vi må gjøre det vi kan for å stanse den humanitære katastrofen. FNs høykommisær for flyktninger og norske og internasjonale bistandsorganisasjoner gjør en kjempejobb som trenger finansiering. Statens bevilgninger går i hovedsak til disse. Men det er også nødvendig at vi alle som enkeltmennesker er med og gir. Det folkelige engasjement vi har sett utfolde seg er et sterkt uttrykk for solidaritet og moralsk ansvar hos nordmenn flest.

Det internasjonale samfunn må legge en strategi for hvordan vi kan bidra til å stabilisere Balkan-regionen for å unngå konflikter i fremtiden. På NATO-toppmøtet var det enighet om behovet for å komme i gang med et bredere og mer langsiktig samarbeid med nabolandene i regionen. Fra norsk side har vi tatt initiativ til et OSSE-ekspertmøte i Oslo i mai for å legge grunnlaget for en samlet tilnærming til de forslag som er lansert fra ulike hold.

FNs rolle

Regjeringen legger stor vekt på FNs rolle. I mitt møte med FNs generalsekretær Kofi Annan i New York sist uke gav jeg full støtte til FNs fredsbestrebelser. Norge er også tilfreds med det tyske EU-formannskapets skisse til fredsplan, som tar utgangspunkt i et mandat fra FNs sikkerhetsråd for opprettelse av en internasjonal fredsstyrke i Kosovo.

Spørsmålet om FN-mandat for NATOs fredsoperasjoner sto sentralt i oppdateringen av det strategiske konsept som NATO vedtok på toppmøtet. Norge fremhevet at NATO må opptre i samsvar med FN-pakten ved operasjoner utenfor Alliansens områdeRegjeringen er tilfreds med det folkerettslige grunnlaget som det strategiske konseptet legger opp til for Alliansens krisehåndtering. Kjerneoppgaven vil fortsatt være kollektivt forsvar av alliertes territorium, transatlantisk samarbeid og sikkerhetspolitisk konsultasjon.

Det er åpenbart i norsk interesse at FN står sentralt i arbeidet for å løse Kosovo-krisen. Vårt utgangspunkt bør være at fredsoperasjoner skal ha et klart FN-mandat. På den måten bringes også Russland inn i de felles anstrengelser som er nødvendig for å skape fred i Europa.

Lagt inn 30. april 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen