Statsminister Kjell Magne Bondevik

Lange linjer og tette bånd: Norge og USA

Kronikk i Dagsavisen, 23. oktober 1999

Mandag 1. november lander president Bill Clinton i Oslo. Det er første gang en sittende amerikansk statssjef besøker Norge. Dette besøket avspeiler den umiddelbare foranledningen – Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten – men også det nære forholdet mellom Norge og USA gjennom mange år slik det er gitt uttrykk for i Kongens invitasjon til presidenten.

For en uke siden kunne jeg utdype de historiske båndene i samtale med presidenten i Det hvite hus. Neste år er det tusen år siden Leif Eriksson nådde Den nye verden. Dette vil markeres med den store utstillingen Vikings: The North Atlantic Saga som i to år vil vises i flere av USAs store byer. ¼ av Norges befolkning forlot det kjente og vante og reiste til Amerika i siste halvdel av forrige og de første tiårene av dette århundret. I dag er det like mange amerikanere av norsk avstamning i USA som det er nordmenn i Norge. Dette gir vårt forhold en helt egen kontakt og nærhet.

De siste 50 års alliansetilknytning har gitt Norge en sikkerhetspolitisk stabilitet som ville vært umulig uten USAs ledende rolle. NATO-toppmøtet i april i år vektla alliansens fortsatte kollektive sikkerhetsforpliktelser som har vært av så stor betydning for vårt land.

Overfor presidenten i Washington la jeg vekt på at Norge, som et alliert ikke-EU-land, må få ivaretatt de sikkerhetspolitiske interessene i tråd med vårt lands plass i alliansen når en europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet nå utvikles. Også fra amerikansk side ser man dette som et viktig anliggende. Både i samtalen og i den felleserklæringen som vi vedtok, ble USAs bidrag og forpliktelser for norsk sikkerhet og forsvar slått fast.

De amerikanske forpliktelsene til å øve i Norge og opprettholde forhåndslagrene, og dermed være fullt forberedt på å kunne komme oss til unnsetning i en krisesituasjon, ble bekreftet av presidenten.

Norge står foran store og viktige innkjøp av fregatter og kampfly til Forsvaret. I etterkrigstiden har Norge mottatt og kjøpt store mengder amerikansk militært utstyr. Hvorvidt det vil være naturlig også ved denne korsveien, vil avgjøres av pris og kvalitet. President Clinton påpekte i vår samtale i forrige uke at det nære forholdet mellom våre to land ville være upåvirket av hvor Norge valgte å kjøpe materiell. Jeg understreket også den vekt vi legger på gjenkjøp i Norge ved store militære innkjøp i utlandet.

USA spiller en viktig økonomisk rolle for oss. Den norske kontinentalsokkelen ble utviklet ved hjelp av amerikansk teknologi og kapital. Phillips Petroleum fant det første store oljefeltet på Ekofisk. Phillips og et antall andre amerikanske selskaper er fremdeles sentrale i Norge i verdiskaping og teknologioverføring. En betydelig andel av USAs samlede investeringer i Europa er bundet til norsk petroleumsindustri.

Også på den globale arenaen binder mye våre to land. Under åpningen av FNs generalforsamling i september ble jeg slått av hvor stort sammenfall det er i våre og de amerikanske prioriteringene slik president Clinton presenterte dem i sin tale. Fattigdomsbekjempelsen, konfliktforebygging, konfliktløsning og menneskerettigheter stod sentralt. Jeg hilser med glede det amerikanske gjeldsletteinitiativet overfor verdens fattigste og mest gjeldstyngede land og presidentens forslag for Kongressen til amerikanske bidrag på dette området.

I mange land er overflødige, lette våpen utenfor myndighetenes kontroll et livsfarlig innslag i dagliglivet. Dette gjelder ikke minst i mange hardt prøvede afrikanske land. I møtet i Washington ble president Clinton og jeg enige om å opprette en norsk-amerikansk arbeidsgruppe som skal støtte arbeidet mot spredning av håndvåpen.

Norge og USA har felles interesse av et demokratisk, mer velstående og stabilt Russland. I vårt umiddelbare nærområde setter vi pris på USAs medvirkning i oppryddingsarbeidet etter mange års atomforurensning på Kola. Vi gir honnør til den måten USA har vært en pådriver med å inkludere Russland i et partnerskap med NATO. USA anerkjenner vårt bidrag i arbeidet for å bringe Russland og Baltikum inn i internasjonalt samarbeid - et viktig skritt i oppbyggingen av trygge og forutsigbare forhold. Norge og USA samarbeider om språkopplæringsprogrammer i Latvia og Estland med sikte på å integrere de ulike folkegruppene i disse landene.

Mindre enn tre uker etter det forestående møtet i Oslo vil president Clinton delta under OSSE-toppmøtet i Istanbul 18.-19. november under norsk formannskap. Under samtalen i Washington la vi vekt på betydningen av en tilpasning til avtalen om konvensjonelle styrker i Europa, samt arbeidet med å avslutte forhandlingene om den såkalte sikkerhetspakten.

Norge har i år formannskapet også i Østersjørådet, et samarbeidsforum mellom landene rundt det stadig viktigere og økonomisk blomstrende Østersjøen. Norge har vært en pådriver for Barentssamarbeidet. Amerikanske myndigheter ser på disse to organene som sentrale også for USA som ledd i det amerikanerne kaller sitt Nordeuropa-initiativ.

Når president Clinton kommer til Oslo om vel en uke, er det i trygg forvissning om at samarbeidet mellom våre to land preges av tillit, nærhet og tilhørighet mellom våre to folk.