Statsminister Kjell Magne Bondevik

KrFs lokallagslederkonferanse

Quality Ambassadeur Hotel, Drammen, 23. januar 1999, (med forbehold om endringer)

Kjære venner,

Det er hyggelig å se igjen så mange kjente og kjære ansikter. For meg er disse samlingene i KrF en viktig vitamininnsprøyting, som jeg ser frem til med glede.

Jeg satt en kveld her forleden og bladde i ”Hvem hva hvor” – Schibsteds årbok. Der kunne jeg lese om sentrumsregjeringen, klimaavtalen i Kyoto, minekonvensjonen, nedsettelsen av Verdikommisjonen, kontantstøtten, lønnsoppgjøret, økningen av minstepensjonen, Regjeringens distriktssatsing, presset mot krona og renteøkningene og min egen sykdomsperiode. Det har i sannheten vært et spennende år.

Mye av det vi forventet, og som vi ville skulle skje, har skjedd. Men det har også skjedd mye som vi ikke hadde forventet eller regnet med. Det er sånn det skal være. Det er ingen gitt å forutsi fremtiden.

Men, én ting er i hvert fall sikkert: Regjeringen står i en helt spesiell stilling når det gjelder å mulighet til å sette den politiske dagsorden. Og årboken bar da også preg av at Regjeringen har preget dagsorden.

Nå skal vi ikke legge skjul på at det å være en mindretallsregjering til tider er en nokså krevende øvelse. Ikke minst nå vi har å gjøre med ikke bare én opposisjon, men flere rivaliserende opposisjoner. Av og til er det fristende å si som Ludvig i Flåklypa; ”det blåser nordavind fra alle kanter – det er farlig det”.

Ja, det kan være farlig – men ikke farligere enn at Regjeringen fortsatt styrer. Mye er gjort. Men det er fortsatt mye mer å gjøre. Derfor har vi igjen vært på Voksenåsen. Ikke for å revidere Voksenåsen-erklæringen. Den er et 4-årsprogram. Men for å legge nye planer for hvordan vi etter hvert skal gjennomføre mer av den.

Kjære venner,

Vi setter spor etter oss. Og sporene skal bli lengre!

Europapolitikk

Europapolitikken har vært mye i fokus i det siste. Vår utmerkede utenriksminister, Knut Vollebæk gav tirsdag denne uken en redegjørelse for Stortinget om Europapolitikken. Den har fått velfortjent ros. Folkets nei til medlemskap skal respekteres. Dette har ikke ført Norge inn i internasjonal isolasjon. EØS-avtalen er Norges plattform for samarbeid med EU. Den er et stabilt rammeverk for samarbeidet med våre viktigste handelspartnere og nære naboer. Men vi må utnytte alle muligheter avtalen gir oss for å ivareta norske interesser. Nytt regelverk som utvikles i EU blir som kjent løpende innarbeidet i norske lover og forskrifter. Vi må derfor sikre oss best mulig adgang til regelverksarbeidet i EU.

De fleste EU/EØS-direktiver er uproblematiske. Men noen er vanskelige. Patent på bioteknologiske oppfinnelser, tilsetningsstoffer i mat og barnemat, merking og godkjenning av genmodifiserte produkter er eksempler på det. Noen av disse direktivene inneholder bestemmelser som regjeringen anser ikke er akseptable for Norge. I første omgang legger vi derfor opp til at norsk lovgivning på disse feltene ikke skal endres.

EUs videre utvikling vil være av stor betydning for Norge. Vi må derfor løpende analysere de endringsprosesser som pågår.

Innføringen av den felles valuta, Euro fra 1. januar har fått spesielt mye oppmerksomhet fra norsk side. Det er et av de mest vidtgående samarbeidsprosjektene i EU-samarbeidets historie. Hva ØMU vil føre med seg, og hvordan prosessen vil forløpe videre, er det for tidlig å si. Vi må imidlertid heller ikke overdramatisere konsekvensene for Norge. Det har det vært tendenser til. Vår holdning har vært og er at Norge er tjent med å videreføre dagens pengepolitikk, en fleksibel fastkurspolitikk. Hadde vi hatt streng fastkurspolitikk, hadde renten i høst vært enda høyere.

Det er imidlertid i vår interesse å bygge opp under målet om stabilitet i kronekursen. Ulike former for samarbeid på valutaområdet var derfor et av de tema jeg tok opp i samtalene med Kommisjonens president Jacques Santer og forbundskansler Gerhard Schröder denne uken. Vi ble møtt med forståelse og har nå innledet en dialog med EU om dette der vi skal drøfte ulike former for samarbeid på basis av vår pengepolitikk. Mitt besøk i Brussel og i Bonn la også grunnlaget for tettere samarbeid med EU om bl.a. miljø, energi, fisk og sikkerhetspolitikk. Dette vitner om en aktiv Europa-politikk, på folkeavstemningens grunn.

Regjeringen legger stor vekt på aktiv bekjempelse av narkotikakriminalitet, økonomisk kriminalitet og annen grenseoverskridende internasjonalt organisert kriminalitet. Norge er medlem av den internasjonale politiorganisasjonen Interpol og flere andre samarbeidsfora som for eksempel FNs organisasjon i Wien for bekjempelse av organisert kriminalitet. Gjennom Interpol har Norge også et samarbeid med Europol. Europol er så langt hovedsakelig informasjonsutveksling og koordineringsarabeid. Organisasjonene har uavklarte forhold med hensyn til ledelse, immunitet for ansatte og overvåkingsorgan.

Regjeringen vil i løpet av året legge fram en egen stortingsmelding om bekjempelse av internasjonal kriminalitet og der drøfte Norges forhold til internasjonalt politisamarbeid, herunder også Europol. Forholdet mellom Schengen-samarbeidet og Europol vil man også omtale i proposisjonen om gjennomføring av Schengen-konvensjonen og loven om Schengens Informasjonssystem, som Regjeringen skal legge fram i vår.

Grunnlaget legges nå for Europas utvikling i den neste århundre. Her skal Norge gi sitt bidrag. Og det gjør vi. Knut Vollebæk var som formann for OSSE nylig på rundreise i Kosovo. Der måtte han også bruke tiden til skytteldiplomati for å få frigitt serbiske gisler tatt av den kosovo-albanske geriljaen. Han lyktes. Forrige helg kom også meldingen om massakren på kosovoalbanere. Det sier noe om hvor spent situasjonen er. OSSE står foran en krevende oppgave i Kosovo.

At Jugoslavia ville utvise OSSEs observatørleder Walker sier noe om hvilket klima vi jobber i. Knut Vollebæk forhandlet i går med Milosevic til over midnatt. OSSEs observatørleder får bli i Jugoslavia. Det gir håp om en politisk løsning selv om mye gjenstår. Jeg håper i det lengste at både Jugoslavia og den kosovoalbanske gerilja viser vilje til forhandlingsløsninger. Skjer ikke det kan vi ikke utelukke at NATO må sette i gang militære aksjoner. Jeg håper vi slipper det. Fra norsk side skal vi gjøre alt vi kan for å bidra til en fredelig løsning på konflikten.

Norge har tatt på seg OSSE formannskapet i en tid med store endringer. I Europa er det ikke bare i Kosovo vi står overfor store utfordringer som følge av regionale, etniske eller religiøse konflikter. Vi har de siste årene sett grelle eksempler på hvordan slike konflikter kan utvikle seg til krig.

OSSE har fortrinn som gir organisasjonen en nøkkelrolle i det europeiske sikkerhetssamarbeidet. Vi må bygge på dette grunnlaget og videreutvikle OSSE som et effektivt instrument for tidligst mulig varsling av konflikter under utvikling, for avverging av kriser og konflikter, for styring av konflikter på lavt intensitetsnivå og for gjenoppbygging av demokratiske samfunn i land som har vært herjet av krig.

I dag befinner Europa seg i en utfordrende og vanskelig omformingsperiode. Norge må gi sitt bidrag for å trygge freden, demokratiet og menneskerettighetene.

Menneskerettigheter

Da sentrumsregjeringen tiltrådte sa vi at vi ville legge økt vekt på arbeidet for menneskerettigheter. Det er et arbeid vi er godt i gang med.

I løpet av våren vil Regjeringen legge frem en egen handlingsplan for menneskerettighetsspørsmål, med sikte på å øke innsatsen. Vi vil påtale grove brudd på menneskerettighetene, og arbeide systematisk med tiltak som kan føre til økt respekt for disse rettighetene.

I desember 1997 ble norsk næringsliv oppfordret til ikke å investere i og handle med Burma. Dette er i stor grad etterkommet. Fra 1997 til 1998 er handelen med Burma omtrent halvvert (fra 10 mill. NOK i –97 til 4,4 mill. NOK de 8 første mnd.av –98). Det nytter. Regjeringen vil nå i tillegg ikke utstede transittvisa til burmesiske myndighetspersoner og deres familier, norske borgere oppfordres til ikke å reise til Burma som turister og norsk næringsliv oppfordres til ikke å selge turistreiser til Burma i den nåværende situasjonen.

Men vi har også viktige oppgaver på hjemmebane. Jeg vil oppsummere en av våre viktigste målsettinger i ”et tryggere Norge”. Det rommer mye av det vi jobber for.

Et tryggere Norge

Folk må kjenne trygghet for behandling og pleie ved sykdom og skade. Det er ingen enkel oppgave, men vi er godt i gang. I 1998 fikk vi vedtatt en systematisk og langsiktig satsing for å trappe opp innsatsen på de mest forsømte områdene innen vårt helsevesen; psykiatrien, kreftomsorgen og utstyr i våre sykehus. Vi har også lagt frem en gjennomgripende reform av helselovgivningen, i verksatt et omfattende utviklingsarbeid når det gjelder en bedre organisering av helsetjenesten og løftet det forebyggende arbeidet. Mange sier at helse er viktigst. Regjeringen tar gjennom sin brede og omfattende helsesatsing konsekvensen av dette i praksis. Et tryggere Norge.

Det må også gjelde våre eldre. 1999 er FNs eldreår – og det må vi markere. Eldre må kunne leve i verdighet og trygghet og kunne ta del i samfunnet med sine kunnskaper og erfaringer. De må få den hjelp de trenger når trenger de trenger den. Eldreplanen og satsingen på eldreomsorgen fortsetter.

Et tryggere Norge gjelder også trygghet mot vold og overgrep. Vi kan ikke akseptere at uskyldige mennesker blir rammet og at mange blir utrygge og redde for å ferdes ute.

Politiet skal styrkes. Under behandlingen i Stortinget ble budsjettet for politi- og lensmannsetaten styrket med 100 mill. kroner. Som ett av mange virkemidler vil Oslo i 1999 få tildelt nye stillinger for å øke tryggheten i hovedstaden. Det ble også enighet om at det skal fremmes forslag som gjør det mulig at ferdigutdannede studenter fra Politihøgskolen kan tilbys stillinger som ledd i arbeidet for redusert kriminalitet.

I Oslo sentrum har politiet dessuten begynt å praktisere såkalt ”null-toleranse”. ”Null-toleranse” betyr at politiet slår ned på også mindre overtredelser, en tilnærming det er gjort gode erfaringer med i bl.a. New York. Arbeidsmetoden tar utgangspunkt i at det er en sammenheng mellom mindre overtredelser og større overtredelser. Jeg tror det er riktig. Budskapet må være klart. Samfunnet må markere at lovovertredelser ikke tolereres.

Vi må også gjør noe med tiden fra en lovbrudd er begått til domfellelse skjer. I spesielt Oslo tar dette ofte for lang tid. Det er ødeleggende for tilliten til vårt rettssystem når voldsforbrytere får gå lenge i frihet før deres sak kommer opp for en domstol. Pådømmelsen må skje hurtigere. Men vi må gjøre dette på en måte som ivaretar og sikrer rettssikkerheten. Regjeringen jobber nå aktivt for å få bedre flyt i straffesakskjeden. I mars vil det bl.a. bli arrangert et større symposium med involverte parter om hvordan systemet kan forbedres.

Politiets og påtalemyndighetens innsats er meget viktig. Vi må likevel erkjenne at det ikke er tilstrekkelig.

Jeg undrer meg stadig over hvor vanskelig det er å få gjennomført et av de mest åpenbare voldsforebyggende tiltak. Alkohol og voldsutøvelse er nær knyttet sammen. Gang på gang blir det dokumentert at alkohol er den klart viktigste enkeltfaktor når det gjelder årsak til eller utløsning av vold. I politikken er det gjerne de som roper høyest mot vold som er snar til å åpne kranene. Jeg utfordrer Høyre og FrP som har flertall i Oslo til å gjøre noe med dette i vår hovedstad. Ca. 70% av voldstilfellene i Oslo sentrum har sammenheng med alkohol.

Fra regjeringens side arbeider vi også aktivt for å forebygge vold og kriminalitet gjennom flere sektorer. Det er bl.a. tatt initiativ til en samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak, der formålet er å få til et mer systematisk samarbeide på aktuelle nivåer mellom politi, kommune og frivillige aktører. Dette sa partilederen en del om i går.

I kampen mot vold må vi ta fram og blankpusse det verdifundamentet som samfunnet vårt er grunnlagt på. Det dreier seg om en tro på hvert menneske som en uendelig verdifull og ukrenkelig skapning. I hjemmene, på skolene og i samfunnet ellers må vi både i teori og praksis fastholde med styrke at ingen har rett til å krenke andre. Hver enkelt av oss har i det daglige har et ansvar for å lære våre barn og unge hva som er rett og galt. Regjeringens mål er klart: Et tryggere Norge.

Utdanning, næringsliv og økonomi

Kjære venner,

På terskelen til et nytt årtusen er et av de mest dominerende trekkene at verden blir stadig tettere sammenvevd. Forbedrede kommunikasjoner, ny teknologi og økende handelssamkvem gjør landene stadig mer avhengige av hverandre. Utviklingen stiller oss overfor enorme utfordringer og tilnærmet ubegrensede muligheter. Omstillingsevne og vilje til fornyelse blir stadig viktigere i alle land og innen alle sektorer. Det er de landene og de næringene som best takler disse utfordringene som peker seg ut som morgendagens vinnere. Norge skal som nasjon være en av disse vinnerne!

Den økonomiske turbulens vi har opplevd i senere tid gir imidlertid grunn til også å reflektere over globaliseringen og dens konsekvenser. Finanskrisen som raskt spredde seg fra Asia via Russland til stadig nye regioner og markeder, viste oss at selv land med en grunnleggende sunn, markedsorientert økonomi trekkes med i dragsuget når finansielle investorer får panikk og flykter i flokk til ”trygge havner”. Andre land har fått erfare dette mer smertelig enn Norge.

På toppmøtet i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) i mai i fjor tok jeg initiativ til et internasjonalt symposium om globaliseringen og dens virkninger. Det vil finne sted i Oslo 2.- 3. juli. Invitasjon er gått til politiske ledere fra ulike deler av verden. Jeg kan opplyse at jeg i går fikk beskjed om at Brasils president Cardoso har takket ja. Dette er gledelig, fordi Brasil utfra sine erfaringer og sin posisjon i internasjonal økonomi spiller en sentral rolle. Rystelsene i Brasils økonomi har skaket andre land, ja også oss. Dette viser mer enn noe annet globaliseringen i praksis. Behovet for politisk styring med globaliseringen blir et hovedspørsmål på symposiet.

Norsk økonomi påvirkes sterkt av det som skjer i verden rundt oss. Det har vi ferske erfaringer med.

Det er ingen tvil om at den synkende verdi av den norske krona, som vi særlig opplevde i fjor, hadde sammenheng med krisa i Asia og Russland, samt fallende oljepris. Samtidig hadde vi et svært stramt arbeidsmarked, med fare for overoppheting av norsk økonomi.

Ut fra gjeldende retningslinjer måtte Norges Bank flere ganger sette opp renta.

På nyåret ser vi nå tendenser til styrking av den norske kronas verdi. Samtidig registrerer vi en viss avkjøling av norsk økonomi.

Jeg tror det etter hvert dannes grunnlag for en reduksjon av rentenivået utover i 1999.

I tillegg til finanspolitikken, hvor vi nå har et stramt budsjett, og pengepolitikken som jeg har omtalt, er også inntektspolitikken viktig for den videre økonomiske utvikling.

Inntektsoppgjøret i fjor ble svært romslig. Dette påførte bedriftene en sterk økning i produksjonskostnadene. Vi kan ikke fortsette slik dersom norsk næringsliv skal klare konkurransen med utlandet og bevare og skape nye arbeidsplasser.

Derfor er det avgjørende viktig at vårens inntektsoppgjør blir svært moderat.

Regjeringen har lagt stor vekt på å få et nært samarbeid med arbeidslivets organisasjoner med sikte på et fornuftig og moderat inntektsoppgjør. Vi hadde en inntektspolitisk konferanse før jul, og resultatene er lovende. Et eget utvalg, under ledelse av Oluf Arntsen, skal nå fram til 1. mars tilrettelegge noe av grunnlaget for vårens inntektsoppgjør. I den sammenheng vurderes også innpassingen av den nye kompetansereformen i arbeidslivet.

Norsk økonomi er bunnsolid. Vi står i en situasjon hvor vi opplever

• full sysselsetting
• budsjettoverskudd
• ingen utenlandsgjeld

Da jeg redegjorde for dette under mitt besøk i Forbundsdagen i Bonn onsdag, var det helt tydelig at parlamentarikerne der misunte oss denne situasjonen. Og det har de også grunn til!

Oppgaven framover nå er å ta vare på disse fordelene, samt å redusere rentenivået. Vi må også være våken i forhold til faren for en stigning av arbeidsledigheten. For Regjeringen er det et hovedmål å holde ledigheten på et lavt nivå og å opprettholde full sysselsetting.

Dette krever vilje til omstilling i en stadig med åpen verdensøkonomi.

Telekommunikasjons-markedet er av de aller tøffeste. Telenor er ca. nr 40 i verden når det gjelder størrelse, det svenske Telia ca. nr 20. I lengden kunne det bli vanskelig for disse å forsvare sin posisjon og å yte et godt tjenestetilbud hvis de stod alene.

Regjeringen har derfor vært innforstått med behovet for en samordning av ressursene. Etter at forhandlingene strandet i fjor vinter, ble de gjenopptatt sist sommer. I ca. et halv år har selskapene og de to statsrådene hatt drøftinger og resultatet ble offentliggjort onsdag: Telenor og Telia skal fusjonere.

Jeg tror dette er en god løsning. Vi har skapt en slagkraftig nordisk enhet på et internasjonalt utsatt marked. Det er en balansert norsk-svensk løsning, hvor det skal bli lik eierandel for de 2 statene, lik styrerepresentasjon og balanse i virksomheten for øvrig. Hovedkontoret blir i Stockholm, men den internasjonale avdeling blir i Oslo. I globaliseringens tid er ikke minst internasjonale perspektiver og muligheter av stor interesse.

Regjeringen anbefaler løsningen, og det ser også ut til å den vil oppnå bredt flertall i Stortinget. Ledelsen av Telenor og vår samferdselsminister har gjort en utmerket jobb i denne prosessen. Regjeringen har vist at den også mestrer en slik stor oppgave!

Kjære venner,

”Kunnskap er nøkkelen til neste årtusen” sa vi på Voksenåsen. En stadig større del av vår nasjonalformue utgjøres av menneskefaktoren – den faktoren øker sin betydning i forhold til muskelkraft og maskinene. På vei inn i det 21. århundre må vi være opptatt av kompetanse i bred forstand.

Utdanning handler om å ruste nye generasjoner for oppgaver og ansvar i samfunnet. Det handler om å gi barn og ungdom mest mulig næringsrik niste i nistekurvene deres - på vei inn i en fremtid full av utfordringer.

90-tallet har i Norge vært barn og unges kompetansetiår, med Reform 94 og Reform 97 i fokus. Regjeringen er nå i full gang med arbeidet å evaluere Reform 94 for å tilpasse reformen enkeltmennesker, lokale forhold og skolesystemet. Vi skal gjøre nødvendige forandringer for å gjøre reformen enda bedre.

Skolene må også dra nytte av nærmiljøet og lokalsamfunnet og på samme måte må lokalsamfunnet se skolens verdi. Begrepet entreprenørskap som vi lanserer i skolen innebærer en livsholdning preget av handlingsberedskap og vågemot i en sosial, kulturell og økonomisk sammenheng. Vi ønsker kreative, nyskapende og produktive mennesker i hjem, skole, fritid og arbeid. Om ikke lenge vil Regjeringen foreta en større markering – der vi vil synliggjøre at samarbeid skole og nærmiljø er et satsingsområde.

Vi er ikke ferdig utdannet den dagen vi forlater skolen med vitnemål eller fagbrev i handa. Tiden krever livslang læring! Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding med forslag til hovedstrategier for en kompetansereform for voksne. For å få til denne reformen, som ikke kan gjennomføres ”koste hva det koste vil”, trenger vi samarbeid om arbeidsdeling mellom flere aktører, - både private og offentlige. Sammen skal vi få dette til. Samfunnet av i dag krever at vi forandrer oss- at vi er i utvikling. Et visdomsord sier noe om dette: ”En stein som ligger stille dreper gresset under seg”. Vi må alle være med å løfte steiner sammen!

For å klare å møte alle utfordringene innen skole og utdanning er et av de viktigste stikkordene trygghet. Vi må skape et skolelandskap der elevene kjenner seg trygge og verdsatte – og lagt merke til som enkeltmenneske. Vi er ikke bare hjerne og hender. Vi er også ånd og følelser med våre behov at verdier, fellesskap og håp. Jeg er derfor opptatt av at Regjeringen skal ha et overordnet mål for enkeltmenneske og samfunn som grunnlag for kunnskapspolitikken vår.

Avslutning

Kjære venner,

I Schibsteds årbok om regjeringsskiftet stod det at Sentrums-Regjeringen gjorde kampen for en samfunnsetisk mobilisering til sin merkesak. Det er riktig. Som følge av den internasjonale økonomiske uroen har nok dette kommet litt i bakgrunnen. Dessverre. Men mye skjer.

Verdikommisjonen og Røde Kors samarbeider om en kampanje under arbeidstittelen ”Bry deg”. I samarbeid med Landsgruppen for helsesøstre har Verdikommisjonen satt i gang et prosjekt om sammenhengen mellom verdier, livsstil og helse. Sammen med Landsforeningen Ungdom og Fritid vil Verdikommisjonen forsøke å engasjere ungdoms- og fritidsklubbene i verdidebatten. Mye skjer lokalt og det etableres verdikommuner og verdifylker. 14 februar arrangeres det også, etter initiativ fra Justisdepartementet, en verdidag der politiets arbeid skal settes i en større verdimessig sammenheng. Verdidebatten er ikke død selv om den ikke fokuseres i media.

Jeg tror ikke at vi får et tryggere Norge eller et varmere samfunn uten at sunne verdier ligger i bunn. Vi trenger derfor en positiv verdimessig mobilisering.

Kjære venner,

Jeg gleder meg over den varme støtte jeg kjenner fra dere – og jeg gleder meg til å stå på videre for sentrumsregjeringen og for Kristelig Folkeparti – og for de verdier vi bygger vår politikk på.

Lykke til, og takk!

Lagt inn 25. januar 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen