Statsministerens innlegg under partilederdebatten i Stortinget

11. februar 1999

(Med forbehold om endringer)

President!

La meg først takke Stortinget for denne anledningen til å ta opp noen av de langsiktige utfordringer vi står overfor. I vår mediestyrte virkelighet blir vi ofte for opptatt av å kommentere de dagsaktuelle enkelthendelser. Det er viktig at Stortinget kan diskutere de større linjer i samfunnsutviklingen.

Vi lever i en verden preget av stadig raskere forandringer. Ny teknologi endrer samfunnet, jobben og vårt privatliv. Globaliseringen sprenger gamle grenser, og gir både nye muligheter og ny usikkerhet.

Vår oppgave er å møte disse utfordringene slik at vi sikrer de grunnleggende verdier vi vil skal prege framtidssamfunnet. Frihetsverdiene - som kan svekkes om staten blir for enerådende. Likhetsverdiene – kan svekkes om markedet får for stor makt. Respekten for menneskeverdet – som kan bli svekket både om staten blir for allmektig - og om markedet blir for allmektig. Norge må velge en tredje vei, med desentralisering av makt og en sterkere rolle til det sivile samfunn, frivillig engasjement og personlig ansvar. Bygd på grunnleggende verdier.

I denne redegjørelsen vil jeg løfte fram tre kvalitetskrav til framtidssamfunnet:

Det må være ” et nyskapende Norge”, det må være ” et solidarisk Norge” og det må være ” et tryggere Norge”!

Morgendagens samfunn må bestå denne kvalitetstesten! Veien til et slikt samfunn går via et samspill mellom stat, kommuner, næringsliv, frivillig sektor, familien og individet. Enkeltmennesket skal ha klare rettigheter, men også klare plikter. Det er med en slik innstilling våre forfedre har bygd opp det velferdssamfunnet vi nyter godt av i dag. De samme krav må vi sette til oss selv.

La meg starte med visjonen om ”et nyskapende Norge”.

I - ET NYSKAPENDE NORGE

Skal alle ha arbeid også i framtida, trenger vi ”et nyskapende Norge”. Veien dit går gjennom utdanning som gir kompetanse og gjennom forskning som gir ny teknologi og nye produkter. Og det går gjennom forenkling av offentlig regelverk som kan utløse økt handlefrihet og mer effektiv ressursforvaltning – kort sagt: Et enklere samfunn.

Året 1998 ble en illustrasjon av globaliseringens konsekvenser. Finanskrisen i Asia og sammenbruddet i russisk økonomi fikk følger for land i andre verdensdeler – også Norge. De land som fikk et særlig sterkt press mot sin valuta var nettopp de som ble mest berørt av det prisfall på olje og andre råvarer som Asia-krisen bidro til.

Fjorårets renteøkning hang sammen med flere forhold. Oljeprisene ble på kort tid nær halvert! Norsk økonomi var gjennom flere år blitt overopphetet. Og partene i arbeidslivet hadde nettopp forhandlet fram et kostbart lønnsoppgjør.

Et stramt statsbudsjett og høy rente har bidratt til nedkjøling av økonomien. Vi har nå sett de første tegn til lavere rente. Regjeringen følger situasjonen nøye for å tilpasse virkemidlene slik at vi kan bevare høy sysselsetting og lav ledighet. For eksempel: Verftsstøtten blir nå økt. Oljeprisutviklingen gjør at Regjeringen vil vurdere rammevilkårene for virksomheten på norsk sokkel. Situasjonen og eventuelle nye tiltak vil bli vurdert i Revidert nasjonalbudsjett.

Problemer til tross, generelt er landets økonomiske situasjon meget solid:

• Mens mange andre land sliter med budsjettunderskudd, har Norge store overskudd på statsbudsjettet. Det var tilfelle også i fjor, selv om oljeprisen var lav.
• Mens mange andre land i Europa og verden for øvrig sliter med stor statsgjeld, har den norske stat bygd opp en betydelig netto finansformue.
• Mange land i Europa strever med høy arbeidsledighet. Gjennomsnittet i EU-landene er fortsatt ca 10 prosent, mens Norge siden folkeavstemningen i 1994 har brakt ledigheten ned fra omlag fem og en halv til 3,2 prosent i 1998.

For Regjeringen er full sysselsetting et viktig mål. Men dette gir seg ikke selv. Selv om vi fortsatt har en moderat prisstigning, er den markert høyere enn hos våre handelspartnere. Og lønnsveksten var i 1998 dobbelt så høy som hos handelspartnerne. Fortsetter dette vil vi fort prise oss ut av de internasjonale markedene. Da vet vi fra tidligere at ledigheten øker.

Konklusjonen er klar: Skal vi beholde full sysselsetting i åra framover, må vi holde kostnadsveksten nede. Myndighetene kan ikke klare dette alene. Partene i arbeidslivet har også et ansvar for at vi igjen får en kostnadsutvikling på linje med de land vi konkurrerer med. Derfor er et inntektspolitisk samarbeid svært viktig. Regjeringen inviterte til en inntektspolitisk konferanse før jul og følger opp ved å sette i gang to prosesser:

• Regjeringen har nedsatt et utvalg som skal gi et grunnlag for vårens mellomoppgjør. Innfasing av en kompetansereform på en måte som bidrar til økt verdiskaping – og ikke svekker den – blir også et viktig tema.
• Regjeringen vil oppnevne en kommisjon med en bred sammensetning og et langsiktig mål; den skal bidra til full sysselsetting basert på høy verdiskapning, vekst i konkurranseutsatt sektor i fastlands-Norge, en effektiv offentlig sektor og en rettferdig fordeling.

Slik skal vi fornye det inntektspolitiske samarbeidet – fornye solidaritetsalternativet!

Vilkårene for eierskap i næringslivet er viktig. Vi trenger private investorer som tenker langsiktig i sitt eierskap. I virksomhet som forvalter store naturressurser, er offentlig eierskap og styring viktig. Det har blitt debatt om eventuell delprivatisering av Statoil. I disse spørsmål må vi tenkte langsiktig, og vi trenger bred, politisk enighet om eventuelle endringer. Debatten vil også berøre forvaltningen av Statens direkte økonomiske engasjement, SDØE. Regjeringen vil invitere partiene til drøftinger om disse spørsmål når tiden er inne.

Samtidig med at oljeinntektene vil gå ned i framtida, vil andelen av eldre i befolkningen øke. For å opprettholde og videreutvikle velferdsstaten, er Norge avhengig av økt verdiskaping i konkurranseutsatt næringsliv. Forvaltningen av Norges naturressurser – fiskeriene og landbruket, energiressursene vannkraft, olje og gass, vil også i framtiden bidra til et livskraftig næringsliv og spredt bosetting. Vi skal fortsatt ta hele Norge i bruk! Jordbruksoppgjøret i fjor ga grunn til ny optimisme i landbruksnæringen. Regjeringen er nå igang med en ny landbruksmelding. Fiskerinæringens potensiale for å befeste levende kystsamfunn er stort. En forbedring av markedsadgangen er viktig, noe Regjeringen vil arbeide for både gjennom WTO og i forhold til EU.

En vesentlig del av den nødvendige veksten i norsk landbasert næringsliv må likevel komme innenfor nye teknologi-/produktområder, og i bedrifter som i dag er små eller som ennå ikke er etablerte.

Konklusjonen er klar: Det må satses på et nyskapende Norge.

Hvordan får vi det til?

For det første: Vi må stimulere til vekst i små og mellomstore bedrifter. Regjeringen har allerede lagt fram en handlingsplan for dette. De første skritt er også tatt for å forbedre familiebedriftenes kår. Gründerkultur, vilje til å ta risiko, stor egeninnsats, tilgang på kapital og kompetanse, gode rammevilkår – dette må fremmes slik at langt flere finner det attraktivt å starte og drive egen virksomhet.

For det andre: Vi må satse offensivt på utvikling og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Ny kunnskap og nye teknologier hører til de viktigste drivkreftene for nyskaping og omstilling i økonomien. I tiden framover vil bioteknologien stå sentralt i framveksten av nye vekstnæringer. Innenfor begge områder presenterte Regjeringen i fjor nye, næringsrettede strategier. Som en del av Regjeringens distriktspolitiske snuoperasjon, vil Regjeringen aktivt ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologi som kan oppheve en del geografiske barrierer – og dermed gi distriktene en ny sjanse.

For det tredje: Forskning og utvikling er en nøkkel til framtida. Den vil åpne døra til nye teknologi- og produktområder som vi om noen tiår skal leve av, men som i dag er ukjent. En norsk undersøkelse viser bl.a. at mellom 25 og 50 prosent av økonomisk vekst skyldes teknologisk endring i bred forstand. Nyskaping krever kunnskap, ja spisskompetanse. Konsulent Hartvig Nissen skrev i et rundskriv i det daværende utdanningsdepartementet i 1852: “Tiden fordrer altsaa med Nødvendighet, at der vides Meget, og Skolen maa altsaa ogsaa lære sine Elever Meget”. Det samme gjelder i dag – bare enda mer!

Vi må satse på forskning! Gjennom statsbudsjettet for 1999 maktet vi for første gang på noen år å snu negative tall til positive. Regjeringen har også besluttet at Norge skal delta i EU’s 5. rammeprogram for forskning. Og i vårsesjonen vil Regjeringen legge fram en egen stortingsmelding om forskningens situasjon og vilkår framover. Mjøs-utvalget skal legge grunnlaget for en gjennomgang av utfordringene innenfor høyere utdanning.

Dette er noen viktige bidrag til et bredt program for verdiskaping og sysselsetting i framtida. Vi må tenke langsiktig! Vi må være villig til å sette i gang dynamiske endringsprosesser. Vi trenger et nyskapende Norge!

”Et enklere Norge”

Skal vi utløse den evne til nyskaping som trengs, må vi også fjerne noen hindringer for nødvendig omstilling. Vi må rett og slett se med nye øyne på hvordan de offentlige myndigheter selv fungerer. Regjeringen har derfor lansert prosjektet ”Et enklere Norge.”

Prosjektet har tre mål:

• For det første skal det bli enklere for innbyggerne å ta kontakt med det offentlige. Forvaltningen skal moderniseres, og Regjeringen vil bl.a. videreutvikle tiltak som offentlige servicekontorer og innføring av service-erklæringer for den enkelte offentlige etat.
• For det andre: Regjeringen vil sette i verk en opprydding og forenkling i regel- og forskriftsverk, særlig overfor næringslivet.
• For det tredje skal kommunene få økt frihet, slik at de i større grad kan bruke sine ressurser på tjenesteyting framfor uhensiktsmessig byråkrati og kontroll.

Jeg vil som statsminister lede et utvalg av regjeringsmedlemmer som skal koordinere de tre prosessene for ”et enklere Norge”.

II - ET SOLIDARISK NORGE

Skal vi unngå at den rivende teknologiske utviklingen og økte globaliseringen skaper nye klasseskiller, trenger vi ”et solidarisk Norge”. Det gjelder innad i Norge. Det gjelder over landegrensene. Det gjelder de kommende generasjoner og miljøproblemene.

Utjamning av levekår – velferd for alle

I et internasjonalt perspektiv har Norge vært kjennetegnet av like vilkår og små forskjeller. Vi kan se tegn til at dette endres, men vi ønsker ikke et Norge med økende levekårsforskjeller. Derfor vil Regjeringen senere i år legge fram en egen stortingsmelding om utjamning av levekår.

Mange av de som kommer dårligst ut, er mennesker med løs eller ingen tilknytning til arbeidsmarkedet, med vanskelige boligforhold, med sosialhjelp som eneste inntekt og mennesker med psykiske problemer eller rusproblemer. Regjeringen ønsker tiltak for å bedre levekårene for de gruppene som har kommet dårligst ut, og vil legge opp til å bygge brede allianser i Stortinget med dette som siktemål.

Folketrygden er en bærebjelke i det norske velferdssamfunnet, den gir trygghet ved uførhet eller alderdom. Fra 1. mai i fjor ble minstepensjonen økt med 1000 kr pr måned – 12.000 kr på årsbasis. Denne reformen representerer historiens største enkeltøkning av minstepensjonen, et løft i pakt med Regjeringens ønske om utjamning av levekår.

Det er en stor utfordring å sikre folketrygdens framtid. De eldre vil utgjøre en økende andel av befolkningen, mens de yrkesaktive som skal betale blir relativt færre. Finansieringen av folketrygden og framtidens velferdsordninger må trygges for kommende generasjoner. Dette er så viktige spørsmål at Regjeringen etter hvert vil invitere alle partiene på Stortinget til drøftinger. Vi må søke løsninger som kan bestå selv med skiftende stortingsflertall.

Vi ønsker et samfunn i solidaritet med de svaktstilte – et medmenneskelig Norge.

Et bærekraftig samfunn

Vi har også et solidaritetansvar for kommende generasjoner. Klodens befolkning nærmer seg seks milliarder, og vil antakelig passere ti milliarder mot midten av kommende århundre. For de aller, aller fleste ligger det materielle forbruket fortsatt på et nivå som er langt under vårt – og allerede nå ser vi klare tegn på at summen av menneskelig virksomhet fører til at naturens tålegrenser blir brutt. Eksempler: Vi er i ferd med å redusere det biologiske mangfoldet. I Norge blir det årlig tatt 10-15.000 dekar dyrket mark ut av matproduksjonen. Vi slipper ut så mye klimagasser at det allerede påvirker klimaet på kloden.

Som en av de første i verden la Regjeringen fram en stortingsmelding for hvordan vi skal oppfylle forpliktelsene i Kyoto-protokollen. Vi har også nedsatt et utvalg som skal utrede hvordan vi kan få på plass et nasjonalt kvotesystem for klimagassene. De bindende forpliktelsene i Kyoto-protokollen betyr at utslipp av klimagasser heretter vil utgjøre en kostnad for industrilandene. Det er viktig at norsk næringsliv tar i bruk framtidsrettet og miljøvennlig teknologi. Dette gir ikke bare miljøgevinster, det kan også gi oss konkurransefortrinn.

Regjeringen vil legge fram en melding om hovedlinjene i energipolitikken. Det vil bli satset på å utvikle fornybare energikilder og å begrense energiforbruket.

Vi står også overfor lokale miljøutfordringer. Luftforurensning og støy truer folks helse og trivsel i mange norske byer og tettsteder. I tillegg til de menneskelige plagene, påføres samfunnet store kostnader knyttet til sykefravær og behandling. Regjeringen har derfor vedtatt nye og strengere resultatmål for lokal luftkvalitet. I løpet av året tar Regjeringen også sikte på å utarbeide nasjonale resultatmål for støy.

Miljøkravene må skjerpes! Vi ønsker et bærekraftig Norge – som tar globalt ansvar!

Ansvar over landegrensene

Norge har sin plass i Europa. Retningslinjene for en aktiv Europa-politikk ble nylig drøftet i Stortinget. Det var bred enighet om veien videre.

I snart 50 år har Norge gjennom aktiv deltakelse i NATO vært med på å sikre fred og stabilitet i vår del av verden. Også sikkerhetspolitikken samler bred enighet.

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta nasjonale interesser. Men vi vil mer! Uten vilje til internasjonal solidaritet blir nasjonal stolthet usunn sjåvinisme og nasjonalegoisme. Arbeid for menneskerettighetene står sentralt i norsk utenrikspolitikk. I løpet av våren vil Regjeringen legge fram en handlingsplan for vår satsing på menneskerettigheter – hjemme og ute. Når det gjelder internasjonal bistand ligger Norge blant de fremste. Da jeg møtte FNs generalsekretær i Davos for to uker siden, sa han uten forbehold at ”Norge er det ideelle medlem av FN”.

Norge deltar også som megler og fredsskaper i ulike konflikter. Fredsprosessene i Midt-Østen og i Guatemala er vel kjent. Norges utviklingsminister er aktivt engasjert i fredsprosessen i Sudan, og vår utenriksminister har siden nyttår brukt en stor del av sin tid på hektisk fredsdiplomati på Balkan siden Norge nå har formannsskapet i OSSE.

Også i framtida må Norge ha internasjonal rettferdighet, freds- og forsoningsarbeid som varemerke – et solidarisk Norge.

III - ET TRYGGERE NORGE

Stilt overfor raske samfunnsendringer som kan føre til økt rotløshet, ensomhet og frykt, må vi bygge ”et tryggere Norge”! Da må syke og gamle være trygge på at de får helsetjenester og omsorg - når de trenger det! I kampen mot volden må vi gå til problemets røtter! Vi må kunne stole på hverandre – fordi vi er del av verdifellesskap som forplikter. Vi trenger forebyggende arbeid, for å skape positive miljø for barn og unge. Vi trenger mer politi, for effektivt å stanse lovbrytere. Vi trenger et verdibevisst og lovlydig samfunn.

Omsorg og helsetjenester - når du trenger det!

En av de store utfordringene i årene som ligger foran oss er omsorgen for syke og gamle. Er du syk, skal du få nødvendige helsetjenester. Er du gammel, skal du få omsorg og pleie hvis du trenger det.

I Norge er helsetilbudet bygd opp som et allment samfunnsgode. Ingen skal måtte stå med lua i handa og be om hjelp eller oppleve at størrelsen på pengepungen avgjør om du får plass på et offentlig sykehus. Respekten for enkeltmennesket i alle livsfaser og lik rett til nødvendige helsetjenester for hele befolkningen er sentrale mål i Regjeringens helsepolitikk.

Regjeringen har i løpet av det første året tatt tak i forsømte områder i norsk helsevesen- tilbudet til mennesker med psykiske lidelser, utstyrssituasjonen og kreftomsorgen. Handlingsplaner er vedtatt på alle disse områdene, og det skal i løpet av noen år satses milliardbeløp på bedre forebygging og behandling.

Regjeringen har foretatt en omfattende gjennomgang av lovverket for helsesektoren og fremmet 5 nye lover i høst. Vi har også grepet fatt i helsevesenets organisatoriske problemer, forsterket den innsatsstyrte finansieringen og har lagt fram forslag om rett til fritt sykehusvalg. Dette er tiltak som vil være med å gi pasientene et bedre og mer veltilpasset helsevesen.

Arbeidet for å effektivisere helsevesenet og korte ned ventelistene begynner nå å gi resultater. Sykehusene behandler stadig flere pasienter. Økningen i antall sykehusinnleggelser fra 1997 til 1998 vil trolig ligge godt over den gjennomsnittlige årsveksten for de siste 5 årene. Foreløpige tall for 3. tertial 1998 viser en gledelig nedgang i antallet garantibrudd, og det kan ligge an til det laveste antall brudd på 3-måneders garantien som hittil er registrert.

Også i omsorgen for våre gamle - og i særlig grad de pleietrengende - er det nå en positiv trend. Handlingsplanen som Stortinget har vedtatt innebærer store investeringer de nærmeste årene. Utgangspunktet er en verdig alderdom. Det fortjener de eldre.

Målet om enerom på sykehjem til alle som trenger det og ønsker det, ligger fast. Foreløpige tall for 1998 og kommunenes utbyggingsplaner fram til år 2002 tyder på at vi stort sett er i rute. En del kommuner sliter likevel med å gjennomføre eldresatsingen på fire år. Regjeringen har lagt til rette for at kommuner som ikke klarer utbyggingen i løpet av disse årene, kan få investeringsstøtte i ytterligere to år. Dette gir kommunene større fleksibilitet.

Investeringene i eldreomsorg og helsevesen blir et kjempeløft. Men det skal vi solidarisk bære for å skape økt trygghet for syke og gamle!

Trygghet mot vold - et verdibevisst og lovlydig Norge!

Enkeltmennesket må også kjenne trygghet for liv og eiendom! Det er en grunnleggende oppgave for myndighetene i en rettsstat å sikre innbyggerne ”personlig sikkerhet”. Det er vondt å leve i frykt for å bli utsatt for vold – hjemme, på jobben eller når man ferdes ute på gata og i trafikken. Det vil bli laget en nasjonal handlingsplan for økt trafikksikkerhet.

Trygghet er en viktig verdi. Det er tryggere å bo i Norge enn i de fleste andre land. Statistikken viser også at antallet anmeldelser av vold har ligget på om lag samme nivå gjennom 1990-årene. Selv om medieoppslag av og til kan gi uttrykk for den rene voldseksplosjon, viser de faktiske tall at for eksempel antall drap i Norge har ligget stabilt rundt 40 årlig de siste tiåret. De endringer som bekymrer, er særlig økningen av grovere vold, ran og utpressing. Det er tegn på et hardere klima – med mer våpen i omløp – spesielt i enkelte ungdomsmiljøer i Oslo-området.

Situasjonen krever handling. Vårt mål står fast: Voldsovergrep kan ikke aksepteres. Volden skal reduseres!

Derfor la Regjeringen allerede i september i fjor 1998 fram sin handlingsplan for trygghet i sentrum, som Oslos politimester Ingelin Killengreen betegner som et meget godt arbeidsinstrument.

Derfor er også antallet stillinger i politiet de siste ti årene om lag fordoblet! I årets budsjett tilføres 100 nye stillinger. I Revidert nasjonalbudsjett vil Regjeringen styrke politibudsjettet ytterligere, slik at de nyutdannede studentene fra Politihøgskolen tilbys jobb i politi- og lensmannsetaten. Justisdepartementet samarbeider nå med politimyndighetene for å få mer synlig politi ut i gatene, omorganisering og effektivisering er nødvendig. Oslo-politiets tiltaksplan er et uttrykk for dette. La meg nevne noen hovedpunkter:

• Mer politi ut i gatene.
• Null-toleranse i offensivt ordenspoliti.
• Forsterket tiltak mot gjengkriminalitet, herunder forebygging av nyrekruttering.
• Økt offensiv mot kniver og skytevåpen.
• Økt kontrollvirksomhet på og ved utesteder.
• Forsterket innsats mot hjemmevolden.
• Raskere etterforskning og tiltale, raskere dom og soning av straff.
• Økt bruk av varetekt, særlig overfor gjengangere.

La meg spesielt trekke fram hjemmevolden. Den blir ofte glemt, selv om rundt 30 prosent av voldsanmeldelsene i Oslo tilhører denne gruppen. Her er sikkert også svært mange overgrep som aldri blir anmeldt. 90 prosent av ofrene er kvinner. I et langsiktig perspektiv er tiltak mot hjemmevolden svært viktig. Når berusede og voldsomme menn utøver vold mot kvinner og barn, legges også kimen til voldsatferd hos de unge. Voldsmettede filmer og PC-spill kan ytterligere bidra til utvikling av aggressiv atferd. Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan mot hjemmevold.

Det forebyggende arbeid er viktig. Jeg fikk selv sist tirsdag se noe av det positive ungdomsarbeid som drives i Oslo øst, i et flerkulturelt miljø. Jeg drøftet også integreringsspørsmål med innvandrerungdom. Senere vil jeg ha møter med innvandrerforeldre.

Skal vi lykkes i å slå volden tilbake, må vi jobbe helhetlig og langsiktig. Volden skal bekjempes gjennom en innsats på bred basis, i et samarbeid mellom politi, skole, barnevern og frivillige organisasjoner. Og ikke minst familien: Vi plikter alle å ta ansvar for våre barn og vårt nærmiljø.

Vi må både i teori og praksis formidle det verdifundament samfunnet vårt er bygd på. Skal vi stå oppreist i kampen mot volden, må vi ha moralsk ryggrad. Det må være en ryggmargsrefleks at vi tar ansvar for hverandre, og ikke krenker andre. Da må barna utvikle evnen til empati - innlevelse i andres situasjon - ja, medmenneskelighet. Det er gjennom slik verdiformidling at vi kan skape fellesskap hvor vi kjenner trygghet for liv og eiendom. Jeg er overbevist om at et mer verdibevisst samfunn vil bety et mer lovlydig samfunn. Slik får vi et tryggere Norge.

Avslutning

Jeg har i denne redegjørelsen særlig pekt på hva vi kan gjøre fra offentlige myndigheters side for å skape et bedre samfunn.

Men staten kan ikke gjøre alt. Vi er avhengig av et samspill med de mennesker som sammen former familiene, skolene, bedriftene, de frivillige organisasjonene og alle de andre viktige fellesskap hvor hver enkelt av oss lever sitt liv. Vi må mer enn før betone at parallelt med offentlig ansvar går også det personlige ansvar.

Staten kan ikke skape alle de nye arbeidsplassene. Mange av dem må skapes gjennom enkeltmenneskers initiativ og ved personlig innsats som gir vekst i små og mellomstore bedrifter.

Det offentlige kan gi et medisinsk behandlings- og pleietilbud. Men når det gjelder våre syke og gamle trenger vi også et personlig ansvar, et engasjement fra familiemedlemmer, venner og andre som vil bruke av sin tid for å være nær og vise omsorg. Når ensomhet er en økende ”folkesykdom”, viser det at vi ikke bare trenger en velferdsstat, men et velferdssamfunn – et varmere samfunn med medmenneskelige fellesskap og sosiale nettverk.

Det offentlige kan stille opp med mer politi og informasjons- og forebyggingstiltak for å redusere volden. Men skal vi lykkes, er vi også avhengig av at familiene og nærmiljøene skaper gode oppvekstvilkår.

Et livskraftig kulturliv som skaper trivsel, fellesskap og engasjement kan også bidra til å aktivisere enkeltmennesket. Vi er avhengig av det personlige ansvar.

I denne sammenheng ser jeg også Verdikommisjonens funksjon – den har nettopp til oppgave å stimulere til etisk bevisstgjøring og ansvarsmobilisering.

Vi er opptatt av menneskets rettigheter, og skal være det!

Men vi må også være opptatt av menneskets plikter!

Begge deler trengs om morgendagens samfunn skal bestå kvalitetstesten – og fortjene å kalles et nyskapende Norge, et solidarisk Norge, og et tryggere Norge.

Lagt inn 12. februar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen