Statsminister Kjell Magne Bondevik

Innlegg i trontaledebatten

Stortinget 13. oktober 1999

Med forbehold om endringer

President!

Dette er den siste trontaledebatt i dette årtusen. Det fordrer at vi setter vår politikk inn i et lengre perspektiv, og skisserer utfordringene vi står foran. Det kan fort bli for ambisiøst å ta ”milenniumbriller” på. Men selv i et kortere tidsperspektiv blir en slått av den samfunnsendring Norge har gjennomgått. Ved inngangen til dette århundre var Norge et fattig utviklingsland. Bortsett fra Irland, var det Norge som sendte den største andel av befolkningen som innvandrere til Nord-Amerika. Årsak: fattigdom. I dag er vi et av verdens rikeste land, og opplever selv innvandring fra fattigere deler av verden.

Den folkelige solidaritet var en bærebjelke i oppbyggingen av vårt nasjonale velferdssamfunn. I dag etterspørres vår innsats for flyktninger og fattige medmennesker i utviklingsland. Og vår innsats i internasjonalt freds- og forsoningsarbeid. Utfordringen til det nyrike Norge er denne : Velger vi internasjonal solidaritet, eller velger vi i vår velstand være oss selv nok?

Regjeringen velger solidaritetslinjen:

I statsbudsjettet presenteres en plan for å trappe opp utviklingshjelpen til 1 pst av BNI, og som et første skritt økes den til 0,89 pst av BNI neste år.

Regjeringens gjeldsplan for de fattigste og hardest gjeldsrammede land plasserer Norge som et foregangsland. Nå følger andre land etter med lignende planer om gjeldsettergivelse.

Norges rolle som fredsmegler i områder som Midt-Østen og Guatemala, vår deltakelse i fredsoperasjoner på Balkan og vårt lederoppdrag i OSSE viser til fulle at Norge er etterspurt i internasjonalt freds- og menneskerettighetsarbeid.

Regjeringens samfunnsvisjon er et Norge som rekker ut en solidarisk hånd, og ikke snur ryggen mot andre folks fattigdom, de globale miljøproblemer og kampen for fred og menneskerettigheter. Det er bruk for Norge! Et solidarisk Norge.

Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland, framhevet i går arbeidet for å hindre spredning av atomvåpen som en av de største utfordringene vi står overfor. Jeg deler hans engasjement. Regjeringen legger den største vekt på prøvestansavtalen, som er et av de viktigste internasjonale instrumenter for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. Norge har som kjent allerede undertegnet avtalen. Vi vil fra norsk side gjøre hva vi kan for å bidra til at avtalen trer i kraft. Amerikansk ratifikasjon er svært viktig i den forbindelse. Jeg vil i samtalen med president Clinton fredag denne uken gi støtte til hans innsats for å få Kongressen til å ratifisere avtalen. Jeg vil også møte representanter for Kongressen og ta opp saken med dem.

I løpet av få generasjoner har Norge gått veien fra et tradisjonspreget bondesamfunn - via industrisamfunnet - til et internasjonalisert kunnskapssamfunn. Endringstakten øker i dette samfunnet, som preges av informasjons- og kommunikasjonsteknologiens raske utvikling, og av globalisering av verdensøkonomien. Vi trenger vilje og evne til nyskaping for å holde tritt. Ellers kan vi bli tapere – både som nasjon og som enkeltmennesker.

Regjeringen tar denne store utfordringen på alvor: Både samfunnet som helhet, det politiske systemet, bedriftene, lokalsamfunnene og hvert enkelt menneske må opprustes med den nødvendige ”endringskompetanse”. Vi satser på ”et nyskapende Norge”. Flere strategier følges:

Regjeringen har satt i gang et systematisk reformprogram for ”et enklere Norge”. Vi vil fjerne eller forenkle regler som næringslivet, kommuner og folk flest opplever som byråkratiske hindre for nyskaping og nytenking. Nylig utfordret Regjeringen også det sivile samfunn til å delta. Nær 300 organisasjoner er bedt om innspill.

Nyskaping i næringslivet, ikke minst i distrikts-Norge fremmes ved gode vilkår for nyetablerere og ved å styrke SNDs rolle. Evne til nyskaping og oppstart av nye bedrifter må stimuleres allerede i grunnskolen, noe som skjer ved at elevene får erfaring fra praktiske forsøk.

Ikke minst er økt satsing på forskning et viktig ledd i Regjeringens strategi for et mer nyskapende Norge. I forskningsmeldingen varsles at forskningsinnsatsen i løpet av en femårsperiode skal opp på gjennomsnittlig OECD-nivå. Opptrappingen er allerede igangsatt. Forslaget til nytt statsbudsjett viser den største veksten i offentlige forskningsbevilgninger siden 1993, med en økning på vel 650 mill kroner i forhold til vedtatt budsjett for 1999.

I en stadig mer omskiftelig verden er det etter Regjeringens syn helt avgjørende å gi folk trygghet i hverdagen – vi vil et tryggere Norge. Dette er den tredje, store utfordringen jeg vil løfte fram. En god livskvalitet og et godt samfunn krever at vi utvikler trygghet på flere plan. La meg vise til tre områder:

Det må skapes trygghet for syke og eldre. Vi gjennomfører nå en omfattende plan for utbygging av tjenestetilbudet innen eldreomsorgen. Kommunene bygger stadig flere enerom og sykehjemsplasser.

Regjeringen har også iverksatt omfattende opptrappingsplaner for psykiatrien, kreftomsorgen og investeringer i nytt medisinsk utstyr ved sykehusene.

Til sammen er utbyggingsplanene for eldreomsorgen og helsetjenestene så krevende at det legger begrensninger på hvilke utgiftsøkninger det innen en økonomisk forsvarlig ramme blir rom for på andre områder. La meg likevel framheve noen viktige oppgaver:

Det må skapes større trygghet for liv, helse og eiendom gjennom aktiv bekjempelse av kriminalitet. Regjeringens handlingsplan ”Trygghet i sentrum” har alt bidratt til positive resultater i kampen mot storbykriminaliteten. Vi ser tegn til nedgang både i volds- og vinningsforbrytelser. Men det er langt igjen. Også i årene som kommer må kampen mot kriminalitet styrkes.

I en omskiftelig tid øker også det enkelte menneskes behov for å ha en trygg verdiforankring som gir identitet og en sosial tilhørighet i nære og varme fellesskap og som gir støtte når vi utsettes for spesielle belastninger i ulike livsfaser. Verdikommisjonen skal bidra til bevisstgjøring om dette. Regjeringens familiereformer, ikke minst kontantstøtten, har som siktemål å øke foreldrenes valgfrihet og gi større mulighet til å bruke mer tid på barna i deres første leveår. Fungerende familier er sammen med et godt barnehage- og skoletilbud, og meningsfylt aktivitet i regi av frivillige organisasjoner, med på å skape sunne holdninger, gode lokalsamfunn og et tryggere Norge.

Den politiske/parlamentariske situasjon

Skal vi mestre de store utfordringene vi står overfor ved inngangen til et nytt århundre, kreves det vilje til samarbeid. Ingen partier kan alene løse oppgaven. I en situasjon med en mindretallsregjering – og hvor de mulige alternativer også vil være mindretallsregjeringer – er vilje til samarbeid en forutsetning for at vi skal lykkes, ja, for at Norge skal lykkes.

Regjeringen møter Stortinget med en slik vilje. Det gjelder i arbeidet for å gjennomføre opptrappingsplanene innen helse- og eldreomsorgen. Det gjelder arbeidet for å sikre Folketrygdens framtid, og i arbeidet for en framtidsrettet forvaltning av statens petroleumsressurser, herunder organiseringen av Statoil og SDØE. For å nevne noen store saker av langsiktig virkning.

Det gjelder også arbeidet med å lose statsbudsjettet for neste år i havn. På samme måte som foregående år henvender Regjeringen seg først til det største opposisjonspartiet. Ved tidligere budsjettrunder hindret Arbeiderpartiets syn på kontantstøttereformen en forhandlingsløsning den veien. Med Arbeiderpartiets holdningsendring på dette punkt er det skapt en ny situasjon. Og en ny mulighet. Det er positivt. Regjeringen er innstilt på å prøve ut denne forhandlingsmuligheten. Bare de konkrete forhandlingene vil vise om vi lykkes. Hvis de ikke fører fram, vil vi søke løsninger med partiene til høyre.

En løsning er uansett avhengig av at vi kan ta ansvar for sluttresultatet. Det må bety en ansvarlig budsjettramme, som gir grunnlag for fortsatt høy sysselsetting og ytterligere rentereduksjoner, samt prioritering av områder som eldre, helse, utdanning, miljø, bistand og distriktspolitikk.

Arbeiderpartiet legger vekt på rettferdig fordeling. Det gjør også Regjeringen. Og vi har tatt opp denne utfordringen, bl.a. i utjamningsmeldingen. Vi drøfter gjerne ytterligere skattegrep i så måte. Men vi må ikke ty til tiltak som er en alvorlig trussel mot bedriftene og arbeidsplasser. Vi må ta vare på den høye syssesetting.

Da jeg hørte opposisjonsleder Thorbjørn Jagland i går, var det tendenser til en elendighetsbeskrivelse som ikke samsvarer med virkeligheten. Vi har uløste oppgaver som vi går løs på. Men vi har ikke lov til å glemme

• at norsk økonomi er solid
• at vi har høy sysselsetting og lav ledighet
• at Regjeringen har lagt fram og fått tilslutning til de største helseplaner på årtier
• at Regjeringen, bl.a. gjennom utjamningsmeldingen, har tatt opp de økende forskjeller som utviklet seg på 90-tallet.

Regjeringen sitter ikke passiv i forhold til truende ledighet innenfor verfts- og leverandørindustrien. Tvert om: Regjeringen legger bl.a. opp til bygging av nytt forskningsfartøy, kystvaktfartøy og to hurtigruteskip. Videre – med tanke på leverandørindustrien – lettelser i produksjons- og CO2-avgiftene, og et tilpasset opplæringsprogram for permitterte.

Regjeringen sitter heller ikke passiv overfor behovet for strukturendringer på finansmarkedet. Vi vil i kredittmeldinga nå i høst legge til rette for nødvendige endringer, ikke bare sitte passivt og ta imot konsesjonssøknader fra utenlandske institusjoner.

Regjeringen vil fortsatt søke samarbeid fra sak til sak og fra budsjett til budsjett med de partier som åpner for løsninger sentrumspartiene kan ta ansvar for. Sentrumsregjeringen har allerede oppnådd betydelige resultater de to første år. Men det er mer vi vil ha gjort, og vi ønsker tid og muligheter for det. I arbeidet for et solidarisk, et nyskapende og et tryggere Norge. Jeg kan ikke se at andre regjeringsalternativer har bedre styringsmuligheter. Regjeringen vil bekrefte sin vilje til fortsatt ansvar og styring, og til konstruktivt samarbeid med Stortinget.

Lagt inn 13. oktober 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen